Donald Trump-fenomenet

Bilde hentet fra https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Donald-trump-secim-840x420.jpg

Donald Trump er uforutsigbar, en joker, i det amerikanske presidentvalget. Hans presidentkandidatur reflekterer tapet av legitimitet hos de etablerte politikerne.

Victor Wallis
Om Victor Wallis (14 artikler)
Victor Wallis er redaktør for magasinet Socialism and Democracy. Han har undervist i statsvitenskap siden 1968, og er nå i Boston. Hans artikler om økologiske kriser og venstrebevegelser har blitt oversatt til 12 språk.

Det er sjokkerende – og kanskje typisk for USA – at en kandidat kan bygge seg opp i popularitet, og samtidig skryte av sin enorme personlige formue som gir muligheten til å kjøpe tjenester fra velkjente offentlige personer.

Ikke så ekstremt når det kommer til stykket

Det er ikke godt å si hvor langt Trumps sjokkerende forslag kan nå (det siste var hans nazist-lignende ide om å registrere alle muslimer). Men det politiske rommet for slike holdninger har dype røtter, både i kulturen og i nyere historie.

Trump personifiserer suksessen innenfor den aggressive kulturen som har definert Amerikas kapitalisme. Siden han ikke anses som en politiker, står han i skarp kontrast til andre kandidater, som deler mye av hans agenda, men kamuflerer den støtende retorikken.

Åpen rasisme og sexisme

Trump derimot spyr ut sin rasistiske og sexistiske gift åpenlyst og hatsk. Trist nok, responderer en stor gruppe velgere – og spesielt hvite menn som ikke selv står i skuddlinjen – på denne søppel-politikken med entusiasme. Budskapet går ut med all den sensasjonalismen som karakteriserer underholdnings-mediene, og gjerne på den brutale måten vi kjenner fra uttalelsen ”Du har sparken!”, fra Trumps realitykonsept, The Apprentice.

Kjendiser og sjokk

For å forstå Trumps popularitet i det politiske liv, må vi ta med i beregningen utviklingen i de konsernstyrte mediene, men også den politiske utviklingen hos Republikanerne og Demokratene i USA fra midten av 1970-tallet.

Mediene har lagt sin elsk på kjendisjournalistikken. Denne stoff-prioriteringen går hånd i hånd med engasjementet for å holde publikum borte fra å debattere problemer med systemet. Mediene gir derfor mye mer oppmerksomhet til demoniske utspill som blir slynget ut av ulike republikanske kandidater enn til Bernie Sanders (kandidat for Demokratene), som har rettet fingeren mot de ekstreme sosiale ulikhetene (Sanders nekter riktignok å skylde på kapitalismen som årsaken til ulikheten, se hans tale fra 19.november her: her.

Sanders populær blant folk

Selv om Sanders tiltrekker seg større menneskemengder og har et større antall bidragsytere enn noen annen kandidat, gjør mediaeksperter alt de kan for å fremheve han som en urealistisk kandidat. De samarbeider med makten i Det demokratiske partiet for å minimere troverdigheten til alle Hillary Clintons utfordrere. Konsekvensen er at det blir fritt spillerom for de republikanske kandidatene, for eksempel Trump, som med sin bombastiske stil og underholdningsbakgrunn, har en stor fordel.

Økonomisk krise ligger under

Men Trumps suksess reflekterer også den kombinerte skylda begge de største partiene har for den voksende økonomiske krisen. Denne finner sitt uttrykk i 1) den finansielle krisen fra 2008 (forsterket av dereguleringen på 1990-tallet under Bill Clinton), 2) regjeringens berging av de største bankene, mens bankenes ofre ble ignorert, 3) økende sosiale forskjeller, og 4) hemmeligholdte forhandlinger for handelsavtaler, der internasjonal konserner får veto mot enhver tenkelig regulering for å beskytte lønn, miljø, matsikkerhet eller fornuftige priser på medisiner.

Disse viktige utviklingene ble aktivt flyttet fremover, og delvis tatt initiativet til, av ledelsen i Demokratene, noe som reflekterer den høyrevridde utviklingen i partiet. Demokratene distanserer seg nå fra arven etter president Jimmy Carter (1977-81).

Demokratene og Republikanerne samkjørte

De demokratiske og republikanske lederskapene er nå samkjørte i grunnleggende økonomiske spørsmål (Clinton, Bush, og Obama har alle Wall Street-investorer i toppstillingene rundt seg), og partienes vekslende tur til å sitte ved makten er mer uegnet enn noen gang som organer for å adressere folkelig misnøye. Gitt marginaliseringen av progressive demokrater og den minskende populariteten til de to maktpartiene, åpnet det seg et politisk rom for å mobilisere på høyresiden – uttrykt rundt 2009 ved Tea Party-bevegelsen. Bevegelsen, som ble sponset av Koch-brødrene, ble raskt ønsket velkommen i de øvre lagene av Det republikanske partiet.

Tea Party-bevegelsen

Støttespillerne bak Tea Party-bevegelsen står i dag for hovedtyngden av Trumps base, noe som gir ham valg-troverdighet, ikke bare i sammenligning med mer allmenne republikanske kandidater, som Jeb Bush, men også i forhold til den foretrukne kandidaten hos Demokratene, Hillary Clinton. Selv om hennes tilhengere er mer mangfoldige og progressive, vekker hun lite entusiasme hos dem.

New Deal-arven

Bernie Sanders personifiserer på sin side en gjenfødelse av Demokratenes New Deal-arv. Hans definisjon av sosialisme spiller på arven fra president Franklin D. Roosevelt, en arv som både har attraktive og begrensende sider ved seg. Den attraktive siden gjør ham til en potensielt mer formidabel utfordrer enn Hillary Clinton overfor Donald Trump.

Trump representerer den dominerende agendaen i alle sine sjåvinistiske og militariserte dimensjoner. Enhver kritikk mot ham fra Clintons blir svekket av hennes tette bånd til den upopulære politikken fra de to foregående tiårene. For å kunne utfordre Trump, må man være beredt til å utfordre retten til selve fenomenet Trump, altså muligheten til en milliardærs selvfinansierte presidentskap.

Oversatt av Kristoffer Andersen

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned