Det regjeringsoppnevnte Godal-utvalget har omsider ferdigstilt rapporten om Norges innsats i okkupasjonen av Afghanistan. Bidraget var en støtteerklæring til USA, men oppnådde ikke stort annet, konkluderer rapporten.
Konservativ, men knusende rappport
Rapporten innledes med en omtale av situasjonen i Afghanistan som «nedslående». Det er verdt å merke seg at lederen for utvalget, Bjørn Tore Godal, er en tidligere norsk forsvarsminister, altså en av arkitektene bak moderne norsk forsvarspolitikk. Dette er dermed å betegne som maktas egen sjølkritikk, og dermed bør regnes som en konservativ evaluering framfor noe. Fedrelandsvennen, som første avis med tilgang til rapporten, sammenfatter konklusjonene på en god og oversiktlig måte.
Først og fremst er det verdt å merke seg at den islamistiske motstandsgruppa Taliban står sterkere i dag enn noen gang siden invasjonen. Dette etter 15 år med krig og okkupasjon for å knekke dem. Det er tydelig at noe er fundamentalt galt med NATOs strategi overfor Afghanistan, noe blant annet den norske sosialantropologen Fredrik Barth påpekte i boka «Afghanistan og Taliban» fra 2006. Her skriver han at den manglende forståelsen for særprega i de pashtunske stammesamfunna ville gjøre det umulig for NATO å vinne militært. Talibans fortsatt omfattende støtte i flere deler av landet bekrefter spådommen hans.
Et annet moment som trekkes fram i rapporten er den enorme pengebruken. Det norske bidraget har kosta norske skattebetalere hele 20 milliarder kroner. Av disse har 11,5 milliarder gått til militære formål, og 8,4 milliarder til sivile formål. Med tanke på de tynne resultatene okkupasjonstilhengerne kan vise til, er dette hårreisende pengesummer. Det bør ikke være vanskelig å tenke seg til mer fornuftige ting pengene kunne blitt brukt på.
Bare USA-støtten var vellykka
Rapporten peker på at Norge hadde tre mål med deltakelsen i okkupasjonen. Bare det første oppsummeres som vellykka, nemlig å støtte vår allierte, USA. Det er verdt å merke seg at dette målet er lite kommunisert i propagandaen til støtte for krigen, på tross av at dette er det eneste som regnes som oppnådd i rapporten.
Mål nummer to var å forhindre at Afghanistan skulle bli et arnested for internasjonal terrorisme. Her konkluderer utvalget med at målet «delvis» er nådd. Dette kan sannsynligvis problematiseres mer. At Afghanistan ikke lenger er et utgangspunkt for anti-vestlig terror, er en mager trøst for sivilbefolkninga i både Afghanistan og Pakistan, som lever i skvis mellom islamistiske terrorgrupper med tilknytning til et stadig voksende Taliban, og Obamas drapsdroner. Som sagt – rapporten er en konservativ kritikk framfor noe.
Det tredje målet var å bygge en stabil og demokratisk stat. Dette målet regnes som «ikke nådd», og begrunnelsen er nådeløs:
Afghanistan var ved utgangen av 2014 fortsatt blant de mest bistandsavhengige landene i verden. Den reduserte økonomiske veksten svekket statens inntjeningsevne ytterligere. Internasjonal bistand hadde skapt nye konfliktlinjer og makteliter, og lagt grunnen for alvorlige korrupsjonsutfordringer.
Dette er et velkjent fenomen i land hvor et system påtvinges utenfra. Man bygger opp en lojal maktelite som kan administrere landet slik man sjøl finner det hensiktsmessig, hvorpå denne gjøres avhengig av utenlandsk bistand og NGOer. Det er nå over 10 år sia det første valget etter invasjonen ble avholdt. Sentralregjeringa har fortsatt forsvinnende lav legitimitet i befolkninga, og mye tyder på at den fortsatt er avhengig av både økonomisk og militær støtte utenfra. Det er ikke vanskelig å forstå at dette er et dårlig utgangspunkt for stabilitet og demokrati.
Folkerettsstridig angrepskrig
En annen kritikk som rettes mot innsatsen er mangelen på forståelse og kunnskap. I rapporten slås det fast at det internasjonale engasjementet, og da også Norges innsats, i liten grad har vært basert på kunnskap om Afghanistan og lokale forhold, kultur og konfliktlinjer. Barths formaninger fra 2006 bekreftes altså. Man gikk inn i et land man ikke hadde særlig kjennskap til, og gjentok dermed de samme feila som Sovjetunionen begikk på 80-tallet i deres Afghanistan-krig.
Det folkerettslige aspektet ved krigen kritiseres også. Utvalget skriver:
Norske myndigheter burde ha drøftet folkerettslige tema langt mer inngående under hele perioden, men særlig knyttet til større endringer i situasjonen og operasjonen. Denne drøftingen burde regjeringen ha ført både internt og i offentligheten.
Dette bør ha avgjørende betydning for hvordan vi utformer norsk utenrikspolitikk for framtida. USAs invasjon av Afghanistan i 2001 var etter alt å dømme et soleklart brudd på FN-paktens forbud mot angrepskrig. Det forelå ikke noe angrep mot USA den 7. Oktober 2001. Skulle USAs angrep på Afghanistan vært folkerettslig legitimt, måtte de ha sammenkalt FNs sikkerhetsråd og fått en resolusjon som åpna for voldsbruk. Det fikk de ikke. At FN seinere valgte å godkjenne innsettelsen av det USA-vennlige regimet, og ISAF-styrkene, endrer ikke på det faktum at den opprinnelige invasjonen er å regne som en angrepskrig.
Legitim kubansk invasjon av USA?
En vanlig begrunnelse for å legitimere USAs angrep i 2001 var at Talibanregimet ga husrom for terrorister med ansvar for terrorangrepet mot USA den 11. september. La oss et øyeblikk overse det faktum at Taliban tilbød seg å utlevere Bin Laden og å åpne for forhandlinger allerede i 2001, og at mer og mer peker mot at koblingene mellom Taliban og 11. september-terroristene antakelig var tynnere enn koblingene terroristene hadde til enkeltmedlemmer i Saudi-Arabias politiske elite. Med logikken som legges til grunn her, ville Cuba og flere andre latinamerikanske land, hatt folkerettslig hjemmel for å invadere USA, sette inn et marionettregime i Det hvite hus, og hente ut de mange CIA-støttede terroristene som har oppholdt seg i landet over flere år. Absurditeten i USAs begrunnelse blir ikke tydelig før man setter det i et slikt perspektiv.
De sivile omkostningen ved krigen har vært enorme. Det er vanskelig å tallfeste slikt i store krigsherja land, men utvalget skriver at de totale dødstalla inkludert krigførende personell, kan ha oversteget 90 000. Dette er et tragisk, men logisk følge av at vold har blitt gjort til et legitimt politisk virkemiddel de siste åra.
Et utgangspunkt for en norsk fredsbevegelse
En mulig positiv effekt av denne rapporten er at den gir et godt grunnlag for å gjenreise den norske antikrigsbevegelsen. Da USA starta med sin «Krig mot terror» var protestene mange, og virkningsfulle. Til og med store partier som SV deltok i demonstrasjoner utafor Stortinget, og på tross av latterliggjøring av landets USA-servile medier, kunne de skilte med oppslutninger på godt over 10 %. Etter åtte år med administrering av den samme mislykka krigen er situasjonen en annen, og det vanker gledesrop når oppslutninga bikker over femtallet. Det straffer seg å gå på akkord med egne prinsipper.
Et mulig førstekrav for en norsk antikrigsbevegelse må, foruten å stanse den norske involveringa i den syriske borgerkrigen, være å kreve en tilsvarende uavhengig gransking av Norges deltakelse i krigen mot Libya i 2011. Denne innsatsen var ikke bare mer voldelig, men også enda mer prega av lemfeldig behandling av norske styringsmakter, og om mulig enda mindre gjennomtenkt enn Afghanistankrigen. Med den slående ærligheten som har framkommet i denne rapporten, er jeg ikke i tvil om at dommen vil bli like kritisk i tilfellet Libyakrigen. Det avhenger av at kravet reises fra politisk hold. Her er det bare å starte mobiliseringa!
