En gang i tida spilte byråkratikritikk en viktig rolle for venstresidas innstilling til både staten og kapitalismen. Denne kritikken mistet innflytelse i sosialdemokratiet og blant leninistene, som begge knyttet det sosialistiske prosjektet til en betydelig stat, med økt makt til sjefer og byråkrater på ulike nivåer. Sosialister av ulike farger ble i praksis stadig autoritære, og knyttet sine politiske prosjekter til byråkrati og stat.
Med tanke på dette er det oppfriskende at en rekke politiske bevegelser i vår tid – som Occupy, 15M, den nye demokratibevegelsen og utallige latinamerikanske grupperinger – har rettet sin kritikk både mot nyliberalismen og byråkratiet. De to er faktisk knyttet sammen, selv om det ofte ikke kommer fram. Vi trenger derfor en bedre forståelse av byråkratiers rolle i den moderne kapitalismen, og en kritikk av problemene de fører med seg. David Graebers siste essaysamling, The Utopia of Rules, er et interessant sted å starte.
LES OGSÅ Oscar Dybedahls analyse av staten og kapitalen: Er staten det motsatte av markedet?
Høyresidens byråkratikritikk
I motsetning til venstresida har høyresida i det minste en analyse og kritikk av byråkratiet, selv om den er dårlig, påpeker Graeber. Det høyrevridde synet hevder grovt sett at man i organiseringen av samfunnet står overfor to muligheter. Enten kan organiseringen finne sted spontant, ved at atomistiske individer som handler alene og ukoordinert, finner sammen på markedsplassen og liknende steder, der de handler på en kapitalistisk måte. Alternativet er et statsaktig byråkratisk apparat med en person eller komité på toppen som planlegger, bestemmer, og overser sine undersåtter. Dette er typisk måten konservative, liberale, og mange sosialdemokrater ser på organisatoriske spørsmål, med kosmetiske variasjoner og prioriteringsforskjeller.
Ifølge en godt kjent høyresidemyte finnes en allianse mellom et lag late, parasittiske fattige og de selvgode byråkratene, som subsidierer de fattige med andre folks penger for å beholde egne posisjoner (s. 10). Siden de fattige gjerne også er tallrike, som i USA, der denne myten står sterkt, blir det lett å assosiere demokrati med et voksende byråkrati som gjør det mulig for ‘late’ mennesker å utnytte dumsnille velferdsordninger.
I den høyrevridde byråkrati-kritikken finnes en tanke om en stadig økende statlig kontroll over individer, stilt i motsetning til det frie og ubyråkratiske livet som kan nytes gjennom markedet (les: kapitalismen).
LES OGSÅ: Naver eller menneske, hvem er jeg?
Markedet er en sosial og politisk konstruksjon
Som Graeber påpeker har dette bildet flere problemer. For det første er det antropologisk og historisk feil. Mesteparten av menneskehetens historie har passert uten verken moderne stater eller kapitalisme. Og kapitalistiske sosiale forhold har aldri spontant oppstått av mennesker latt til seg selv. Blant andre har Karl Polanyi vist – slik både Marx og Kropotkin før han gjorde – at interne kapitalistiske markeder, så vel som eksterne, er statlige konstruksjoner, og denne konstruksjonen har ofte forutsatt en stor mengde vold og undertrykking. I sin kjente bok om gjeld har Graeber vist at kjente penge-baserte markeder først oppstod som en bivirkning av brutale militær-slaveri komplekser.
Den høyrevridde byråkrati-kritikken gir også et helt feilaktig bilde av forholdet mellom markeder og stater. Markedskapitalismen oppstår ikke nærmest magisk av seg selv gjennom individers frie samspill, og stater konstrueres ikke etterpå for å takle imperfeksjoner – i virkeligheten er det motsatt. Det har aldri eksistert et kapitalistisk samfunn uten et statsmaskineri for å beskytte det, og staten spiller en sentral rolle når det kommer til å innføre kapitalistiske samfunnsforhold.
For det tredje får vi her et helt falskt bilde av forholdet mellom kapitalisme og byråkrati, påpeker Graeber. Kapitalismen har om noe vært en epoke kjennetegnet av en voldsom vekst av byråkratier av ulike slag. Dette gjelder ikke bare den moderne byråkratiske staten, men også gjennomført byråkratiske institusjoner som aksjeselskap.
LES OGSÅ: Stein Lillevolden om hvordan politiets system skaper storskurker i egne rekker
Liberalismens jernlov
Dels som et resultat av disse feilene gir også høyresidas byråkratikritikk nøyaktig feil forutsigelse når det kommer til forholdet mellom kapitalisme, privatisering og byråkrati. I henhold til dette eventyret vil kapitalismen (‘det frie marked’) drastisk redusere – kanskje helt eliminere – byråkratier og deres makt. Graeber viser derimot at det nøyaktig motsatte ofte skjer. Når Sovjetunionen gikk fra sentral planlegging til kapitalisme, og både økonomien og velferdssystemet kollapset, gikk antallet statlige ansatte opp fra 1 million i 1992 til 1.26 millioner i 2004.
