Kurdistan forblør – Hvor er Norge?

Det kurdiske folk dukker opp med jevne mellomrom i vestens bevissthet og forståelse av Midtøsten. De har blitt brukt som brikker i et hensynsløst stormaktsspill om regionens ressurser, blitt lovet støtte og solidaritet, men alltid i siste liten svikta. Hver gang.

NATO-land tyr til etnisk rensing
De siste par åra har vi vært vitne til en pinlig gjentakelse av vestens tvetydige forhold til det kurdiske spørsmål. Man har blitt imponert over den sterke kampviljen kurderne i Syria har vist mot IS. En kamp hvor andre grupperinger til nå har vært fullstendig maktesløse. Dette har gjort at Kurdistan igjen blir gjenstand for oppmerksomhet, diskusjon og sympati. Både falsk og ektefølt.

Ting har som oftest to sider. Samtidig med at kurdernes kamp i Syria applauderes av et tilnærma samla mediemaskineri, hersker det en øredøvende stillhet over hendelsene like over grensa. I Tyrkia bor det nemlig om lag 20 millioner kurdere. Disse har i mange tiår kjempa en innbitt kamp for elementære menneskerettigheter. Motsvaret fra den tyrkiske staten har veksla mellom fornektelse av deres eksistens, fengsling av opposisjonelle, og rein etnisk rensing. Landets medlemskap i sammenslutninga av «demokratiske land», kjent som NATO har ikke vært noe nevneverdig hinder for grusomhetene. Tvert imot.

Mordkampanje
Så seint som på 90-tallet dreiv Tyrkia en langvarig mordkampanje mot den kurdiske minoriteten. Man brente ned hele landsbyer, angrep sivile med helikoptre, og sendte titusener av mennesker på flukt. Dette korrelerte pinlig nøyaktig med økt militær «bistand» fra USA. Det var aldri noe spørsmål om å sparke Tyrkia ut av NATO. En organisasjon som etter eget utsagn jobber for å trygge demokrati og menneskerettigheter i verden.

Dette ser ut til å gjenta seg. Ikke nok med at Tyrkia har gjort sitt ytterste for å holde i gang terrorkrigen mot Assad-regjeringa i Syria. De har også gjenopptatt sin egen terror mot den kurdiske minoriteten. Om man ser bilder fra de større kurdiske byene i Tyrkia, kan det være vanskelig å skille mellom disse, og tilsvarende bilder fra utbombede byer i Syria. Byen Cizrê har for eksempel vanligvis om lag 120 000 innbyggere. I dag er det bare 20 000 igjen. Dette er vår allierte. Dette er et land Norge står side om side med gjennom vårt medlemskap i NATO.

Brendes talende taushet
Dette gir oss et pekepinn på hvorfor kritikken uteblir. Da Gaddafi i Libya sendte hæren for å ta tilbake opprørskontrollerte byer i 2011 var norske politikere snare til å «beskytte sivile», og dermed sende norske jagerfly til å sønderbombe libyske byer. Da Bashar al-Assad i Syria slo ned på opprøret i 2011, var Norge nesten like raske med å slutte seg til USAs strategi for regimeskifte i landet. Alt for å «beskytte sivile». Når våre allierte i Ankara oppfører seg på samme vis, er tonen en annen. NATOs generalsekretær, Jens Stoltenberg, uttrykker sin fulle støtte til Tyrkia. Børge Brende på sin side strekker seg til å si at det som skjer er «bekymringsfullt».

Fenomenet stillhet fører vanligvis tanken hen til ro, fred og harmoni. For kurderne kunne ikke virkeligheten ha vært fjernere fra dette. For den norske holdninga er derfor stillheten ikke betegnende. Brende er taus, og regjeringa er lamma av politisk taushet. For i motsetning til stillhet, så er taushet et resultat av at man enten ikke vil eller ikke evner å ytre seg. Derfor er Norges politiske taushet overfor kurderne så talende. Hvorfor kommer det ikke protester og krav om stans i voldsbruken? Ikke så mye som en advarsel engang. Ingen støtteerklæringer. Ingen harmdirrende taler i FN. Er det dette som er «fredsnasjonen» Norges utenrikspolitikk? Har vi blitt så oppsatte på å gå i takt med USA og resten av NATO at vi lar kurderne i stikken enda en gang? Kanskje. Det er visst typisk norsk å følge USA.

Det er opp til vanlige folk i Norge å stille krav. Slik er det vanligvis i utenrikspolitikk her til lands. Vi krever at Norge bruker sin innflytelse i NATO til å protestere mot Tyrkias bombing av kurderne, både i Tyrkia, Irak og Syria. Tyrkias politikk har bragt utålelig lidelse for det kurdiske folk, og har bidratt til å styrke IS i regionen. Vi kan ikke lenger akseptere at Norge har andre standarder for sine venner, enn til andre.