Sånn går det når man løper som en jente

Foto: Juan Pablo Colasso

Hvis frihet skal definere min posisjon som kvinne i dagens norske samfunn, ja, da vet jeg sannelig ikke hva ting betyr lenger.

Aida Solaimanpoor
About Aida Solaimanpoor (1 Articles)
Aida Solaimanpoor er fra Oslo.

“Aida er en jente på seks år,” konstaterer jeg og gransker meg selv gjennom de skitne rutene til klasserommet. Det vil straks bre seg en ekkel følelse gjennom kroppen og noe forteller meg at jeg tar feil. “En jente er en sånn en som de der,” tenker jeg og kaster stjålne blikk mot bleke ansikter med blondt, langt hår og dusrosa kjoler. Jeg subber rundt med små hender i lommene, signalgul trøye, slitt olabukse og svart, kort hår. I mitt stille sinn vil jeg være litt sint på mamma og pappa, de gjorde nok ikke sitt beste for at jeg skulle bli en ordentlig jente. Jeg vil konkludere med at det må finnes et tredje kjønn et eller annet sted skjult under bakken, for jeg ligner overhodet ikke på alle de andre jentene på denne overflaten. Så blir jeg oppriktig bekymret for om de viktige menneskene bak skrankene på flyplassen vil slippe meg inn i det landet som heter Syden, for det står at jeg er en jente i det røde passet mitt. De vil ikke tro meg og jeg vil sikkert bli nødt til å passe på meg selv her hjemme i Norge imens mamma og pappa drikker fra glass med små paraplyer under en skyfri himmel.

Jeg har nettopp begynt på skolen, og under et friminutt oppdager jeg at en av huskene er ledig. Omtrent tjue meter unna huska står Einar, jeg oppfatter at han har gjort samme oppdagelse som meg selv. Vi spurter mot lekeplassen begge to, og ganske snart vil jeg merke at bena mine bærer meg raskere enn hans. Uten å diskutere saken med meg selv, slakker jeg farten. Av uforklarlige grunner skulle han få lov til å rekke frem til huskene før meg til tross for at naturens lover ga meg retten til å vinne løpet. Fem meter unna lekeplassen stopper jeg og er vitne til hvordan han klatrer opp på husken som en sulten hyene imens sanden danser rundt han. “Sånn går det når man løper som en jente,” ler han. Jeg hever skuldrene og setter meg på asfalten, leker med klinkekuler og konkluderer med at dette må være min plass.

Jeg tusler rundt i en leketøysbutikk og jeg vil komme til å kalle det ene hjørnet for gutteavdelingen. Jeg hvisker at jeg egentlig har lyst på legoklosser, men at det som oftest bare er folk med utovertiss som leker med sånt. Jeg passerer lekebiler uten å kaste et blikk på dem. På TV har jeg sett at jenter ikke skal kjøre bilen, de skal vaske den ikledd bikini imens de myser mot kameraet og vrikker med baken. I stedet for å plukke opp en gul boks med byggeklosser tasser jeg bort mot dukkene i rosa emballasje, mot jentefargen. Egentlig kunne jeg tenkt meg å eie en actionhelt, men alle heltedukkene er gutter og barbien min har aller helst lyst til å møte en ny jentevenn. Jeg konkluderer med at jenter kanskje ikke kan være helter. Gleden er derfor stor når jeg noen år senere ser hvordan Lara Croft kaster seg gjennom luften med pistol i hendene. Men når jeg blir enda litt eldre vil jeg innse at Lara ikke er populær fordi hun er sterk, men fordi hun bærer rundt på gigantiske bryster og et pent ansikt. Lara er skapt for å appellere til et mannlig publikum, og plutselig er det en psykopat av en pornoskuespiller som hopper fra bygning til bygning på skjermen foran meg. “Jenter har jo sin egen filmgreie de også da,” sier kompisen min og ramser opp en rekke chick flicks. Ja, det har han rett i. Men de fleste av dem utgjør ingen forskjell fra Disneyfilmene jeg vokste opp med der prinsesser og havfruer valser rundt i tåke med romanse som eneste siktemål.

Det er lørdag i mitt tjuetre år gamle liv. Jeg skrur opp volumet og lytter til låten som en NRK-anmelder har valgt å definere som en jenterap-hit. Jeg tenker over hva pappa sa da jeg fortalte han dette imens vi kjørte gjennom et landskap som antageligvis er skapt av en Gud med bart og boksershorts. “Jeg tror kanskje det har noe med språket å gjøre,” sier han. “Ord definerer en håndgripelig virkelighet, vet du. En mann vet ikke hva han er hvis det ikke finnes en kvinne, på samme måte som vi ikke kan forklare hva liv betyr hvis det ikke finnes et ord for død. Og mannen har vel kanskje et sterkere behov for å la seg definere med jevne mellomrom, forklare hva en mann er og hva en kvinne ikke er.” Jeg svarer ikke. Pappa skotter smålig nervøst på meg gjennom frontspeilet, uvitende om at jeg tenker over at han kanskje har rett, men at han nærmest har sammenlignet kvinnen med døden. Resten av bilturen passerer i stillhet, men etterhvert vil vi komme til å synge på en sang nesten helt samtidig: This is a mans world, this is a mans world, but it would be nothing, nothing without a women or a girl. Pappa sier at han aldri har likt den sangen og jeg vil innse at jeg aldri har brydd meg nok om teksten til å kunne mislike den jeg også.

