Vi er flere kurdere som reagerte på at du dro til Tyrkia og beskrev landet som ett flott sted, på en konferanse hvor landets president, Recep Tayyip Erdogan, var vert. Vi reagerte kraftig fordi våre bekjente, venner og familier blir drept, arrestert og trakassert. Erdogan har sensurert media og dreper og arresterer folk som er imot han. I dag er det 12.000 kurdiske politiske fanger i Tyrkia. Vi prater om en fascist som gjør alt for å beholde sin makt. 120 sivile kurdere ble brent levende i en kjeller i byen Cizre på ordre fra Erdogan og Ahmet Davoutoglu.
Hjelper IS, kritiseres ikke
Du velger å dra til et sånt sted uten å kritisere Erdogans krig mot kurdere, intellektuelle, journalister, skeive og alle andre som kjemper for demokrati. Tyrkia er kanskje et fint sted hvis man er en norsk hvit man, men absolutt ingen god plass for andre. Vi snakker om byer som bombes så brutalt at vi ikke ser forskjell på tyrkiske og syriske byer. Dessuten åpner han grensen for terrorister for å terrorisere kurdere, men ikke for folk som vil bidra med humanitær hjelp, mat og medisiner. Dette er et land vi er alliert med.
Vi har lest at du har spist lunsj sammen med Erdogan, vi spør oss hvordan du kan gjøre det når du vet hva den kurdiske befolkningen og ungdomsbevegelsen føler når det gjelder Erdogan? Solidaritet var det vi ønsket oss, noe vi ikke fikk. Det er en dyp skuffelse. Når det gjelder å lage politikk så må man lytte på de som vet best og ikke prate for dem. Kvinner vet best hvordan sexismen fungerer, skeive vet best om homofobi/transfobi – og kurdere og andre minoriteter vet best om deres situasjon i Tyrkia. Hvis du ikke lytter til oss så har ikke du mandat til å snakke for oss. Vi går under mottoet «Nothing about us without us». Du tok et valg om å bygge opp din karriere, istedenfor å lytte og vise solidaritet. Du valgte å ofre kurdere, armenere, sosialister og fredsaktivister foran demokrati, fred og likestilling. Du kunne ikke engang lytte til aktivister i Tyrkia, som ba vesten om å vise solidaritet. At FN valgte dette spiller ikke noen rolle, fordi de har utelatt de eneste feministene i fredsforhandlingene. Fordi Tyrkia ikke liker det. Vi har sett hvordan Erdogan har spilt en skittent spill når det kommer til flyktningsituasjonen, du drar til et land som er minst egnet til å holde en sånn konferanse.
Minoriteter forfølges
Tyrkia er ikke et lite paradis, Alanya representerer ikke landet. Du dro til et Tyrkia i borgerkrig. Hvordan kan man dra til ett land som er i full krig uten å kritisere landet på den måten som ble ønsket og lovet? Skjønner du ikke at det var ditt løfte du brøt som fikk oss å bli sinte? Å kritisere i ettertid hjelper ikke deg nå. Du er ikke flyktning eller asylsøker og du er ikke født i en krig, men vi er det. Våre mødre, søsken, barn og venner blir drept hver dag.
Tyrkia har vært mye i media den siste tiden og vi lurer på om du leser nyhetene? Hvordan kan du ha gått glipp på alt dette? Det eneste fredelige partiet har nå mistet immunitet og alle vil bli fengselet nå. De organiserer sin politikk utifra de minst privilegerte: Kvinner, kurder, armenere, skeive og andre minoriteter. Vi er på vei å miste den eneste gode initiativet som tar kampen for rettferdighet, likestilling og demokrati. Våre venner blir brent levende, fordi de turte å gjøre noe så radikalt som å drømme om demokrati.
Det er sant att du ikke kan mye om kurderne, det har du selv sagt. Men det er du som må ta ansvar for å få mer kunnskap, det er nemlig din jobb. Det ansvaret kan man aldri legge på de undertrykte, da har man ikke skjønt hvordan makt fungerer. Det er kjent for verden hvordan Erdogan behandler sitt folk og undertrykkelsen av kurdere er ikke noe nytt. Å påstå at du kan lite om saken viser at du kanskje ikke gjør din jobb ordentlig. Du jobber mot ekstremisme og sekterisme, men har ikke peiling på en av de viktigste konfliktene. Hva er det du bygger dine analyser på egentlig? Hvis dine kunnskaper om Midtøsten er så liten så blir vi helt ærlig bekymret og mer sikker i at kritikken rettet mot deg er legitimert. For å danne en god bevegelse så må man tenke på de strukturelle analysene, men også lytte til grasroten, som vi er en del av.
Karriere over endring?
Krigslandet Tyrkia har den nest største styrken i NATO og banker opp syriske flyktninger. Tyrkia er ikke et flott land for de som bor der: for mange er husene deres er borte, elektrisiteten er borte, vannet er borte. Det pågår en sekterisk krig. Du er en hvit norsk man, verden er bygget etter deg og du kommer aldri til å se det vi ser, aldri føle det vi føler. Vi vil derfor aldri at du prater for oss, for du er ikke rettvis i din retorikk og når du ikke er det så bør du være stille. Snakk ikke for oss uten oss, aldri. Tør å legg din karriere til siden gjennom å gi oss mikrofonen, fordi det er sann aktivisme og solidaritet. Alt vi gjør får vi ikke betalt for, ikke en eneste krone. Men hvis du fortsetter på denne måten kommer du skuffe flere og til slutt kommer du til å stå igjen helt alene. Men det er kanskje det du vil? Bygge karriere isteden for å skape endring?
Dessverre kreves det mye jobb, hardt arbeid og en helt annen metode for å endre på ting, som det ser ut nå så virker det ikke som at du har det eller vil ha det. Du jobber for å forebygge ekstremisme, du burde kanskje ha begynt med Erdogan og ikke stille opp på en konferanse hvor han er vert. Du har sittet ved siden av Erdogan mens andre sitter fast under portforbud i krigen. I flere måneder har kurdere blitt angrepet av Erdogan og Tyrkia. Du har ennå ikke fordømt deres brutale krig mot kurdere. Du har ikke fordømt drapet på 800 sivile kurdere. Du har ikke fordømt Tyrkias samarbeid med IS. Du har ikke fordømt tyrkias rekrutering av terrorister. Hvordan kan du representere oss da?
Vi tar tilbake det mandatet som du stjal fra oss. Du får aldri lov til å representere oss igjen. Det er åpenbart at du velger feil når du får mulighet og det er ikke aktuelt for oss å ha en kamerat som velger seg selv foran kollektiv frigjøring.
Sannsynligvis en av de første artiklene/brevene jeg er enig i på dette nettstedet. Positivt overrasket.
Jeg var invitert til World Humanitarian Summit av FNs generalsekretær Ban Ki-Moon for å representere ungdom fra Nord Europa og for å snakke om arbeidet til JustUnity i forebygging av ekstremisme i Norge. Vi har jo vært med på å skrive ungdommens globale handlingsplan for forebygging av ekstremisme som ble vedtatt i september 2015 i New York, og vi var med på utarbeidelsen av resolusjon 2250 på ungdom, fred og sikkerhet som ble vedtatt i FNs sikkerhetsråd på slutten av 2015. Vi har også vært med på å gi innspill til FN sin handlingsplan for å forebygge voldelig ekstremisme som ble offentliggjort i begynnelsen av 2016. Derfor var det også naturlig at vi ble invitert til denne konferansen for å fortelle om prosessene og hvilken rolle ungdom kan spille i fortsettelsen både av resolusjonen i sikkerhetsrådet, men enda viktigere i det daglige arbeidet i sine respektive organisasjoner og land.
Jeg var i Istanbul fra 20. mai, til 25. mai og jobbet fra 05:30 – 01:30 hver dag med møter, workshop, paneldiskusjoner og fremlegg i plenum. Et arbeid jeg faktisk er ganske stolt av.
Da jeg skrev at Tyrkia var et flott land på min private profil på Facebook så var det en personlig betrakning av landet. Det var fine resturanter, fine moskeer og det var generelt vakkert i Istanbul der jeg var, og jeg sa også at tyrkere er et flott folk. Da snakket jeg om alle, også de tyrkerne som har kurdisk bakgrunn. Det var altså ikke en politisk uttalelse om at Tyrkia som land er en modell for demokrati, ytringsfrihet og hvordan konflikter bør løses. Noe jeg også påpekte i diskusjonen som oppsto.
Det stemmer at jeg var på lunsj med Edrogan sammen med alle de andre ungdomsdelegatene i FN. Vi brukte den lunsjen blant annet til å kritisere Tyrkia for sin politikk. Jeg selv kom med en ganske kraftig beskyldning om at Tyrkia i lang tid hadde åpne grenser med Syria der fremmedkrigere til IS gikk i fri flyt begge veier og at det fantes butikker i grensebyene som solgte uniformer til de ulike ekstremistgruppene. Jeg sa også at det ikke virket som Tyrkia brydde seg stort om konflikten så lenge kurderne og IS slåss mot hverandre. To grupper som Tyrkia har hatt et problematisk forhold til. Det var først da IS utførte angrep i Tyrkia at de engasjerte seg i konflikten og da valgte de å angripe både kurdiske grupper og IS. I valget mellom å boikotte, eller å kritisere og utfordre valgte jeg det siste. Han svarte forøvrig bare med masse vås om at vi kunne komme å kritisere han når våre egne land tok like stor del av ansvaret i flyktningkrisen, men jeg sa det ihvertfall til han.
Vi hadde også lunsj med flere av de andre statslederne de andre dagene vi var der. Selv synes det var mest spennende den dagen jeg ble satt på bord med Angela Merkel og kunne sparre om strategier for å forebygge ekstremisme med henne. Vi touchet også inn på hvor merkelig det var å sitte i Tyrkia og diskutere dette, når både hun og jeg anså at de ikke hadde vært helt uten innblanding i situasjonen som har oppstått. Hun var kanskje ikke overraskende, litt mer diplomatisk enn meg.
Jeg holdt også en tale i plenum der jeg sa at det var med en bismak at vi var her i Tyrkia, som til tross for god innsats med enkelte av flyktningsgruppene fra Syria, kan sees på som en del av problemet og ikke en del av løsningen.
Mitt mandat på World Humanitarian Summit var å snakke om ungdoms arbeid mot ekstremisme. Det var det talen jeg holdt og de fire panelene jeg deltok i tok for seg, men jeg valgte også å ta opp Tyrkia sin politikk i de sjansene jeg fikk fordi det føltes naturlig og fordi det for meg ville være vanskelig å forsvare ovenfor meg selv å være på en konferanse der Edrogan var co-host, uten å bruke ihvertfall et par setninger på å snakke om hva jeg synes om politikken til vertslandet.
Så at Ungkurd skal fremstille meg om en tilhenger av Edrogan og tyrkisk politikk har jeg absolutt null forståelse for, og det har jeg også prøvd å forklare uten at det har kommet igjennom. Jeg kan dessverre alt for lite om situasjonen til kurderne i Syria, Tyrkia og Irak til å uttale meg om i detaljer om det. Så hvis det forventes av meg at jeg som en etnisk norsk mann i posisjon skal være noen forsvarer og talerør for kurdere i Norge så bør man ihvertfall invitere meg på møtene sine slik at jeg kan lære litt og få en bedre forståelse. Jeg har nemlig ikke fått med meg at dette er ønskelig av meg, eller forventet av meg før jeg allerede var på plass i Istanbul.
Siden de skrev et åpent brev til meg, så skriver jeg et åpent svar tilbake og tar gjerne imot en kaffeinvitasjon om det er ønskelig å gi meg en innføring i deres arbeid og ikke minst en rolleavklaring om hva som er ønsket fra meg, for jeg er forvirret. Har aldri blitt spurt om å være noe talerør og nå er denne tilliten jeg aldri visste jeg hadde fått, visstnok blitt trukket tilbake. Hva skjer egentlig?