Ukraina: sluttpunkt eller vendepunkt i øst-vest-forholdet?

Foto: The Speaker News

Ukraina-krisen og konfliktene i Midtøsten bør bli et vendepunkt– ikke et sluttpunkt – i Vestens forhold til Russland, fordi vi innser at samarbeid er eneste utvei.

Mette Kongshem
Om Mette Kongshem (1 artikler)
Ambassadør Mette Kongshem (f. 1941) har studert statsvitenskap, og har kurs fra NATO Defence College i Roma og Forsvarets høyskole. Hun har vært ambassadør til Den tsjekkiske republikk og til Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (OSSE) i Wien. Fra 1981–1983 var Kongshem statssekretær i Handels- og skipsfartsdepartementet.

NATOs og EUs østutvidelse
Det er viktig å se nærmere på hva som skjedde i Ukraina. Det som førte til at Moskva fant at nok var nok, var NATOs og EUs kurtise av Georgia og Ukraina, de retoriske uttalelsene til den daværende amerikanske president, George Bush, med oppfordring om NATO-medlemskap for disse to land og EUs lansering av det østlige partnerskap i 2008 (Eastern Partnership, EaP) for de tidligere sovjetrepublikkene på EUs yttergrense.

Jeg vil mene at Bush sine uttalelser var medvirkende til å gi Georgias daværende president Mikael Saakashvili den forståelse at landet befant seg under vestlig (NATO) beskyttelse, om enn ikke formelt. Og så, natt til 8. august 2008, slo han til mot Tskinvali, hovedstaden i utbryterrepublikken Sør-Ossetia. Kremls svar var resolutt. Etter fem dager var de georgiske troppene drevet ut og russiske styrker hadde trengt langt inn på georgisk territorium. Saakashvili fikk ikke den støtten han hadde forventet, og Vesten konkluderte med at det var Putin som var aggressor.

EaP ble et instrument som skulle institusjonalisere de nye delelinjene i Europa. Det ble utformet assosieringsavtaler som skulle styrke de bilaterale forbindelsene med land som Ukraina og Georgia, men også med Moldova, Armenia og Aserbajdsjan, land som alle hadde tradisjonelle kulturelle, økonomiske og politiske forbindelseslinjer til Russland. EU ville inngå et forsterket og omfattende frihandelsområde (Deep and Comprehensive Free Trade Area, DCFTA) med disse landene. Dette kom på kollisjonskurs med Russlands eget økonomiske integreringsprosjekt, Den eurasiatiske økonomiske union. Det fant ikke sted noen samtaler med Russland fra EUs side hvor man prøvde å lytte til russiske bekymringer og se på mulighetene for et kompromiss. Det var ingen dialog med den part som hadde meget relevante og genuine problemer av økonomisk og politisk karakter med avtaleinngåelsen. Med assosieringsavtalen kunne NATO-medlemskap dessuten forventes å bli neste steg fra vestlig side.

LES OGSÅ: Sikkerhetspolitiske veivalg – USA-troskap i strid med egne interesser

Maidan-opprøret
Det var spørsmålet om undertegning av assosieringsavtalen mellom EU og Ukraina som var gnisten som tente protestene og opptøyene på Maidan-plassen, som igjen førte til at den lovlig valgte presidenten måtte flykte, som igjen førte til annekteringen av Krim og opprøret i Øst-Ukraina. Europa befant seg i den farligste situasjonen siden 2. verdenskrig.

Ukraina er et sammensatt land, et polarisert land med en dyster fortid og håpløs nåtid, der regionene til dels har ulike historiske, kulturelle og språklige erfaringer og tradisjoner. I Ukraina er historien til de grader til stede i politikken. Nasjons- og statsbyggingsprosessen siden uavhengigheten i 1991 har feilet. Radikale ukrainske nasjonalister med nazi-sympatier har hatt god grobunn både i den vestlige delen av landet og blant ukrainske emigranter. Oligarkenes vanstyre og korrupsjon har underminert det ene regimet etter det andre. Det kan hevdes at det var den håpløse økonomiske situasjonen, vanstyret, nepotismen og korrupsjonen som på mange måter var den utløsende faktor for protestbevegelsen høsten 2013. Utgangspunktet var nok delvis at president Janukovitsj ikke ville undertegne assosieringsavtalen med EU, men protestene favnet langt videre. Det var ikke så mye et opprør for noe som et opprør mot regimet og krav om å fjerne det korrupte oligark-dominerte politiske systemet. Protestbevegelsen ble raskt radikalisert av de høyre-ekstreme kreftene og den innenrikspolitiske spenningen ble internasjonalisert.

Vendepunktet for Russland kom trolig 21. februar 2014 da presidenten flyktet fra Kiev. En avtale fremforhandlet i regi av Tyskland, Frankrike og Polen og en utsending fra Putin, som skulle føre til en fredelig og konstitusjonell vei ut av krisen, ble forkastet av lederne for Maidan-revolusjonen. De truet med væpnet angrep om ikke Janukovitsj umiddelbart gikk av. Russland erfarte at EU ikke var i stand til å honorere sin egen avtale og at det ble åpnet for hva Moskva anså som en illegal maktovertakelse med anti-russiske ultra-nasjonalister i spissen.

LES OGSÅ: NATO og norsk sikkerhetspolitikk – må vi tenke nytt?

Annekteringen av Krim
Krim var viktig for russerne av minst to grunner: Det var på Krim at prins Vladimir i år 988 tok den ortodokse tro som offisiell religion for Kiev Rus. Dette står sentralt i russisk nasjonsbygging. Krim er dessuten av største strategiske betydning i og med at Sevastopol huser den russiske Svartehavsflåten. Det var god grunn til å anta at baseavtalen som var inngått med Ukraina, ville bli skrotet av det anti-russiske regimet i Kiev. Man kan si at Putin hadde to valg: Han kunne la være å gjøre noe. Det var risikabelt. Eller han kunne velge å handle. Han må ha vært fullstendig klar over at ved å annektere Krim ville han kunne sette forholdet til Vesten i fare. Men han valgte å handle. Å miste Krim ville ha vært et enormt politisk nederlag for Putin og blitt oppfattet som en eksistensiell trussel av et flertall av russere etter tusen år med felles sivilisasjon og historie. Om vi ikke aksepterer Russlands handlinger, bør vi i hvert fall gjøre et forsøk på å forstå logikken bak dem. Men Vesten valgte å valfarte til Kiev medbringende politisk, økonomisk og militærteknisk støtte. Hadde vi virkelig nok kunnskap og innsikt i bakgrunnen for denne politiske tragedien?

EUs østlige partnerskap ble et redskap for å tvinge land til å velge mellom Moskva og Brussel. Hadde man gitt seg tid til dialog, kunne man hatt en mulighet for å finne en trilateral løsning med økonomiske og handelsmessige relasjoner for disse landene både mot øst og mot vest. Det er grunn til å minnes Egon Bahrs uttalte bekymring over utviklingen i Europa før han døde høsten 2015. En av hans tanker var at det må være en buffer mellom øst og vest i Europa, og at det kunne skje ved at et land som Ukraina verken ble knyttet østover eller vestover, men fikk status som nøytralt.

Konfrontasjonslinjen mot Russland
USA og EU gikk i bresjen for å straffe Russland. Norge fulgte opp slik vi pleier. Og med det ble forholdet Norge-Russland radikalt endret. Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide slo dette nok en gang fast i sitt nyttårsforedrag i Oslo Militære Samfund 11. januar 2016, om enn i noe mer avdempet form enn i CNN-intervjuet ett år tidligere. Eriksen Søreide uttalte nå blant annet at:

Russlands anneksjon av Krim og pågående destabilisering i Ukraina er et skarpt brudd med forestillingen om Russland som en strategisk partner. Det representerer et skifte i europeisk sikkerhetspolitikk med store implikasjoner for europeisk og global sikkerhet… Vi er tvunget til å se Russland med andre øyne enn vi gjorde… Det er et Russland som gjennom sin høye militære aktivitet, særlig i Østersjøen og nå også i sør, tester NATO og enkeltland… Det nye er at tilliten mellom Russland og Vesten er betydelig svekket. Det er en vesentlig forskjell fra bare for noen år siden…

Men hva er det egentlig som skjer nå? Mens Norge fortsetter å tegne trusselbilder, har USA innledet et konstruktivt samarbeid med Russland langs flere spor: Putin fant en løsning for USA i Syria for frakt av kjemiske stoffer ut av landet. Så bidro Russland konstruktivt til at USA fant en løsning på atomavtalen med Iran. Så gikk Russland inn i Syria med bombetokter mot islamistiske grupper for å bidra i kampen mot IS. Om enn USA og Russland ser noe ulikt på de mange grupperingene som opererer i Syria og på når Assad må gå, er de i hvert fall blitt enige om å samordne sine flytokter, og de to lands utenriksministre står i spissen for innsatsen med å få på plass en fredskonferanse for Syria. Det har vært stilt spørsmål ved Russlands inntreden i kampen mot IS. Men man skal være klar over at Russland kanskje har den største grunn til å frykte IS. Terrorgruppen har nå fått fotfeste også nord i Afghanistan, som grenser til de sentralasiatiske landene. Sentral-Asia kan bli den neste fronten mot IS, og Russland er nærmeste nabo i nord. Vesten synes ikke å ha en strategi for å sikre denne fronten. Norge har for sin del besluttet å nedlegge vår eneste ambassade og utkikkspunkt i regionen, i Kasakhstan, fordi norsk næringsliv har trappet noe ned på sitt nærvær i landet. Av sikkerhetspolitiske grunner burde vi nettopp ha tilstedeværelse i dette sentrale landet.

LES OGSÅ: Ny rapport med nådeløs kritikk av norsk Afghanistan-bidrag – en gave til fredsbevegelsen

«Russland blir stadig mer aggressivt»
Interessant er det også at USA i lengre tid har arbeidet nært sammen med russerne i kulissene for å finne en løsning i Ukraina på gjennomføringen av Minsk 2-avtalen, samtidig som USA også arbeider direkte med Kiev for å få ledelsen der til å skjønne at de har en jobb å gjøre med å få politiske og økonomiske reformer på plass. USA ønsker en løsning i Ukraina, i Syria, i Libya. De har innsett at de ikke kan få løst de mange konfliktene og truslene verden står overfor alene eller bare sammen med EU. USA trenger Russland på laget og Russland vil samarbeide, men vil samtidig også ivareta egne sikkerhetspolitiske interesser. Dialog og nedtoning av konfliktfylt retorikk er derfor nå viktig. Hvor klokt er det derfor når NATOs generalsekretær ankommer Verdens økonomiske forum i Davos i januar 2016 og erklærer at Russland blir stadig mer aggressivt? Er han gitt rollen å fortsette konfrontasjonslinjen for holde presset på Russland og berolige de østlige NATO-land, mens andre forhandler med Russland?

Det er nå viktig å benytte Ukraina-krisen og alle konfliktene i Midtøsten – ikke som et sluttpunkt i Vestens forhold til Russland – men som et vendepunkt, fordi vi innser at samarbeid er den eneste veien fremover.

Artikkelen er et utdrag fra Mette Kongshems artikkel «Russland – en sikkerhetspolitisk trussel?» i antologien Sikkerhetspolitiske veivalg – skjebnefellesskap med USA og NATO? (Progressivt forlag 2016).

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.