Et kamprop for å holde karbonet i bakken

Foto: CC0 Public Domain

Vi vet ikke hvordan det post-fossile samfunnet vil se ut, men vi vet at det vil komme. I Vardøger #35: Energi og klima får vi noen bud på hvorfor – og et par pekepinner mot hvordan den kommende klimakrisen kan løses.

Ragnhild Freng Dale
Om Ragnhild Freng Dale (5 artikler)
Ragnhild Freng Dale er PhD-stipendiat i sosialantropologi ved University of Cambridge, og arbeider ellers med scenekunst. Hun brenner for klima, kunst og kultur, og er redaksjonsmedlem i Tidsskriftet Røyst.

Vardøger #35 har en svært beskjeden tittel når det er klima og energi som settes på agendaen. Men tross et beskjedent ytre er innholdet solid, intellektuelt fundert, og bærer frem viktige argumenter som altfor sjeldent får spalteplass når det skrives om klimaendringer. Det er den teknoindustrielle kapitalismens nært forestående fall som skal under lupen, og det knyttes kontinuerlig til energiproduksjon og den systemrisikoen som er satt i omløp gjennom frigjøringen av fossil energi.

Vippepunktene nærmer seg
Mange av tekstene er gitt ut tidligere og her oversatt til norsk for første gang. Det gir en god anledning til å se hvor kort vi egentlig har kommet på global basis: CO2-utslippene øker fremdeles, størsteparten av jordens innbyggere lever i enorm fattigdom, og utviklingen som har gitt lys i husene til millioner av mennesker og en eventyrlig velstandsøkning i vår del av verden, har samtidig rasert store naturområder og skapt enorme sosiale forskjeller. Den har også frigjort karbon i så store mengder at vi er på vei mot et systemisk kollaps av uante dimensjoner. Frem til nå har den privilegerte delen av verden kunnet ignorere mange av konsekvensene, men med klimaendringer på fremmarsj og lokal forurensing som et økende storbyproblem, er det klart at vippepunktene nærmer seg – eller kanskje allerede er passert – og at det vil ramme absolutt alle.

Les også om den vellykkede kampen mot Statoils tjæresandprosjekt: Statoil dropper tjæresand – endelig!

Et globalt problem
Allerede i innledningen til temanummeret er det systemkrisen som settes i sentrum, og et historisk perspektiv på hvordan vi er kommer hit. John R. McNeill har skrevet en artikkel som tar for seg atmosfærens historie i kortform, før Rolf Sieferle gir oss en grundig gjennomgang av energisystemet som grunnbegrep i miljøhistorien, og hvordan ulike former for samfunnsorganisering bruker jordas ressurser på mer eller mindre irreversibelt vis. Artikkelen bærer preg av et tankesett som har utviklet seg siden den ble skrevet på 80-tallet, men det meste er stadig brennaktuelt – og etterordet skrevet i 2014 spesielt for Vardøger, er grunn nok til å skaffe seg utgaven i seg selv. Også tidligere samfunnsstrukturer, som føydalsamfunnet og jordbruksbaserte systemer, kunne tære kraftig på jordens bæreevne og livsgrunnlaget for mennesker. Forskjellen er at vi nå har globalisert problemet – det finnes ingen avkrok på jorden som ikke er påvirket av det et lite mindretall av mennesker har foretatt seg de siden den industrielle revolusjon, og av hvordan de har mobilisert verdens ressurser for å skape seg komfortable liv.

Fossilismen dominerer
Rune Skarstein minner oss om at olje er en ressurs som har vært kjent i hundrevis av år, men at det først var med boreteknologi og patenten på forbrenningsmotoren i 1860 at grunnlaget ble lagt for den energirevolusjonen som har blitt dominerende frem til vår tid – selv om den skjøt fart før etter første verdenskrig. Skarstein hevder at privatbilismen og oljekapitalen har gått hånd i hånd – og fossilismen er blitt selve kulturen i vår modernitet, som Elmar Altvater skriver. Fossilt brennstoff dominerer alt fra jordbruk til elektrisitetsproduksjon, og dagens kapitalakkumulasjon (eller vekstparadigme) er avhengig av fortsatt produksjon av de fossile energibærerne, spesielt olje. Skarstein klar på at utnyttende sosiale systemer ikke er noe nytt, men påpeker at skalaen er av en annen verden i dag. Verken CO2-fangst, biodrivstoff, el-biler eller atomkraft kan hamle opp med dette – og Skarsteins sluttpoeng er å ta til orde for James Hansens program for en karbonskatt på produksjon av fossile brennstoff, snarere enn på forbrenningen.

Den kapitolocene tidsepoken
Det krever politisk vilje en løve verdig – men er det nok? Elmar Altvater skriver i sin artikkel at vekstkritikk uten kapitalismekritikk ignorerer de kapitalistiske driverne i produksjonsprosessene. Det er noe alle norske teknologioptimister bør lytte til. Begrensede ressurser og troen på evig økonomisk vekst er rett og slett ikke kompatible størrelser, noe vi har sett utallige ganger de siste årene.

Altvater introduserer også begrepet Antropocen – tidsepoken hvor mennesker er en geohistorisk kraft i naturvitenskaplig forstand og kan spores i sedimenter av geologene. Samfunnsvitenskap og naturvitenskap må derfor gå hånd i hånd, og samfunnsøkonomien må la de irreversible sidene ved energi- og materialomsetning være bærende i et termodynamisk system. Det høres komplisert ut, men handler ganske enkelt om at samfunnsøkonomien ikke kan late som at geofysikken ikke eksisterer. Naturgrunnlaget må komme først, før tanken om profitt og avkastning i det hele tatt er tenkelig.

Altvater er en tyskspråklig økonom og sosiolog med lang fartstid. Ordet kapitolocen, som han tar i bruk her, minner meg om Jason Moore, som de siste årene har brukt det samme ordet flittig i det intellektuelle miljøet i USA. Begrepet fremhever at det er kapitalismen og dens utnyttelse av billig arbeidskraft, mat, energi og råmateriale som er ødeleggende, fordi det før eller senere vil nå en grense der det som var billig er overutnyttet og ikke lenger tilgjengelig. Sluttordene hos Altvater summerer det hele oppi to enkle setninger: ”Det er samfunnsmessig praksis som driver oss inn i kapitolocen. Derfor må den temmes!”.

Klimalov i Kina
Vardøger gir også et innblikk i Kina og kinesisk sitasjon – noe som er høyst nødvendig for å forstå det globale bildet. Ifølge Knut H. Alfsen, som er intervjuet for anledningen, har grov utnyttelse av naturressursene allerede ført til at 70 prosent av vannet ikke er drikkbart, og at byene har en luftkvalitet som er hinsides enhver kritikk. Fem faktorer er inne i bildet: energisikkerhet, manglende eller treg modernisering av industri, lokal forurensing, sårbarhet for klimaendringer og den kinesiske elitens markeringsbehov ovenfor verdenssamfunnet. Opptøyer, mangel på meningsfylte jobber for nyutdannede, og en kinesisk tradisjon med skepsis til rettsvesenet gjør ikke arbeidet enklere.
Likevel er det noen lyspunkt, blant annet har den nye statsministeren satt nye tiltak og en ny klimalov i virksomhet. Forbruksreduksjon står ikke sterkt, men kjerneverdiene i det kinesiske samfunnet fra gammelt av har likevel en annen filosofi – og kanskje er det de gamle idealene som skal redde dem?

Er klimakrisen en markedssvikt
James Hansen, pensjonert klimaforsker, er representert med en artikkel som handler om nødvendigheten av en karbonavgift til fordeling. Ideen med fee and dividend, som det heter, er å utvikle en markedsløsning for å holde karbonet i bakken. Gitt hvor dårlig tid vi har, mener Hansen dette kan fungere innenfor rammene av markedssystemet vi har i dag, fordi folk lettere vil akseptere et avgiftssystem hvis de ser direkte hvordan de tjener på det. Ved å innføre en flat avgift på alt innenlands salg av fossil energi, som fossilselskapene må betale, kan man gradvis øke denne og oppnå den ønskede omstillingen, og fordele inntektene fra karbonskatt til borgerne i samfunnet.

Det er som sagt en tanke som fungerer i markedssystemet, men slik andre artikler i nummeret understreker, er det vårt sosiotekniske system, og samfunnet etter energirevolusjonen, som er skyld i dagens situasjon. Hvis klimakrisen utelukkende er en markedssvikt, er det rimelig å forvente at en justering av markedsmekanismene kan løse problemene. Men hvis klimakrisen er mer enn dette, så blir det noe helt annet som må til.

Les også om hvorfor kapitalismen ikke lar seg regulere: Fornuftig kapitalisme ikke lenger mulig

Skattelegging er ikke er nok
Klimakrisen henger sammen med energisystemet, hvordan vi produserer over evne og konsumerer naturens ressurser. CO2 er ikke bare et ”uheldig” biprodukt av våre aktiviteter. Hvis vi ser fossilutslippene, men overser hvordan en liten elite i verden har skapt seg gode, komfortable liv på bekostning av så ubeskrivelig mange andre, ser vi fort at skattelegging til omfordeling får oss et lite stykke på vei, men det er langt fra nok – og blir mest som et plaster på en bristende demning å regne.

John Bellamy Foster diskuterer dette godt i sin artikkel om Hansens strategier, hvor han trekker frem at selv om Hansen har vært medforfatter på en rekke artikler som viser farene ved kapitalakkumulasjonens samfunn, og selv om han til en viss grad vil ta i bruk kollektiv organisering, er karbonskatt en teknologioptimistisk løsning for å hindre katastrofe, men uten planer om å transformere samfunnet for øvrig. Foster stiller spørsmålstegn ved om ”økonomisk vekst” virkelig har de verdiene vi tilskriver fenomenet i dag og mener vi trenger ”et skifte vekk fra diskusjoner om energi, effektivitet og teknologi over til dypere spørsmål om sosiale behov og rasjonell utnyttelse av ressurser”. Et slikt skifte forutsetter en demokratisk massemobilisering på en skala som transformerer hele samfunnet. Hansens karbonavgift for omstilling er også til en viss grad elitepreget; den fungerer ovenfra og ned, hvor ekspertene leder an, men gir ikke grunnlaget for den virkelig store massemobiliseringen.

Ønsker karbonskatt
Ekeland tar for seg forskjeller og likheter mellom Norge og USA, både innenfor energiproduksjon, transport og bensinbruk, og konkluderer med at forutsetningene er ulike, men at en karbonskatt likevel er mye bedre enn ”en skatt her og en avgift der”. I stedet for et uoversiktlig lappeteppe kan en slik løsning være demokratisk drevet og sette et eksempel hvor Norge, selv om landet kun er en dråpe i havet, kan bli et forbilde for andre. Det er gyldige argumenter, men ingen av dem stiller egentlig spørsmål ved det overgripende systemet som resten av artiklene tar for seg.

Skyver problemene på andre
For hvis det var så enkelt, ville det vel allerede vært gjort? Knut Sørensens artikkel om kostnadseffektivitetens dominans i norsk klimapolitikk, beskriver hvordan politikken er rettet inn etter en forfeilet tanke om å redusere utslippene mest mulig kostnadseffektivt, i stedet for at vi faktisk får dem ned innenfor den nødvendige tidsrammen. Tidsrammen, bør det føyes til, er naturvitenskaplig og ikke politisk gitt – men kostnadseffektivitetens klamme hånd forsinker handling. Vi kjører på med argumenter for klimakvoter og avlatsbetaling i andre land, fremfor å gå inn for virkelige kutt i eget forbruk.

Denne nyliberale markedstroen umyndiggjør folket ved å redusere dem til forbrukere, hvis eneste rolle er å opptre økonomisk rasjonelt – mens norske myndigheter posisjonerer seg som gassleverandør til et europeisk marked fordi dette er såkalt renere enn kull. Overgangen er en læringsprosess, og det er den vi må i gang med, for en virkelig storstilt satsning på ulike andre former for fornybar energi.

Vi søvngjenger oss mot stupet
Richard Smiths artikkel om søvngjengeri er god og inngående, og tar for seg både systemets struktur og hvordan en annen form for organisering kunne blitt mulig. Jeg synes det er merkelig at frasen om søvngjengeri mot stupet tilskrives George Monbiot og ikke Langdon Winners ”technological somnambulism” fra godt over vel 30 år siden, men det får så være. Smits forglemmelse er ikke mer enn et symptom på den kollektive stampen vi har stått i siden da, hvor kapitalkreftene har fått bestemme retningen mot vår bedre vitende, for ”til tross for at alle alarmer hyler, kan intet foretak og ingen regjering trekke veksten i tvil.”. Den blir sådan en strålende illustrasjon på hvor dyptgripende endringer som trengs. Løsningene, mener Smith, må gå forbi intensjonene om nullutslipp og fortsatt vekst, eller teknologiske quick fixes; vi må avindustrialisere og gå over til lokalproduksjon av det som kan produseres lokalt, investere i fornybart og – kort sagt – få i gang en sosialistisk revolusjon, om vi skal redde verden. Smith er rask til å forklare at med sosialistisk mener han ikke stalinistiske eller maoistiske vendinger, som har vært alt annet enn demokratisk planlegging fra grasrota, men tvert i mot en reell demokratisk endring. For; ”Hvem andre kan gjøre noe slikt, om ikke selvorganiserte masser av borgere, hele samfunnet i koordinert samhandling?”.

