Det er på tide at vi går fra å bygge murer til å bygge broer, at de stemmeløse blir hørt, at kvinnene høyner sin røst, og at det Tyrkia som har blitt forsøkt kneblet og undertrykt vekkes til live og blir hørt.
LES OGSÅ Yasemin Yildiz tekst En tyrkers beretning om Armenia. Unnskyld
Hetses for mine ytringer
På selveste 101-årsmarkeringen for det armenske folkemordet, den 24. april i år, publiserte jeg min tekst; «En tyrkers beretning om Armenia. Unnskyld», på Radikal Portal.
I etterkant av dette haglet spørsmålene om hvorfor jeg hadde berørt et så betent tema som dette. Kunne ikke jeg forvente at noen ville føle seg truet? Gjorde jeg dette for å gjøre armenere fornøyde (deres fiender)? Det ble også sagt at en ekte tyrkiske jente som meg hadde latt seg lure til skrive om en hendelse som ikke har funnet sted.
Jeg fikk en del meldinger på innboksen min på Facebook, telefonoppringninger om natta og e- mail. En del av det som ble sagt anser jeg som hets; ondsinnet løgn, usaklig agitasjon og forfølgelse.
Et eksempel på det som ble sagt og skrevet var: «Ta tilbake det du har skrevet din hore. Du vet ikke hva som kommer til å skje deg. Anmoder deg til å angre for det du har gjort. Du har sveket oss og vårt land. Jeg klarer ikke å kontrollere meg for hva jeg skal utsette deg for.»
Å bruke slike ord og uttrykk som hore kun fordi jeg som kvinne har ytret mine meninger kan på ingen måte aksepteres. Hvor urettferdig er det ikke å kalle en kvinne for dette? Hvor lavt kan enkelte synke når bare fordi jeg benytter min ytringsfrihet?
LES OGSÅ: 101 år er langt mer enn nok!
Ambassaden benekter, men har ingen forklaring
Jeg ble i begynnelsen sjokkert og klarte ikke å forstå hvordan noen kunne ha tatt mine ytringer personlig. Hva det var jeg hadde trigget? Det var først da en representant fra den tyrkiske ambassaden ringte og fortalte meg at jeg hadde skrevet en feilaktig historie og at de ikke anerkjente folkemordet at jeg så alvoret i hetsen og forfølgelsen rettet mot meg og mine ytringer.
Mange nasjoner i dag har vanskeligheter med å erkjenne grusomheter som de selv har vært med på. Tyrkia er ikke et unntak. Og de som har ment at jeg har berettet en ufullstendig historie har heller ikke tatt seg tid til å rette dette opp ved å utlegge sin side av saken.
Hvis det finnes en riktigere historie om hendelsen i 1915 ønsker jeg mer enn gjerne lære og høre mer. Jeg har tross alt forsket på dette emnet i mer enn ett år og har ikke klart å finne noe som tyder på det motsatte.
LES OGSÅ: Kjære alle dere som står i veien når kvinner som meg kjemper for våre rettigheter
Mer hat mot armenerne
I et TV-intervju den 6. august 2014 klaget daværende statsminister og presidentkandidat i Tyrkia Recep Tayyip Erdogan over at folk stilte spørsmål om hans familiebakgrunn. «Jeg ble kalt georgier. Jeg beklager dette, men de har kalt meg noe enda verre: De kalte meg en armener. Jeg er tyrker,» erklærte han.
Han utbasunerte sin velkjente hatretorikk på sine statskontrollerte TV-kanaler som alle tyrkere i Norge og verden følger med på. Han gjorde seg seg stakkarslig, men med denne uttalelsen bygde han opp mer hat mot en etnisk gruppe.
En folkegruppe som allerede har vært offer for et folkemord og som har blitt forsøkt fjernet gjennom et kulturelt folkemord som har sitt mål å fjerne alle spor, inkludert armenske bygninger, kirker og monumenter. Til og med armenske stedsnavn har blitt endret.
Erdogan, som er alliert med Norge, driver splitt og hersk. Han bor fortsatt trygt i sitt palass i Ankara, som hele Tyrkia må betale for. Det nye presidentpalasset er 50 ganger større enn Det hvite hus og får Kreml til å se ut som et «uthus», ifølge kritikere.
Et mer autoritært Tyrkia
Jeg forstår veldig godt de som føler seg støtt fordi Tyrkia på kort tid har gått fra et moderne ferieland hvor turister kunne sole seg naken til et land hvor kvinner blir tvunget til å tildekke seg for å kunne gifte seg og komme inn på arbeidsmarkedet.
Det Tyrkias president ønsker er et mini-Saudi-Arabia og et rettssystem som behandler sine kvinner som annenrangsborgere. Landet har blitt et slags ottomansk rike hvor Erdogan er sultan. Selv vil jeg ikke reise tilbake ettersom jeg vet jeg ikke vil finne mitt gamle, høyt elskede, hjemland.
Blant de som hetset meg var en liten gruppe som står den tyrkiske ambassaden i Oslo nær. Dette er menn og kvinner jeg har sett på arrangementer som den tyrkiske ambassaden har arrangert. De har samlet et nettverk som påstår de er bedre tyrkere enn oss som kommer fra arbeiderklassen.
Før Erdogan var det ingen tyrkere i Norge som hadde interesse av å vite hvem som jobbet i ambassaden, men dette har endret seg. I det siste har ambassadefolkene innfiltrert forskjellige tyrkiske miljøer og blandet seg i hvordan folk skal tenke og hvem de skal stemme på ved valgene i Tyrkia. De anser meg derfor som sin fiende fordi jeg ikke tenker som dem og fordi jeg ifølge dem er en representant for den tyrkiske staten.
Erdogans patriarkat er grenseløst
Noen av de som har hetset meg har sagt at de ikke er gudstroende, men har større tro på den sekulære staten til Tyrkias grunnlegger, Kemal Ataturk, mens andre har sagt at Erdogan er vår leder og har blitt sent av Allah. Det er tydeligvis en indre strid mellom de forskjellige partene om hvordan Tyrkia skal bli.
Det jeg ikke forsto var hvorfor de skulle korrigere min tankegang. Jeg er en kvinne som har bodd hele mitt liv i Norge og har ikke noen annen tilknytning til Tyrkia enn et pass som ikke har blitt fornyet på 15 år. Det som derfor gjorde meg ergerlig var at selv en kvinne som meg, som ikke velger å reise til Tyrkia, skal bli forsøkt styrt av Erdogans autoritære hånd her i Norge.
Jeg forventet konstruktiv kritikk, noe som kan være med til å bygge opp ens personlighet og utvikle en forståelse av verden og historien. Det har jeg dessverre ikke blitt møtt med. De støtter og ønsker å opprettholde det autoritære patriarkatet som i mer enn hundre år har hundset med forskjellige etniske grupper, religioner og oss arbeiderklassen som har valgt å bosette oss i land utenfor Tyrkia. De har også i denne forbindelsen diskutert min tyrkiskhet som de mener ikke stemmer overens med deres definisjon.
Støtten sterkere en hetsen
Jeg er kommer fra et arbeiderklassehjem i Drammen hvor det har vært lov å ytre sine meninger. Min far har alltid oppfordret oss til å reise, lese, diskutere og søke kunnskap. Jeg nevnte i min artikkel at noen av mine tyrkiske venner kunne bli misfornøyde av det jeg skrev, noe jeg har belaget meg på ettersom jeg vet at det fortsatt er et tabu å nevne dette i noen tyrkiske miljøer.
Min personlige erfaring viser at tyrkere som ikke har bodd lenge i Norge har vanskeligheter med å forstå teksten min. Dette mens de som er født og oppvokst i Norge har sendt meg støtteerklæringer via meldinger om at jeg er modig og at ingen kan bestemme over det jeg tenker og skriver.
Selvfølgelig ble jeg lei meg, men det tok ikke lang tid før jeg tok meg sammen og forsto at dette ikke handlet om meg. Jeg har heller valgt å se meldinger som inneholdt glede, mot, omsorg, beskyttelse og håp. Både mine tyrkiske, kurdiske og armenske venner gratulerte meg.
En tyrkisk kvinne god nok
Alt i alt har jeg blitt sterkere av dette. Hetsen og hetserne har ikke klart å få meg til å tvile på min tyrkiskhet. Jeg ser at det er et utberedt problem å hetse kvinner i alle samfunnslag, blant alle etnisiteter og særlig fra bak en skjerm. Det er dessverre fortsatt de som ikke klarer å akseptere at noen mener noe annet enn dem selv, noe man kan lese om i avisene hver dag.
Hvor alvorlig rettssystemet i Norge vil ta dette vet jeg ikke, men vi bør jobbe videre med denne utfordringen. Gjennom min beretning har jeg ønsket å bidra til fred og støtte en utsatt etnisk gruppe som fortsatt sliter med den traumatiseringen de har måttet leve med i mer enn hundre år. Jeg har heller enn å bygge murer bygget broer for flere nasjoner. På veien har jeg blitt mer stolt av min tyrkiskhet og kvinnelighet.
————————————————————————
I et tilsvar til teksten over skriver Den tyrkiske ambassaden følgende:
Først og fremst vil vi avklare at Den tyrkiske ambassade i Oslo holder lik avstand til alle tyrkiske borgere i Norge.
Forfatteren har på et tidspunkt henvendt seg til ambassaden under forberedelsen av artikkelen publisert 24.04.2016. I forbindelse med dette har ambassaden hjulpet vedkommende.
Det har vært ingen kontakt mellom vedkommende og ambassaden utover dette.
What if somebody proves that you are lying Yasemin? Are you open for this? 🙂
Meget dumt og beklagelig at du skal måtte oppleve den hetsen og truslene som du gjør. Det er så altfor viktig med sterke kvinner og menn som tør å stå opp for sannhet og fakta. Det armenske folkemordet er meget godt dokumentert, det er bare å google «armenian genocide» og trykke på bilder så åpenbarer det seg grufulle scener som jeg ikke engang ønsker å beskrive. Bildene taler for seg selv.
Flott at du tar opp dette ømtålige temaet, noe reaksjonene du har fått bekrefter.
Det er kun ved å vedkjenne de mindre flatterende sidene ved ethvert samfunn at man kan gå fremover i en mer sivilisert retning.
Takk for den jobben du gjør og at du tør å stå i stormen for alle de som kommer etter…