Da var det den tiden på året igjen, da KrF kødder kreativt med abortloven, og vi kvinner sitter måpende. Nok en gang skal andre ting prioriteres høyere enn kvinners helse. Under 2014’s reservasjonsrettsstrabaser var det legers individuelle abortsynspunkt som skulle telle mer enn kvinners rett over egen kropp. Og i år skal kvinner tvinges til «betenkningstid» før abort gjennomføres, eller en «skam-deg-dag» som Linn-Elise Øhn Mehlen kaller det i sitt protestinnlegg hos Aftenposten, for å beskytte embryoet framfor kvinnen. Fordi gidameg, hvis ingen smarte kristne politikere sier til oss fjollete damenek at vi må tenke oss om før vi tar abort… ja, da svinser vi bare inn på tilfeldige sykehus over hele det ganske land for å spontan-skrape fosterrester ut av livmorene våre i hytt og pine!
LES OGSÅ: Sinte kvinner og universalkuren: God omgang med stor hard mannekuk
Enda mer skam
Det har blitt påpekt av både venstrepolitikere og helsepersonell at: for det første, så får man ikke abort på dagen, så denne pålagte «tenketiden» er unødvendig. For det andre, så går man gjennom en prosess fra fastlege til abort, og får da vurderingshjelp av kvalifisert helsepersonell. Det KrF foreslår er kun lovpålagt skam over et inngrep som har vært lovlig i Norge i over 50 år. Som om vi kvinner ikke har mer enn nok feilplassert unødvendig skam over kropp og seksualitet.
Man kan tenke at sånt tullball må bare forventes når et kristent parti støtter regjeringa. Men jeg ser dette som et symptom på noe mye større, nemlig det at kvinner og kvinnesykdommer ikke blir tatt alvorlig nok i det norske helsesystemet.
Bagatellisering i møte med norske leger er noe både jeg og mange kvinner jeg har snakket med har opplevd. I løpet av de laaaange tre årene det tok å få kranglet meg til min MS-diagnose har mine fysiske problemer blitt avfeid som psykiske, og jeg har blitt kalt «hysterisk», «overreagerende» og «psykisk skadet» av nevrologer og fastleger i både Norge og Tyskland. Å ikke bli trodd når man forteller om egne opplevelser med egen kropp er noe få av mine mannlige venner og kjente har opplevd, men de fleste av kvinnene kan fortelle om.
LES OGSÅ: Litt tafsing tåler du vel
Oppmerksomhetssyke og fintfølende
«Du overreagerer bare, det er ikke så vondt som du sier. Du må tåle litt som kvinne.»
«Du innbiller deg ting.»
«Du vil bare ha mer oppmerksomhet.»
«Gå hjem og ta deg en paracet.»
Kvinner jeg har snakket med har opplevd å bli sendt hjem med gallesteinsanfall og cyster på eggstokkene, vente i timesvis på lege under spontanaborter, som så ble avfeid som mensen, og mange har slitt med å få endometriose tatt på alvor. Mange kvinner med «manne-sykdommer» som hjertesykdommer og asbergers blir diagnostisert mye senere enn hos menn. Og ikke minst får vi damer til stadighet beskjed om at «det er ikke så ille som du sier», hvilket betyr at legene mener vi enten lyver bevisst, eller ikke har det minste kapasitet til å analysere oss selv.
Da jeg snakket om mine negative opplevelser fortalte en av legene mine nylig at bagatellisering av kvinners sykdomsopplevelser er et trist faktum som gjør at kvinner ofte venter lengre enn de burde før de oppsøker legehjelp. Så ikke bare er det frustrerende å ikke bli tatt på alvor, det gjør at kvinner blir sykere enn nødvendig, og kan være livsfarlig.
Kjøss meg en viss plass
Kvinners rettigheter over egen kropp som diskusjonstema hører virkelig ikke hjemme i Norge i dag. Det er 2016, ikke 1916. Jeg mener, hvorfor skal vi igjen og igjen kjempe for rettigheter vi har hatt siden 70-tallet? Å ha KrF i maktposisjon føles egentlig som den politiske versjonen av Multippel Sklerose: med en gang man har klart å dysse ned ett irriterende symptom, så dukker et nytt og like ille et opp. KrFs tukling med abortloven minner om hvordan USA skreddersyr sitt lovverk for å hindre kvinner i å ta abort, selv de mindreårige utsatt for incest og overgrep, i kristendommens navn. Du vet, det landet som holder på å velge Donald Trump som presidentkandidat. La oss ikke følge deres eksempler for, vel, noe som helst, OK?
Kvinners refleksjoner over egen kropp må tas på alvor, om det så handler om abort eller sykdom og plager. Forskning behøves, og en real holdningendring hos legestanden. Ja, det er biologiske forskjeller på kvinner og menn, men det gjør ikke at vi skal forskjellsbehandles på denne måten i møte med helsesystemet. Jeg sier ikke at ingen menn opplever denne bagatelliseringen, men som legen min sier, det er kvinner som opplever dette mest.
Og folk spør hvorfor vi trenger kvinnedagen. Kjøss meg i eggstokkene.
Og kvinner går til legen oftere enn menn, og får oftere tidlige diagnoser som gjør at de overlever for eksempel kreft oftere. Kvinner gjør det bedre på skolen, dør sjelden i arbeidsulykker, jobber i tryggere yrker og dør langt sjeldnere av selvmord og ulykker.