Kan vi stole på Store Norske Leksikon?

Foto: CC0

Store Norske Leksikons omtaler av liberalismens historiske forgrunnsfigurer er misvisende fordi ”negative” historiske fakta er utelatt.

Willy Dahl
Om Willy Dahl (1 artikler)
Willy Melkior Dahl er en norsk professor i litteratur og forfatter av et betydelig omfang populærvitenskapelige bøker om kunst og litteratur.

Hvor mye kan vi stole på leksika? For eksempel Store Norske, som er lagt ut på nettet til fri bruk, og opplyser om seg selv at det er ”redigert av fagfolk” og ”vitenskapelig fundert”?

Jeg spør fordi jeg nylig har lest boken Liberalism. A Counter History.  Den er skrevet av italienske Domenico Losurdo. Den gav meg noen tankevekkende opplysninger om flere av de store navnene i statsvitenskap, filosofi og politisk økonomi. Så sjekket jeg Store norske for å se hva man der mener norsk allmennhet trenger å vite om disse navnene.

Civita-medarbeider om John Locke
Først om John Locke, engelsk filosof og politisk teoretiker (1632-1704). Artikkelen begynner med å karakterisere ham som ”grunnleggeren av den engelske erfaringsfilosofi eller empirisme”, og fortsetter med en klar og lettfattelig ugreiing om hva dette egentlig betyr. Det er imidlertid ikke dét jeg leter etter. Locke hadde nemlig også en annen side. Han er, ifølge leksikonet, ”også et av de store navn i den politiske tenknings historie. Med Two Treatises of Government (1690) fremstår han som talsmann for det moderne liberale demokrati preget av åndsfrihet, ytringsfrihet og toleranse […]. Han bygger sin politiske filosofi på tanken om en samfunnspakt og prinsippet om fordeling av den politiske makt i samfunnet på flere instanser. Folkesuverenitet og rettssikkerhet er viktige begreper for ham. […] Hans politiske ideer fikk direkte betydning for statsforfatningen i det nydannede Amerikas forente stater. […] Alt i alt var han en av de store banebrytere for opplysningstidens og liberalismens ideer. […]”

Artikkelen er skrevet av Lars Fr. Svendsen, født 1970, professor i filosofi ved Universitetet i Bergen, og prosjektleder i den konservative ”tankesmien” Civita.

Handelshøyskole-økonom om Adam Smith
Mitt neste søk gjaldt Adam Smith (1723-1790), et navn vi ofte møter i dagens politiske og økonomiske debatt, frihandelens og ”markedets” første store teoretiker. Etter noen biografiske opplysninger begynner omtalen med å presentere “hans epokegjørende verk An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations. Dette utmerker seg ved stor klarhet i fremstillingen og ble i lang tid et utgangspunkt for videre samfunnsøkonomisk forskning. I sitt verk fremhevet Smith arbeidet som kilde til et lands velstand, og som den første pekte han på den sentrale betydning arbeidsdelingen har for produktiviteten. Smith mente at en forutsetning for at arbeidsdelingen kunne virke var økonomisk handlefrihet. Når hver enkelt handlet ut fra sin egeninteresse, ville konkurransen som en ”usynlig hånd” lede utviklingen mot en harmonisk tilstand til beste for alle. På dette teoretiske grunnlaget stilte liberalistene krav om næringsfrihet innad og frihandel utad. […]”

Denne artikkelen er skrevet av Gerhard Stoltz (1923-1991), professor i samfunnsøkonomi ved Norges Handelshøyskole fra 1962.

Slaveeieren Locke
Om begge disse leksikonartiklene gjelder det at det som står, er korrekt. Det er bare det at det mangler noe i dem begge. Her kommer et supplement.

John Locke, denne ”talsmann for det moderne liberale demokrati preget av åndsfrihet, ytringsfrihet og toleranse”, eide aksjer i ”Royal African Company”, som drev med transport av slaver fra Afrika til Amerika. Ikke uventet var han i sine teoretiske skrifter en varm forsvarer av slaveriet i de britiske koloniene – av slaveeiernes ”absolutte rett” over sin ”eiendom”.  Det samme gjaldt for de hvite som koloniserte Amerika, og som møtte motstand fra urbefolkningen. Indianerne kjente ikke begreper som arbeid, eiendom og penger. Områdene de bodde i, var ukultivert land og derfor etter de hvite inntrengernes mening åpent for sivilisering: Guds vilje omfattet arbeid og privat eiendom, og han ønsket sikkert ikke at den verden han hadde skapt, skulle forbli ukultivert felleseie. Indianere som satte seg til motverge, kunne som vanlige kriminelle liknes med ”ville beist”, og det var enhver manns rett å utrydde disse rovdyrene som truet hans eksistens. Mente Locke.

Fagforeningsmotstanderen Smith
Hva så med Adam Smith?

Om ham visste jeg på forhånd at de som i dag har ham som sosialøkonomisk husgud, burde ha lest litt mer av hans sosialfilosofiske skrifter (Theory of Moral Sentiments, 1759), der han vektlegger etiske begreper som ”sympati” og ”ansvar”.  Men omtalen av ham trenger enda litt mer supplement.

I motsetning til Locke var Smith kritisk til slaveriet som institusjon. Han var også fullt klar over at underklassen i England ikke levde under særlig bedre forhold enn slavene i Amerika. Men det er noe underlig inkonsekvent i hans tanker om hvordan disse forholdene kunne bedres. Det å få bukt med slaveriet, ville sannsynligvis være lettere for en eneveldig, despotisk statsmakt enn for en ”fri regjering” basert på valgte representanter – fordi en lovgivende forsamling bestående av slaveeiere aldri ville komme til å vedta noen lov som stred mot deres egne økonomiske interesser. Han lovpriste England som frihetens høyborg – men overså det faktum at det var engelske foretak som var mest effektive når det gjaldt transport av slaver fra Afrika til Amerika.  Smith kunne også se at forholdene i landets gruver og i ”arbeidshusene” var utålelige – men han trakk ikke den slutning at denne underklassen burde få noen politisk makt: På grunn av det harde, ensformige arbeidet ble en lønnsarbeider i alminnelighet ” så dum og uvitende som det var mulig for et menneskelig vesen å bli”, og følgelig ute av stand til å delta i et rasjonelt ordskifte. Det måtte ikke være tillatt for arbeidsfolk å slutte seg sammen i foreninger for å øve press på arbeidskjøperne – ja, også organiserte hjelpekasser for fattige, syke, enker og foreldreløse burde forbys ved lov. Slikt ville nemlig være ”konspirasjoner mot offentligheten”. – Intet måtte hemme det frie markeds ”usynlige hånd”!

Mangelfullt om Alexis de Tocqueville
Like interessant er artikkelen om Alexis de Tocqueville (1805-1859). Store Norske presenterer ham som ”Fransk politiker, historiker og samfunnsforsker”, ”i ettertiden mest kjent for sine banebrytende historiske og samfunnsvitenskapelige arbeider”. Et av de viktigste arbeidene hans er De la Democratie en Amerique, som kom ut i 4 bind 1835-40.

Og så står det ikke mer om det verket. Her trengs det utfylling:

De fire bindene er en lang lovprising av det politiske systemet i USA, slik Tocqueville hadde opplevd det etter en reise i landet i 1830-årene: folkesuvereniteten, de frie valgene, rettssikkerheten, pressefriheten. Korrekt og positivt, alt sammen hvis man ser bort fra det faktum at verken de importerte, svarte slavene eller den indianske urbefolkningen hadde noen glede av dette demokratiet.

Tocqueville var ikke blind, han så nok dette – men han valgte å skildre styringssettet i USA som demokratisk modell. Dermed styrte han unna den logiske selvmotsigelsen i et frihetsbegrep som bare skulle gjelde for en utvalgt del av befolkningen. Når det gjaldt den hvite manns rett til å erobre og kolonisere indianernes land, delte han den vanlige holdningen i samtiden – det at disse territoriene var ”tomme”, og at det var erobrernes plikt å sivilisere dem. At dette medførte individuelle og sosiale tragedier blant urinnvånerne, var beklagelig, men nødvendig.

Den samme holdningen kom til uttrykk hos politikeren Tocqueville en mannsalder etterpå, da Frankrike var i gang med å kolonisere på den andre siden av Middelhavet – i Algerie. Han viste til ”den amerikanske modellen”: Arabere som gjorde motstand, måtte slås ned. De måtte ikke få utvikle større byer eller bosetninger, og de skulle straffes kollektivt hvis de drepte europeiske nybyggere. Ulike lover skulle gjelde for de to folkeslagene. ”Straks vi har brukt vold i storformat, i erobringen, må vi ikke vike tilbake for de mindre formene for vold som er absolutt nødvendige for å konsolidere stillingen.”

I Store Norske handler mesteparten av artikkelen, forfattet av Ole T. Berg, om  Tocquevilles sjeleliv: Han gled inn i melankoli etter hvert som den industrielle utviklingen med nødvendighet førte til at ”tradisjonelle verdier som aristokrati, ære, lokalfølelse, religion og kulturell variasjon gikk til grunne.”

Liberalister fremstilt som helgener
I historiske fremstillinger, i oppslagsverk og i nyliberalernes politiske argumentasjon blir liberalismens tankefedre skildret fullstendig hagiografisk – som helgenskikkelser; les artiklene i Store Norske selv! Igjen: de leksikalske opplysningene er korrekte, så langt de rekker.  Men i og med at så mange historiske fakta er utelatt, har forfatterne fratatt leseren, hun som søker opplysning, muligheten til å spørre: Er det mulig at det er en logisk sammenheng mellom lærebygningene og den uomtalte politiske praksisen?  Var – og er –   rasetenkningen, voldsbruken og likegyldigheten overfor andre menneskers lidelser –  en følge av den sosiale elitens frihetsideer?

 

Teksten er en forkortet utgave av en tidligere publisert artikkel i Rødt Tidsskrift.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.