Venstresiden ønsker en sterk stat på bekostning av markedet, og høyresiden et sterkt marked på bekostning av staten. I dette ligger en antakelse om at marked og stat er uforlikelige motsetninger, der den ene trekker seg tilbake dersom den andre skrider fram.
LO-økonom Stein Reegård hevdet i Klassekampen at Civita «prøver å komme venstresida i forkjøpet når de hevder de er tilhengere av en sterk stat».[i] Ifølge Reegård vil Civita bekjempe den sterke staten, tilkjempet – som den er blitt – av det norske sosialdemokratiet.
I et treffsikkert motinnlegg innvender Civita-filosof Lars Fr. H. Svendsen: «Selve grunntanken i den liberale tradisjonen er at den politiske friheten er rettighetsbasert, og slike rettigheter kan bare bestå hvis det finnes en sterk statsmakt til å beskytte dem.»[ii]
Den liberale staten kan ikke være noe annet enn en sterk stat, i første rekke som en håndhever av like borgerrettigheter, men også med øvrige oppgaver.
Det smerter å innrømme at Svendsen kommer godt ut av polemikken med Reegård, hvilket antyder at det er betimelig med en prinsipiell diskusjon av forholdet mellom statsmakt og markedskrefter. Til denne diskusjonen er bidraget fra marxistiske statsteorier en uunnværlig ressurs, selv om heller ikke disse er uproblematiske.
En utfordring ligger i at mange marxisters statsanalyse på grovkantet og vulgært vis tar for gitt at de fleste eller viktigste medlemmer av statsapparatet er «kjøpt og betalt av kapitalen».
En annen i det Clyde W. Barrow kaller «Marx-problemet», at Marx aldri noe sted utvikler en statsteori med samme presisjon som han utvikler en kritikk av den politiske økonomien.[iii]
Og en siste i at statsspørsmålet er det kanskje mest omstridte spørsmålet i marxismen – med et vell bidrag som det i denne sammenhengen er umulig å nevne, langt mindre drøfte på en tilfredsstillende måte.
Ved et kritisk dypdykk i marxistiske statsteorier kan vi likevel vise at den sterke staten ikke er uforenelig med – men en forutsetning for – den kapitalistiske markedsøkonomien, og at venstrevridd politikk derfor må handle om mye mer enn om kampen for en stor og sterk stat.
Staten som instrument
En klassisk behandling av statsspørsmålet finnes i Ralph Milibands The State in Capitalist Society.[iv] Miliband forsøker der å forsvare Marx’ klassiske formulering om staten som den herskende klasses «eksekutivkomite».
For å gjengi fire sentrale argumenter i Milibands gjennomgang:
- Politikerne rekrutteres i et repetitivt mønster der bestemte sosiale lag dominerer – særlig den økonomiske overklassen og den intellektuelle middelklassen. Resultatet blir at politikerne adopterer en ensidig tenkemåte som identifiserer Nasjonens interesser med interessene til det private næringslivet.
- Myndigheter og departementsfolk rådfører aktivt med forretningsfolk. Og byråkratiet i staten og i privat næringsliv utgjøres i stor grad av de samme folkene – som veksler mellom det ene og det andre. Resultatet blir at privat næringstankegang gjør seg gjeldende i statsstyret.
- Forretningsfolk har unike pressmidler som kan brukes for å overtale en regjering om en bestemt politikk. Dette inkluderer trusler om utflagging og lockout.
- Makt og pressmidler fra «utenlandske kapitalistiske krefter», som utenlandske bedrifter, konservative regjeringer, internasjonale kredittsystemer, utgjør et omfattende pressaparat som brukes til å disiplinere ulydige nasjonale regjeringer.
Et problem er at analysen er gammel og tar utgangspunkt i statistikk om et annet land enn Norge – men det er flere interessante poenger i Milibands bok.
Dessverre er det likevel ingen statsteori å finne her. Milibands forsøk på statsanalyse begrenser seg fullstendig til en beskrivelse av personlige forbindelser mellom næringslivsledere og statsmenn.
Det sier oss ikke særlig mye om staten som sådan og minner mest om den ovennevnte vulgære «kjøpt og betalt»-forestillingen.
Ikke bare mangler Miliband en statsteori, han impliserer en forståelse av staten som et instrument – over og utenfor samfunnet.
Det er en dårlig analyse som bør unngås for enhver pris. Mitt utgangspunkt er at staten må forstås som et moment i den kapitalistiske samfunnsmåten, ikke noe utenfor og eksternt til den. Det politiske og det økonomiske er begge deler av en helhet.
Den nøytrale staten
Et av Marx og Engels’ mest kjente utsagn om staten er følgende: «den moderne staten er intet annet enn et utvalg[v] som forvalter hele borgerskapets felles virksomhet.»[vi]
Men er det ikke helt åpenbart at staten er et organ som hever seg over klassene og håndhever våre felles interesser?
I det følgende vil jeg forsøke å vise at motsetningen mellom de to bare er tilsynelatende – det er nettopp ved å være «nøytral» og «hevet over klassene» at staten fungerer som en «eksekutivkomite» for den økonomisk herskende klassen.
Ujevn fordeling av rikdom framstår som kapitalismens evig lov og utviklingstrend. Men det er viktig å slå fast at denne skjevfordelingen ikke i og for seg utvikles og utvides fordi en stat går inn i økonomien og fordelsbehandler visse medlemmer av borgerskapet.[vii]
Den økonomiske overklassen trenger i utgangspunktet ikke hjelp fra staten for å tilegne seg mer rikdom enn arbeiderklassen.
Det virker å være helt motsatt – at samfunnets fattigste er de som trenger statlig hjelp og bistand, mens den økonomiske overklassen klarer seg (for godt) på egenhånd.
I Kapitalen viser Marx at den kapitalistiske produksjonsprosessen – med privateiendom, vareproduksjon og kapital – i seg selv er betinget av og reproduserer økonomiske forskjeller. Hvordan produseres rikdom i et kapitalistisk samfunn?
En kapitalist setter penger i sving og kjøper en trykkpresse og et lokale, og betaler underveis for slikt som strøm og papir.
En arbeider selger sin evne til å arbeide – arbeidskraft – til kapitalisten, for en avgrenset periode og mot en forhåndsavtalt pris.
Lønnsnivået er selvsagt gjenstand for både kulturelle forskjeller og klassekamp – engelske arbeidere trenger øl og franske arbeidere trenger vin – men når produktene er solgt og arbeidslønna trukket fra, sitter kapitalisten igjen med pengesum han kan spare eller reinvestere (akkumulere).
I kraft av sin kontroll over samfunnets produksjonsmidler kan han innkassere arbeiderens merarbeid.
I løpet av den kapitalistiske arbeidsdagen reproduseres kapitalisten som kapitalist, i stand til å tjene penger på andres arbeid gjennom gode investeringer.
Likens reproduseres arbeideren som arbeider – som må selge sin arbeidskraft for å overleve.
Det vesentlige poenget er at kapitalistens forrang i fordelingen av samfunnets rikdom ikke i og for seg avhenger av hjelp fra staten. Kapitalisten står a priori i en privilegert posisjon.
Skillet mellom det økonomiske og det politiske
Dersom vi – for et øyeblikk – betrakter kapitalismen som et utviklet hele, i sitt «ideelle gjennomsnitt» og ser bort fra at rikdom historisk har blitt tilegnet og oppsamlet gjennom plyndring og kriminelle ugjerninger, ser vi at samfunnets rikdomsproduksjon eksisterer i en form som i og for seg systematisk tilgodeser kapitalisten, helt uavhengig statlig støtte og hjelp.[viii]
Vi ser at kapitalisten ikke trenger hjelp fra en mektig statsmakt for å tilegne seg arbeiderens merarbeid, men at dette finner sted nærmest automatisk når dagliglivet går sin kjedsommelige gang, der arbeideren utøver sitt yrke og mottar sin avtalte lønn.
Økonomiske overklasser har tjent seg rike på produsentenes merarbeid i uminnelige tider.
Samtidig er det noe virkelig unikt i måten den økonomiske overklassen i kapitalismen kan tilegne seg dette merarbeidet uavhengig av støtte fra statlig makt.
Trådene som binder arbeideren til kapitalisten er usynlige. Det som gir uttelling er ikke lenger fysiske trusler om vold – det er trusselen om arbeidsløshet som sluser produsenten til arbeidsplassen.
Som Ellen Meiksins Wood og Robert Brenner alltid framhever: tilegnelsen av merarbeid i førkapitalistiske samfunn understøttes alltid av en eller annen makt utenfor økonomien (det de kaller «ekstraøkonomisk makt»).[ix]
Det antikke slaveriet kunne ikke eksistere uten de antikke slavestatenes våpenmakt, som holdt slavene på plass og hindret dem fra å gjøre opprør. Likens var livegenskapet utenkelig uten adelens privilegerte politiske maktposisjon.
I begge tilfeller var politisk makt direkte betingelser for økonomisk makt, der det siste ikke kunne eksistere uten det første.
Kapitalisten kan derimot beholde sin privilegerte økonomiske posisjon uten å nyte en privilegert politisk posisjon – han er en borger som alle andre.
Dette betyr ikke at kapitalismens historie er fri for ufrie arbeidsformer, slaveriet har produsert for kapitalistiske markeder, men det betyr at slaveri og ufrie arbeidsformer i og for seg er unødvendige for kapitalismen.
Marx’ observerer at kapitalismen er det første klassesamfunnet og borgerskapet den første økonomiske overklassen som ikke har behov for en «klassestat» i umiddelbar, direkte betydning.
Sagt med Georg Lukács virker den utviklede kapitalistiske økonomien etter «selvstendige, i seg selv sluttede og immanente lovmessigheter, som var helt ukjente i det foregående samfunn», økonomien virker som en helt selvstendig sfære.[x]
Borgerskapets privilegerte økonomiske posisjon er i en viktig forstand selvtilstrekkelig – økonomien er adskilt fra politikken og statens virke er hevet over de økonomiske interessene til ethvert samfunnsmedlem.
Staten griper ikke inn i produksjonsprosessen for å sikre og styrke kapitalistens økonomiske stilling – han klarer seg i prinsippet selv.
Men dersom staten – som vi har sett – ikke er nødvendig for å befeste borgerskapets klasseposisjon, hvorfor eksisterer den overhodet? Svaret er at staten er absolutt nødvendig for produksjonen og merarbeidtilegnelsen i et kapitalistisk samfunn, men på en litt mer finurlig måte enn i førkapitalistiske samfunn.
Markedet – «et sant Eden for de medfødte menneskerettighetene»
For å trekke en implikasjon av analysen hittil: Dersom både arbeider og kapitalist respekterer retten til privateiendom og retten til fri og bindende kontraktsinngåelse, vil den følgende rikdomsproduksjonen være økonomisk fordelaktig for kapitalisten.
Statens første og viktigste rolle innebærer å være en garantist for dette rammeverket – en håndhever av privateiendommens og kontraktsrettens juridiske gyldighet.
Det viktige med staten er altså overhodet ikke dens personlige forbindelser til den eller den kapitalist, men det motsatte, staten må sikre at vi er juridisk like personer og håndheve kontraktene vi inngår frivillig med hverandre.
Staten garanterer det juridiske rammeverket både arbeider og kapitalist beveger seg innenfor – i og for seg uten å privilegere den ene eller den andre.
Når medlemmer av et kapitalistisk samfunn møtes på markedsplassen er de formelt frie og like personer. Som Marx skriver i Kapitalen: «Markedet er et sant Eden for de medfødte menneskerettighetene.
Det eneste som rår her er frihet, likhet, eiendom og Bentam.»[xi] Markedspersonene er frie, fordi de blir kjøper og selger av en vare – f. eks arbeidskraft – av egen frie vilje. Som sådan er de jevnbyrdige personer – like.
De er eiende, og disponerer bare over deres egen privateiendom. Og de handler i samsvar Jeremy Benthams filosofi – hver part bryr seg bare om egne interesser.
Markedspersonene møtes på markedet som frie, like og egeninteresserte personer – og dette formelle rammeverket garanteres av den kapitalistiske statens formelle rettssystem.
Betraktet mer innholdsmessig er det enkelt å se at kapitalisten nyter alle mulige strukturelle fordeler – i kraft av klassedelingens skjevfordeling av ressurser og informasjon.[xii]
På markedsplassen møtes arbeider og kapitalist som innholdsmessig klassedelte (i samfunnet), men formelt likebehandlet (av staten).
Her møter hver person, både arbeider og kapitalist, under de samme juridiske betingelser og vilkår – med de samme rettighetene.
Innholdsmessig er den ene strukturelt privilegert og den andre strukturelt underpriviligert. Et møte på like betingelser mellom ujevne mennesker priviligerer selvsagt bestemte utfall.
Klassedelingens og klasseforskjellenes utvikling i kapitalismen eksisterer ikke på tross av, men gjennom, menneskenes formelle likhet som juridiske personer.
Partenes juridiske likestilling og deres radikale økonomiske ulikhet er to sider av samme mynt – i det formelt like møtet mellom en «sterk» og en «svak» part, er det liten tvil om hvem som kommer seirende ut.
Som Anatole France skal ha sagt: «I sin majestetiske likhet forbyr loven så vel den rike som den fattige å sove under broene, å tigge på gaten og å stjele brød.» Marx’ poeng er det samme:
Den like retten er derfor stadig – i prinsipp – den borgerlige retten (…) Retten kan ifølge sitt vesen bare bestå i bruken av en lik målestokk. Men de ulike individene (og de ville ikke være individer om de ikke var ulike) kan bare vurderes med en og samme målestokk om en ser dem fra samme synsvinkel (…).[xiii]
Lik rett – siden dets utgangspunkt alltid er ulike individer – er alltid ulikhetens rett.
Marx hevder kapitalismens eksistensbetingelse er en veldig arbeidsstokk adskilt fra midlene til å realisere eget arbeid, som – på den andre siden – står overfor en kapitalistklasse med pengemidler.
Den radikale ulikheten som danner utgangspunktet for møtet mellom like rettighetsbærere, gjør rettighetene til prinsipper for radikal ulikhet – gjør det mulig, i forholdet mellom like rettighetsbærere, at den ene beriker seg gjennom det ubetalte arbeidet til den andre.
Enheten mellom juridisk likhet og økonomisk ulikhet
Det er selvinnlysende at staten er nøytral og hevet over alle klasseinteresser. Hemmeligheten er at denne nøytraliteten er nøkkelen til statens klassefunksjon. Staten er ikke en klassestat fordi den på hyklersk vis bryter sitt formelt like rammeverk og fordelsbehandler en part. Det kan forekomme, men er underordnet.
Staten er heller ikke en klassestat fordi den påvirkes og beherskes av en overklasse. Staten er en «eksekutivkomite» for borgerskapet nettopp i kraft av sin nøytrale og formelle likebehandling av alle personer – en likebehandling som privilegerer en part framfor en annen.
Staten er en klassestat fordi den er den politiske formen til et samfunn som er klassedelt – en rolle den utfører ved å sikre like spilleregler og rettigheter for alle, ute å tilgodese personer eller grupper, men ved å garantere og håndheve det juridiske rammeverket til et samfunn som i seg selv – strukturelt – tilgodeser en klasses varige økonomiske dominans.
Vi ser dermed at statens oppbygning og rolle ikke er tilfeldig i et kapitalistisk samfunn – i hvert fall om vi betrakter staten som en garantist for borgernes like rettigheter.
Denne rettighetsfunksjonen harmonerer med og er uatskillelig fra kapitalismens økonomiske form – den spesielle måten arbeidet organiseres og merarbeidet tilegnes.
Kapitalistisk produksjon, klassedeling og jurdisk likhet, hører sammen. For å oppsummere med Marx:
«Det er alltid det umiddelbare forhold mellom eierne av produksjonsvilkårene og de umiddelbare produsenter (…) hvor vi finner den innerste hemmelighet, det skjulte grunnlag for hele den samfunnsmessige konstruksjon og dermed også for suverenitets- og avhengighetsforholdets politiske form, kort sagt for den spesifikke statsform.»[xiv]
Kapitalismens politiske og økonomiske dimensjoner
Den kapitalistiske produksjonens spesielle egenskaper og de spesielle egenskapene til den moderne staten er to sider av et hele, av en og samme produksjonsform.
I så fall blir det selvsagt helt feil å behandle staten som om den var noe utenfor og uavhengig av kapitalismen. Tvert imot – den er en kapitalistisk stat.
Derfor er det – som jeg påpeker i artikkelen Om sosialistisk metode – ikke hensiktsmessig at sosialister argumenterer som om samfunnet er todelt, med en kapitalistisk privatøkonomi og en (i det minste potensielt) sosialistisk statssfære.
Kapitalismen er et samfunn med politiske og økonomiske dimensjoner. Staten er ikke en sosialistisk sfære – sosialismen innebærer ikke maksimering av statseiendom.
Referanser:
Barrow, Clyde W. «The Marx Problem in Marxian State Theory.» Science & Society (Vol: 64, No: 1), 2000: 87-118.
Draper, Hal. Karl Marx’s Theory of Revolution – Volume 1 State and Bureaucracy. New York: Monthly Review Press, 1977.
Jessop, Bob. The Capitalistic State: Marxist Theories and Method. New York: New York University Press, 1982.
Lukacs, Georg. Historie og klassebevissthet. Oslo: Gyldendal, 1971.
Marx, Karl. Kapitalen – kritikk av den politiske økonomien: første bok: kapitalens produksjonsprosess. Oslo: Bokklubben, 2008.
—. Kapitalen bind tre. Oslo: Pax, 1976.
Marx, Karl, og Friedrich Engels. Det kommunistiske manifest. Oslo: Falken forlag, 1975.
Marx, Karl, og Friedrich Engels. «Fra Den tyske ideologi.» I Karl Marx – Verker i utvalg – Bind 2, av Jon Elster og Lorenz Einhart, 56-122. Oslo: Pax Forlag, 1970.
Miliband, Ralph. The State in Capitalist Society. New York: Basic Books, Inc. Publishers, 1969.
Schmidt, Alfred. History and Structure. MIT Press: Cambridge, 1981.
Wood, Ellen Meiksins. Democracy Against Capitalism – Renewing Historical Materialism. Cambridge: Cambridge University Press, 2000.
Zizek, Slavoj. «Tilbake til kritikken av den politiske økonomien.» Agora (Vol 12: No: 2-3), 2012: 240-263.
[i] Klassekampen 8.11.2014
[ii] Klassekampen, 11.11.2014
[iii] Det vi derimot finner i Marx er en fragmentert og usystematisk rekke av filosofiske refleksjoner, historiske beskrivelser, journalisme og tilfeldige bemerkninger (Barrow 2000). Det bør nevnes at det likevel eksisterer betydelige ansatser til en statsanalyse (jf. Draper 1977; Jessop 1982).
[iv] Miliband 1969.
[v] Ev. «eksekutivkomite».
[vi] Marx og Engels 1975, s. 14.
[vii] Dette er en sannhet med modifikasjoner, men det er en forenklende antakelse som setter oss i stand til å forstå noe viktig ved den kapitalistiske staten.
[viii] For å si noe om denne metoden. Marx’ analyse begynner “post festum”, dvs. med det kapitalistiske samfunnet som et utviklet fenomen. Prosjektet er dermed ikke å spore den historiske utviklingen av et kapitalistisk samfunn, men en analyse av de indre forbindelsene i en utviklet kapitalisme. Utgangspunktet er en forskningsprosess som tilegner seg “stoffet i detalj” (Marx 2008, s. 21), og forsøker å analysere og spore relasjoner og forbindelser i det som opprinnelig framstod som et kaotisk hele. Resultatet blir en “ideell” eller reflektert gjenspeiling av det empiriske materialet, i en framstilling som framstår som “en konstruksjon a priori” (Marx 2008, s. 21). Vi sitter igjen med en forståelse av kapitalismen, ikke som et system av eksternt relaterte elementer, men som innvendig relaterte og gjensidig betingede momenter. Først mot slutten av dette arbeidet ser Marx på den historiske utviklingsprosessen som førte til kapitalistiske samfunn (Jf. Schmidt 1981).
[ix] Jf. “[In capitalism, the labourer is ‘free’, not in a relationship of dependence or servitude; the transfer of surplus labour and its appropriation by someone else are not conditioned by such an extra-economic relationship. The forfeit of surplus labour is an immediate condition of production itself. Capitalism in these respects differs from precapitalist forms because the latter are characterized by extraeconomic modes of surplus extraction, political, legal, or military coercion, traditional bonds or duties, etc., which demand the transfer of surplus labour to a private lord or to the state by means of labour services, rent, tax, and so on.” Videre: “the allocation of social labour are, so to speak, privatized and they are achieved by non-authoritative, non-political means” (Wood 2000, s. 29).
[x] Lukacs 1971, s, 209
[xi] Marx 2008, s. 205
[xii] Jf. Zizek 2012, s. 260 «Hva ressursmangel angår, nyter kapitalisten en a priori, strukturell fordel; hva informasjon angår, er kapitalistens a priori tilgang mer fullstendig, siden han organiserer hele prosessen og har tilgang til markedet ved å selge produktene – og hva eksternalitetene angår, kan kapitalisten simpelthen ignorere disse, mens arbeideren derimot (som en person som ikke kun er en arbeider) er selve den berørte eksternaliteten.»
[xiii] Marx 1975, s. 62
[xiv] Marx 1976 s. 196-197
