Ulikhet dreper

Der Oslo-ordfører Fabian Stang mener individer står personlig ansvarlige for deres livsstil, er Göran Therborn opptatt av «livsmulighet». Økende klasseforskjeller betyr lavere levealder.

Kristen Nordhaug
Om Kristen Nordhaug (4 artikler)
Kristen Nordhaug er professor i utviklingsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus

Blant barn født i Vestre Aker bydel i 2008-2011 kan jentene forvente å leve sju år lengre enn jenter født i Grünerløkka bydel i samme tidsrom (86 og 79 år). Gutter kan forvente å leve ni år lengre (82 og 73 år). Slike forskjeller anskueliggjør tittelen på Göran Therborns nye bok, The Killing Fields of Inequality (2013). Ulikhet skaper dødsmarker.

Tre typer ulikhet

Therborn utvikler et teoretisk begrepsapparat for å drøfte tre typer ulikhet:

  • Vital ulikhet» handler om sykdom, skade og død og kan måles gjennom forskjeller i helsetilstand, dødelighet og levealder.
  • «Eksistensielle ulikhet» viser til ulik respekt, verdighet og frihet. Dette settes i system gjennom hierarkier. Rase, etnisitet, kaste, kjønn og seksuell identitet er viktige identitetsmarkører i disse hierarkiene.
  • «Ressursulikhet» dreier seg om fordeling av «materielle ressurser» som inntekt og formue, eller «symbolske ressurser» som utdanning.

De tre formene for ulikhet vil ofte forsterke hverandre. De som er diskriminerte på hudfarge og etnisitet (eksistensiell ulikhet) får ofte lav utdanning og marginaliseres på arbeidsmarkedet (ressursulikhet). Deres fattigdom, boforhold, helseskadelige arbeidsmiljø og/eller undersysselsetting og arbeidsløshet bidrar til sykdom, rusmisbruk og tidlig død (vital ulikhet). Men hver type ulikhet har også sin egen logikk og dynamikk.

Therborn bruker disse begrepene til å skissere brede historiske trender fra begynnelsen av det 20. århundret og fram til nåtiden. Han foretar et statusoppgjør over ulikhet i samtida, han drøfter mulige framtidige konflikttemaer og forsøker å identifisere politiske aktører som kan være i stand til å skape større likhet.

Økende økonomisk ulikhet: Hva så?

Det var betydelig ulikhet i de ledende kapitalistiske landene i 1913. To verdenskriger, den økonomiske krisa i 1930-årene og en politikk for omfordeling reduserte ulikhetene fram til 1980-årene, men så begynte de å vokse igjen. I tillegg vokste kapitalinntektene som en andel av de samlede inntektene, særlig for finanskapital. Inntektene til mektige profesjonsgrupper som leger og advokater holdt tritt med økningen i kapitalinntektene. Men på bunnen falt lønnsinntektene som andel av de samlede inntektene, og arbeidsledigheten tiltok.

Slike voksende forskjeller forklares vekselvis ut fra virkninger av «globalisering» av handel og investeringer, ut fra teknologisk endring og ut fra politiske forhold. Therborn later til å legge sterkest vekt på skiftende politiske maktforhold mellom arbeid og kapital, som så forsterkes av de andre prosessene. I mange land er statlig politikk i sterkere grad enn tidligere blitt underlagt kapitalen. Politikken er rettet mot å holde lønninger lave, motarbeide fagforeninger, fjerne progressiv beskatning og nedbygge velferd. I stedet for diktatur («dictatorship») får en «dictat-ship» med ytringsfrihet og frie valg, der de rike gjennom valgfinansiering, lobbyvirksomhet og tettet forbindelser med politiske eliter opprettholder og forsterker den skeive fordelingen. Det er imidlertid store nasjonale forskjeller.

Foto: www.amazon.com

Foto: www.amazon.com

Ulikhet blant rike og fattige land

Blant rike land kan endringene i inntektsfordelingen i de engelskspråklige landene Storbritannia, USA, New Zealand, Australia og Canada beskrives med en «U-kurve». De er tilbake til ulikhetsnivået fra før andre verdenskrig. I USA er ulikheten sågar tilbake til 1913-nivå. Kurvene til store deler av kontinental-Europa, Norden og Japan kan derimot beskrives med en speilvendt «J». Utjevningen har sluttet, ulikheten øker, men tidligere utjevningsgevinster har (ennå?) ikke gått tapt. Historiske forskjeller knyttet til arbeiderbevegelsens styrke, «klassekompromisser», parlamentariske velferdsallianser og høyresidens inkluderingsstrategier forklarer viktige sider av forskjellene mellom U- og J-landene.

Til tross for voksende ulikhet i de rike landene er inntektsfordelingen skeivere i fattige land. Det sørlige Afrika har verdensrekord i ulikhet, fulgt av en rekke latinamerikanske land. Inntektsforskjellene er mindre i Asia, men også der er de høye. Kina har en av de skeiveste inntektsfordelingene i hele Asia, skeivere enn i USA. Ulikheten vokser på alle kontinenter unntatt Latin-Amerika, der det siste tiårets venstrebølge har bidratt til noe økonomisk utjevning fra et ekstremt skeivt utgangspunkt.

For mange liberalere er høy ulikhet uproblematisk så lenge den er et resultat av konkurranse med sjanselikhet. Ulikhet vil da anspore til innsats. En indikator på sjanselikhet vil være høy grad av sosial mobilitet, det vil si en høy statistisk sannsynlighet for at dine barn havner i en annen posisjon i inntektshierarkiet (høyere eller lavere) enn deg selv. Mot dette viser Therborn til undersøkelser fra OECD-land som demonstrerer at land med lav inntektsulikhet har større mobilitet på tvers av generasjoner enn land med høy inntektsulikhet. Ulikhet biter seg fast og blir til sosial arv.

Ujevn eksistensiell utjevning

Ved inngangen til det 20. århundret var store deler av verden underlagt rasistiske kolonistyrer. Kvinneundertrykkende, patriarkalske maktforhold rådet så å si over alt. Kvinner manglet politiske rettigheter og var juridisk underlagt mannlige familieoverhoder. Utover i århundret skjedde det en utjevning, særlig i andre halvdel. Koloniene i Asia og Afrika ble selvstendige, hvitt mindretallsstyre ble opphevet i Rhodesia/Zimbabwe og Sør-Afrika og i USA vant borgerrettighetsbevegelsen igjennom med fulle politiske og sivile rettigheter for svarte.  Stemmerett for kvinner ble utbredt og lover som understøttet patriarkalsk makt i ekteskapet ble fjernet i mange land. I slutten av det 20. århundret og begynnelsen av det 21. århundret tillot noen land ekteskap mellom samme kjønn. Også rettigheter til urfolk ble styrket i en rekke land. Imidlertid vedvarer kvinneundertrykking i store deler av Afrika, Midtøsten, Sør-Asia og deler av Øst-Asia. Religiøse og etniske motsetninger truer eksistensiell utjevning i store deler av verden, og i 1994 opplevde Rwanda etterkrigstidas verste etniske folkemord.

I mange vestlige land har eksistensiell utjevning gått sammen med økt økonomisk ulikhet. I perioden 1980–2010 skjedde det en betydelig utjevning av inntekter mellom kjønnene i USA og en mer begrenset utjevning av inntektene til svarte og hvite. Den generelle inntektsulikheten økte imidlertid kraftig. De økonomiske elitene kjemper med nebb og klør mot fagforeninger og for skatteletter. Likestilling for kvinner, svarte og homofile spiller derimot mindre rolle for dem, uansett hva de måtte mene om det privat. Eksistensiell utjevning blir en «billig» reform som dekker over en urovekkende skeiv fordeling av økonomiske ressurser og livslengde.

Levealderen har gått ned

Vesten fikk et forsprang i levealder på resten av verden (med unntak av Japan) fram til første halvdel av det 20. århundre. Men avkolonisering, utbredelse av vaksiner og tiltak mot malaria førte til at den øvrige verden hentet opp noe av Vestens forsprang i andre halvdel av det 20. århundret. I 1990-årene stoppet imidlertid denne opphentingen i livslengde opp i to regioner. I Afrika sør for Sahara falt levealderen som en følge av HIV/AIDS-epidemien, og i det tidligere Sovjetunionen som følge av skiftet til en kapitalistisk markedsøkonomi. Særlig republikker som gjennomførte masseprivatisering, med påfølgende arbeidsløshet, ble rammet (se Masseprivatisering og død, s.3). Antall overskuddsdødsfall i de tidligere sovjetrepublikkene i 1990-årene er beregnet til fire millioner. Stalin var verre. Under kollektiviseringene 1927–36 er antall overskuddsdødsfall anslått til 8-9 millioner. I Russland var imidlertid systemskiftet like dødelig som Stalins tvangskollektiviseringer. Det er heller ikke lett å snu trenden. Til tross for den økonomiske oppgangen etter århundreskiftet steg dødeligheten for russiske menn mellom 15 og 60 år med ti prosent fra 1990 til 2010.

Nasjonale klasseforskjeller i dødelighet har i store trekk vært stabile i det siste hundreåret, men i de seineste tiårene har klasseforskjellene økt, særlig i USA. Der falt levealderen med tre år for lavt utdannede hvite menn og med fem år for lavt utdannede hvite kvinner mellom 1990 og 2008.

Lav inntektsulikhet i de nordiske land

Til forskjell fra USA har de nordiske landene lav inntektsulikhet. Likevel rammer hjerte- og karsykdommer sosialt skeivt. Sykdommene utløses typisk av fettholdig kost, tobakksrøyking og lite fysisk aktivitet, tradisjonelle «privilegier» for overklassene som med økt velstand ble tilgjengelige for lavere klasser. Da skadevirkningene ble kjent, skiftet høyere klasser livsstil. Hjerte- og karsykdommer ble underklassesykdommer. I Norden er effektene særlig sterke for kosthold siden det er en lang tradisjon med animalsk fett i kosten. Middelhavslandene har en mattradisjon med mye vegetabilsk fett, fisk og grønnsaker, og klassebetingede forskjeller som følge av kostholdet er mindre.

Mange, inkludert Oslos ordfører, vil innvende at individer står personlig ansvarlige for deres livsstil i rike og opplyste samfunn som de nordiske. For Therborn er imidlertid «livsstil» betinget av «livsmulighet». Høy inntekt og kontroll over egen arbeidssituasjon skaper forutsetninger for en kontrollert, «sunn livsstil». Omvendt svekker arbeidsløshet, eller en marginal og undertrykt posisjon i arbeidslivet kontrollen over øvrig livsførsel. Underordning og mangel på respekt fra omgivelsene er i seg selv dødelig. En undersøkelse viste at livslengden blant britiske statstjenestemenn økte med deres posisjon i det byråkratiske hierarkiet, også når det ble kontrollert for bruk av tobakk og alkohol.

Utjevningspolitikk

Therborn drøfter utjevningspolitikken i tilknytning til familien, kapitalismen og nasjonen. Familier har gjennom århundrer overført formuer og ferdigheter mellom generasjoner og beskyttet sin økonomiske posisjon ved å kontrollere giftemål. Denne kontrollen er svekket i mange deler av verden, men også individuelle ekteskapsvalg har ført til «klassehomogami» der ektefeller har likt utdanningsnivå. Barn av høyt utdannede foreldre får et utdanningsforsprang med stimulans og hjelp hjemme. Disse ulikhetene bør ifølge Therborn motvirkes med obligatoriske førskoler, styrking av det offentlige skoletilbudet og begrensninger på muligheten til å velge eksklusive privatskoler. I store deler av Afrika og Sør-Asia er bedre ernæring for barna en første forutsetning for utjevning.

Kapitalisme skaper ulikhet som Therborn vil tøyle med arbeider- og borgerrettigheter. Rett til arbeiderorganisering og kollektive forhandlinger er en betingelse for arbeideres motmakt. I de rike landene etter den andre verdenskrigen førte sterk industrivekst til tilnærmet full sysselsetting i lang tid. Det ble endret med de siste tiårenes avindustrialisering. Erfaringene med kriser i 1970-åra, 1980-åra og i seinere år viser imidlertid at arbeidsløsheten påvirkes sterkt av institusjoner på arbeidsmarkedet og i offentlig politikk. Lovfestet rett til arbeid og tilbud av anstendig arbeid er nødvendig for å hindre framveksten av en ny arbeidsløs og undersysselsatt underklasse. Også borgerrettighetene må styrkes, ikke minst for å hindre uregulert og hemmeligholdt finanskapitalisme. Sosiale borgerrettigheter til offentlig velferd må beskyttes mot nyliberale forsøk på å omdanne borgerne til konsumenter av tjenester tilbudt av foretak, finansiert gjennom private forsikringer.

Nasjonen har fungert som garantist for borgernes like rettigheter, men de mer velstående nasjonene bidrar i stigende grad til ulikhet ved å hindre adgangen for fattige innvandrere. Therborn anser nasjoner som uomgjengelige, men deres lukkethet og ekskludering må erstattes av en mer inkluderende og anstendig behandling av migranter på grunnlag av menneskerettigheter.

Pådrivere for utjevningspolitikk

Utjevningsprogrammer uten pådrivere er politisk kannestøperi. Arbeiderbevegelsen var den viktigste sosiale kraften bak utjevningspolitikk i det 20. århundret, men ble i de rike landene svekket av avindustraliseringen fra slutten av århundret. I Kina og andre nye industrielle vekstsentra er arbeiderbevegelsen på frammarsj, men den er fortsatt svak og fragmentert. Arbeiderklassens rolle i utjevningspolitikk i det 21. århundret er dermed usikker. Finnes det andre kandidater?

Middelklassene framstilles ofte som nøkkelaktører både for demokratisering og økonomisk utvikling, tidligere bistandsminister Erik Solheim hadde en klokkertro på dem. Økonomisk utvikling drevet av kjøpesterke middelklasser trenger imidlertid ikke å være gunstig for lavere klasser, noe India er et eksempel på. Ei heller er middelklasser nødvendigvis demokrater. De støttet Pinochets kupp i Chile og gulskjortenes underminering av den valgte regjeringen i Thailand.

Men middelklasser har også deltatt i demokratiske, sosialt utjevnende allianser. Den sosialdemokratisk arbeiderbevegelsen i Skandinavia var avhengig av middelklasseallianser med selveiende bønder og funksjonærer. De siste årenes stadig skeivere inntektsfordeling og økonomiske kriser har rammet middelklassene i en rekke land, blant annet i USA. Det øker muligheten for at de kan bli partnere i brede allianser mot den voksende kapitalmakten. En positiv rolle for middelklassene i den fordelingspolitiske kampen avhenger av at de allierer seg med grupper lavere på stigen.

På 180 sider har Therborn utviklet et teoretisk begrepsapparat for studiet av ulikhet, han har skissert historiske og nyere trender for ulikhet i verden, antydet et politisk program for å redusere ulikheten og drøftet hvilke sosiale grupper som vil kunne og ville bekjempe ulikheten i det 21. århundre.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.