Antisemittisme og “antisemittisme”

Foto: Stroop Report

Antisemittisme representerer fortsatt en dødelig trussel mot jøder. Men begrepet brukes også manipulativt til å brunbeise Israel-kritikk og maktkritiske analyser.

Torgeir Salih Holgersen
Om Torgeir Salih Holgersen (10 artikler)
Torgeir Salih Holgersen er lektor og lærebokforfatter. Han underviser i geografi, samfunnsfag og historie på Blindern videregående skole.

Ifølge Store norske Leksikon benyttes ordet «antisemittisme» som “betegnelse for fiendtlige holdninger og handlinger rettet mot jøder fordi de er jøder”. Fenomenet har sin basis i jødenes skiftende økonomiske og sosiale stilling i Europa, noe den jødiske marxisten Abram Leon har analysert i detalj.

Antisemittismen bygger på fordommer mot jødene som spesielt griske, onde og bestialske, seksuelt perverterte og som slu løgnere og manipulatorer. Sentralt i antisemittismen er forestillinga om at jødene danner et tett etnisk nettverk som konspirerer for å etablere herredømme over ikke-jødiske folkeslag, gjerne ved å plassere seg i strategiske posisjoner på tvers av tilsynelatende uforsonlige politiske motsetninger, som mellom kapitalister og kommunister.

LES OGSÅ: Grove og urimelige beskyldninger om jødehat mot Kari Jaquesson

Hvor utbredt er antisemittismen i Norge?
En kartlegging fra Holocaustsenteret viser at 12 prosent av den norske befolkninga gir uttrykk for flere av de klassiske fordommene mot jøder. Det er en betydelig andel. Blant nordmenn og andre vesteuropeere er imidlertid rasisme mot rom og muslimer vesentlig mer utbredt. Når norske rasister snakker om “elefanten i rommet”, er det langt flere som snakker om den muslimske elefanten til Max Hermansen i Pegida enn det er som snakker om den jødiske elefanten til Tore Tvedts Vigrid.

Den falske “nye antisemittismen”
Når antisemittismebegrepet brukes i dag, handler det svært ofte om Israel-Palestinakonflikten. “Dette er antisemittisme i ny drakt men med de samme symptomene” sa Israels justismister Ayelet Shaked som en kommentar til at Storbritannias Studentunion stemte for å slutte seg til DBS-bevegelsen (Bevegelsen for deinvestering, boikott og sanksjoner mot Israel) i februar i år.

Antisemittisme-anklager har også blitt rettet mot nobelprisvinner og anti-apartheidaktivist Desmond Tutu, og framstående jødiske israelkritikere, som Noam Chomsky og tidligere ministeren under Nelson Mandela, Ronnie Kasrils.

Canadas tidligere justisminister, Irwin Cotler, har søkt å gi en definisjon av det han og andre kaller “den nye antisemittismen”, som altså også omfatter Israel-kritiske jøder: “Klassisk antisemittisme er diskriminering mot, fornektelse av eller angrep på jøders rett til å leve som likestilte medlemmer av det samfunnet de lever i. Den nye antisemittismen involverer diskriminering mot, fornektelse av eller angrep på det jødiske folkets rett til å leve som likestilte medlemmer av familien av nasjoner, med Israel utpekt som “den kollektive jøden blant nasjoner.»

Mens “den klassiske” antisemittismen beskrives som en ideologi som innebærer at mennesker blir forskjellsbehandla på grunnlag av sin etniske eller religiøse tilhørighet, handler Cotlers begrep om den nye antisemittismen, altså om de som fordømmer en statsdannelse som i hele sin essens er basert på omfattende og systematisk forskjellsbehandling av mennesker på grunnlag av etnisk-religiøs tilhørighet.

Israels diskriminerende forskjellsbehandling av jøder og palestinere kommer til uttrykk på en rekke måter. Mest betydningsfullt er bortfallet av eiendomsrett og retten til å komme tilbake til hjemstedet for alle palestinere som måtte rømme under krigen i 1948, og den retten Israel gir jødiske borgere til å etablere bosettinger på jord som folkerettslig tilhører palestinerne.

Det som ligger i begrepet “den nye antisemittismen” er dermed ikke bare noe annet og mer enn “den klassiske” antisemittismen. Politisk representerer den det stikk motsatte. Ettersom antisemittisme betegner en form for rasisme, innebærer begrepet “den nye antisemittismen” at motstand mot det apartheidlignende grunnlaget for staten Israel stemples som en form for rasisme, når det i virkeligheten handler om konsistent motstand mot forskjellsbehandling på etnisk grunnlag, altså antirasisme. Begrepet “den nye antisemittismen” må derfor forkastes helt og fullstendig og avsløres som den manipulativt villedende hersketeknikken det er.

LES OGSÅ: Synagogen og maskingeværet

Ekte antisemittisme i Palestinaspørsmålet
Det at begrepet “den nye antisemittismen” er falskt og manipulativt, betyr ikke at ikke også ekte antisemitter bruker Israels handlinger i Palestina som retorisk dekke for å spre antisemittiske holdninger. Når en gruppering som Vigrid, som også hyller angrep på muslimske innvandrere, gir framstillinger av palestinernes lidelser på sin nettside, er det åpenbart at det er krokodilletårer, og at palestinaspørsmålet bare utnyttes for å fremme hat mot jøder som folkegruppe.

Samtidig fins det også grupper som genuint er opptatt av palestinernes sak, men som blir revet med i retorikk mot Israel som ikke skiller mellom staten Israel og jødene som folk, og som derfor retter sitt ekte raseri mot staten Israels forbrytelser mot tilfeldige og uskyldige jøder. Når dansk-palestinske Omar Abdel Hamid El-Hussein drepte en vakt i et forsøk på å begå en massakre i en synagoge i København i februar, er det verken tvil om at dette var en antisemittisk terrorhandling eller tvil om at engasjement for palestinasaka på avveie var motivasjonen for utviklinga av det antisemittiske hatet.

En test på om engasjement for palestinasaka faktisk smitter over i reell antisemittisme, eller om det er snakk om det retoriske falsumet kalt “den nye antisemittismen”, er om jøder som reelt støtter palestinernes kamp for likebehandling, også implisitt eller eksplisitt mistenkeliggjøres for å støtte Israel, fordi de er jøder. Et tydelig eksempel er denne bloggen, hvor Ronnie Kasrils omtales som “en av de veldig få jødene som ikke støtter Israel helhjertet”.

Det å si at Ronnie Kasrils, som altså er blant de som skarpest har fordømt Israel som en apartheidstat, “ikke støtter Israel helhjertet”, kunne jo tolkes som et forsøksvis humoristisk understatement. Fra konteksten ser vi imidlertid at det ikke er ment sånn, men som en reell implisering av at også Kasrils støtter Israel, bare ikke like “helhjerta” som andre jøder, noe som ganske enkelt legges til grunn utelukkende fordi han er jøde.

LES OGSÅ: Ekstremistene driver en hatets spiral

“Den nye antisemittismen” og antisemittismen
Det å avvise de falske antisemittismeanklagene som ligger i definisjonen av “den nye antisemittismen” er viktig fordi slike falske anklager, om de blir akseptert, kan brukes av staten Israel og dens apologeter til å motstå legitime og nødvendige internasjonale reaksjoner på statens diskriminerende lovgiving og praksis, og de systematiske bruddene på grunnleggende menneskerettigheter og folkerett som Israel gjør seg skyldig i.

Men begrepet “den nye antisemittismen” må nedkjempes også fordi det bidrar til å rive ned det helt sentrale skillet mellom jødene som folk og staten Israel. Dermed åpnes døra på vidt gap for de ekte antisemittenes demagogi, og øker dermed faren for antisemittisk vold og diskriminering.

