SV – Fortsatt et «fredsparti»?

Foto: Army photo by Staff Sgt. Kyle Davis, Wikimedia Commons.

Kritikk, utmeldelser og velgerflukt har fulgt partiledelsen i SV sin «out of area» – og «out of program» - vedtak.

Theo Koritzinsky
About Theo Koritzinsky (5 Articles)
Theo Koritzinsky har vært universitetslektor i statsvitenskap og sosiologi og seinere lærerutdanner i samfunnsfag. Tidligere stortingsrepresentant og leder av SV. Koritzinsky er nå senior foreleser ved Høgskolen i Oslo og Akershus, medlem av EOS-utvalget og styremedlem i Nei Til Atomvåpen.

SV har vært «fredspartiet». Like mye som «barnehagepartiet», «miljøpartiet» og «del-godene-partiet». Men SV har i regjering stemt for norsk krigsdeltaking i Aghanistan og i Libya. Og for kjøp av 56 nye militære kampfly. Partiprogrammet lovet noe helt annet. Hva gjorde landsmøtet i mars med det? Og hva bestemte  landsmøtet om nye kampfly og nye Nato-aksjoner?

Program og praksis
Partiprogrammet fra 2011 er klart: SV vil «ikke støtte bruk av norske militære styrker i Natos out of area-operasjoner. Norsk deltakelse i internasjonale operasjoner skal dessuten bare skje etter åpen behandling i Stortinget og på grunnlag av utvetydige FN-vedtak i samsvar med folkeretten.»  Her er lett å finne programbrudd fra statsråder og stortingsgruppe. De er blitt politisk forklart og forsvart som oppfølging av FN-vedtak og som humanitære intervensjoner. Taktisk er de forsvart som nødvendige og modererende kompromisser: Uten SV i regjering ville krigsdeltakelsen blitt enda mer omfattende.

Det sterkeste forsvaret kom fra tidligere partileder og statsråd, Erik Solheim, i Klassekampen 5.3.:  «Afghanistan-krigen var verdenshistoriens best begrunnede krig da den startet».  Og han gir samtidig selve begrunneren denne fredspolitiske attesten: «USA er verdenshistoriens minst aggressive stormakt.» En attest Vietnam og de fleste land i Latin-Amerika neppe ville underskrevet. Og som få, kanskje ingen andre ledende SV’ere eller landsmøtedeltakere, ville være enige i.

Asyl, skrei og jernbane – men hva med freden?
Landsmøtets viktigste uttalelser og programvedtak er kjent gjennom radio, TV og avisreferater. Dessuten er det ryddige oversikter på SVs nettsider.  Mest oppsiktsvekkende var det kanskje at bare 5 av 60 forslag til uttalelser handlet om utenriks- og forsvarspolitikk. Og bare to av disse berørte norsk sikkerhetspolitikk direkte. Ett sa nei til norsk militær innblanding i Mali. Det andre handlet om milliardkjøpet av nye offensive F 35 bombefly – som SV til slutt hadde stemt for – både i regjering og Storting.  Den siste saken er og vil fortsatt være en av «fredspartiet» SVs vanskeligste saker. Og den er som prinsippsak sterkt knyttet til SV-støtten, om enn med viss forbehold, til norsk militær deltakelse i Afghanistan og senere i Libya. Så hva mente landsmøtet om saken?

Er 28 kampfly mer enn nok?
Partiveteranene Dag Seierstad og Ivar Johansen foreslo for landsmøtet at de opprinnelige 56 kampflyene som Norge har bestilt fra USA, burde reduseres til det halve. Forslaget illustrerer flere vanskelige dilemmaer for SV som et fortsatt/prinsipielt/halvhjertet/tidligere (stryk det som ikke passer) fredsparti.

«28 kampfly er nok» er overskriften på forslaget. Forslagsstillerne viser til at «de fleste er enige om at det er bruk for fly som kan hevde norsk suverenitet over de enorme havområdene vi har tatt ansvaret for. . . . Skaffer vi oss 56 kampfly stappfulle av hypereffektiv krigsteknologi, er nok faren langt større for at de vil bli brukt til oppdrag «out of area» enn for at de kommer i kamp over norske farvann under overvåkingsoppdrag.»

