Det fortiede folkemordet – fortellingen om grov historieforfalskning og svik

Foto: Evan Schneider / UN Photo

Nazistenes folkemord mot funksjonshemmede har blitt fortiet og fornektet. Det manglende oppgjøret setter spor i dagens samfunn.

Berit Vegheim
Om Berit Vegheim (1 artikler)
Berit Vegheim er leder av borgerrettsstiftelsen "Stopp Diskrimineringen"

Alle er enige om at det er viktig å fortelle historien om Holocaust, fordi denne kunnskapen er den beste garantien mot at det skal skje igjen. Det hviler derfor et stort ansvar på alle som vil forvalte denne historien. Så lenge forsøket på å utrydde funksjonshemmede bagatelliseres og til og med ignoreres, har vi ingen slik garanti. Forakten for mennesker med funksjonsnedsettelser har alltid vært der og omgir oss fremdeles, men samfunnet vil ikke vedkjenne seg denne forakten, isteden opplever vi hele tiden bortforklaringer og fortielse. Samfunnets oppgjør med hatet etter 22. juli er intet unntak.

Det som er blitt fortalt
Den vanlige oppfatningen både blant norske og internasjonale eksperter har vært at utryddelsen foregikk i en kort periode fra 1940 til 1941 under det såkalte T4-programmet. Det blir videre hevdet at utryddelsen ble stoppet på grunn av offentlige protester. Ifølge denne versjonen omfattet utryddelsen utviklingshemmede og psykisk syke pasienter i institusjon.

Det har vært anslått at T4-programmet tok livet av mellom 200 000 og 300 000.

Dette er også den historien man blir presentert for på det norske Holocaustsenteret til tross for våre utallige forsøk, helt fra før senteret åpnet i 2004, på å formidle andre kilder.

Det som ikke er blitt fortalt
Det er riktig at T4-programmet var det offisielle programmet Hitler satte i verk for å utrydde mennesker som ble betraktet som unyttige snyltere på samfunnet: «useless eaters».

Men det er en grov forfalskning av historien å hevde at utryddelsen tok slutt i 1941 da det offisielle T4-programmet ble avsluttet.

LES OGSÅ: Vi må bygge en verden hvor vi alle kan trives uten skam

Det var T4-programmet og ikke utryddelsen som opphørte i 1941.

Drapsraten økte tvert imot etter T4-programmets opphør ved institusjoner både i Tyskland og de okkuperte landene. Etter at T4-programmet formelt ble lagt ned, rådet det som i ettertid er blitt kalt ”Wild”-euthanasia. Da forsvant alle standarder om menneskeverd. Uten kriterier og registrering trengtes ingen begrunnelse for å drepe pasienter, for eksempel ble eldre og de som ble opplevd som brysomme, drept. Institusjonsdrapene fortsatte også etter krigens slutt. Personalet og ledelsen fortsatte i sine jobber, og fulgte rutiner som var solid etablert under krigen.

Hitler utstedte 18. august 1939 et dekret om registrering av alle barn inntil tre år med fysiske eller psykiske funksjonsnedsettelser. Dermed var barneeutanasiprogrammet i gang med målsetting om å drepe alle som kunne bli en byrde for samfunnet. Barna ble sendt til anstalter hvor de enten ble forgiftet eller sultet ihjel. I 1943 ble aldersgrensen utvidet til 17 år. Foreldre til barn i målgruppen ble fratatt støtte. Barneeutanasiprogrammet opphørte aldri, det fortsatte ut krigen og også en tid etter. Pårørende til funksjonshemmede barn og voksne som ble drept, fikk aldri vite hva som hadde skjedd. Dødsårsaker ble fabrikert, men de fleste bare forsvant.1

En million mennesker kan ha vært ofre
Hvor mange som ble drept av nazistene er usikkert, hovedsakelig fordi den dokumentasjon som fantes, ble ødelagt, og fordi de fleste drap ikke ble registrert. Men vi vet at anslagene som har vært gitt og fremdeles gis, også av det norske Holocaustsenteret, er altfor lave.

Vår hovedkilde for hva som egentlig skjedde med mennesker med funksjonsnedsettelser før, under og rett etter krigen, er rapporten Forgotten Crimes2. Rapporten gir uten tvil den mest grundige og fullstendige fremstillingen av utryddelsen. Den viser at massemordet ikke var formelt forankret. Eutanasiprogrammet T4 er en av mange ulike måter utryddelsen av funksjonshemmede skjedde på.

Det er allment akseptert blant eksperter at T4-programmet alene tok livet av 275 000.

Barneeutanasiprogrammet drepte minst 8000 barn og varte hele krigen ut. Anslagene er usikre og kommer på opptil 25 000 barn.

Mange tusen døde i konsentrasjonsleirene gjennom programmet som ble kalt aksjon 14 f 13, og i annet slavearbeid. Nazistene visste å utnytte arbeidsevnen fullt ut. Funksjonshemmede hadde i likhet med jødene egne merker på seg i leirene, hvor det kunne stå for eksempelvdøvstum.

Mange tusen ble drept i medisinske eksperimenter i hele det tyske riket.

Dessuten døde mange etter de brutale steriliseringsmetodene. Fra 1933 til 1945 ble 400 000 sterilisert. Mange tok selvmord.

Et stort antall mennesker med funksjonsnedsettelser ble utryddet blant jøder, men denne kjensgjerningen er også fortiet i ettertid. Historien om Mengeles dverger er vel kjent, men det faktum at Mengele valgte disse barna i likhet med andre forsøkspersoner, fordi de hadde funksjonsnedsettelser, blir svært sjelden et tema.

LES OGSÅ: Den evig aktuelle natten

Den manglende forankringen av massedrapene, gjør at vi aldri får vite hvor mange som ble ofre for nazistenes forsøk på å utrydde «defekte individer». Rapporten anslår at så mange som en million mennesker ble enten sterilisert, ødelagt av eksperimenter eller drept.

Folkemordet verden ikke ville vedkjennes
Henry Friedlander, som var en av de fremste (kanskje den fremste) autoritetene på naziregimets mord på funksjonshemmede, hevdet at det nazistiske massemordet tok sikte på å utslette fysisk tre grupper, jøder, sigøynere og funksjonshemmede. Folkemordet på alle tre vokste ut av den samme rasistiske biomedisinske ideologien. Friedlander skriver3:

In the postwar world, Auschwitz has come to symbolize genocide in the twentieth century.

But Auschwitz was only the last, most perfect Nazi killing center.

The entire killing enterprise had started in January 1940 with the murder of the most helpless human beings, institutionalized handicapped patients.”

Friedlander møtte sterk motstand mot å utvide definisjonen av Holocaust, ikke minst fra andre jødiske eksperter som historikeren Yehuda Bauer.

Men verdenssamfunnet erkjente heller ikke at funksjonshemmede ble utsatt for et folkemord. FNs konvensjon om folkemord fra 1951 omfatter ikke funksjonshemmede. Og de europeiske statene fant heller ingen grunn til å ta med funksjonshemning blant de statuser man anså som særlig utsatt for menneskerettsbrudd, og nevnes derfor ikke eksplisitt i den europeiske menneskerettskonvensjonen av 1956. Hele elleve statuser identifiseres, og ti år senere gjentar FN omtrent samme identifisering av særlig utsatte grunnlag i konvensjonene om sivile og politiske og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Alle konvensjoner blir til i en tid sterkt preget av nazistenes grusomheter under andre verdenskrig.

Det tok 40 år før funksjonshemmede fikk erkjennelse for behovet for en egen FN-konvensjon, til tross for kunnskap om utbredte menneskerettsbrudd verden over.

Men funksjonshemmede har fortsatt ingen plass i norsk forskning, undervisning og formidling om Holocaust og menneskerettigheter, det være seg Senter for menneskerettigheters eller Holocaustsenterets virksomhet, som kurs for skolen DEMBRA4.

