Bolivias sosialisme

Bolivis president Evo Morales. Foto: Sebastian Baryli under lisens (CC BY 2.0)

Hvis Venezuela er et argument for at sosialisme ikke fungerer må Bolivia være beviset på det motsatte. I 13 år har solid økonomisk vekst blitt kombinert med imponerende fattigdomsbekjempelse.

Luis Espinoza
Om Luis Espinoza (3 artikler)
Luis Espinoza har master i internasjonal politisk økonomi ved University of Manchester og bor i Oslo.

Venezuela er yndlingseksemplet til motstandere til all politikk som forsøker å rette opp i økonomiske ulikheter. Den økonomiske og politiske krisen landet opplever blir trukket fram som eksempel på at sosialisme ikke fungerer. Eneste problemet med dette argumentet er at det finnes et annet land, ikke så langt unna, hvor denne politikken har ført til økonomisk vekst, nedgang i fattigdommen og utjevning av rikdommen.

«Sosialisme fungerer ikke, bare se på Venezuela!». Dette er et velkjent utsagn som har festa seg i den kollektive bevisstheten, og er den del av repertoar av argumenter om hvorfor man ikke skal gjennomføre noe politikk som lukter av rettferdighet og økonomisk utjevning.

Det burde ikke overraske noen at dette landet trekkes frem som eksempel. Mens andre kriser som den som foregikk i Haiti ikke fikk noe særlig dekning i norske og internasjonale medier (for å ikke nevne hvor lite oppmerksomhet den humanitære katastrofen i Jemen har fått), har vi en jevnlig tilstrømming av informasjon om Venezuela.

For mens fattigdom, krig og humanitære katastrofer i kapitalistiske land vanligvis ikke forbindes med en økonomi styrt etter markedsliberale prinsipper (privat eiendom av produksjonsmidlene, uregulert arbeidsmarked, privatisering av naturressursene, osv.), er det sosialismen som skal klandres for alle økonomiske feilgrep i Venezuela.

Nå kan man også stille spørsmålstegn med kategorisering av Venezuelas økonomi som sosialistisk. Kan man kalle en økonomi hvor brorparten av økonomien er i private hender for sosialistisk? Det var i hvert fall det kjente kritikere av Chávez og Venezuela hadde om økonomien når pilene fortsatt pekte oppover.

Likevel, og selv om man hadde betraktet Venezuela som en fullverdig sosialistisk styrt økonomi, er det fortsatt en problematisk side med at Venezuela er kroneksemplet på at sosialisme ikke fungerer. Dette er et annet søramerikansk land, nemlig Bolivia.

Bolivias suksesshistorie
Siden Evo Morales han sosialistiske prosjektet kom til makta i 2005 har Bolivia opplevd en kraftig økonomisk vekst og nedgang i fattigdom og økonomisk ulikhet.

Ifølge Verdensbanken hadde landet i snitt en økonomisk vekst på 4,9% i perioden 2004 – 2014 samtidig som fattigdommen gikk kraftig ned. Tall fra Bolivias offisielle statistikkbyrå stadfester at fattigdommen gikk ned fra 59,9% til 36,4% i perioden 2006 – 2017 mens ekstrem fattigdom gikk ned fra 37,7% til 17,1% i samme periode.

(Fattigdom Bolivia 2004 – 2017)

Gini-koeffisienten, som måler graden av økonomisk ulikhet i et land, viser en nedgang fra 58,5 i 2005 til 44,6 i 2016. Samtidig økte BNP (målt i nåværende kjøpekraftsparitet) fra 38 milliarder dollar i 2005 til 83,5 i 2017.

(BNP Bolivia 1990 – 2017)

(Gini Koeffisienten Bolivia 1990 – 2017)

Det vil si at under Bolivias sosialisme er økonomien mer enn doblet i størrelse samtidig som ulikhet og fattigdom har hatt en markant nedgang.

De gode resultatene fortsetter og økonomien vokser stadig, til tross nedgang i prisene til naturressursene de siste årene, som alle latinamerikanske land er svært avhengig av. Ifølge IMF kommer Bolivia til å lede rankingen av land som vokser mest i Sør-Amerika i 2019. Bolivia har allerede vært blant økonomiene som vokser mest i Latin-Amerika i flere år på rad.

Men hvordan klarte dette landet, uten kystlinje og blant de fattigste i kontinentet, å lede en bærekraftig økonomisk utvikling?

Velstand under sosialistisk flagg
I likhet med Chávez i Venezuela kom Morales og hans politikk som et motsvar til den nyliberale bølgen som hadde herjet Latin-Amerika på 80- og 90-tallet. Landet var på randen av kollaps etter en rekke mislykket privatiseringer som satt sinnet i kok hos befolkningen. En av de største kampsakene for sosiale bevegelser var motstanden mot privatisering av naturressurser som gass og vann.

Ikke overraskende var noe av det første Morales gjorde å overføre eierskapet av strategiske gasselskaper til staten, samt reforhandle kontraktene med multinasjonale selskaper som utvant gass i landet, som så måtte betale mellom 50% og 85% i skatt av verdien av den totale produksjonen.

Med økte inntekter i statskassen kunne Morales finansiere en rekke velferdsprogrammer som bidro til å løfte den fattigste delen av befolkningen. I tillegg var noen av disse programmer knyttet til krav om at barn skulle gå på skole eller at mødrene skulle gjennomføre obligatoriske helsesjekker i løpet av svangerskapet. Dette har ført til at antall barn som fullfører skolen har økt og barnedødeligheten har gått ned.

Morales var riktignok «heldig» med at han nasjonaliserte gassen i en tid hvor prisen og etterspørselen fra nabolandene økte. Dette var noe Venezuela også opplevde i sin tid, og som førte til at Chávez kunne finansiere mange av sine velferdstilbud og offentlige investeringer. Forskjellen mellom de to landene var at det sosialistiske prosjektet i Bolivia hadde bedre kontroll på den makroøkonomiske fronten enn det Venezuela hadde.

I løpet av tiden med høye gasspriser hadde bolivianerne vært kloke nok til å spare penger for magrere tider. Bolivia har også holdt kontroll på inflasjonen. Med dette har de også sørget for at deres sosialistiske prosjektet og utjevningen av rikdommen ikke har blitt spist opp av økte priser.

Etter at råvarebonanzaen avtok i 2015, og inntektene som kom fra gassen minket, gikk Bolivia for noe Norge er godt kjent med: motkonjunkturpolitikk. Morales har brukt de internasjonale reservene som ble spart opp under gode tider, og takket være nasjonalisering av gassen, i offentlige investeringer. Dette har holdt vekstnivået oppe og er hovedgrunnen til at Bolivia er landet som vokser mest i Sør-Amerika.

Mens flere latinamerikanske land har tatt en brått sving til høyre, har Bolivia fastholdt på sitt sosialistiske prosjektet. Siste store politiske seier har vært å tilby gratis helsetjenester for alle.

Takket være god makroøkonomisk styring, nasjonalisering av naturressursene og målrettet utjevningspolitikk har Bolivia under Morales klart å minske forskjellene, bekjempe fattigdom samtidig som de er det landet som vokser mest i Sør-Amerika.

Dette har ikke gått ubemerket hen, og til og med Washington Post har påpekt at Bolivias tilfelle gjør det vanskelig å trekke fram Venezuela som et eksempel på at sosialisme ikke fungerer.

Hva med resten av Latin-Amerika?
Samtidig har latinamerikanske land som fastholder på markedsliberal politikk, og er nære allierte av USA (uten å være under økonomiske sanksjoner), sine egne utfordringer og økonomiske problemer.

Migrantkrisen i Mellom-Amerika har fått en viss oppmerksomhet i internasjonale og norske medier. Likevel knyttes ikke denne krisa til ekstrem fattigdom, manglende muligheter og et ikke-eksisterende velferdssystem, som konsekvens av troen på at markedets usynlige hånd skal løse disse problemene. Man bør heller ikke glemme at den strukturelle volden som disse landene opplever, og som mange flykter fra, er en direkte konsekvens av USAs innblanding i regionen.

Argentina på sin side har store økonomiske utfordringer under regjeringen til den nyliberale Mauricio Macri. Politikken som han har gjennomført etter markedsliberale prinsipper har ført til økte priser, økt fattigdom og flere hjemmeløse i Sør-Amerikas nest største økonomi. Eneste grunn til at vi ikke er vitner til Venezuela-tilstander på nåværende stund i Argentina er at IMF hasteinnvilget et lån på 57 milliarder dollar til det kriserammede landet, det største lånet institusjonen noen gang har gitt siden den ble opprettet i 1945.

Mislykket markedsliberal politikk får selvsagt ikke like mye oppmerksomhet. Det blir derfor lett å overse Bolivias vellykkede sosialistiske prosjekt eller problemene som kan knyttes til troen på uregulerte markeder og laissez faire.

Fokusere på enkelte land som Venezuela gjør det også lettere å fastholde troen på et system som ikke klarer å gjenskape velstanden som vesten en gang opplevde i etterkrigstida. Det er som å høre Thatchers berømte «there is no alternative» innpakket i et nytt format, der ett relativt avsidesliggende land, som ellers aldri har vært av stor interesse for vesten, blir det eneste eksempel på at man ikke bør gjennomføre noe omfordelingspolitikk som kan lukte av «sosialisme».

Eneste problemet med dette argumentet er at sosialisme (eller rettere sagt deres form for sosialisme) har fungert for Bolivia. Kanskje verdt å nevne neste gang noen sier «sosialisme fungerer ikke, bare se på Venezuela!».

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.