Forslaget ender så opp med et slags kompromiss: «Over 250 milliarder kroner kan det koste å kjøpe og drifte 56 kampfly over en tredveårsperiode. Et land som ved høytidelige anledninger ynder å kalle seg en fredsnasjon, burde i det minste kunne møte krigsnasjonen Norge på halvveien: 125 milliarder kroner kunne vært brukt til et fredspolitisk handlingsprogram – slik at vi nøyer oss med den andre halvparten til det mest primitive av alt: fortsatt kjøp av kampfly. SVs landsmøte ber partiets stortingsgruppe arbeide for, og fremme forslag, i tråd med dette.»

Landsmøtets redaksjonskomite innstilte og landsmøtet vedtok en noe revidert uttalelse, blant annet ikke tallfestingen av at «28 kampfly er nok». Men uttalelsen slo fast at det «trengs ikke 56 kampfly. . . . Forsvarets ønsker og militærindustriens forretningsinteresser kan ikke definere Norges forsvarsbehov. Derfor har SV fått gjennomslag for å redusere antallet fly til mellom 42 og 48, og SV vil fortsette å arbeide for å ikke kjøpe flere fly enn det som er helt nødvendig for å forsvare landet og drive suverenitetshevdelse.»

Uttalelsen henviste til at flere land som hadde bestilt nye F 35 fly, mer enn halverer planlagte kjøp. Og at Norge er «blant landene i verden som bruker mest penger på forsvar pr innbygger. . . .  Hver milliard som ikke brukes på kampflyinnkjøpet kan brukes på å skape en fredeligere og mer rettferdig verden som igjen vil forebygge konflikter.» Uttalelsen viser også til SVs grunnlovsforslag som fjerner regjeringens rett til å bruke militær makt i utlandet uten Stortingets samtykke, og ellers hindre at Norge deltar i NATOs ”out of area”-operasjoner.

SV – fortsatt «fredsparti»?

SVs stemmegivning i saker som gjaldt Afghanistan, Libya og kjøp av nye kampfly har vært og er et hovedproblem for «fredspartiet» SVs medlemmer og velgere. Og det har utvilsomt, kanskje mer enn andre enkeltssaker, bidratt til velgerflukt. Kristin Halvorsen sier i Dagsavisen 20.3. at «antikrigsengasjementet i partiet er like sterkt som før. Hun viser til at SV bidro til at de norske troppene som var tilstede i Irak ble trukket ut, og at det også nå trappes ned i Afghanistan. – Hun hevder at «Libya var en helt annen sak. Der var det et klart FN-mandat, som er viktig for oss. Som i Afghanistan fikk også den krigen en utvikling som det var grunn til å være kritisk til.»

Et SV i opposisjon etter valget vil sikkert enda sterkere markere motstand mot kjøp av kampflyene og mot NATOs «out of area»-politikk. Partiet Rødt og deler av fredsbevegelsen vil like sikkert minne SV på hva de stemte for i posisjon. Mange på venstresida og i fredsbevegelsen har en velutviklet og lang tradisjon for å la det gode bli det bestes fiende. Derfor vil de trolig bagatellisere SVs modererende rolle som regjeringsparti. Mens en regjering dominert av Høyre og Fremskrittspartiet, med støtte fra Arbeiderpartiet, vil få «fred». De trenger ikke å kompromisse i retning av SVs forbehold.

Ha rett – og få rett

Etter valget blir det kanskje som før 2005: SV, og nå i tillegg Rødt og kanskje Miljøpartiet, protesterer mot flykjøp og deler av NATO-politikken i opposisjon. Fredsbevegelsen kan mobilisere bedre, fordi politikken er blitt verre. Og vi blir mange som mener at denne opposisjonen har rett. Men den får ikke rett. Den står utenfor de avgjørende beslutningsprosessene, i alle fall på kort sikt.

Noen kan velge SV fordi de synes det er det beste fredspartiet, tross alt. Noen fordi det er det minst verste. Uansett vil et styrket SV være nødvendig for fortsatt rød-grønn regjering – der partiet kan oppnå viktige delseire ved å reise nye utfordringer og få til kompromisser i riktig retning. Og hvis det blir regjeringsskifte, vil SV-stemmer bidra til en bredere og sterkere rød-grønn opposisjon mot et blått-blått maktregime, også i freds- og sikkerhetspolitikken.  – Så kan det snu igjen. Ittno varer evig, vettu!

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*