I stadig utvikling med debatt og forskning, kan en avlive myter og få mer aksept for det som en før så på som uakseptabelt og unaturlig. En norm blir flyttet på, kanskje vrengt og vridd til den når mer ut over det som før har begrenset mennesker til å leve sine liv fullt ut. Det være med kvinnekamp, homofile og transpersoners rettigheter og forståelse for at vi alle sammen er forskjellige i alle nyanser.
Normen for hva som kan sies i den offentlige samtale har vi som et vindu, tredd rundt oss, som utvider og flytter seg i takt med opplysning, men rører den borti andre temaer som vi egentlig ikke vil eller burde kalle normale? Overtonvinduet strekker seg til flere kanter.
LES OGSÅ av Camilla Hestvik: Tie de som snakker og kneble de som protesterer
Å kreve aksept
Vil det med viten og vilje være de som ønsker at en flytter det vinduet dit de ikke burde være? For vi mennesker er jo forskjellige, så da er det naturlig at det også finnes mennesker som vil flytte det vinduet mer mot de områdene som de selv vil normalisere. En vil gjerne ha det stuerent, det som ikke regnes sosialt eller samfunnsmessig akseptabelt i media. Kanskje også anser en måten en snakker til andre på som helt legitimt, når det egentlig ikke er innenfor. Kan en kreve respekt fra omgivelsene da, eller at folk skal akseptere at en oppfører seg som en idiot?
Overtonviduet som illustrert på Wikipedia. Illustrasjon av Hydrargyrum
For en liten stund siden dukket det opp i Dagsavisen at Frps John Helgheim la ut følgende på sin facebook-side som en kommentar til at kvinner langt oftere tar frivillig deltidsarbeid, og har et høyere sykefravær.
«Dette viser jo at kjønnskvotering, fedrekvoter og andre tåpelige påfunn er meningsløst. Det er biologiske forskjeller som gjør at kvinner vil jobbe mindre enn menn. Det kan ikke være stort annet enn kvinners frie valg som forklarer de fleste forskjeller i arbeidslivet. La oss derfor kutte ut alt tøyset og ønske kvinner velkommen til å jobbe mer, sjefe mer og tjene mer, dersom de ønsker det.»
LES OGSÅ: Aftenposten bruker «kontroversiell» om rasisme sexisme og menneskerettighetsbrudd
Grensen flyttes tilbake
Det er å prøve å flytte den grensen som kvinner har kjempet for å få via kvinnekamper, tilbake i tid. Absurd, og kanskje ikke så sjokkerende lenger, ettersom vi blir mer og mer vant til det.
«Det offentlige bør stille krav til fattige familier om hvor mange barn de skal ha, hvor de bosetter seg, og hva de bruker pengene på, mener Frps Christian Tybring-Gjedde.»
Dette sto i dagsavisen 12.april 2018. Han legger til sitt fokus på at det handler om barn med utenlandsk opprinnelse i stor grad.
Vil det gjøre saken mindre viktig? Vil tiltakene være de samme som om barna var av såkalt «etnisk norsk» opprinnelse? Eller at vi føder for få barn her i Norge? Vinklingen blir til at vi må begrense kvinner av utenlandsk opprinnelse å føde flere av økonomiske og sosiale årsaker. Det er også nevnt at fattige ikke burde få flere barn, der selve problemstillingen at folk er fattige i det hele tatt blir ignorert.
Hva er problemet, fattigdom eller utlendinger?
Offentlige personer å flytte dette vinduet bort i fra viktige temaer, med unyanserte uttalelser som er vinklet til deres agenda, slik at flere finner det normalt. Et eksempel er at fattigdom er et problem. Det har vært en dramatisk økning på antall fattige barn og nå teller de over 100.000 i Norge..
Vi mennesker bruker ofte å sette grenser på hva som er greit for oss, og hva vi finner naturlig at får plass i det offentlige rom. Vi har også et større fokus på å lære barn å sette grenser for seg selv, og med det finner de holdninger og meninger for hva de også synes er akseptabelt ellers. Det en hører i media kan påvirke samfunnet om det blir gjentatt nok mange ganger, og den påvirkede vil da adaptere sine holdninger etter hva en blir over tid eksponert for av gjennom aviser, radio og TV. Om en velger å tro på det er annen ting, men grensen den flyttes.
Vi kan si at de som prøver å flytte vinduet i en negativ retning til slutt vil få folk til å skjønne at det er helt absurd, slik at de dermed skifter fokus tilbake igjen når de ser hvor galt det kan gå. Men problemet kan også være at vi blir så vant til det at vi ikke reagerer lenger. Når Frp prøver å omtale seg selv som det nye arbeiderpartiet, så viser det godt at den flyttingen skjer. Når vi plutselig sitter med politikere som underbygger arbeidernes rettigheter og samtidig anser seg selv som et parti for arbeiderklassen? Det er latterlig for de som ser det fra utsiden, men for de som er med å flytte det vinduet, så er det en sannhet.
Grensene blir strukket.
LES OGSÅ: Idiokratiet og ytringsfriheten: Rasismen som politisk kraft
Den farlige normaliseringen
Når en person kommer med retorikk som lett kan dra folks meninger inn på en av de temaene, sånn som rasisme, hat og annen diskriminering, flytter vedkommende den boksen bevisst for å få sine meninger normalisert. Jo flere som blir utsatt for slike meninger og retorikk, jo flere vil anse det som en normal ting å oppføre seg og mene slikt.
Når politikere, debattanter, bloggere og andre offentlige personer flytter på dette vinduet av hva som er sosialt akseptabelt, og inn på en linje som er skadelig for andre, da bør folk reagere. For selv om det er viktig å utfordre hva som skal være en del av vinduet spørs det også hva du prøver å innlemme i normen. Går det ut over noen andre?
Kritikk er viktig, og samfunnet er aldri optimalt så lenge det finnes normer som ødelegger for andre. Å flytte de normene til at det ødelegger for andre igjen blir en selvmotsigelse for en positiv utvikling. Å kjempe for et bedre kvinnesyn er å flytte vinduet mot noe som er konstruktivt for samfunnet, men å flytte vinduet til ekstremt hat og diskriminering er ikke det. Det vet de som vil flytte det vinduet, og kan dermed finne sine hersketeknikker.
Hersketeknikkene
Hersketeknikkene kan godt være å kalle noen politisk korrekt, krenket eller påstå at vedkommende «drar rasistkortet», alt i negativ mening selvfølgelig. På denne måten prøves det å snu situasjonen til at motstand er det destruktive og ikke omvendt. Gaslighting. Ytringsfriheten er for alle, og den skal kunne brukes, ikke sant?
Nynazister blir rasende for at noen ikke forstår dem, de vil jo bare det beste for landet i deres øyne, det uten å ta hensyn til andre. Det vinduet de vil strekke reagerer folk på, og ytringsfriheten deres anser de som truet. Politikere som fremmer skadelig retorikk prøver og å strekke det vinduet, der enhver motstand prøver å kneble dem ifølge deres logikk. Men er det egentlig å kneble de som vil bruke sin ytringsfrihet til å ødelegge for andre i det omfang at det skaper hat og motsetninger? Vil vi at det vinduet skal flyttes dit?
Vi kan ignorere dette, og tenke at vi har et fantastisk land å bo i, så lenge det ikke skjer mot oss. Eller så kan en faktisk stå for en konstruktiv utvikling for menneskeheten og fortsette å si imot disse holdningene.
Hvem skal bestemme hvor dette vinduet skal være, eller hva som er sosialt akseptert å si?
Hva som er sosialt akseptert å si ,avhenger vel etter hva slags miljø man vanker i.
Stort og mangfoldig meningsmangfold bør vi ha aksept for, selv om vi ikke er enige med hverandre.
Det er hverken opp til meg eller Camilla Hestvik å bestemme hvor dette «vinduet» skal være.
Vinduet bør romme de fleste meninger fra alle politiske ytterkanter , og så får det være opp til domstolene å si hvor vinduskarmene skal være.
Jeg tror at hvis dette «meningsvinduet» i det offentlige rom er mindre enn hvor en domstol ville satt grensa, så får vi et samfunn hvor vi er redd for å si hva vi innerst inne mener og tenker, selv om det er helt lovlige tanker vi sitter med.
Da får vi på sikt et dysfunksjonelt og fattigere samfunn ,antar jeg.
Her mener jeg at det kom et noe uklart budskap.
Jeg skal sitere noe som er helt ntydlig og noe jeg er helt enig i samme hvordan avsender tolker egen ytring.
Sitat:
Ytringsfriheten er for alle, og den skal kunne brukes, ikke sant?
Sitat slutt.
Her er jeg enig i både påstanden og spørsmålet, men jeg må legge til dette:
Ytringsfriheten må være ekte og så reell og fungere så bra i praksis at ekstreme og voldelige og voldsdømte nazister kan kritiseres og slik at den ideologien de står for kan kritiseres uten fare for noen.
Og ekstreme islamister og potensielle terrorister og ekstreme islamske grupper må kunne kritiseres uten noen fare.
Og kriminell mafiaq og kriminelle grupper og kriminelle narkoegoister og alle tilknyttet narkomafia og kriminelle miljøer og grupper må kunne kritiseres uten fare.
Her er dette mulig, for her er det ekte ytringsfrihet.
Ytringsfrihet betyr også frihet til ytringer om konmstrultive forslag og praktiske løsninger og politiske løsninger.
Ytriongsfrihet må også bety frihet til å kritisere makteliter i media og presse når disse elitene senzurerer og sprer falske nyheter og støtter bøller.
Jeg viser da til en aktuell sak i UK nå og en som kaller seg Tommy Robinson.
Jeg tror at mange må begrense seg nå her i landet og ikke kan ytre seg fritt om den skaen og om at det er falske nyheter og avisand og en vandrehistorie og at folk i posisjon i norsk press gikk på limpinnen og sitter i propagandaklisteret og ble lurt.
Det sjedde ikke en krenkelse av personen som kaller seg tommy Robinson.
Det skjedde ikke en krenkeløse av ytringsfriheten til denne personen med falsk navn.
Påstandene om krenkelse av rettighetene til Tommy Robinson er falske nyheter.
Her kan jeg ytre meg om det siden det er ekte ytringsfrihet her.
PK sosialistene har et statsfinansiert selvsensurerende PK media med seg til å tvinge annerledestenkende i kne. Jeg tror de fleste i demokratiet Norge begynner å bli meget lei av denne enveiskjøringen
Ytringsfrihet er noe skrot tenker jeg.
Folk kan jo ytre seg utenfor ‘vinduet’ noen har lagt for seg selv.
Men det er riktig at hva som er ‘mainstream’ å si i et samfunn til enhver tid er i endring. Om endringen er til det bedre eller ikke, vil jo fremtiden avgjøre. Trikset er å la alle få komme til ordet, forhåpentligvis er da folk oppegående nok til å sile klinten fra hveten. Det siste vi trenger er et eller annet meningspoliti som i det godes navn (sitt eget) skal slå ned på andres meninger med ymse ikke-verbale virkemidler.