Det finnes ingen jobber på en død planet
Men hvem skal organisere oss? Det sier Smith lite om, men ifølge siste forfatter i utgaven, Andreas Ytterstad, er det fagbevegelsen som må ruste til klimakamp. Han skriver at det er ”geofysikken, ikke Marx, ikke raddiser i Oslo, og ikke museumsvoktere i Vardøger, som har behov for en klimakamp om samfunnsmakten”. For å vinne må også de delene av fagbevegelsen som i dag ser korttidsperspektivene og jobber innen olje, naturskadelig overforbruk og annet, vinnes til den riktige siden. Ytterstad mener de kan overbevises, for ”det finnes ingen jobber på en død planet”, et slagord han i likhet med andre fagforeningsorganisatorer har tatt i bruk den siste tiden. Har vi først ødelagt grunnlaget for vår eksistens, så er det ingen vei tilbake. Den politiske uviljen som hindrer de nødvendige grepene kan kun bekjempes av mobilisering, og Ytterstad skriver om initiativet ”Broen til framtiden”, hvor klima- og fagbevegelsen sammen med kirken tar felles initiativ til å bygge den nødvendige kraften – fra bunnen. Rett nok er det langt igjen, men arbeidet er i gang, det blir stadig sterkere og vil gjelde både fra bygd og by, hvis Ytterstad og hans allierte vinner fram.

Les også om hvorfor en sosial revolusjon er nødvendig for å møte klimaproblemene: En grønn teknologisk revolusjon kan ikke redde miljøet

Kamprop for praktisk organisering
Fra atmosfærens sammensetning gjennom utviklingen av fossilsamfunnet og den antropocene tidsalder, til problematisering av kapitalismen som premissleverandør og ulike kritikker og forsvar for løsninger, favner altså Vardøgers Energi og klima-nummer svært bredt med solide analyser. Det er først de siste artiklene som kommer med kamprop for praktisk organisering for å holde det resterende karbonet i bakken og for å bygge et bærekraftig samfunn, men det er et underliggende premiss etter hvert som analysene i de andre artiklene, og konsekvensene av kunnskapen, begynner å synke inn. Når krisen er så dypt rotfestet i vårt sosioøkonomiske system at politikken ikke evner å hamle opp med det, samtidig som vi presses stadig nærmere stupet, da sier det seg nesten selv at noe må skje; og dette noe er en omstilling av hele samfunnet, fordi fossilkomplekset er så intimt sammenvevd med livene vi lever.

En miljøbevisst arbeiderklasse
Gitt tittelen og systemperspektiver skulle jeg gjerne lest en dypere analyse også om hva som skjer utenfor den vestlige verden og Kina, for når det knyttes opp til fagforeningskamp er også Latin-Amerikas historie viktig og relevant – det er viktig for å lære om deres historie og strategiske erfaringer, men også fordi kontinentet er en ”resource frontier” hvor store deler av vår velstand henter sitt naturgrunnlag. Regnskog, soya og palmeolje er stikkord som for tiden er høyt oppe i folks bevissthet, og en drøfting av internasjonalt samarbeid og solidaritet hadde hevet nummeret til et enda høyere nivå. Og, slik Fosters artikkel riktignok fremhever, er det i Sør at en miljøbevisst arbeiderklasse vokser frem, mye raskere enn her i Nord. Jeg skulle også gjerne sett en artikkel om akademias rolle i systemet, dets forhold til nyliberalismen og potensialet for endring i dagens landskap. Men alt kommer selvsagt ikke med, og utover dette har jeg lite å utsette på kvaliteten.

Toppmøte i Paris
I oppløpet til Paris-forhandlingene er bakgrunnen, strategiene og framtidsutsiktene i artiklene nyttig og engasjerende lesning. Sieferle skriver at vi enda ikke kjenner de fysiske og energimessige egenskapene ved et bærekraftig samfunn – men her er gode verktøy til å bygge analyser med som både fagbevegelse, vitenskapsmiljøer og folk flest. Kunnskap er et viktig våpen, og her finnes den lett tilgjengelig, grundig og i massevis.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned