Trening i Auschwitz-Birkenau

Foto: Maharet1980

Historien om min tippoldemor frister meg som kvinne til å lure på hva hun tenkte idet hun var i ferd med å bli drept av nazister.

Natalina Jansen
Om Natalina Jansen (2 artikler)
Natalina Jansen kommer fra den største romfamilien i Norge. Hun leder et prosjekt som heter Le Norveganongi Romengi Historia (De norske roms historie), som kan følges på Facebook. Jansen har holdt foredrag på Holocoust senteret, Politihøyskolen og Romambassaden, som stod på Tulinløkka 2012.

Vaktene og blokkeldste var mettede av å drive sigøynerpakket som kyr fra det ene stedet til det andre og å sparke og slå pågangsmot inn i dem når de falt ut av disiplin.

Det var en krevende nok jobb å holde greie på dem i denne leirete søppeldynga.

La oss få litt underholdning fra dem når vi likevel må stå ut med dem og stanken deres.

Se der er ei gammal hurpe, udugelig til noe som helst, la oss trene henne litt *hahaha*

Hei du der gamla, JA DU!

Du skal danse for oss. Gå og hent noen barn som synger, vi må ha musikk til dansen.

Sånn ja, nå begynner det å ligne på noe, syng høyere! Dere høres knapt! Gamla, få opp farten!

Oj da, tålte du ikke mer? Ettersom du ikke klarer å stå på beina mer får du gjøre armhevninger da *hahaha*

NEI ikke stopp! Kjerringa rører seg ikke mer, kast faenskapet på haugen der borte, de får ta denne også i morra tidlig…

Denne hendelsen, fra boka En for hverandre, av Milos Karoli og Frans Josef, har jeg hørt om i detalj av min bestefar. Et av barna som sto og sang til sin bestemors grusomme død, var min bestefar Milos, og det var hans “mami” som ble drept.

Vårt ord for bestemor, mami, viser hvilke nære forhold vi har i vår familie. Vi har dette nære forholdet den dag i dag, men mentaliteten disse vaktene fremviste gjenspeiler seg i media atter en gang. Vi fremstilles ofte som kriminelle og sære, og man trekker referanser fra andre minoriteter, som om vi har de samme historiske forutsetningene.

Mange minoriteter har hatt en voldelig og tragisk historie, men ingen er like. Her i Norge har vi rom aldri vært mange. Antallet har variert fra et titalls personer til oppunder 1000 individer. Likevel strever vi hardt for å beholde vår egenart og kultur, i et samfunn der alle skal bli like og behandles likt og ha de samme forutsetningene, noe de ikke har.

Historien om min tippoldemor frister meg som kvinne til å lure på hva hun tenkte idet hun var i ferd med å dø:

Hva skjer med barna nå, vil dette ta slutt en dag, kanskje reddet det et barn at de valgte meg denne gangen? De har allerede tatt fra meg flere barn og barnebarn med sine djevelske opptrinn fordi de vil ha underholdning… måtte djevelen holde fest over knoklene deres, tyskerdjevler!

Hun tenkte nok neppe på seg selv, og hun tenkte nok ikke på årsaken til at dette skjedde, men hun hadde nok noen tanker om hva som ville skje med familien rundt henne og deres fremtid!

Nå er vi her i fremtiden. Vi har reist oss fra restene og asken krigen etterlot oss i. Vi har en sosial struktur, vi har kontakt med hele verdens romanibefolkning, fra Australia til Spania og Argentina, og alle land der imellom.

Men Norge er fortsatt vår lille gruppes hjem. Her vil vi leve og her vil vi dø. Det finnes en grunn til at vi føler oss norske og er norske, selv om vi har en annen type sosial struktur, tradisjoner og atferd. Vi har det godt i Norge på noen måter: vi har friheten til å velge selv hvor vi vil bo, hvor vi vil jobbe og om vi vil gjøre det som enkeltmannsforetak, og det finnes et grunnlag i dag for utdanning og integrering i samfunnet.

Men majoritetsbefolkningen forstår riktig hva eller hvordan vi er eller hva vi vil. Integrering og assimilering er to fremmedord som mange rom, og særlig mange eldre rom, ikke skjønner riktig og ikke klarer å skille helt.

Integrering betyr at vi skal tilpasse oss samfunnets struktur, regelverk og atferd til den grad at samspillet med staten og majoritetsbefolkningen fungerer godt.

Assimilering betyr at man skal fratas sin egenart og adoptere majoritetssamfunnets samspill på den måten som for tiden er adekvat. Altså fratas kulturen, avspråkes og avsosialiseres for å bygges opp på nytt med det rådende regimets byggeklosser. Man vil skape et speilbilde av sine egne idealer.

I møte med alt fra NAV og Skatteetaten, sykehus og lege, politiet, departementer og barnevern, virker det som om flere statlige institusjoner har et regelverk som sier at det skal åpnes dører for minoriteters integrering. Men ofte tolkes og utføres dette som at vi skal assimileres.

Majoritetsbefolkningen oppfatter dessuten at assimilering er en riktig statlig håndtering og behandling av rom. Og de oppfatter at uthenging som kriminelle villdyr i media er en passende beskrivelse på en hel befolkningsgruppe, selv om det ofte er de samme 10-15 menneskene som er årsaken til trøbbel med majoritetssamfunnet. Dette lider vi andre Rom under.

Det har blitt sagt at å forske på rom er å lese en historie der bare den vinnende siden har etterlatt seg spor i arkiver, registre, bøker og media og der propagandaen gir riss av en løsning i form av at fienden må beseires.

Må vi rom beseires eller må vi forstås?

Det er gledelig at HL-senteret nå er tildelt oppgaven om å granske norske roms skjebne, og at det synes å være statens vilje å skape forståelse rundt folkets historie, deres eksil, utryddelseskamp og skjebne i Europa.

Alt dette skjer på grunn av varierende politisk syn på hva som er rett og galt her til lands. Nå håper vi at forskerne vil granske hvor skadelig og hvilke effekter de ulike politiske strømningene har hatt, hvem som ble påvirket og hvor mye politiske avgjørelser fikk av betydning for folket i dag.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.