På bakgrunn av dette formulerer Graeber noe som kan være et av hans mest interessante og kontroversielle ideer, det han kaller Liberalismens jernlov:
Liberalismens jernlov sier at enhver markedsreform, ethvert tiltak fra myndighetenes side for å redusere byråkrati og fremme markedskrefter, i det lange løp vil føre til en økning av den totale mengden reguleringer, papirarbeid og ansatte byråkrater (s. 9).
Som videre bevis for denne tesen nevner han veksten i antall mellomledere de siste tiårene og eksplosjonen i mengden papirarbeid og krav om offisielle kvalifikasjoner i de ‘avanserte’ økonomiene, deriblant USA.
Byråkrati, vold og dumhet
For Graeber betyr økt byråkratisering at livene våre mer og mer styres av regler som til syvende og sist støttes opp av trusler om vold. Dette fører i sin tur til utbredelsen av en dumhet som i økende grad gjennomsyrer byråkratiske institusjoner.
Byråkratier styrer ved å pålegge regler og reguleringer, og disse må følges, for å få en virkning. Måten man får mennesker til å følge regler som pålegges ovenfra er den samme som brukes i staten generelt, nemlig at påleggelsene understøttes med straff, som til syvende og sist føres tilbake til trusler om vold. Derfor betyr også økende byråkratisering «en økning av omfanget og dybden av samfunnsmessige forbindelser som til syvende og sist reguleres ved hjelp av voldstrussel» (s. 32).
På grunn av dette fordummes byråkratiske institusjoner – og menneskene de omfavner. De på toppen av byråkratiet slutter gradvis å utføre det følelsesmessige arbeidet som må til for å forstå de under seg, og blir gradvis mindre kunnskapsrike og kompetente når det kommer til dem de har makt over. De på bunnen av byråkratiet ender opp med å måtte bruke mer og mer av sine ressurser bare på å navigere byråkratene som ofte har betydelig vilkårlig makt over dem.
Graebers bok beveger seg også gjennom et antall øvrige emner, mange spekulative (f.eks at byråkratier har en stor del av skylden for sakkende teknologiske framskritt), noen feilaktige (f.eks. at ideen om rasjonalitet som et definerende trekk ved mennesker først oppstod i middelalderen), men de fleste interessante (f.eks. diskusjonen av forholdet mellom byråkrati og fantasy- og superheltsjangerne). I resten av denne artikkelen kommer jeg ikke til å diskutere disse, men heller se om vi kan utvide diskusjonen av byråkratiet, med et særlig blikk på hvordan det kan kritiseres.
LES OGSÅ: En oppmodning til NAV-sjefen Sigrun Vågeng: Her er min historie om NAV
Trenger vi byråkrati?
Tidlig på 1900-tallet anså Weber og andre byråkratientusiaster byråkratisk styre som en uunngåelig del av moderne industri og teknologi. Byråkratisk styre, skrev han, var nødvendig på grunn av tekniske hensyn og for å sikre effektivitet. Weber ga ikke egentlig noe argument for dette, men forbinder det generelt med den påståtte moderne tendensen til rasjonalisering, en klar tendens til byråkratisering han så i samfunnene rundt seg. Dersom vi simpelthen fjerner personellet fra toppen av et hierarki – påpeker Weber – så vi ikke institusjonen de er en del av lenger fungere, i det minste ikke på en god måte.
Den antisosialistiske broddet i dette argumentet trekkes eksplisitt av Weber i et foredrag holdt for den østerrikske hæren, for å hjelpe dem med antisosialistisk propaganda. Foredraget tok sikte på Marx, spesielt Det kommunistiske manifest, og syndikalistene. Det rammet hverken reformistiske sosialdemokrater eller bolsjevikene, siden de allerede hadde gitt opp målet om arbeiderselvstyre til fordel for byråkratisk kontroll. Webers argument er at moderne hierarkisk arbeidsdeling er nødvendig for moderne teknologi og industri, arbeidsdeling som de facto impliserer byråkratisk styre. Derfor er radikale forhåpninger om en reelt demokratisk og arbeiderstyrt økonomi umulige å realisere.
Weber har et viktig poeng her. Selvsgt må man også omorganisere arbeidsdelinga på en arbeidsplass hvis man vil kvitte seg med byråkratisk styre. Selv i formelt demokratiske råd vil en minoritet som i praksis sitter på all nøkkelkunnskap, kompetanse, og essensiell informasjon, fort ende opp som de eneste som virkelig har noe å bidra til i arbeidsplassens diskusjoner og beslutningstaking. Dette er et kjent problem både fra markedssosialistiske eksperimenter i Jugoslavia og overtatte fabrikker i Argentina. Derfor vektla også Marx betydningen av å utradere den kapitalistiske arbeidsdelinga.
Byråkrati og arbeidsdeling
En måte å bli kvitt den kapitalistiske arbeidsdelinga i et fremtidig (postkapitalistisk) samfunn er ved å implementere «balansert arbeid». Kort fortalt er ideen at vi fordeler oppgavene på en arbeidsplass slik at alle medlemmene både gjør noe av det mer utfordrende og givende arbeidet, og det mindre utfordrende og givende arbeidet, samt at oppgaver som involverer spesiell kunnskap, kompetanse, og informasjon fordeles noenlunde jevnt.
