Den islamske stat (IS): Et monster skapt av det amerikanske imperiet

Foto: Day Donaldson - The Speaker

Framveksten av fundamentalisme er definitivt et moderne fenomen, der den amerikanske imperialismen alltid har hatt en fremtredende rolle. Den islamske stat er intet unntak.

Jerome Roos
Om Jerome Roos (1 artikler)
Jerome Roos er grunnlegger av ROARmag.com, skribent, aktivist og filmmaker. Han har utdanning innen internasjonal økonomi og tar doktorgrad ved universitetet i Firenze.

Mens de jihadistiske militante fra Den islamske stat, tidligere kjent som ISIS, går berserk gjennom Syria og Irak, kapper hodet av vantro og sender hundretusener ut på flukt, er mange i Vesten fortsatt ivrige etter å redusere den eskalerende konflikten ned til en sekterisk kamp mellom sjia- og sunnimuslimer, eller en bredere kollisjon mellom nasjoner. Muslimer mot alle andre, islam mot andre religioner, islam og ikke-troende, eller mellom islam og den moderne verden.

Men, deres egen praksis og ideologiske fortellinger satt til side, er ikke ISIS en form for barbarisk relikvie fra en uopplyst, religiøs fortid, ei heller kan de pågående krigene i Midtøsten bli redusert til enkle historier. Akkurat som europeisk fascisme, er den islamske fundamentalismen fra IS et moderne fenomen, og hvor enn vi leter i moderne historie, ser vi at de vestlige kreftene alltid har spilt en stor rolle i dens fremvekst. Dette gjelder også IS.

LES OGSÅ: Obama innrømmer amerikansk imperialisme

Jihadistene i IS og dets sammenlignbare grupper, oppsto opprinnelig i vakuumet etter den USA-ledete invasjonen og okkupasjonen av Irak. Da USA styrtet Saddam Hussein i 2003, renset de ikke bare statsapparatet for hans allierte fra Baathpartiet, men de fjernet også hele den sunnimuslimske minoriteten, som Saddam selv tilhørte. Mer dramatisk er det, at store deler av hæren, med flertall av sunni-muslimer, nå ble avsatt, og dermed sto titusener av kamptrente, frustrerte, unge menn uten lønn og uten noen som helst meningsfylt innflytelse over det nye sjiadominerte, USA-støttede politiske systemet i landet.

Det var åpenbart for mange observatører allerede da, men USA tilrettela for et katastrofalt tilbakeslag. Mange av Saddams tidligere sunnisoldater endte opp med å tilslutte seg det jihadistiske opprøret mot den amerikanske okkupasjonen og ga al-Qaida nytt fotfeste i Irak – et land de tidligere ikke hadde noen reell innflytelse i. Den blodige sekteriske striden som senere brøt ut og drepte hundretusener av irakere og som forberedte grunnen for ytterligere radikalisering, var ikke årsaken til, men utfallet av destabiliseringen av den irakiske staten fra de okkuperende styrkene.

Faktisk er linken mellom den amerikanske okkupasjonen og fremgangen til islamsk fundamentalisme i Irak mer direkte enn de fleste forstår. Forrige uke kjørte New York Times en fascinerende bakgrunnsartikkel om Abu Bakr al-Baghdadi, den muslimske geistlige og hensynsløse lederen av IS, som nettopp har kronet seg selv til «Kalif av den muslimske verden». I artikkelen skrives det at; «ved hver eneste sving, har herr Baghdadis vei til makten blitt formet av amerikanernes engasjement i Irak- de fleste politiske endringene som har ført kampen hans videre, eller ført til hans fremgang, har vært en direkte følge av en amerikansk handling.»

LES OGSÅ: Antisemittisme og «antisemittisme»

Da den amerikanske hæren anholdt Baghdadi for første gang i Fallujah tidlig i 2004, ble han ikke regnet som stort mer enn en gatepøbel, men ifølge Hisham al-Hasimini, en irakisk forsker som har studert Baghdadis bakgrunn for den irakiske etterretningen, gjennomgikk den nåværende lederen av IS en radikaliseringsprosess mens han satt fem år i amerikansk militærfengsel. «Irakisk i sinn og skinn», skriver The Times, «ble hans ekstremistiske ideologi skjerpet og raffinert i heten av den amerikanske okkupasjonen.»

I de påfølgende årene, omringet Baghdadi seg med tidligere medlemmer av Saddams Baathistparti som til tross for sin mangel på meritter som radikale islamister, viste seg å være nøkkelallierte i etableringen av al-Qaida i Irak (den nærmeste forgjengeren til ISIS) som en opprørerbevegelse og parastat, velforsynt med sin egen hær av jihadister, sin egen base for skattelegging (eller utpressing), sine egne oljeinntekter fra feltene de kapret i Syria (og nå Irak), og en stadig økende andel av sine egne offentlige tjenester (som offentlig transport og religiøs utdannelse) i områdene under deres kontroll.

Mens resten av verdens morbide fascinasjon for IS stammer fra deres lynraske avansement og deres brutale korstog i Vest-Irak sist juni, var det i Syria — mens verden for det meste så en annen vei — at den jihadistiske gruppen pusset sine kampferdigheter, skapte en strategisk høyborg, sopte med seg moderate islamistiske grupper for å øke sin styrke, satte Den frie syriske hæren ut av spill, beleiret den kurdiske motstandsbevegelsen og innhentet ulike andre former for inntekt, som skulle vise seg å bli avgjørende steg i de videre kampene og deres innsats for å befeste seg som en selvoppholden parastat.

I mellomtiden, mens ISIS slo seg opp som en sjiafiendtlig kraft, mottok de overdådige summer i støtte fra en av USAs hovedallierte i regionen; Saudi-Arabia. De andre Golf-statene- Qatar, Kuwait, og De Forente Arabiske Emirater- er også innblandet i å direkte eller indirekte finansiere ulike ekstremistgrupper i Syria, inkludert Jabhat al-Nusra, den offisielle undergruppen av al-Qaida i landet, og den nest største fraksjonen etter ISIS. Men mens en overordnet tjenestemann fra Qatar bekrefter at «ISIS har vært et Saudiarabisk prosjekt.», bemerker Midtøsten-korrespondenten Patrick Cockburn at «Saudi-Arabia har skapt et Frankensteins monster som de raskt mister kontrollen over.»

LES OGSÅ: Den nyttige fienden

USAs historiske støtte til ekstremistiske grupper tatt i betraktning — mest merkbart deres sponsing av mujahideen i deres kamp mot kommunismen i Afghanistan, som direkte banet vei for Taliban og Al-Qaida — burde det ikke komme som noen overraskelse at også denne gangen har USA vært direkte involvert for å muliggjøre fremveksten av organisasjonen ISIS. Faktisk viser det seg, at amerikanske lovgivere, deriblant den republikanske senatoren John McCain, har lagt aktivt press på sine allierte for å støtte den Syriske opposisjonen og drive ut Assad. «Takk Gud for saudiaraberne og prins Bandar, og for våre venner fra Qatar.», uttalte McCain så nylig som i februar 2014. (prins Bandar regnes for å være den saudiarabiske initiativtakeren bak finansieringen av ISIS.)

Samtidig har NATO-medlemmet Tyrkia, en annen av regionens viktigste allierte for USA, vært en avgjørende pådriver for ISIS gjennom å bevisst åpne sine over 80 mil lange grense så syriske rebeller kunne trekke seg tilbake til tyrkisk territorium og gjøre det mulig for vestlige jihadister– fremmedgjorte, unge, muslimske menn fra Europa, Australia og USA — å slutte seg til sine kamerater i Syria. Stadige rykter har sirkulert om at Hakan Fidan, sjefen for Tyrkias etterretningstjeneste, en av statsminister Erdogans nærmeste betrodde, personlig var ansvarlig for landets hemmelige støtte til ISIS. Godt støttet av midler fra Golf-regionen og en tilstrømming av utenlandske krigere, mens Tyrkia sørget for en sårt tiltrengt base for tilbaketrekning og gjennomreise, og mens Obama-administrasjonen aktivt nektet å støtte den demokratiske syriske motstandsbevegelsen, ødela og overskygget ISIS raskt den moderate motstanden. ISIS vokste seg til hovedgruppen av opprørere i Syria, fjernet den siste motstanden mot den syriske revolusjonen — helt til de så seg selv som mektige nok til og nok en gang innta Irak og marsjere rett opp til Tikrit uten å møte reell motstand.

Den store ironien i dette, er at nå er USA tilbake i Irak elleve år etter sin opprinnelige invasjon og bomber sine egne stridsvogner, sitt eget artilleri og sine egne militære kjøretøy- som de en gang forsynte den irakiske hæren med under den åtte år lange invasjonen, men som nå er tatt av ISIS da de plyndret forlatte baser i Vest-Irak i et forsøk på å bremse fremgangen til en ekstremistisk fiende deres egne imperialistiske uhell har skapt. Nok en gang har USA og deres allierte skapt et monster de ikke kan kontrollere. Nok en gang går de til krig for å prøve å utslette det. Og nok en gang, kommer de sannsynligvis til å lage enda mer kaos i forsøket.

Teksten ble først publisert i ROARmag. Oversatt av Anne-Linn Lernes Høiseth.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.