Rasehygieniske ideer lever uavhengig av nazismen
Nazistenes utryddelse av befolkningsgrupper må ses i lys av sin samtid.

Rasehygieniske teorier rådet fra midten av 1800-tallet i hele Vest-Europa.

I perioden 1910 til 1950 ble det innført eugeniske lover i alle vestlige land. Disse lovene ga staten rett til å sterilisere og eller isolere mennesker med antatt dårlige arveegenskaper.

I Skandinavia sto omsorgs- og humanismehensyn helt sentralt i argumentasjonen for rasehygieniske tiltak. Ved å luke ut livsuverdig liv og dårlig arvestoff, reddet man menneskeheten fra forfall og undergang. Ideen om den ”nordiske rase” rådet, og hadde tilslutning fra brede lag av befolkningen.

Norske forskere var ledende innen rasehygienisk forskning. En av de fremste var Jon Reidar Mjøen som utga boken Rasehygiene i 1914. Rasehygiene besto av positive og negative tiltak; fra økonomisk støtte til familier med antatt gode arveegenskaper til isolasjon og tvangssterilisering. For eksempel foreskrev Mjøen total isolasjon for ”legemlige og åndelig forkrøblede individer” for å redde den menneskelige rase.

Norge hadde nære bånd til Nazi-Tyskland og leverte både teoretiske og empiriske bidrag til naziregimets ideologer5.

Nazismen ga legitimitet til å sette rasehygienisk utryddelse i system.

Målsettingen ble tilslørt med eutanasi (god død) som også ble propagandert for som rett til å dø og andre eufemismer som ga inntrykk av dødshjelp og befrielse fra smerte.

Legene sluttet helhjertet opp om denne ideologien, og i Tyskland var 44.8 % av alle autoriserte leger medlemmer i NSDAP (Nazipartiet).

Slik forklarer Seidelmann dette6:

“The German medical profession found in the Nazi movement a sympathetic ear to ideas of eugenics, race, and degeneration that had been developing within German medicine. The Nazi leadership found in medicine a scientifically legitimate vehicle for the achievement of their political goal of racial purification. This was central to the professional goal of population health or «volksgesundheit,» which focused on race hygiene”

LES OGSÅ: Nazistenes flukt fra nazismen

Historiker Per Haave avdekket i sin bok Ambisjon og handling7, konkrete planer for å ta livet av mennesker ved psykiatriske institusjoner også i Norge.

I rundskriv av 21/11-1944 fra fungerende fylkesmann i Vestfold fylke, Christopher Lange, tar han til ordet for å løse problemet med de uhelbredelige sinnssyke, eller som han formulerte det: «befri de uhelbredelige sinnssyke fra en håpløs og meningsløs tilværelse». Saken ble stilt i bero, men hadde stor støtte blant fylkesmenn og fylkesleger og i Innenriksdepartementet. Inntil 40 000 personer kunne ha blitt drept, om man hadde blitt enige om hvordan drapene skulle skje rent praktisk. Det bør være et tankekors at planene om dette massemordet, ikke ble tatt med i tiltalebeslutningene mot initiativtakerne ved landssvikoppgjøret.

Jarle Ofstad8 og andre fremtredende forskere og humanister mener at eutanasi aldri har tatt slutt. Også i dag sorteres mennesker på grunnlag av funksjonsnedsettelser og arveegenskaper. Det pågår stadig debatter om hvorvidt det er greit å velge ut fostre på grunnlag av kunnskap om funksjonsnedsettelser og sykdommer. Ofte rettferdiggjøres sortering ut fra ukvalifiserte antakelser om hvordan det er å leve med f.eks. Downs syndrom.

Argumentasjonen er velkjent, og det som er mest skremmende er at den gjenkjennes av få. For oss som er gjenstand for diskusjonen om hvorvidt vårt liv er leveverdig eller ikke, er det ingen tvil om at nettopp manglende kunnskap om hva rasehygieneteorier bygget på og hvorfor de så lett ble satt ut i livet av nazistene, kan føre til at «det skjer igjen».9

Finnes det forakt for mennesker med funksjonsnedsettelser i dag?
Stopp Diskrimineringen har i snart 13 år forsøkt å måle holdningsklimaet i dag, ut fra det som kommer frem i medieoppslag. I lys av historien om fortielse og fornektelse av hatet, vil vi peke på to svært bekymringsfulle trekk ved dagens fortellinger.

For det første: Fortellinger om forakt for mennesker som skiller seg ut som følge av ulike fysiske, kognitive og psykososiale funksjonsnedsettelser formidles av media, men ikke som et fenomen som krever samfunnets oppmerksomhet og bekjempelse. Hver sak fremstår som et enkelt tilfelle, en trist eller tragisk episode, egnet til å vekke umiddelbar avsky, men ikke gjenkjennelse. Journalister, politi og andre informanter omtaler det som ellers ville bli kalt homohets/homohat, jødehat, rasisme og hatkriminalitet, i andre ordelag. Hatbegrepet er aldri i bruk når funksjonshemmede er utsatt for vold og overgrep. Isteden kan vi lese om «blind vold», «bussvold»10, «ulykke» og til og med «rasisme» i oppslag som handler om brutale fysiske angrep på funksjonshemmede11. Som i dette oppslaget i Aftenposten om hvordan en kvinne i rullestol med amputert ben, ble sparket i benstumpen 22.6.201212

Politiet ga saken høy prioritet, blant annet fordi overfallet kunne synes å være rasistisk motivert.

Ved henvendelse til politiet fikk vi bekreftet at dette var journalistens egen tolkning.

Sakene vi har samlet viser imidlertid at heller ikke politi og domstol gjenkjenner et hatmotiv, så denne hatkriminaliteten gjenfinnes ikke i statistikker eller dommer. Isteden nøytraliseres hendelsene gjerne som vold mot forsvarsløs person, noe som flytter fokus fra et hatmotiv knyttet til egenskap ved person til egenskap ved situasjon.

Nøytralisering og omdefinering er regelen, ikke unntaket, når hets og hat rettes mot funksjonshemmede, som når hetsen mot Sandra Borch gis denne tolkningen13:

SPs unge stjerne Sandra Borch (23) har fått føle på janteloven.

Men av og til blir hatet så tydelig at det ikke lar seg skjule, som i disse tre eksemplene.

Du kunne da for faen tatt abort

Netthets mot mor til en baby med Downs syndrom. Kilde: NRK Telemark 25.11.2011

Hun er ikke genetisk egnet for videre reproduksjon

Sagt om Sandra Borch av radiokomikere i Radio 3 Bodø. Kilde: an.no 31.1.2013

Dere må være sinnssyke. Tenk å ta til seg et så sykt barn som aller helst skulle dø.

Hatbrev til foreldre etter medieoppslag. Kilde: sa.no 29.1.2014

LES OGSÅ: Mulighetenes land

Det leder oss over til det andre bekymringsfulle trekket ved dagens fortellinger, nemlig reaksjonene fra opinionsledere og fremtredende samfunnsdebattanter.

Når en stygg sak trenger gjennom støymuren og vekker allmennhetens avsky og sinne, skjer det en motreaksjon som vi ikke gjenkjenner fra de atskillige mer tallrike debattene om rasisme. Nylig har vi identifisert to nye tilfeller av dette som for oss fremstår som et ikke tilsiktet, men likevel svært tydelig avledningsfenomen.

For en uke siden, kunne vi lese om foreldrene til en gutt på 8 år med Downs syndrom som mottar to hatbrev, hvor det bl.a. står:14

Slike som dere skulle ikke hatt unger. Send mongon på spesialskole, det er der han hører hjemme.

Moren uttaler at resten av brevet er for personlig til å referere, det går på sønnen direkte.

Provosert av elev med Downs
Bare en måned før, skriver Sanna Sarromaa, 2.-kandidat på Lillehammer Venstres liste15, etter et kvarters besøk i en skoleklasse:

Det som provoserte meg i iPad-undervisningen var spes.ped.eleven bakerst i klasserommet. Han har både Downs og autisme.

Videre skriver hun i sitt notat som lekket til pressen:

Jeg vet at INKLUDERING er en dominerende ideologi innenfor norsk pedagogikk og spesialpedagogikk, men det kan ikke være slik at spes.ped.elever med tunge vansker brukes som redskaper for at de såkalte normale elever skal utvide sine ideer om normalitet?

Her kunne det ha vært fristende å stoppe opp ved det synet som kommer frem i reaksjonene, ikke minst at ingen problematiserer hvilke konsekvenser det har for hele samfunnet å fjerne annerledesheten fra klasserommet, slik at elever ikke lærer seg å leve med naturlig variasjon, og de fatale konsekvenser segregering har, siden forskningen viser at dette er den sikre vei til mobbing.16 Men det får ligge. Vi konstaterer bare at disse debattantene er på linje med resten av den politisk korrekte elite i at funksjonshemmede ikke hører til i det lovpriste mangfoldet. Det er ikke noe nytt, men et faktum et søk på mangfold lett vil avdekke.

Det påtakelige her er imidlertid etterspillet oppslagene får som følge av støtten familiene mottar fra folk flest; etterspill som virkelig bør vekke bekymring. Det er støttespillerne som kritiseres, mens den anonyme hatbrevskriveren og Venstrepolitikeren fremstilles som offer og syndebukk. Som vi påpeker i våre kommentarer til disse kronikkene skrevet av blant annet en journalist17 og en akademiker18, er det symptomatisk at det kun er når hets og hat retter seg mot personer med funksjonsnedsettelser, at samfunnsdebattanter finner det legitimt og trygt å bortforklare og endre fokus for debatten.

Funksjonshemmede har aldri hatt og har ikke høy status i samfunnet. Verdens største minoritet har historisk inntatt en selvskreven posisjon langt nede på rangstigen i forhold til andre utsatte grupper, og den posisjonen har vi også i dag.

Det er derfor grunn til å utfordre alle som ønsker å verne om menneskeverdet, til å sørge for at ingen mennesker eller befolkningsgrupper blir glemt i kampen for frihet og likhet. Demokratiet lever så lenge det blir store og støyende debatter om menneskerettsbrudd, debatter hvor alle vil være med.

Det er stillheten om menneskerettsbruddene som virkelig truer demokratiet.

 

Noter:
1 Ordren og registreringsskjemaet er lagt ut her http://www.deathcamps.org/euthanasia/t4intro.html

2 Evans, Suzanne E. Forgotten Crimes (2004): The Holocaust and People with Disabilities. Chicago: Ivan R. Dee, ISBN 1-56663-565-9. Rapporten var tilgjengelig elektronisk da den kom ut. Flere utdrag er gjengitt i en lengre artikkel om Det glemte folkemordet på vår side: http://www.stopdisk.no/wordpress/wordpress/?page_id=686

3 Friedlander, Henry (1995): The Origins of Nazi Genocide: from Euthanasia to the Final Solution. Chapel Hill, NC: University of North Carolina Press.

5 Behandlet i Skorgen, Torgeir (2002): Rasenes oppfinnelse. Rasetenkningens historie. Spartacus forlag.

6 Sitat fra foredraget Whither Nurenberg? av William E. Seidelmann. M.D (Seidelmann, 1995, 2006), som handler om den tyske legestandens manglende oppgjør og fortsatte forsvar for utryddelsen av mennesker med funksjonsnedsettelser. Utdrag fra foredraget er presentert i en lengre artikkel om Det glemte folkemordet på vår side: http://www.stopdisk.no/wordpress/wordpress/?page_id=686

7 Haave, Per (2008): Ambisjon og handling. Sanderud sykehus og norsk psykiatri i historisk perspektiv. Unipub.

8 Ofstad, Jarle (2006): Den siste hjelper: aktiv dødshjelp. Arneberg forlag.

9 http://neitilsortering.no/2012/04/02/fortell-meg-hvem-som-bor-velges-bort-skal-jeg-fortelle-deg-hva-slags-samfunn-du-lever-i-del-l/#more-453

10 F.eks. i Rusviksaken om en ung trafikkskadet gutt som ble overfalt og nesten drept på Holmlia 7. januar 2005. Rusvik lå i koma etter volden. Les mer på om denne og andre saker på www.stopdisk.no

11 Fra 2013 omfattes funksjonsnedsettelse av straffelovens § 232 om hatmotivert vold.

13 Kilde: Indre Akershus blad 9.6.2012

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

  • Cartmenez

    Jeg er uenig i slutningen av denne artikkelen, jeg syns du legger for stor vekt paa at 1-2 artikkler ble skrevet i ettertid der man advarte mot den offentlige gapestokken. Du kan finne en rekke eksempler paa personer som f.eks mener media gaar for langt i enkelte saker og henger ut personer uten at saken innvolverer en person med en funksjonshemning.

    Plumbo saken var jo en der den foerste offentlige gapestokken startet men hvor stemningn blant mange endret seg fra ‘hat’ til noe sympati da mange syns reaksjonene var for sterke.

    I sak 1 der venstre politikeren uttrykte seg kloenete etter et 10 mins klasserom opphold var jo paa mange maater en slags heksejakt der det som er en legitim debatt ble satt til side for at media skulle lage et kjoer mot ei som uttrykte seg daarlig i et internt notat.

    Sak 2 var det en vernepleier som jeg tror mistet poenget med at stoette gruppen var en form for mobbing mot gjerningspersonen. Som jeg ogsaa kan lese av kommentarfeltet tror jeg de fleste oppfatter det som om hun misset poenget med gruppen, da dette ikke var en hat gruppe men en stoettegruppe.

    Jeg tror uansett det viktigste er aa fokusere paa den enorme stoetten som faktisk kom til begge virkelige offer i disse sakene de to smaa guttene. Det sier mye om den faktiske likestillingsfoelelsen i det norske samfunn.

    • Dersom du ønsker svar fra oss, må du oppgi fullt navn.

  • Hans Berger

    Det kanskje aller, aller groveste eksempel på at tankegodset med minusvarianene lever eller har fått en renessanse finner vi her:
    http://www.nrk.no/ytring/dawkins_-rett-til-a-vaere-drittsekk-1.11909125
    Psykologen som skriver dette er meldt til yrkesetisk råd.
    Det er faktisk mange med Down syndrom som leser og følger med på nettet selv, og i lys av dette ødelegger Lindberg for profesjonen.

    • Tom Olsen

      Hvorfor er dette meldt til yrkesetisk råd? Er det slik at enhver kvinne ukritisk skal føde ethvert barn, uansett?

      Det er først i vår tid at vi har mulighet til å ta oss av mennesker som er utenfor «normalen». Å velge å få et barn med downs eller andre medfødte problemer betyr også at hele livet endrer seg og vil medføre store forpliktelser for dem det gjelder. Noen ønsker å ta dette valget, mens andre ikke ønsker å ta dette valget. I begge tilfeller synes jeg vedkommende foreldre bør bli respektert for sitt valg.

      Jeg har full forståelse for at det som kan oppfattes som nedverdigelse og diskriminering av de med downs er noe folk reagerer på. Men så var det engang det med ytringsfrihet, at man også må tåle å høre det man ikke liker.

  • Thorgeir Bredesen

    Hva med de alliertes folkemord mot nazistene? Omlag 1 million tyskere ble levende brent i bombe-infernoet. Og millioner døde i de alliertes konsentrasjonsleirer etter at krigen var over. Men dette skal man ikke snakke om? Var det ikke nok handikappede blant de døde, kanskje? Var de døde av feil rase?

    Aktuell dokumentarfilm om emnet: