De siste årene har mange mennesker med kroniske sykdommer og funksjonshemminger opplevd å bli kastet ut i usikkerhet og fattigdom etter alle endringene i Folketrygdloven Solberg-regjeringen har gjennomført som har hovedsakelig ført til økonomiske kutt. Forkortet tid for arbeidsavklaringspenger, færre tilleggsytelser for uføretrygdede og stadig økende egenandeler har dyttet mange over i uholdbare hverdager, samtidig som det har ført til at organisasjoner som AAP-aksjonen.no har samlet seg for å gjøre motstand.
Markedsliberalister har slått ut håret for fullt, og beskjeden er at hvis man ikke greier å stå i arbeid må man bare skjerpe seg, ellers har man ikke rett til en levelig hverdag. Selv opplever jeg en øredøvende taushet fra arbeiderbevegelsen, siden en skulle tro at alle burde være interesserte i å ivareta menneskerettighetene og friheten til selvbestemmelse og et godt liv, enten om en er i lønnet arbeid eller ei. Hva når diskriminering og usynliggjøring til og med foregår blant de selverklærte solidariske menneskene på venstresida?
Bedre kår for de som holdes utenfor lønnsarbeid er også i fagbevegelsens egeninteresse. Det er nemlig trusselen om hvor ille det er hvis du ikke jobber som fungerer som pressmiddel for å tvinge ned lønn og arbeidsvilkår.
LES OGSÅ av Sonia Muñoz Llort: Behovet for verdiendringer er åpenbart — det kapitalistiske systemet er problemet
Arbeiderklassen og funksjonshemming
Det er to begreper her som må klargjøres før vi går videre. Den ene er funksjonshemming. Funksjonshemming kan sees som gapet mennesker opplever mellom samfunnets strukturer og krav, og helsa deres. Mange tror fortsatt at en funksjonshemmet er en som opplever at kroppen ikke lar den delta i samfunnet, enten om det er fysisk, sanselig eller kognitiv. Men dette er en feil og utdatert forståelse av det, fordi vi vet at når de sosiale strukturene, personlige forventninger og fysiske, mentale og kontekstuelle faktorer tilpasses, klarer alle å bli aktivt delaktig i eget liv.
Det andre begrepet er arbeiderklassen. Mange bruker dette begrepet, men hvem inkluderer de fleste som arbeider? Dessverre virker det slik at det er kun mennesker som deltar i arbeidslinja. Dette er en stor historisk og mellommenneskelig feil, siden vi vet godt at kapitalisme nærer seg både av kapitalopphopning, men også fra sosial reproduksjon og sosial produksjon. Hvem er da arbeiderklassen? I boka Guerrillas of Desire: Notes on Everyday Resistance and Organizing to Make a Revolution Possible (2017) etterlyser forfatteren Kevin van Meter en bredere definisjon av arbeiderklassen. En definisjon som ikke består kun av mennesker i lønnet arbeid, men absolutt alle som mottar ytelser som uføretrygd og dagpenger, de som utfører ulønnet arbeid, hjemmeværende, studenter og ellers alle som er i en form for aktivitet for daglig livsopphold, som bønder.
Med andre ord: lønnede arbeidere er kun noen av menneskene som inngår i arbeiderklassen. Absolutt alle mennesker med en form for daglig aktivitet, i form av produksjon av kapital eller det sosiale vevet, er en del av arbeiderklassen. Sånn sett, mennesker som mottar trygdeytelser som arbeidsavklaringspenger (AAP), uføretrygd, sosial stønad, eller selvstendige arbeidere som bøndene, og til og med hjemmeværende folk, er alle en del av arbeiderklassen.
Siden mange mennesker med kroniske sykdommer og funksjonshemminger er enten ufrivillige mottakere av trygdeytelser på grunn diskriminering i arbeidslivet eller mottakere av ytelser fordi helsa knapt rekker til å håndtere hverdagen, er det høyst urovekkende å være vitne til stillheten i arbeiderbevegelsen med tanke på raseringen av velferdsstaten som en direkte angrep på grunnlaget i samfunnet. Vi så en midlertidig interesse under permitteringer grunnet Covid-19, men interessen dabbet fort av. Enten det er sykdommer eller endringer i funksjonen, innad det parlamentariske venstresida er dette ikke-tema. De fleste partier på venstresida drøfter på sin side sjelden forslag til strukturelle endringer som kan støtte seg på prinsippene av livskvalitet og deltakelse.
LES OGSÅ: Tvang og sanksjoner mot arbeidsledige
Er arbeiderbevegelsen inkluderende nok?
Som fagorganisert selv og som akademiker som jobber innen kritiske disability-studier, er svaret et rungende nei. Grunnen til mitt negative svar er at mange anser kampen for rettferdighet i samfunnet som noe arbeiderbevegelsen har ført. En arbeiderbevegelse som hovedsakelig jobber for at alle skal ha fulltidsstillinger basert på 7,5 timers arbeidsdag og som forbinder samfunnsrettigheter med å kunne stå i lønnet arbeid. Sannheten er at vi lytter ikke til mennesker som ikke kan jobbe 37,5 timer i uken.
Mange mennesker er diskriminert i arbeidslivet fordi de bare kan arbeide deltid. 1. mai i 2019 gikk medlemmene i Norges Handikapforbund Oslo under parolen «Vi vil jobbe». Mens Norges Handikapforbunds Ungdom fulgte like bak med parolen: «Jeg vil ikke være din inspirasjon. Jeg vil være din kollega!». Handikapnytt.no skrev om denne markeringen i artikkelen Krevde sin plass i arbeidslivet 1. mai, og viste til tall fra Statistisk sentralbyrå som «viser at bare 43,9 prosent av arbeidstakere med nedsatt funksjonsevne er i jobb, mens over 85 000 står ufrivillig utenfor».
I tillegg til mennesker som står ufrivillig utenfor arbeidslivet, har vi mange som ikke kan delta i arbeidslivet på grunn av helsevariasjoner. I år, grunnet kuttene i stønaden av den blå-brune regjeringen, har både AAP-mottakere og uføre dannet sine egne organisasjoner for å kjempe for sine rettigheter. De kjemper mot fattigdom og for økt synliggjøring av mangfold vi har i samfunnet. Et samfunn hvor vi tror at helse er evigvarende friskhet og hvor mange tydeligvis mener at hvis du ikke er i jobb og fagorganisert fortjener du å bli latterliggjort og gjort til skamme. Ekskludering og stigmatisering foregår både i systemet og på individnivå, noe NAV-skandalen i 2019 tydelig har vist. Nå i 2020 viser det seg at NAV nok en gang har brutt loven med å fatte vedtak basert på en lov som ikke eksisterer lenger. Både gjennom retorikk, ideer og handlinger opplever mange funksjonshemmede mennesker usynliggjøring, hatprat og diskriminering. Som fagperson har jeg sett et velferdssystem og et arbeidsliv som målrettet diskriminerer og fornekter funksjonsvariasjoner blant oss. For eksempel, når en person som har opplevd slag sliter med fatigue og kognitive endringer, de fleste arbeidsgivere tilrettelegger i en kort periode, men hvis vedkommende kan ikke jobbe mer enn 50% blir de vanligvis skviset ut av arbeidsplassen. Ikke fordi personen selv vil, men fordi arbeidslinja er sterkt basert på høy prestasjon og konkurranse, og hvis en ikke greier å møte disse kravene, tilpasses de ikke, og mange blir da tvunget til å leve av trygdeytelser.
Ofte er begrepet «Inkluderende arbeidsliv» fortsatt godt forankret i nyliberalistiske prinsipper hvor hvert enkelt individ er sin egen lykkes smed. Men problemet er at ansvaret for å bli inkludert ligger stort sett hos individene, mens verken arbeidslinja eller velferdssystemet sikter mot arbeidsgivere og selve strukturene for at disse skal bli mer fleksible overfor livets endringer og samtidig forutsigbare for at alle kan delta etter egne forutsetninger.
Ingen har en sykdomsfri helse hele livet, men alle har rett til å delta i fellesskapet etter egne forutsetninger og ønsker. Personlig lurer jeg på om arbeiderbevegelsen egentlig vil være en pådriver for et nytt og inkludere samfunn? Ikke bare med gode intensjoner og ord, men med konkrete tiltak for å kjempe for et godt liv for alle mennesker med funksjonsvariasjoner. Det vil si, oss alle.
LES OGSÅ: Uten sosial likhet må arbeidslinja skrinlegges
Velferdsstaten er en sårbar løsning
I boka «Capitalism and Disability» (2019) fra Marta Russell, drøfter hun hvordan perioden hvor arbeidslinja ble mer mekanisert og nasjonalstatene som vi kjenner de nå ble dannet. Det ble fort bestemt at det medisinske idealet om friskhet skulle få bestemme hvem som får lov til å delta i arbeidslinja eller ikke. Her ble helsevesenet dratt inn i de medisinske vurderingene som kunne bekrefte eller avkrefte arbeidsevne.
I Norge fungerer dette systemet akkurat slik. Velferdspolitikken ble utviklet tidlig, men selve grunnlaget for trygdeytelser ble forsterket med oljeeventyret. Mange føler sterk nasjonal stolthet over den såkalte skandinaviske modellen med en sosialdemokratisk velferdsstat, men siden 2013 har mange mennesker fått erfare hvor sårbar og mangelfull velferdsstaten er. Det å oppleve å ha trygghet og sikkerhet blir avhengig av medisinske vurderinger selv om det i de fleste tilfellene burde kravene for tilpasning rettes opp mot arbeidsgivere generelt. Russell påpeker hvordan kroniske syke og funksjonshemmede har blitt til billig arbeidskraft som opplever grov statlig, organisert sosial dumping.
Å måtte holde seg i aktivitet er det mange politikere anser som ekstremt viktig. På den ene siden er disse arbeidspraksisplassene i virkeligheten mest tvunget arbeid som sjelden fører til faste stillinger, mens arbeidsgiverne derimot tjener godt på dem ved å motta arbeidsgivertilskudd samtidig som arbeiderne får enten AAP eller aktivitetspenger. I mange tilfeller finner man også eksterne konsulentbedrifter som bistår NAV med sine vurderinger, hvor midler går til å lønne konsulenter fordi NAV ikke vil utføre slike aktiviteter selv. På den andre siden opplever mennesker som deltar i varig tilrettelagte arbeidsplasser (VTA) grov sosial dumping. Her er det snakk spesielt om mennesker med utviklingshemminger eller andre funksjonsvariasjoner som blir plassert der mens de mottar uføretrygd.
Videre, dette er noen få eksempler som viser hva Marta Russell peker på, og det er hvordan underbetalt arbeid i form av enten arbeidspraksis eller varig tilrettelagte arbeidsplasser støtter kapitalopphopning hos noen få. Vet noen av dere lesere hvor mye noen av disse mennesker tjener for å stå i arbeid? 30 kroner i timen, hvis en er heldig. Dette symbolske beløpet må selvsagt skattes i tillegg. I rettferdighetens og antikapitalismens navn, ingen skulle måtte finne seg i å tjene slike symbolske beløp når en i tillegg får minstesats som ufør fordi en har en kronisk sykdom eller en funksjonsnedsettelse og arbeidslivet ikke vil tilrettelegge for en. Her må fagbevegelsen mye mer på banen med tydeligere krav til arbeidsgivere og oppdatert kunnskap om aktivitet og deltakelse som grunnlag for sosial inkludering.
Nå har det sosiale aspektet blitt forsøkt usynliggjort ved å gjøre det om til frivillig arbeid. Det er bemerkelsesverdig at mange er så stolte av hvordan frivilligheten har økt de siste årene. Det har vært et bevisst valg av Solberg-regjeringen om å finansiere flere oppgaver innen frivilligheten fordi det er en perfekt måte av å få til aktivitet og sosial produksjon gratis. En del av dem som deltar i frivillig arbeid er mennesker som blir ekskludert av arbeidslivet. Å delta i frivillig arbeid gir en følelse av sosial deltakelse, men vi må være forsiktige i analysen av hvem tjener på resultatene av de frivillige aktivitetene. At mange tilfeller av frivillig arbeid er gratis produksjon, er noe Solberg regjeringen har vært tydelig på i Folkehelsemeldingen:
”Frivillig innsats og deltaking er med på å sikre sosial kontakt for menneske som står utanfor skule og arbeidsliv, skaper ein arena for meistring og kompetanseheving og gir rammer i kvardagen. I større og større grad legg arbeidsgivarar også vekt på den uformelle arbeidserfaringa ved tilsetjingar. Regelverket opnar for at personar som tek imot dagpengar, kan delta i frivillig arbeid, og frå 1. januar 2018 blei det opna for at frivillig arbeid kan reknast som arbeidsretta tiltak når ein tek imot arbeidsavklaringspengar.”
Dette spesielt fordi frivillige som mottar ytelser som dagpenger må melde slik aktivitet på meldekortene sine under alternativet «aktivitet som kan gi eller som normalt ville ha vært betalt”.
Selv om alle disse endringene har foregått over tid, har mange trodd at velferdssystemet har vært et lett tilgjengelig og knirkefritt trygghetsnett for mennesker som trenger støtte. Sannheten har blitt avdekket under NAV-skandalen som vokser for hver dag som går, i tillegg til permitteringer og oppsigelser grunnet utbrudd av Covid-19 virus i våren 2020, som har vist seg dystrere enn som så. Det er på tide at arbeiderbevegelsen utvider sine allianser og samarbeider med organisasjoner for mennesker i arbeidsavklaringssituasjon, uføretrygd og organisasjoner for funksjonshemmede, fordi kampen må være interseksjonell. Samtidig må en mer dyptgående strukturell analyse av velferdsstaten som vi kjenner til igangsettes av uavhengige krefter.
Det sosiale aspektet og verdien ved å delta i samfunnsaktiviteter må verdsettes høyere enn potensialet for produksjon. Bevisstgjøring av mennesker i samfunnet, og spesielt på venstresida og arbeiderbevegelsen er viktig. Hvor er arbeiderbevegelsen? Når viser de sin solidaritet og engasjement ved å stå med og for alle mennesker som blir diskriminert og kastet ut i fattigdom? Hvor blir det av kamplysten til arbeiderbevegelsen for å utfordre utfordrer praksisen rundt arbeidslinja og velferdsstaten?
Med en bredere definisjon av arbeiderklassen blir arbeiderbevegelsen mer mangfoldig og bedre rustet til å avskaffe arbeidslinja. Et tettere samarbeid mellom arbeiderbevegelsen, interesseorganisasjoner for funksjonshemmede og andre organisasjoner for trygdemottakere kan føre til et mer inkluderende og friere samfunn for alle.
Avskaffelse av arbeidslinja
Om arbeiderbevegelsen vil vise sitt engasjement for et mangfoldig samfunn, og et inkluderende arbeidsliv, må vi begynne å tilspisse våre kamper. I boka «The Problem with Work: Feminism, Marxism, Antiwork Politics, and Postwork Imaginaries» (2011) av Kathi Weeks, drøftes det hvordan mange på venstresida er preget av produksjonstankegangen, både i parlamentariske grupper, fagforeninger og feministiske grupper, noe som er svært kritikkverdig og må bekjempes aktivt. Ideen om arbeid som utelukkende lønnet arbeid, er i seg selv ekskluderende for funksjonsmangfold. Aktivitet i og for felleskapet kan danne et bredere grunnlag for at alle som vil og kan, får deltatt etter egne ønsker. Vi på venstresiden må fortsatt tenke på systembaserte løsninger hvor målet er å avvikle både produksjonstankegangen og arbeidslinja.
Automatiseringen som skjer kan være en fordel for oss som ønsker å frigjøre oss fra tvungent lønnet arbeid for å kunne leve gode liv. Godene maskiner og roboter kan produsere bør brukes for å bedre livsvilkår for alle mennesker uansett funksjon, mens vi får flere mennesker til å bruke tid til gjensidig støtte, sosial og emosjonell tilknytning og omsorgsoppgaver. Med riktige og gode grep fra arbeiderbevegelsen, kan automatisering faktisk føre til frigjøringen vår fra tvangsarbeid for en rekke av samfunnsoppgaver. På en annen side, det er mange oppgaver og aktiviteter som alltid kommer til å være avhengig av at mennesker utfører dem. Et smil, en rolig stemme eller fysisk nærhet er uttrykk for omsorg som foreløpig kun finnes i mellommenneskelig kontakt. Disse verdifulle samfunnsoppgavene er blant de minst verdsatte, og samtidig noe som burde ikke bli gjort om til en vare med en prislapp for å bli ansett som viktig.
Å bytte produksjonstankegangen med det sosiale aspektet av arbeidslinja er egentlig ikke så vanskelig. Som mange andre endringer, krever det organisering og tydelige felles mål. Både i anarkistiske og øvrige utenomparlamentariske miljøer, det har alltid vært et mål å kunne organisere samfunnsnyttige oppgaver og aktiviteter som kooperativer eller arbeiderstyrte plasser. Dette er selvsagt et system svært få liberale politikere eller næringsdrivere er glade i. Lønnet arbeid innebærer utøvelse av makt i hierarkiene, hvor noen få eiere og lederne får de største utbytter av produksjonen, mens arbeiderne står får selve innsatsen. Ved å innføre arbeiderstyrte arbeidsplasser for alle organisert ved grasrota, ikke fra staten, er det lettere å gjennomføre postulatet «Fra enhver etter evne, til enhver etter behov». Arbeiderstyrte arbeidsplasser kan dekke både for oppgaver og tjenester som er nødvendige i samfunnet på lokalt nivå.
Er det så utenkelig at en fremtidig hjelpemiddelsentral er styrt av de menneskene som selv har behov for hjelpemidler? Er det så utenkelig at i fremtidige arbeidsplasser er det arbeiderne selv som organiserer seg og eier både tiden og gjennomføring av oppgavene selv, uten overbetalte sjefer og direktører?
Vi kan begynne med å støtte og kjempe sammen med alle mennesker som er ekskludert fra nåværende arbeidslinja. La oss bidra til en idérik og kampfylt høst!
