EU er ikke et demokrati

EU-parlamentet i Strasbourg. Foto: Mehr Demokratie Publisert under lisens (CC BY-SA 2.0)

EU er ikke bare en økonomisk organisasjon, men omhandler sivile og sosiale rettigheter. Da bør man spørre seg om institusjonene styres demokratisk. Og det gjør de ikke.

Torvald Sudmann Therkildsen
About Torvald Sudmann Therkildsen (8 Articles)
Torvald Sudmann Therkildsen er politisk filosof med utdanning i europeisk styring fra Masaryk og Utrecht.

Den 23. februar samlet Europeiske utenriksministre for første gang siden pandemien brøt ut til Foreign Affairs Council (FAC), hvor EUs topp-diplomater diskuterte det svært delikate spørsmålet om det skal gis grønt lys for sanksjoner mot Russland. En antar at det blir flertall for dette, men trolig vil ikke sanksjonene ramme mer enn seks diplomater. Avgjørelsen kommer i kjølvannet av noen dramatiske dager der flere diplomater har blitt kastet ut av Russland som en del av Vest-Europas respons mot forgiftningen og fengslingen av den russiske opposisjonslederen Navalnyj.

I kompliserte, internasjonale situasjoner som dette er det viktig for Vest-Europa å stå samlet i møte med totalitære krefter. Jo større enighet og styrke vi kan vise, desto tryggere er vi på at vi kan takle framtidens utfordringer sammen. Enten det gjelder russiske oligarkers jernnever, usikre forhold med USA eller motstand mot kinesisk innflytelse, så er EU den desidert minste av ondene blant verdens supermakter. Så hvorfor står Norge fremdeles på sidelinjen? 

Vakre ord om ”et samlet og samarbeidende Europa” blir brukt av norske EU-tilhengere for å støtte opp under prosjektets legitimitet og verdi. Men hvor verdifullt er det egentlig?

Bakgrunnen min er viktig å forstå for å skjønne den kritikken jeg nå kommer med. Jeg har bodd i EU i flere år, hvor jeg har arbeidet, studert og reist om hverandre. Jeg har vært fastboende i Belgia, Nederland, Tsjekkia, og senest Kroatia. Forøvrig, anser jeg meg som en anarkist, og ber derfor lesere om å se min kritikk i lys av en generell skepsis for nyliberalisme, sentralisering av makt og kapitalistisk føderalisme. EU er nemlig på mange måter fantastisk, og har for mange vært en braksuksess. EU en banebrytende fredsmaskin som har frigjort Vesten fra evig intern strid, og en sann fakkelbærer for det liberale demokratiet og internasjonalisering.

Jeg er fremdeles helt imot at Norge skal bli med i EU, slik Unionen fungerer i dag.  EU er ikke et ekte demokrati, og fram til dette er fikset, har jeg ingen interesse av å se det norske flagget stå likestilt med det europeiske.

Det er ikke bare høyreekstremiste og nasjonalisme som truer dagens demokrati. Det er slettes ikke gitt at det Venstre beskriver som tettere samarbeid har ført til sterkere demokratisk institusjonsbygging. EU lider av et enormt demokratisk underskudd (Sorace, 2018), og det er lite som tyder på at det fikses med det første.

EU startet som et integrasjonsprosjekt hvor kontroll av viktige resurser for krigføring ble underlagt en internasjonal organisasjon, i det håp om at denne delegeringen ville forhindre incentivet til å angripe andre nasjonalstater. Grunnet dets opprinnelige kompetanseområde, var det ønskelig at de ansvarlige skulle være teknokrater, ettersom markedseffektivitet ville stagnere, gitt at enhver lovendring måtte diskuteres demokratisk. En slik struktur er fornuftig for stål- og kullhandel, men ikke når de samme institusjonene utvikles til å nå omhandle sivile og sosiale rettigheter. Og siden EU ikke lenger bare er en økonomisk organisasjon (EUR-Lex, 2020), bør man spørre seg om intuisjonene nå også styres demokratisk. Og det gjør de ikke.

Samfunnsforskere Follesdal og Hix identifiserer fem problemer med det demokratiske underskuddet i dagens EU. For det første så har den kontinuerlige integrasjonen av nasjonale og internasjonale institusjoner ført til at EU har langt større utøvende makt enn nasjonalstatene. Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen har i løpet av de siste tiårene utviklet juridiske prinsipper som nå gjelder sosiale, politiske, og sivile rettigheter, i så stor grad at den har drevet i hvilken retning integrasjonen i Europa skal ta

Problem nummer to er at dette gjør hvert enkelt parlament i de ulike medlemslandene for svake til å ha en effektivt maktbalanse mellom EU og dets medlemmer. For eksempel, da EU prøvde å stoppe eurokrisen, undergravde EU-parlamentet handlingsrommet til nasjonale parlamenter med svake økonomier

Problem nummer tre er at til tross for at EU-parlamentets medlemmer er direkte valgt av EU sine borgere, så indikerer moderne forskning at folk stemmer på sine internasjonale representanter ut i fra nasjonale preferanser. Grunnen til dette er at det er en lav tillit til det Europeiske Parlamentet. Siden EU er for distansert fra normale menneskers liv, og det mangler transparens for hva slags politiske prosesser som foregår, har nasjonale interesser vært viktigst for folk flest. Dette fokuset på det nærliggende og ikke det som skjer i Brussel fører til lav deltakelse i Europeiske valg.

Problem fire er at EU sine intuisjoner, grunnet sin historiske utvikling, fremdeles er alt for teknokratiske. Ekspertgrupper og store lobbygrupper har lang større innflytelse på de lovverkene som konstrueres enn borgere, og lovendringsforslagene som faktisk blir gjort. 

Dette fører til problem nummer fem, nemlig at EU sine avgjørelser ikke reflekterer borgerne sine preferanser og ønsker (Ruchet, 2011). Hva folk stemmer på er sjeldent det som gjøres om til politikk og faktiske lovverk. 

Enhver organisasjon som ikke garanterer beskyttelse av sine borgere eller deres naturrettigheter fortjener å bli møtt med det høyeste nivået av skepsis. 

Samfunnsviteren Giandomenicio Majone identifiser EU ikke som en stat, men som en organisasjon som kun regulerer atferden til sine borgere. Professor Andrew Moravcsik tar det et skritt lengre og sier at det slettes ikke finnes et demokratisk underskudd i EU. Moravcsik hevder at EU sine handlingsområder dreier seg om problemer som ikke behøver demokratisk innflytelse, og derfor ikke behøver å være demokratisk på samme måte som nasjonalstater. Men EU sine handlingsområder er slettes ikke kun handelsavtaler, og det er derfor grunn til bekymring.

Dessverre er det slik at vi trenger å stå samlet mot land som Russland, Kina, og USA for at vi skal kunne forbli konkurransedyktige i framtiden. Putins autoritære regime er et forferdelig problem. Framveksten av hatefulle ekstremister er minst like skummelt, særlig når en ser hvor vanskelig det er for EU å samarbeide med land som Polen, der høyreradikal legalisme og nasjonalisme blomstrer. Berlinmurens fall i 1989 har på alle måter ført til større liberalisering og økt fokus på menneskerettigheter i Europa. Men hvis ikke EU klarer å styre et av sine egne medlemmer når de bryter vekk fra demokratiske og liberale verdier, er det på tide å kritisk evaluere hvor mye faktisk EU kan tilby oss.

Norge burde stemme ja til EU når vi er garantert direkte-demokratiske verdier. Og det er de foreløpig ikke.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned