Graver den svenske venstresida sin egen grav?

Foto: Bengt Oberger og Frankie Foughantin

Med sosialdemokratisk statsminister skal Sverige bane vei for velferdsprofitører, skatteletter til rike, svekket arbeidsmiljølov, økning av boligpriser og privatiseringer. Det er sjølskading og en gavepakke til ytre høyre.

Joakim Møllersen
Om Joakim Møllersen (142 artikler)
Joakim Møllersen er redaktør for Radikal Portal og styremedlem i Attac.

Før helga fikk Sverige endelig sin statsminister på plass. Over fire måneder måtte svenske velgere vente før partiene på i Riksdagen klarte å finne ut av floka. Det var andre valget på rad hvor høyresida hadde flertall, men hvor ingen av de andre ville samarbeide med Sverigedemokraterna, partiet på ytre høyre med røtter i nazismen.

Resultatet er et samarbeid hvor Socialdemokraterna (S), Miljöpartiet (MP) går i regjering med støtte av de to liberalistiske partiene Centerpartiet (C) og Liberalerna (L) hvor Vänsterpartietets (V) avholdende stemmer sikra at Stefan Löfven får fortsette som svensk statsminister. På tross av at S er over dobbelt så store som C og L til sammen er må man leite med lupe etter spor av sosialdemokratisk politikk i samarbeidsavtalen Januariavtalet. Et sosialdemokrati uten handlekraft som har akseptert å administrere en tilsynelatende ustoppelig liberalisme som eter av kaka til en stadig mer marginalisert arbeiderklasse — fra opposisjon kunne ikke Jimmy Åkesson bedt om mer.

LES OGSÅ: Svenske milliardærer vil ha Sverigedemokraterna i regjering

Fortellinga om Sverige er fortellinga om Europa
Som så mange andre land i Europa har Sverige etter andre verdenskrig hatt to mastodonter i partipolitikken i et sosialdemokratisk og et konservativt parti, hvor førstnevnte har regjert mesteparten av tida. Man kan si mye om Olof Palme, men her skal jeg begrense meg til å fastslå at det svenske sosialdemokratiet gikk markant til høyre etter han blei drept i 1986. Inn i EUs frie flyt, økt arbeidsløshet og en aksept ikke bare i det som skulle være arbeidernes parti, men også i fagbevegelsen for at veien å gå var trickle down economics, den absurde ideen om at hvis man gir mer penger til rike folk vil arbeiderklassen nyte godt av det.

Etter ti år med Göran Persson som statsminister hadde mange svenske arbeidere gått lei av den tynne suppa som Socialdemokraterna kunne tilby og i 2006 kunne Nye Moderaterna ta over. I Sverige hadde høyresida skjønt at misnøyen i befolkninga ikke baserte seg på et ønske om mer høyrepolitikk, men på at S hadde svikta sine egne idealer. Man tenker at politikk og valgkamper går ut på å vise fram sine forslag og overbevise velgerne om at de er bedre enn motstandernes, men når du vet at velgerne ikke vil ha det du har å tilby funker jo ikke det.

Det nya arbetarpartietdet var det de kalte seg. De snakka så lite om politikk som mulig, men fiska etter stemmer i vannet til sin erkemotstander. Det hele var bare løgn og bedrag. Det vet vi etter at arbeiderklassen lidde seg gjennom åtte år med Fredrik Reinfeldt ved roret. Mens nye privatskoler dukka opp, velferdsprofitører tok over offentlige oppgaver og fagbevegelsen blei svekka økte naturlig nok de økonomiske ulikhetene dramatisk. Det starta under Persson og skøyt fart under Reinfeldt.

Men som under Margaret Thatcher var ikke resultatet av brutale liberalistiske reformer at venstresida gikk til sine klassiske verdier. Arbeid og velferd med grunnlag i et stabil økonomi og en massebevegelse i landets fagforeninger var ikke lenger sosialdemokratiets ABC. Den høyt utdanna og urbane middelklassen lar seg ikke overbevise av slikt prat, mente partiledelsen som sjøl var fra den høyt utdanna urbane middelklassen. De hadde ingen politikk å kontre med da Moderaterna brukte den ultimate frekkhet for å stjele deres kjernevelgere.

Åtte år med nyliberalistisk klassekamp fra høyresida kunne endra dette, men man holdt fast på en forestilling om seg sjøl som en slags sentrumspolitikere.

For det om skytset fra Sverigedemokraterna (Sd) rettes mot venstresida så er det misnøyen mot den samme liberalistiske politikken de sjøl står for som har båret dem fram. Det var først etter at denne blei intensivert under åtte år med Reinfeldt at Sd kom inn i Riksdagen i 2010, dobla oppslutninga i 2014 og da Löfvens første regjering ikke tok et oppgjør med denne at de landa på nytt rekordresultat i 2018 med 17,5 prosent.