Dette skal sikre at alle som jobber et sted reelt har noe de skulle sagt og veit hva det er snakk om når viktige beslutninger diskuteres og gjøres. Det sikrer også at alle kan dra nytte av de samme mulighetene for menneskelig utvikling og trivsel, heller enn bare noen få, på andres bekostning. Siden dette har blitt implementert ved flere arbeidsplasser, inkludert teknologisk avanserte, allerede i en bredere kapitalistisk kontekst, er det klart mulig å gjennomføre. Men hva med Webers andre poeng, at ethvert alternativ til en hierarkisk byråkratisk arbeidsdeling nødvendigvis vil være for ineffektiv?
Det finnes en drøss forskning på arbeiderstyrte bedrifter og en mengde erfaringer fra arbeidsplasser som har blitt tatt over av de ansatte under revolusjoner, streiker og ved konkurs – disse har noen ganger også eksperimentert med andre former for arbeidsdeling. Disse eksemplene viser ikke slike problemer. Senere erfaringer fra Venezuela virker også lovende. Det finnes der en pågående kamp mellom arbeidere og både statsoppnevnte sjefer og høyere ministerier, der arbeiderne i statlige kooperativer kjemper for reelt selvstyre. Et av arbeidernes hovedargumenter i denne kampen er nettopp at de greier å styre arbeidsplassene sine bedre enn noen andre. I ett tilfelle, da et anlegg for bearbeiding av tomater plutselig ved et uhell fant seg uten sjef, økte de umiddelbart produksjonen fra 90 000 kg til 150 000 kg tomater per måned.
Vi kan tenke oss noen grunner til dette. Ofte gjør ikke sjefer noe nødvendig eller nyttig uansett, annet enn å forhindre at folk styrer arbeidsplassene sine selv. Faktisk var dette en vittig historisk årsak til arbeidsdeling i utgangspunktet. Arbeidere vet ofte også veldig mye om hva de driver med, og hvordan det kunne gjøres bedre, som sjefers autoritet ofte forhindrer dem i å uttrykke og ta i bruk.
Eksemplene fra Venezuela viser at arbeidere kan organisere arbeidsplassen uten sjefer og byråkrater, at dette fort kan lede til økt effektivitet, og at dette er noe folk kan være villige til å kjempe for. Vi bør også merke oss at dette er utenfor en streng markedskontekst, siden bedriftene det er snakk om i stor grad er avhengige av statlig støtte og samarbeid. Forbedringene i bl.a. effektivitet er derfor ikke avhengige av markedskrefter og markedstvang.
En sosialistisk byråkratikritikk
De siste åra har det spredt seg en antakelse om at desto mer noe drives som en kapitalistisk bedrift, desto bedre går det. Dette er det den politiske tenkeren Glen Newey kaller Enron-feilslutningen, som har blitt brukt til å omstrukturere høyere utdanning bl.a. i Storbritannia, Nederland, og andre deler av Europa. Dette har blant annet ført til økt byråkratisering, lønnsulikheter, byråkratisk kontroll, kommodifisering av tjenester, og fremmedgjøring blant både studenter og ansatte. Det bør ikke være overraskende at universiteter blir mindre demokratiske og mer byråkratiske når de blir omstrukturert for å etterape de private bedriftenes diktaturer.
Det er interessant at motstanden mot disse reformene ofte er eksplisitt anti-byråkratiske. Typisk krever de at universitetet skal være fritt og demokratisk, at det både skal være gratis for studenter og styrt av og for studentene og de ansatte. I tillegg kommer også krav om mer gjennomsiktighet, utvidede rettigheter for alle ansatte, etisk investering, og miljøvennlighet.
Det ligger noen lærdommer i dette. For det første, den lite diskuterte forbindelsen mellom privatisering og byråkratisering. For det andre, hvordan privatisering og påfølgende byråkratisering også munner ut i en konflikt med friheten og demokratiet. Når institusjoner som skoler og universiteter etteraper kapitalistiske bedrifter, blir resultatet et voksende byråkrati som stadig får en større makt over både institusjonen og de ansatte.
Her finner vi kanskje også konturene av en venstrevridd byråkratikritikk, basert på verdier om frihet og demokrati. Byråkratisk styre er udemokratisk fordi det betyr at en institusjon i praksis ikke styres kollektivt av dets medlemmer, men av et lite mindretall. Det er også dermed ufritt, siden aktiviteten og arbeidslivet til de som styres av den byråkratiske eliten er underlagt andres makt og kontroll. Moderne aksjeselskap, mye lik moderne stater, styres av og for byråkratene med makta og de kapitalistiske eierinteressene de assosierer med. Det er ikke frihet å bli beordret rundt av en dresskledd autoritetsperson, og det gjør liten forskjell om han kommer fra staten eller næringslivet.
Løsningen på dette for venstresida kan og bør være et krav om et substansielt demokrati – et samfunn som kollektivt selvstyres av dets medlemmer, både utenfor og innenfor arbeidsplassen.