Med tunge skritt sleper jeg meg mot badet og jeg tenker over reaksjonene dersom liksomblodet i reklamene ikke hadde vært gjennomsiktig, men blodrødt. Imens jeg bytter tampong med øynene lukket forbanner jeg de glade og krampaktige jentene i libressereklamene. Før jeg hiver meg på en trikk til Schous plass, skifter jeg klær en rekke ganger. Når jeg ser meg i speilet ikledd det første antrekket slår det meg at jeg en sjelden gang har tendenser til å være pen. Jeg skammer meg litt over å ha tenkt dette imens jeg sirkler rundt på gulvet, drikker rødvin og betrakter baken min fra forskjellige vinkler. Så vil jeg konkludere med at det kanskje vil være min egen feil dersom jeg ender opp på voldtektsmottak i natt. Jeg kommer til å tenke på en kvinne som ble dømt til døden for å ha drept en voldtektsmann i selvforsvar, før jeg kler meg om og går for noe som får meg til å føle meg tjukk og tung til sinns. I det jeg går ut døren enser jeg at en skygge av skyld følger etter meg. Forgjeves forsøker jeg å stenge den inne imens jeg låser døren, men skyggen vil følge meg hele veien til trikkeholdeplassen.

Lena og jeg deler en øl imens vi forsøker å unngå en gjeng som blokkerer inngangen noen få meter unna oss. Etter å ha kastet blikket rundt i alle andre retninger enn deres, er jeg uheldig og blir sittende og stirre på den ene av dem. Han bråker og de andre ler hysterisk av vitsene hans imens de slår plastflasker med sprit mot rutene. Med ett løfter han blikket, som om han hele denne tiden har visst at jeg har sittet i et hjørne og forbannet han, som om han har luktet meg. Jeg gjør meg liten, hever skuldrene og kaster dem foran ansiktet som et sjal i vintermørket. “Se på hun der,” sier han hest, “skulle gjerne hatt henne som kone.” Han slikker seg rundt munnen, lar spriten renne gjennom blodårer som ikke vet at jeg har et inderlig ønske om å bli begjært, men at jeg aller helst ikke vil se spor etter dette. Jeg ser ned i det skitne trikkegulvet. “Se på de øynene, det ville blikket,” fortsetter han, “du bare ser at hun kan sakene sine.” Jeg foretar ingen konsekvensanalyse og meddeler ganske høyt at han burde sette seg ned og holde kjeft. Vennene hans ler og slår flaskene sine mot beileren min som har blitt svart i blikket. Brått stormer han mot meg og holder en tale om at jeg ikke har noe å gjøre utendørs på denne tiden av døgnet, at foreldrene mine hadde skammet seg og at jeg ikke er annet enn en stygg hore. Trikken holder pusten. En eldre mann forteller meg at det ikke er noe poeng i å yppe mot slike mennesker fordi de åpenbart ikke er skrudd sammen på riktig måte og at jeg burde lære meg å gi en god faen. Ingen andre på trikken reagerer.

Jeg kan gå i dristige bikinier på stranden om jeg vil, jeg kan ta meg en kald øl i solen uten å måtte risikere å bli steinet og jeg vil ikke forsvinne fra jordens overflate dersom jeg skulle finne på å demonstrere toppløs. Revolusjonen mislyktes og noen år før jeg ble født, flyttet foreldrene mine til Norge i håp om å oppdra et barn som aldri ville oppleve tvang og urettferdighet. Jeg skulle ønske jeg kunne si at de lyktes, men det ville være en løgn. Man har hørt det før og det begynner kanskje å bli kjedelig, men jeg har servert deg dem likevel; øyeblikk fra et liv der det har streifet meg at jeg skulle ønske jeg ble født som en mann eller at jeg ikke var født i det hele tatt. Neppe fordi jeg biologisk sett ikke har lyst til å være kvinne, men fordi jeg lever et liv bak et usynlig nett som mektige menn har kastet over meg helt siden noe som virker som tidenes morgen. Men så vil jeg også komme til å innse at det samme nettet kastes over meg av kvinner. Kvinner som i tidlig alder lærer barna sine hva en jente skal og ikke skal være, kvinner som utelukkende kler spedbarn i rosa og vifter med anorektiske dukker, kvinner som tar fotografier av andre kvinner, manipulerer dem og får meg til å tro at dette umenneskelige glansbildet er noe som finnes på ekte. I mange år har jeg lurt på hvorfor jeg ikke ser sånn ut jeg også, og imens jeg ser meg i speilet gjennom fingrene vil hundrevis av unge kvinner bli spist levende av et kapitalismemonster som får dem til å blogge om produkter som lover å gjøre meg og andre til vakre og lykkelige jentemennesker. Hvordan kan en liten jente, en sånn en som jeg selv var, vokse opp til å bli en følelsesmessig hel og frisk kvinne, gitt vår tilsynelatende moderne kultur? Jeg vet at ordet mann skal definere det motsatte av hva jeg selv er, men hvis frihet skal definere min posisjon som kvinne i dagens norske samfunn, ja, da vet jeg sannelig ikke hva ting betyr lenger.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*