Historia om et sosialdemokrati som ikke snakker til arbeidere og ikke har en politikk å tilby dem, kombinert med en upopulær nyliberalisme innført med eller uten sosialdemokrater i regjering, men som de alltid er villige til å administrere, er den hvor ytre høyre dukker opp som troll av eske. Fortellinga har gått igjen i land etter land i Europa og det er på tide at venstresida lærer seg den.

LES OGSÅ: Socialdemokraterna går mot sentrum — Vi står i midten, sier Stefan Löfven

Et tomt løfte
Partilederen i Vänsterpartiet, Jonas Sjöstedt, understreker at han ikke er spesielt fornøyd med regjeringskonstellasjonen. I deres avtale for den forestående regjeringsperioden går de inn for privatiseringer, skattelettelser for de rikeste, økte boligpriser i form av nok et frislipp av markedskrefter, svekka arbeidsmiljølov, skattefradrag for vaskehjelp hjemme og privatiseringer. Sjöstedt lover at han kommer til å kjempe mot denne politikken, men han er fullstendig maktesløs. Han forteller videre at hvis ikke Löfven leverer på den sosiale politikken vil han ikke nøle med å levere inn et mistillitsforslag. Som blant andre Kim Fredriksson i Aktuellt Fokus har påpekt vil han ikke kunne drive gjennom en slik mistillit uten støtte fra Sverigedemokraterna og sannsynligvis ende opp med å sette dem enten rett i regjering eller som støtteparti for en konservativ koalisjon.

Ingen vet hva som ville skjedd om ikke samarbeidet hadde gått gjennom. De mest sannsynlige alternativene er at høyresida hadde trosset sine egne valgløfter og invitert Sd inn i varmen eller at et nyvalg hadde blitt utlyst. Det er ikke et lett valg for V å ta, men man har landa på en aksept for mer av alt det man jobber imot. Med sine åtte prosents oppslutning i valget har partiet begrensa makt og handlingsrom. Dette har imidlertid blitt understreket av at det i dokumentet som former enigheta mellom de fire partiene understrekes at «denne overenskomst innebærer at Vänsterpartiet ikke vil ha noen innvirkning på den politiske retningen i Sverige i den kommende perioden».

For ei allerede tam venstreside er dette døden. S styrer over politikken til partier som under halvparten av deres størrelse og V går med på å stemme inn ei regjering som garantert vil se i deres retning for støtte til en rekke forslag, men under løfte om at de ikke gis noe politisk innflytelse. Høyresida slipper til og med å ta ansvar for sin egen politikk.

En av grunnen til at ytre høyre appellerer er at de framstår som handlekraftig i en tid hvor politikere underkaster seg markedet. Ingenting kunne bidratt til å forsterke inntrykket enn dette.

LES OGSÅ: Med Sverige som skrekkeksempel

Hva vil venstresida?
I noe tiår har det europeiske sosialdemokratiet fullstendig gitt opp klassekampen som fødte bevegelsen. I de få landene hvor fagbevegelsen fremdeles er sterke nok er disse en viktig del av oppskrifta for hvordan man vinner valg, men de ideologiske bandene til arbeiderkampens historie og forståelsen av motsetningsforholdet mellom arbeid og kapital som utgangspunkt for politikken er borte for lengst.

Det finnes et klassekompromiss som ligger til grunn for den nordiske modellen. Kompromisset kom i stand som en følge av at en i stor grad revolusjonær arbeiderbevegelse aksepterte at kapitalistene eide og styrte bedriftene, og at kapialistene aksepterte arbeiderbevegelsens eksistens og ga dem en rekke rettigheter som sikret dem stor politisk makt. Som ved alle kompromisser landa man et sted mellom hvor de to partene sto. Ingen ønsket denne løsninga, men begge kunne akseptere den. I dag er det ikke mye radikalisme å spore i toppene av LO verken i Sverige eller Norge. Man ser på det historiske kompromisset som idealet og som noe som må forsvares. Den andre sida gjør sitt for å undergrave avtalen.

på 1930-tallet da kompromisset i Norge blei inngått, og i etterkrigstida da de virkelig fikk befeste seg, var maktforholdene i mye større grad fordelaktige for arbeidssida. Svekkelsen har vært gradvis, men sosialdemokratiets sving mot høyre på 1980-tallet satte virkelig fart på utviklinga.

Helt til 1970-tallet prata høytstående sosialdemokrater om et sosialistisk samfunn som sto i opposisjon mot det kapitalistisk man levde i. Hvor seriøst det var kan diskuteres, spesielt hvis man ser det opp mot hvilken politikk de førte.

I dag har imidlertid sosialdemokratiet fullstendig gitt opp drømmen om et annet samfunn. Tidvis virker det som sjøl ikke klassekompromisset skal forsvares. Man har hengitt seg til administrasjon av den rådende situasjon og de rådende ideer. Men det er ingen visjon bak det de gjør og jeg kan heller ikke få øye på noen ambisjon.

Velgerne som har gått fra det styrende venstrepartiet til ytre høyre har gjort det på grunn av skuffelse og svik. Hvis Löfvens nye regjering overlever tre og et halvt år fram til neste valg kommer vi til å se mange skuffa S-velgere før den tid kommer.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.