Antisemittiske angrep som det el-Hussein gjennomførte i København, må ikke få legitimering ved å bli kobla til den antirasistiske kampen mot Israels forbrytelser mot palestinerne under noen fellesbetegnelse som “ny antisemittisme”. Tvert imot er det viktig å synliggjøre at det bare fins én antisemittisme, som handler om vold og diskriminering av jøder, fordi de er jøder, og at denne typen forbrytelser hører til her.

Antisemittisme er rein rasisme, på lik linje med islamofobi, og ofrene for voldelig ondsinna rasisme kan både være jøder og muslimer. I den grad antisemittiske terrorhandlinger, “i solidaritet med palestinerne”, har noen politisk effekt, er det ved å være med på å styrke retorikken til Benjamin Netanjahu og islamofobe og innvandrerfiendtlige krefter i Vesten. Det betyr selvsagt ikke at de som utfører slike terrorhandlinger på noe vis gjør dette på oppdrag fra Israel eller muslimfiendtlige krefter. De er ingens nyttige idioter, bare generelt rasistiske idioter.

Konspirasjonsteori og ekte konspirasjoner
Forestillinger om at jødene konspirerer for å etablere herredømme over ikke-jødiske folkeslag, gjerne ved å plassere seg i strategiske posisjoner på tvers av tilsynelatende uforsonlige politiske motsetninger, er som før nevnt et sentralt element i antisemittisk tenkning, og Sions Vises Protokoller blir ofte referert til som et det mest klassiske uttrykket for konspirasjonsteori.

Konspirasjonsteori kjennetegnes ifølge Store norske Leksikon av følgende: “[F]orklaringsmodell som går ut på at myndighetene og/eller andre mektige grupper i hemmelighet sammensverger seg for å fremme sin egen, skjulte agenda. […] Teoriene er gjerne innviklede og omfattende, og ettersom et av hovedpremissene er at dette er noe de ansvarlige ønsker å holde skjult, er det vanskelig å motbevise eller argumentere effektivt mot dem. Selve mangelen på konkrete beviser brukes ofte i seg selv som et argument for at “noen” prøver å holde noe skjult for offentligheten.”

Det siste er en svært viktig presisering. Dersom begrepet konspirasjonsteori skal kunne være noe annet enn en hersketeknikk for å delegitimere maktkritiske spørsmål og analyser, er det viktig å holde på at konspirasjonsteori kun handler om teorier som både mangler reelle beviser og som framstår som så komplekse og altomfattende at de framstår som helt usannsynlige. Realiteten er nemlig at ekte konspirasjoner, i form av tilbakeholdelse av informasjon og uerklærte samarbeidsmønstre, er et sentralt aspekt ved både nasjonal og internasjonal politikk.

LES OGSÅ: Pegida og kampen for en ny ny jødeparagraf

Jaquessons “antisemittiske” spørsmål

De siste ukene har følgende utsagn, som Kari Jaquesson har kommet med i et Facebookinnlegg, skapt voldsomme reaksjoner, med anklager om at Jaquesson sprer antisemittisme. I følge fire forskere ved Holocaust-senteret, ligger det i Jaquessons utsagn et implisitt premiss om at Israel og “den skjulte jødemakten» står bak IS:

De fire sier: “I konspirasjonsforestillingenes verden er det ofte de mest spektakulære sannhetene som vi holdes i uvitenhet om. Og hva ville vært det mest spektakulære? Jo, at IS og Israel ikke er motstandere, slik vi tror, men faktisk samarbeider. At militante islamister, enten tilknyttet eller inspirert av IS, har utført angrep mot jøder i både København, Brussel og Paris spiller liten rolle.

Det Jaquesson faktisk har gjort, er å stille et åpent spørsmål ved hvorfor IS “som liksom skal være så ekstreme islamister”, ikke angriper Israel. Som hun selv presiserer, indikerer hun ikke at Israel står bak IS. Det spørsmålet derimot impliserer, er at IS’ manglende fokus på Israel indikerer at organisasjonen faktisk er noe annet enn det bildet av en fanatisk antivestlig organisasjon som vanligvis gis i vestlig presse.

De “opplagte” grunnene til at IS ikke angriper Israel, som nevnes av noen av Jaquessons kritikere, at IS allerede kjemper på flere fronter og at Israel har en av verdens best trente militære styrker – og atomvåpen, er på ingen måte så opplagte. At IS kjemper på flere andre fronter er åpenbart riktig, men denne påpekninga forklarer jo ikke hvorfor IS har valgt å prioritere kampen mot de Iranvennlige regjeringene i Syria og Irak, og ikke Israel.

Israels sterke militære posisjon kan heller ikke forklare at ekstreme jihadister, som ellers utviser ekstrem dødsforakt, ikke våger seg på angrep på Israel. Realiteten er jo at organisasjoner som Hamas og Hizbollah, som rår over langt mindre ressurser enn det IS nå gjør, gjennom mange år har sloss mot nettopp Israel.

Følg pengene – til Gulfstatene
Ved siden av å stille det “antisemittiske” spørsmålet om hvorfor IS ikke angriper Israel, har Kari Jaquesson i det samme innlegget også gjort seg skyldig i å oppfordre til å “følge pengene”, altså undersøke hvem som står bak og finansierer IS. Holocaustforskerne hevder at det å oppfordre til å “følge pengene” spiller på gamle fordommer mot “pengejøden”, spesielt siden Jaquesson tidligere i innlegget har trukket inn Israel.

LES OGSÅ: Den evig aktuelle natten

Tar vi faktisk oppfordringa om å “følge pengene”, kommer vi, i tilfellet IS, verken til Israel eller til jøder, men til styrtrike arabere bosatt i Gulfstatene. Det interessante med dette, er at ingen av de som har finansiert IS har blitt tiltalt for terrorfinansiering, og det er neppe fordi ingen vet hvem de er. Tvert imot, for å sitere general Martin Dempsey, formannen i Joint Chiefs of Staff i Senatet i 2014: «Jeg kjenner viktige arabiske allierte som finansierer dem«.

Det fins en lang rekke av avsløringer og nyhetssaker, direkte sitater fra involverte og annet, som tydelig viser at Vestens allierte i Gulfrådsstatene på ulikt vis har bidratt til framveksten av IS og deres ideologiske tvilling, den al-Qaida-tilknytta Jabhat al-Nusra i Syria. Vesten har ikke gjort noe for å stanse dette, tvert imot. Vesten har intensivert våpenleveranser til de samme statene.
Som jeg har skrevet om mer detaljert tidligere, fins det klare indikasjoner på at Gulfrådsstatenes strategi med å støtte ekstremistiske sunnijihadister i Irak og Syria ikke bare er noe Vesten har vendt det blinde øye til, men noe vestlige diplomater og politikere har kjent til og godkjent.

I en artikkel fra 2007, siterer den berømte gravejournalisten Seymour Hersh en amerikansk regjeringsrådgiver som hevder at den saudiske etterretningsjefen, prins Bandar bin Sultan, hadde gitt Det hvite Hus de nødvendige forsikringene om at ekstremistene i IS’ forløperorganisasjon kan kontrolleres: ‘Vi skapte denne bevegelsen, og vi kan kontrollere den.’ Og ifølge den samme regjeringsrådgiveren var framveksten av en ny ekstrem sunniislamistisk terrorgruppe i Midtøsten derfor i sin skjønneste orden:

‘Det er ikke det at vi ikke ønsker at salafistene skal kaste bomber; det handler om hvem de kaster dem mot—Hizbollah, Moqtada al-Sadr, Iran, og syrerne, hvis de fortsetter å samarbeide med Hizbollah og Iran.

Bildet Hersh gir av IS’ forløper som en Saudi-støtta organisasjon, bekreftes av flere andre og gjensidig uavhengige kilder i ettertid, blant andre av Iraks tidligere statsminister Nouri al-Maliki, og en qatarisk regjeringsrådgiver som ble intervjuet av Steve Clemmons i The Atlantic.

Konspirasjonsteoriteoretikernes rolle
Det viktige kritiske fokuset som ligger i Jaquessons spørsmål og oppfordringer er altså ikke noen forhåndsbestemt oppfatning om at siden IS ikke angriper Israel, må Israel stå bak og finansiere organisasjonen for å tjene på det, slik kritikerne har utlagt det. Det viktige ved spørsmålene er at de retter fokus mot det faktum at IS prioriterer angrep mot Irans allierte framfor å angripe vestallierte Israel, og at dette sannsynligvis henger sammen med at IS har blitt hjulpet fram av andre vestallierte, særlig i Gulfrådsstatene. Disse ønsker ikke at IS skal angripe Israel, men Irans allierte, og det er nettopp det IS gjør.

Alt tyder på at det er kombinasjonen av naivitet når det gjelder Vestens mål i regionen, uvitenhet om den faktiske historikken bak IS’ framvekst, og latskap i form av motvilje mot å sette seg inn i nytt materiale før en konklusjon trekkes, ikke noe aktivt ønske om å tjene maktas interesser, som gjør at de norske forskerne avviser viktige spørsmålsstillinger knyttet til IS’ politiske karakter som antisemittisk konspirasjonsteori. Effekten er likevel den samme: Selv om koblingene mellom IS og Vestens allierte har vært omtalt i en rekke medier internasjonalt, våger ikke mainstreammedier i Norge å ta i materien. En viktig grunn kan være at journalistene frykter å bli brennmerket som konspirasjonsteoretiker og/eller antisemitt.

Når de kritiske spørsmålene rundt Vestens og Vestens alliertes rolle og bruk av IS og andre ekstremistiske salafistorganisasjoner i sitt geopolitiske spill mot Iran knebles gjennom usaklig stempling som antisemittisk konspirasjonsteori, blir det stående et forklaringstomrom knyttet til hvorfor IS eksisterer og har fått den styrken den har. Dette tomrommet fylles med banale og feilaktige forestillinger om at monsteret IS er et ektefødt produkt av islam som religion og kulturen i den muslimske verden.

På den måten bidrar Holocaustforskernes grunnløse stempling av kritiske spørsmål rundt IS’ politiske karakter som antisemittisk konspirasjonsteori, til å spre en av de formene for rasisme som fra før er mest utbredt i den norske befolkinga, nemlig rasistiske fordommer mot islam og muslimer. Det var neppe hensikten, men det er effekten. Derfor er det veldig viktig for den antirasistiske bevegelsen ikke bare å reagere kraftig mot de som faktisk promoterer antisemittiske konspirasjonsteorier, men også reagere kraftig mot de som kommer med falske anklager om antisemittisme, slik blant andre forskerne ved Holocaust-senteret har gjort mot Kari Jaquesson.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

  • glefsvik

    Det har i alle år forundret meg at polakkene hadde slikt hat mot jødene. Mange polakker hadde vondt mot jødene både før, under, og også etter siste v-krig. Jøder ble faktisk massakrert av polakker ETTER krigen. Hva kunne grunnen våre? For det må være en grunn til dette polske jødehatet.

    • Torgeir Salih Holgersen

      Den viktigste grunnen er nok den samme som for det tyske jødehatet. Det handler om at jødene rekrutterte en stor del av lederskapet i den marxistiske arbeiderbevegelsen, og ble dermed hatobjekt nummer for antikommunister og nasjonalister, uavhengig av om vi snakker om tysk, ukrainsk eller polsk nasjonalisme.

      Dette antikommunistiske og nasjonalistiske jødehatet kunne også spille på gamle fordommer mot jødene, basert på jødenes historiske rolle som mellommenn i den førkapitalistiske økonomien. Jeg vil sterkt anbefale teksten til Abram Leon, som går detaljert inn i dette: http://www.marxists.de/religion/leon/index.htm

  • Sigurd Evensen

    Det har mye med sosialisme å gjør.
    En ekstremsosialistisk jødehater er jo i praksis en nazist.

    • Torgeir Salih Holgersen

      Dette er tøv. En stor andel av sosialismens viktigste teoretikere, med Marx i spissen, var/er jøder. Nazismens patologiske jødehat og det tyske borgerskapets og middelklassens støtte til nazismen, var i første rekke knytta til jødenes rolle i den marxistiske bevegelsen. Spesielt fikk jødehatet en oppblomstring på grunnlag av den rollen jødiske marxister, anført av Rosa Luxemburg, spilte under den tyske Novemberrevolusjonen i 1918, som var det som avslutta første verdenskrig.

      Når det gjelder nazismens politiske plassering, kan det virke som du trenger litt oppdatering, og da vil jeg ubeskjedent anbefale denne teksten: http://radikalportal.no/2014/02/04/hva-er-hoyre-med-hoyreekstremismen/

      • Sigurd Evensen

        Nå skrev jeg jo om en kombinasjon som til slutt ble nazisme, og husk det at Hitler studerte Marx i tiden før han skrev sitt berømte bokverk.
        Kommunismen og nazismen har langt mer til felles enn folk liker innse, spesielt de som heller til venstresiden i politikken benekter denne åpenbare sannheten.

        • Magnus Eriksson

          Tullball. Hitler og hans nazister har ingenting med Marx å gjøre. Si meg, hvor har du fått slike dumheter fra? Er det bare noe du har lyst å tro, eller har noen faktisk lurt deg til dette?

          • Sigurd Evensen

            Les historien før du benekter andres påstander, og det bør jo være alment kjent at Hitler studerte Marx i tiden før han skrev sin berømte bok.
            Det er ikke dermed sagt at han brukte alt han fant der i sin egen ideologi.

          • Torgeir Salih Holgersen

            I hvor stor grad Hitler leste Marx, veit ikke jeg. Men jeg har lest Adam Smith og David Ricardo, og er ingen liberalist. Jeg har også lest Mein Kampf, og det gjør meg ikke til nazist, men til en som veit litt mer om nazismen enn du synes å vite.

            Hvis du leser Mein Kampf du også, vil du finne at den er prega av et voldsomt hat mot marxismen. Her kan du blant annet lese at Hitler forteller at han i sin ungdom oppfatta antisemittismen som «barnslig», men det var før han kom i kontakt med de marxistiske sosialdemokratene i Wien, som med sin antirasisme og internasjonalisme trampa på det som Hitler mente var det hellige; ideen om den store tyske nasjonen. Det var først da han fant ut hvor stor andel av sosialdemokratene som var jøder, at han i følge seg selv begynte å hate jøder.

          • Sigurd Evensen

            Rivalisering mellom de forskjellige grener av sosialismen er ikke noe nytt, ikke her i landet heller.
            Hvor fikk du tak i Mein Kampf forresten?
            Er klar over at rettighetene til boka forsvinner 1.januar neste år.

          • Magnus Eriksson

            På hvilken måte var nazismen sosialistisk ifølge deg da?

          • Sigurd Evensen

            Ingenting er greit her.

          • Torgeir Salih Holgersen

            Som sagt, nazismen er en ekstrem høyreideologi, som kritiserer de borgerlig-liberale partiene for i alt for stor grad å akseptere marxismens etiske og logiske premisser. Her er et sitat fra Mein Kampf (https://archive.org/details/meinkampf035176mbp s. 578-580) som tydeliggjør dette:

            The Marxist doctrine is the brief spiritual extract of the view of life that is generally valid today. Merely for this reason every fight by our so-called bourgeois world against it is impossible, even ridiculous, as this bourgeois world also is essentially interspersed with all these poison elements, and worships a view of life which in general is distinguished from the Marxian view only by degrees or persons. […]

            In opposition to this, the ‘folkish’ view […] by no means believes in an equality of the races, but with their differences it also recognizes their superior and inferior values, and by this recognition it feels the obligation in accordance with the Eternal Will that dominates this universe to promote the victory of the better and stronger, and to demand the submission of the worse and the weaker. Thus in principle it favors also the fundamental aristocratic thought of nature and believes in the validity of this law down to the last individual. It sees not only the different values of the races, but also the different values of individual man.

          • Sigurd Evensen

            Begriper ikke hvorfor det gripes til engelsk her når boken kom ut på tysk og forfatteren også var tysk.

          • Torgeir Salih Holgersen

            For min del handler det ganske enkelt om at jeg er bedre i engelsk. Jeg har ikke hørt noen hevde at meningsinnholdet fordreies i den engelske oversettelsen, så hva med å heller kommentere det som faktisk står i denne teksten? Er det sosialisme eller det motsatte å støtte seg på «naturens grunnleggende aristokratiske tankegang» om ulikhet, både mellom folkegrupper og enkeltpersoner?

          • Sigurd Evensen

            Bedre i engelsk eller i norsk??
            Ellers så bryr jeg med ikke om sitater så lenge virkeligheten viser at nazisme er sosialisme av verste sort.
            Teori og praksis er to helt forskjellige ting, ser du.

          • Torgeir Salih Holgersen

            Jeg vil nok også regne meg som bedre i norsk enn i tysk ja, men jeg har ikke funnet noen norsk versjon av Mein Kampf på nettet. Den engelske versjonen fungerer fint for meg. Uansett spiller det jo liten rolle hvilket språk sitatene er på, så lenge du ikke bryr deg om sitater. Spørsmålet blir om det er noe annet, eller en slags transcendental inspirasjon, som gjør at du kan konkludere med at nazisme er sosialisme, når sitater fra Hitler forteller det motsatte.

            Jeg er enig i at teori og praksis ofte kan være ulike ting, og når vi ser på praksis, blir det om mulig enda tydeligere at Hitler hører hjemme på høyrefløyen i europeisk politikk, også i økonomisk-politiske spørsmål. Som den spanske historikeren Germà Bel har dokumentert, gikk nazistene mot den generelle europeiske tendensen på 1930-tallet i retning mer statseie, og reprivatiserte en rekke store banker, industrikonserner og skipsverft som var blitt nasjonalisert tidlig på 1930-tallet, før nazistene kom til makta.

            Les og lær! http://www.ub.edu/graap/nazi.pdf

          • Sigurd Evensen

            Ser ikke hva denne linken skal oppklare.
            Hitler og vennene hans hadde jo en strategi for å få gjennom sin politikk og for å kunne sitte ved makten, og de behøvde penger, osv.
            Selvfølgelig var der forskjeller på kommunismen og nazismen da altså, men likhetene var langt større enn forskjellene.
            Begge ideologiene var autoritære, totalitære, eneveldige, der folket kun var arbeidere som skulle tjene pampene for en hver pris under total kollektivisme.

          • Torgeir Salih Holgersen

            Det du gjør nå, er ikke å forklare at nazismen er en venstreideologi, men å hevde at kommunismen også er en høyreideologi. Hvis vi ser på politisk praksis i et land som Kina i dag, er det klart at du kommer vesentlig lenger med den tesen enn med forestillinga om at nazismen er en sosialistisk ideologi på venstresida.

            Begrepene høyre og venstre ble først brukt i politisk sammenheng under grunnlovsforhandlingene under den franske revolusjonen i 1789. Møtelokalet var delt av en midtgang, og representanter med felles syn på de viktigste stridsspørsmålene satte seg sammen på hver sin side. På høyre side satt de som ville balansere makta til en valgt nasjonalforsamling med en arvelig utøvende makt. De mente også at bare de med betydelig eiendom, inntekter eller embeter burde få stemme ved valg. På motsatt side, lengst til venstre, satt representanter som ønsket republikk og allmenn stemmerett.

            I vår tid er et ideologisk forsvar for kapitalisme og fordelingen av goder som oppstår i såkalt frie markeder, det viktigste kjennetegnet på høyrepolitikk. Kontinuiteten fra det opprinnelige høyre, ligger i det prinsipielle forsvaret for ulikhet. En ideologi som forsvarer et samfunn hvor en liten herskerklasse styrer eneveldig, og hvor folkets oppgave er å «tjene pampene», hører ut fra begrepenes opprinnelige betydning klart hjemme på høyresida. Så vil jeg hevde at det ikke var et slikt samfunn Marx hadde som visjon, men at et slikt samfunn tvert imot er en krass motsetning til Marx’ mål om et klasseløst samfunn, og at kommunismen som ide dermed likevel hører hjemme på venstresida. I motsetning til nazismen, hvor ide og praksis er samstemte i å plassere ideologien på høyresida, kan vi altså se et markant skille mellom teori og praksis når det gjelder de kommunistpartistyrte ettpartistatene, spesielt når vi ser på de som gjenstår i dag.

          • Sigurd Evensen

            Tja, om en gir blaffen i å bruke høyre-venstre begrepene så vil en se at både kommunismen og nazismen har veldig mye ti felles.
            En håndfull pamper skal eneveldig herske over folket, og folket skal leve akkurat godt nok til å kunne arbeide og tjene pampene.
            Så kan en skrive side opp og side ned om likheter og nyanser.
            På den andre siden har en liberalisme og anarkismen der folk er folk og en ikke har pamper ved makten.

          • Torgeir Salih Holgersen

            I praksis har liberalismen og fascismen langt mer til felles enn marxismen og fascismen. Det er på ingen måte tilfeldig at fascismen kom til makta gjennom koalisjonsregjering med Partito Liberale. Det er heller ikke tilfeldig at fascistdiktaturet i Portugal var blant grunnleggerstatene i NATO og ikke tilfeldig at de mange USA-støtta militærdiktaturene i Latin-Amerika gjennom den kalde krigen, brukte metoder mot politisk opposisjon som var til forveksling likt fascistdiktaturene, samtidig som de tvangsinnførte markedsliberalistisk politikk som folket hadde stemt imot ved demokratiske valg. På motsatt side er det heller ikke tilfeldig at anarkistene i Blitz-miljøet er å finne på samme side som marxistene i de aller fleste politiske kamper, fra kampen mot krig og rasisme, til kampen mot privatisering og privatbilisme.

          • Magnus Eriksson

            I teorien også. Fascismen er riktignok ikke en veldig ‘teoretisk’ bevegelse. Men det er liten tvil at det lille ideologiske tankegodset som faktisk finnes, gjennom Carl Schmitt etc, viser at de betraktet kommunister og sosialister som direkte motsetninger. Det var Hobbes, og ikke Marx, man justerte seg etter.

          • Sigurd Evensen

            Tja, nå er vel ikke Blitz-miljøet virkelige anarkister da, de er ekstremsosialister som for eksempel ikke tar avstand fra bruk av terrorisme og vold for å tvinge gjennom sin ekstremsosialistiske galskap.

          • Torgeir Salih Holgersen

            Anarkister har alltid vært ekstremsiosialister som nekter å forholde seg til at det kan være nødvendig med en form for overgangssamfunn mellom kapitalismen og det klasseløse samfunnet, som innebærer opprettholdelsen av et statlig voldsapparat og elementer av privat eiendom og lønnsforskjeller. Du kan blant annet lese deg opp på historien om den spanske borgerkrigen, og anarkistenes kamp for å forvandle denne krigen, som Komintern ville beholde som en strid mellom demokrati og fascisme, til en sosial revolusjon med full sosialisering av landeiendommen og de industrielle produksjonsmidlene som mål.

          • Sigurd Evensen

            At anarkismen er sosialistisk virker liksom noe selvmotsigende siden sosialisme ikke kan eksistere utenom ved tvang og undertrykkelse.
            Anarkisme betyr jo oversatt «uten herskere», og hvilket ekstremsosialistisk samfunn har ikke herskere i form av parti pamper?

          • Torgeir Salih Holgersen

            Både anarkister og marxister er uenige i din forståelse av hva sosialisme er. Anarkistene har formulert kapitalismens undertrykkelse i slagordet «eiendom er tyveri!», og også marxister peker på at privat eierskap til produksjonsmidler med en industriell produksjonsmåte bare kan eksistere så lenge det store flertallet forblir eiendomsløse. Opphevelse av den private eiendomsretten til produksjonsmidler er altså betingelsen for innføring av eiendomsrett for flertallet.

            Fordi kapitalismen er basert på forsvaret av eiendomsretten for et lite mindretall, trengs det politi og militærvesen for å undertrykke flertallet. Når kollektiv eiendomsrett er innført, trengs ikke lenger statens voldsapparat. Selv bor jeg i et borettslag på Furuset hvor ingen er rike, og det gjør at jeg ikke trenger å låse døra om jeg skal ut en times tid, selv om ingen andre er hjemme. Tilsvarende er det i småbyer rundt om i landet hvor klasseforskjellene mellom folk er ikke-eksisterende eller små. Dette er marxister og anarkister enige om. Uenigheten handler om strategi, hvor anarkistene er mer positive til provokasjonsstrategier, og om det trengs et overgangssamfunn hvor elementer av det tidligere klassesamfunnet blir bevart inntil motstanden mot revolusjonen er nedkjempa, og produktivkreftene utvikla til et tilstrekkelig høyt nivå til at materiell mangel kan avskaffes.

          • Sigurd Evensen

            Tja, jeg eier mitt hus og min tomt og er økonomisk uavhengig, men regner meg langt fra som kapitalist.
            De som truer min eiendomsrett og økonomisk uavhengighet blir garantert skutt på stedet til tross for at jeg ikke er en voldelig person.
            Skulle jeg være en sosialist av den grunn??

          • Torgeir Salih Holgersen

            Hvis du mener alvor med at de som truer din eiendomsrett vil bli skutt på stedet, er du utvilsomt en voldelig person.

          • Sigurd Evensen

            Nei slettes ikke, men det betinger jo at jeg får være i fred.

          • 1pling

            Alvorlig talt, her serverer du fjasete koplinger.
            I forbindelse med Vietnam-krigen og andre konflikter med ulike frigjøringsbevegelser involvert, studerte amerikanerne Maos «Om folkekrigen» og annen maoistisk ideologi.
            I følge din logikk burde amerikanerne vært maoister.

            Erling Grape

          • Sigurd Evensen

            Ser ikke koplingen slik du ser den.

          • Magnus Eriksson

            Jeg har trolig lest langt mer både av og om Marx og Hitler enn deg

          • Sigurd Evensen

            Kanskje det.

          • Magnus Eriksson

            Kilde takk! Hvor har du det fra at Hitler studerte Marx før han skrev Mein Kampf? Det er ikke et spor av Marx i den boka.

          • Sigurd Evensen

            Det er vel alment kjent at det er tilfelle?

          • Kenneth

            Nei, det som er allment kjent (i det minste blant historikere) er at Hitler beundret sosialdemokratene for deres evne til å mobilisere massene. Det er lite som tyder på at han leste Marx, før eller etter Den første verdenskrig. Jeg mistenker at du blander Hitler og Mussolini, sistnevnte var sosialist før han ble… vel fascist.

          • Sigurd Evensen

            Jeg snakket jo om mellomkrigstiden og i tiden rett før han skrev bokverket sitt.
            Mobilisere massene klarte jo kommunistene også, kommunistene gav bare beskjed de!

          • Kenneth

            Når det gjelder perioden etter at han tok over ledelsen av NSDAP er det enda mindre som tyder på at han leste Marx i et slikt omfang at din opprinnelige påstand gir mening («Hitler studerte Marx»). Timothy W. Ryback har skrevet en bok om Hitlers lesesvaner med utgangspunkt i hans private biblioteker. Hvis du virkelig er interessert bør du lese den. Når jeg trakk frem sosialdemokratene er det fordi Hitler selv uttrykte beundring for dem. Hva angår kommunister skal han (hvis jeg husker korrekt) ha sagt at de, i motsetning til borgerlige og sosialdemokrater, ble utmerkede nazister når de byttet side.

          • Magnus Eriksson

            Nei, dette er noe du har suget fra eget bryst. Det er slettes ikke allment kjent, men rent og skjært tøv.

  • Snegle

    Torgeir Salih Holgersen: Hvordan kan du skrive en kronikk om antisemittisme og underslå for en stor del hvor den kommer fra i dag: http://www.klassekampen.no/article/20150522/ARTICLE/150529937

    Her anslås det at omkring halvparten av muslimer i europa kan ha antisemittiske holdninger. Tore Tvedt og hans likesinnede er en ekkel men ubetydelig vorte i denne sammenhengen. Det er kanskje noen hundre ny-nazister her til lands, mens det er mange millioner muslimer i europa.

    Og hvor er undersøkelsen som slår fast at muslimer er mest utsatt for rasisme? Dette er jo en påstand fra deg som godt kan stemme, men er det fastslått noe sted? Hva ville du ha valgt av å bære et jødisk eller muslimsk hodeplagg i en skolegård i Oslo i dag hvis du ville unngå rasisme?

    At Kari Jaquesson skrev en tekst som bruker mye konspiria-retorikk er hevet over enhver tvil. Etter at også flere forskere ved Holocaust-senteret støtter dette burde vel begynne å sige inn som en legitim kritikk her på Radikal Portal og?

    • Torgeir Salih Holgersen

      Som du ser i innledninga, har jeg nevnt at 12 prosent av befolkninga i Norge gir uttrykk for antisemittiske fordommer, og linka til en artikkel som forteller at 60 prosent av den norske befolkninga ikke ville ønske et muslimsk svigerbarn. Det er en høyere andel enn det er blant muslimer som gir uttrykk for at de ikke ville ønske å få et jødisk svigerbarn.

      At noen mobbes på grunn av sitt religiøse hodeplagg, er galt uansett hvor. Det er mange muslimske kvinner som opplever trakassering og mobbing fordi de går med hijab. I Tyskland ble en kvinne skutt og drept foran barnet sitt, kun med det som begrunnelse fra gjerningsmannen. I områder av Oslo med en stor andel muslimske barn, kan det desverre godt tenkes at barn med jødiske symboler kan bli utsatt for mobbing og å bli konfrontert med Israels forbrytelser, som om de var ansvarlige for det. Men i andre deler av Norge er det nok langt mer sannsynlig at barn og voksne med muslimske identitetssymboler som vil bli mobba og konfrontert med forbrytelser begått av IS eller andre, som om de var ansvarlige for det.

      At Kari Jaquesson skal ha skrevet en tekst med mye «konspiria-retorikk» er en påstand som ikke blir sannere av å bli gjentatt flere ganger. Som jeg har vist i teksten, er det høyst relevant å stille begge de to spørsmålene som hun stiller. At forskere ved Holocaust-senteret trekker slutninger om antisemittisme på sviktende grunnlag og sprer dette i offentligheten, forteller bare at disse forskerne fortjener skarp kritikk for sine grunnløse anklager. De burde i stedet sette seg mer inn i den konkrete situasjonen i Irak og Syria, og selv se mer på hvilke krefter det er som faktisk finansierer IS, og hvem disse igjen er allierte av. Det motsatte av å spre konspirasjonsteorier er ikke å kalle politiske motstandere for konspirasjonsteoretikere, men å undersøke de empiriske fakta, og konkludere basert på det, i stedet for å konkludere basert på egne forhåndsoppfatninger. Det må forskerne ved HL-senteret ta til seg, om de ikke vil tape autoritet og tillit.

      • Snegle

        «Barn i skolegården i Oslo kan bli konfrontert med Israels forbrytelser» Hører du hva du selv skriver? Dette er jo en ekstrem tankegang og en måte å rettferdiggjøre rasisme på.

        Når en stor del av opinionen reagerer på et utsagn og setter det i sammenheng med antisemittisk konspirasjons-tankegang, og dette også støttes av HL-senteret så hjelper det ikke at noen på venstresiden blånekter og går god for hva som helst.

        Nei, Torgeir Salih hvis du ikke ser at Jaquessons tekst tar for seg jøder og at det antydes at disse tjener både goodwill og støtte på IS så hadde du strøket som lærer. Det er din kreative tolkning at den skulle handle om gulfstaters pengestøtte. Da disse ikke nevnes i teksten til Jaquesson.

        http://ap.mnocdn.no/incoming/article8035314.ece/alternates/w580cFree/Jaquesson-ux1o8__DZZ.jpg?updated=270520151927

        • Joakim Moellersen

          Han skriver jo at det er er noe som skjer, men at det er galt. Midforstår du med vilje eller?
          At en del folk, deriblant noen på holocaustsenteret, gjør noen elementære feil i analysen av en enkel tekst gjør ikke deres analyse riktig. Det bør du skjønne. Du kunne lent deg på logikk, men velger i stedet å lene deg på autoriteter. Det understreker svakheten i argumentet.
          Hvis du vil vite hva Kari Jaquesson står for kan du lese andre ting hun har skrevet og sagt. Hvis noe av dette støtter opp om at hun er antisemitt ville det styrket den absurde teorien, men ingen har hittil klart å vise til noe slikt. Man ser heller ting som tyder på det motsatte.

        • Torgeir Salih Holgersen

          I sitatet du viser, er det ikke rom for å hevde at budskapet er at det er jødene som tjener på goodwill og støtte til IS. Derimot påpekes det at det er mye snakk om at det er farlig å være jøde i Europa, men at muslimer og moskeer angripes. Jeg ville lagt til «i større grad», og så blir det helt riktig. Det betyr ikke at det er jødene som tjener på muslimhatet. Spørsmålet er om du benekter at NOEN faktisk tjener på muslimhatet. Jeg vil si at de som tjener på det, er partier på høyrefløyen i europeisk politikk, og at hatet mot en etnisk minoritet også tjener en viktig økonomisk funksjon som lynavleder mot sosial misnøye, i et Europa i økonomisk krise. Samtidig er det også en realitet at Israel og Israels mest ihuga tilhengere, enten de måtte være jøder eller ikke, i mange sammenhenger har søkt å utnytte muslimfrykten politisk. Jeg linker til to artikler som illustrerer begge disse sammenhengene i teksten.
          Når det gjelder sammenhengen mellom Gulfstatene og IS, påstår jeg ikke at det er noe Jaquesson impliserer. Jeg veit ikke om hun en gang har vært klar over denne sammenhengen. Hvis hun ikke har vært det, må spørsmålet tolkes som uttrykk for god observasjonsevne og evne til kritisk spørsmålsstilling, siden det jo ER påfallende at IS velger seg Irans allierte som målskive heller enn Israel. Det er jeg som sier at det faktisk ER Gulfstater som har støtta IS. Det vil si, det er ikke bare jeg som sier det. og at Jaquessons åpne spørsmål er viktig, fordi det er ved å stille dette spørsmålet som leder oss til Gulfstatene. I stedet for å ta spørsmålet for det det faktisk er, et viktig reelt spørsmål, velger Holocaustforskerne å legge inn sin egen tolkning, basert på sin egen forståelseshorisont, som premiss for spørsmålet. Det er svakt av presumtivt oppegående akademikere.

          • Snegle

            Det er godt at du ikke underviser i tekstanalyse Salih.

            Det er langt fra sannheten at det er muslimer som angripes og ikke jøder. Selv om det er langt flere muslimer i Frankrike og i Europa så er langt flere jøder drept i hatkriminalitet de siste par årene.

            Hvem tror Salih ville oppleve størst risiko for rasisme og skjellsord i dette hypotetiske forsøket: En mann utkledd med jødestjerne og kippa som går igjennom en bydel med mange muslimer, la oss si Grønland i Norge eller en bydel i Malmø? Eller en kvinne med hijab som gikk igjennom Grunerløkka eller Majorstuen?

            http://www.svt.se/ug/vi-fick-sms-om-att-vi-skulle-komma-och-kasta-agg

          • Torgeir Salih Holgersen

            Selvfølgelig er det MULIG å tolke mye inn i en tekst, dersom man legger sine egne forforståelser til grunn. Du har rett i at jeg ikke underviser i litterær tekstanalyse, men så langt jeg har forstått, er det en akseptert tilnærming til for eksempel diktanalyse at leseren legger sine egne forforståelser inn i forståelsen av teksten, vel vitende om at dikteren kanskje hadde tenkt noe annet. Slik tekstanalyse er imidlertid ikke akseptabel innafor samfunnsvitenskapen. Da plikter leseren å forsøke å forstå hva skribenten faktisk har forsøkt å uttrykke, og ikke kritisere noen for tolkninger som skyldes egne assosiasjoner basert på egne forforståelser, som verken er å finne i teksten direkte, eller med noen rimelighet kan tillegges skribenten.

            Når det gjelder hvem av dine eksempler som ville møtt mest rasisme, er det jo påfallende at du velger deg eksempler å plassere muslimen i, som på ingen måte er de delene av landet som er mest prega av islamofobi. Hvis du bytter ut Grunerløkka med Kopervik, har du en mer relevant sammenligning. Jeg skal ikke spekulere videre på eksemplet ditt. Det kan du gjøre selv.

          • Luminous

            Både du og Joakim M. verdsetter spørreundersøkelser tyngre enn faktiske hendelser!
            Hvorfor det?

          • Torgeir Salih Holgersen

            Også hvis du ser på antall voldshandlinger, er islamofobisk motiverte voldshandlinger vesentlig mer utbredte i vår del av verden enn antisemittiske. I Norge har vi hatt tre tilfeller av islamofobisk motiverte mordere de siste årene, og heldigvis ingen tilfeller av antisemittiske drap. I Sverige har det vært en bølge av moskebranner og Lasermannen1 og Lasermannen2. Det eneste tilfellet av antisemittiske drap i Norden de siste tiårene, er caset jeg nevner i artikkelen.

          • Luminous

            Det er klart det blir færre voldshandlinger mot jødene når de føler seg så truet at det flykter fra europeiske land!

            Når de så bosetter seg i Israel blir de kritisert der også!
            Nesten som en catch22.

            Du nevner ikke truslermot synagoger, men kun en «bølge» av moskebranner som ikke er oppklart og der minst en ansees som selvforskylt.
            Det er heller ikke moskeene som må ha politibeskyttelse, men synagoger. Passer ikke helt inn i ditt trusselbilde!

            Her er et eksempel på synagogetrussel.

            Sådan var det også i november, da to palæstinensere gennemførte et terrorangreb på jøder, der var i færd med at bede morgenbøn i en synagoge i Jerusalem. Fire blev dræbt og en døde senere af sine sår.
            Kort efter modtog rabbineren i Göteborg en email med teksten: »»Hvilken vidunderlig dag! Fire af jer sataniske mordere blev fjernet fra verden … Hvor ærgerligt, at du ikke var blandt dem. Men snart vil tiden komme, hvor synagogen i Göteborg vil blive lagt i ruiner med dig indeni, og så vil du, dit svin, blive dræbt i evig ild«

            http://www.ordetogisrael.dk/nyheder.php?action=laesnyhed&id=3781

            http://www.thelocal.se/20150114/swedens-jews-face-new-threats-after-paris-attacks

          • Torgeir Salih Holgersen

            At du kimser av en rekke tilfeller av drap og drapsforsøk, og avfeier bølgen av moskebranner som selvforskyldt, forteller mye om hvor du befinner deg politisk. Videre argumentasjon fra min side blir unødvendig når du selv illustrerer hvordan islamofibiske forestillinger og konspirasjonsteorier kan arte seg på en så klar måte.

          • Luminous

            Jeg kimser vel ikke om noe som helst!

            Jeg er adaptiv og leser nøye dine kommentarer. Jeg forsøker å forholde meg til fakta slik som du, men når jeg ikke er enig med deg om hvem som er mest truet og hvem som står for den største trusselen, da er jeg plutselig islamofob! Jeg skrev «minst en av brannene ansees som selvforskylt» I ditt svar skriver du at jeg skrev «hele bølgen» er selvforskylt!
            Kanskje det er på tide at du opptrer litt mer ydmykt og tar innover deg at det kan være noen som forsøker å forstå denne konflikten, uten å være medlem i fanklubbene til hverken jøder eller muslimer!

            Med ordlyden i ditt siste innlegg kan jeg låne dine ord og si: «når du selv illustrerer hvordan antisemmittiske forestillinger og ignoranse mot jødenens frykt kan arte seg på en så klar måte»

            Jeg mener at et menneske som er like mye verdt uavhengig om han er muslim, jøde, kristen eller ateist. Det er du som fremhever muslimer og undertrykker jødene. At du ikke ser dette selv forteller jo bare om fenomenet som oppstår når en har vært en nettkriger i lengre tid.

          • Torgeir Salih Holgersen

            Når du framhever at det muligens kan ha vært at en i en serie moskebranner ikke var påsatt, og ikke nevner de andre, og heller ikke kommenterer det jeg har nevnt om drap, da er det helt ut dekkende å si at du kimser av den islamofobiske rasismen. Det å legge til grunn at muslimer ikke er utsatt for rasisme og terror, når det beviselig er tilfellet, er en form for rasisme; benektelsesrasisme, hvor det mest kjente tilfellet historisk er holocaustfornektelse. Jeg har på ingen måte tilsvarende benekta at antisemittisme også fortsatt er et alvorlig problem. Hvis du tar en titt på den første setninga i ingressen, og det hele avsnittet jeg har skrevet i kronikken om

          • Luminous

            Ok, ser at du skriver i affekt og da er det nytteløst å diskutere. Du leser noe helt annet enn det jeg faktisk skriver. Du tror det nok ikke, men du tar faktisk feil i din beskrivelse av meg.

    • Joakim Moellersen

      Her kan du lese om hvilke folk forskjellige europeere har fordommer mot. Det går verst ut over romfolk, dernest muslimer. Folk har heldigvis relativt lite imot jøder. Lignende tall finner en i en rekke undersøkelser.

      https://d25d2506sfb94s.cloudfront.net/cumulus_uploads/document/g96awulgzv/Eurotrack_Minorities_W.pdf

  • a, b, c, d, e, f, g, h, i, j,

    Om det er israelkritikk eller «israelkritikk» er egentlig likegyldig, det er det proposjonalt massive omfanget som indirekte fører «antissemitisme» over til antisemittisme. Når halvparten av sakene som blir tatt opp i FN sitt menneskerettighetsråd omhandler Israel lissom? Hvorfor denne opptattheten av å kritisere et bittelite lands gjøren og laden i akademia? Denne opptattheten har foresten en lang tradisjon, brunt eller «brunt».

    • BeritAnneEinang

      20 000 grunner til å kritisere Israel, av dem 2000 barn…..

    • Torgeir Salih Holgersen

      For det første, så er Israels systematiske forskjellsbehandling av palestinere og jøder på etnisk grunnlag unikt i verden. Ingen andre stater har lover som offisielt forskjellsbehandler på etnisk grunnlag, selv om det jo finns rasistisk diskriminering i praksis i mange andre land også. Som nevnt i artikkelen, har sørafrikanske apartheidmotstandere ingen problemer med å se det apartheidlignende i Israels politikk, og det gjelder i høy grad også jødiske apartheidmotstandere, som Ronnie Kasrils.

      For det andre er USAs ideologiske støtte til Israel en hovedforklaring på de fleste problemene i den arabiske verden. USA er økonomisk avhengig av vennlige forbindelser med de arabiske statene som kontrollerer størstedelen av verdens totale gjenværende konvensjonelle (og lønnsomme med dagens oljepriser) oljeforekomster for å kunne bevare rollen som den dominerende globale supermakta, noe amerikansk økonomi i høy grad er avhengig av. Men så lenge USA ensidig støtter Israel, vil USA ikke kunne ha vennlige forbindelser med demokratiske stater i den arabiske verden. Derfor motarbeider USA demokrati i den arabiske verden ved å samarbeide militært og etterretningsmessig med brutale kongediktaturer som Saudi-Arabia. Saudi-dynastiet søker på sin side å holde på sin maktposisjon ved å alliere seg med ekstreme salafister som avviser demokrati som uislamsk, og ved å spille rollen som «sunnienes forsvarere» ved å spille hardt på sekteriske motsetninger. Det er denne politikken som blant annet ligger bak framveksten av IS. En rettferdig løsning på Palestinakonflikten henger derfor nært sammen med mulighetene for fred og demokrati i hele den arabiske verden.

      En rettferdig løsning på Palestinakonflikten vil ikke være mulig uten at Israel gjennom internasjonal fordømmelse, isolasjon og sanksjoner presses til dette, på samme måte som deres tidligere nære samarbeidspartnere i det sørafrikanske apartheidregimet ble tvunget til å oppgi apartheidpolitikken på grunn av dette. For å unngå dette, bruker Israel og Israels mest trofaste tilhengere en illegitim omdefinering av antisemittismebegrepet for å ramme sine motstandere. Ofrene for denne retorikken, om den blir akseptert, er primært palestinerne, som vil fortsette å leve i et fengsel, dernest folkene i den arabiske verden, men også jøder utenfor Israel som rammes av økt antisemittisme når grensene mellom legitim og nødvendig fordømmelse av Israel og illegitim og rasistisk hets mot jøder som folkegruppe brytes ned, ikke bare av antisemittene, men også av de ekstreme sionistene.

      • a, b, c, d, e, f, g, h, i, j,

        Hør på deg selv, usa sin skyld at det ikke finnes arabiske demokratier pga israel, retorikk som apartheid, fengsel, og så prøver du og lure framveksten av IS in sekken også. Fiiin hobby.

        • Torgeir Salih Holgersen

          Har du en alternativ forklaring på det nære samarbeidet mellom USA og den halshuggende diktaturstaten Saudi-Arabia? Eller benekter du kanskje at det finns et slikt samarbeid? Benekter du også at USAs allierte blant kongediktaturene i Gulfrådet har finansiert IS?

          Sarkasme er en fin strategi når man har gått tom for reelle argumenter, men i dette tilfelelt lett å gjennomskue.

          • a, b, c, d, e, f, g, h, i, j,

            Jeg foreslår at det ikke er så enkelt. Hvorfor skulle saudiene finansiere en islamsk stat som garantert vil prøve invandere saudiarabia siden landet sitter på islams helligste steder? For eks vice mener IS er selvfinansiert. Angående sarkasme så driver jeg ikke med det men «sarkasme»

          • Torgeir Salih Holgersen

            Det er helt klart en risiko forbundet med å støtte politiske grupper som har helt andre mål enn en selv, for å svekke en fiende. Det fikk Tyskland erfare under 1. verdenskrig da de aktivt bidro til å hjelpe Lenins bolsjeviker til å komme til makta under Oktoberrevolusjonen, bare for å få Novemberrevolusjonen året etter i retur. Det er mye som tyder på at Saudi-Arabia nå har begynt å skjønne at IS har blitt så sterke at det ikke er gitt at de kan begrenses til å bekjempe Saudi-Arabias fiender, og at den støtten som en rekke gjensidig uavhengige kilder har rapportert om helt tilbake til 2007 nå har stoppa opp, og at IS NÅ, etter at de har erobra store landområder med betydelige oljereserver har blitt selvfinansierende. I stedet synes det som at Saudi-Arabia har fulgt etter Qatar i å satse på den al-Qaida-tilknytta Nusrafronten som sitt redskap for å bekjempe Assad og Hizbollah. Sammen

          • a, b, c, d, e, f, g, h, i, j,

            Vice sin ekspert mente det var enkeltpersoner fra saudiarabia som støttet is ikke staten.

          • Torgeir Salih Holgersen

            Og hvor mange av disse, for mange tydeligvis kjente, «enkeltpersonene» har hittil blitt tiltalt for terrorfinansiering? Hva er egentlig forskjellen på stat og enkeltpersoner i et land som Saudi-Arabia, hvor selve navnet på landet er et familienavn?

          • a, b, c, d, e, f, g, h, i, j,

            Siden du har redigert så får jeg svare en gang til da. Finner det søtt at du stoler på informasjonen til en amerikansk general, men masseødeleggelsesvåpen til side, jeg har ikke peiling, det har ikke du heller.

          • Torgeir Salih Holgersen

            Et grunnleggende prinsipp i kildekritikk, er at man bør stille seg spørsmål om kilden ikke bare er tilstrekkelig informert, men også kan ha andre motiver enn å informere objektivt. Det innebærer for eksempel at det er grunn til å ta det med en stor klype salt om Kim Jung Un forteller at det går strålende i Nord-Korea, men all grunn til å tro at han snakker sant om han forteller at landet har problemer. Tilsvarende er det lett å se hvilke motiver USA hadde for å lyve om Iraks masseødeleggelsevåpen, men svært vanskelig å se hvorfor den amerikanske generalen skulle ville fortelle at USAs arabiske allierte finansierer IS, om det ikke var fordi det er sant. Derimot er det veldig lett å forstå hvorfor republikaneren som stiller spørsmål til generalen forsøker å bortforklare informasjonen han får, og tilsvarende lett å forstå hvorfor du ikke ønsker å ta inn over deg denne informasjonen, og annen informasjon, som klart viser at Vestens allierte støtter de ekstremistiske salafistene i enten IS eller al-Qaida i Syria for å motarbeide Irans innflytelse.
            Israel har sagt det helt åpent at de foretrekker al-Qaida i Syria framfor Assad. Likevel blir godt kildebelagte rapporter om hvordan Israel konkret har samarbeida med den al-Qaida-tilknytta Nusrafronten i dennes erobring av grenseområdet mot Israel-okkuperte Golan forsøkt bortdefinert som konspirasjonsteori. Det bidrar til å gjøre begrepet konspirasjonsteori innholdstomt og meningsløst. Ut fra definisjonen jeg har gjengitt i artikkelen, har slike rapporter overhode ikke noe med konspirasjonsteoribegrepet å gjøre.

          • a, b, c, d, e, f, g, h, i, j,

            Tviler ikke på at usa sine allierte arabiske kongedømmer har støttet/støtter is, jeg vet ikke noe annet enn jeg får servert i media, tviler egentlig heller ikke på at obamaadministrasjonen har støttet Assad opposisjon som senere har utviklet seg i mindre moderat retning. Men uansett hva har dette med Israel å gjøre, hvorfor lager du denne linken mellom usa/Israel som syndebukk og kriger i midtøsten? de har kriga «noen» år i disse omerådene før usa/israel ble opprettet lissom. Isrelerne er vell naturligvis glad til så lenge Assad/Is/Nursa kriger med hverandre isteden for mot Israel.

          • Torgeir Salih Holgersen

            Det vi må spørre oss om, er hva som kan være årsaken til at USA støtter kongedømmer som blant annet bruker halshogging som henrettelsesmetode. Er det et ideologisk slektskap? Det blir litt søkt eller hva? Er det trusselen fra en sterk antikapitalistisk bevegelse, noe som kan forklare USAs støtte til diktaturer i Latin-Amerika under den kalde krigen? Jeg sier nei, dessverre, det finns lite av antikapitalistisk bevegelse i den arabiske verden. Så hvorfor støtte ekstreme religiøse monarkier når den viktigste opposisjonen er moderat konservative markedsliberalister, som det muslimske brorskapet faktisk er? Den eneste logiske forklaringa på dette finner du i Brorskapets, og alle andre demokratiske partier i den arabiske verdens, fiendtlige holdning til Israel, og deres vilje til å samarbeide med Iran.

          • a, b, c, d, e, f, g, h, i, j,

            Tja kansje det har noe med Tyrkia og gjøre, lite hypp på at kuderne skal bli for sterke.

          • Torgeir Salih Holgersen

            Det er ikke noen grunn til at USA skal støtte diktaturer på den arabiske halvøya og i Egypt for å hindre kurderne i å få for mye makt. Tvert imot er kurderne den eneste befolkningsgruppa i de i hovedsak arabisktalende landene hvor USA har mulighet for å være alliert med demokratiske partier. Kurderne har i hovedsak nok med sin egen sak, og er ikke spesielt interessert i Palestinakonflikten. Det har også Israel skjønt, og dyrker derfor uformelle relasjoner med de kurdiske selvstyremyndighetene i Nord-Irak. For USA er det å støtte kurdernes nasjonale aspirasjoner veldig tydelig likevel trøblete, og DET har som du peker på alt å gjøre med relasjonen til Tyrkia, som er svært strategisk viktig som buffer både mot Iran og Russland.

            Så nei, ditt nye forsøk på å komme med en forklaring på hvorfor USA er alliert med Saudi-Arabia, som ikke har med Israel og det dette gjør med USAs relasjon til arabere som folkegruppe, strandet. Men jeg skal gi deg pluss i margen for godt forsøk. Absolutt bedre enn ingenting:)

          • 1pling

            «jeg vet ikke noe annet enn jeg får servert i media»

            Jeg forstår deg. Slik det er i Norge, følger du kun med norske media, så er det utrolig mange viktige nyheter og vurderinger du går glipp av.
            Dersom du ønsker å følge med hva som skjer i verden, så vil jeg anbefale Pål Steigans blogg, http://steigan.no/.
            Du kan være enig eller uenig i hans analyser, men han dokumenterer sine opplysninger med lenker. Du får veldig mye gratis og kan selv gå inn og sjekke førstehåndsinformasjon.

            Selv er jeg skremt over hvordan norske media ser ut til å vandre i takt, med få, enkeltvise unntak for noen journalister.

            Erling Grape

          • a, b, c, d, e, f, g, h, i, j,

            Jeg tror egentlig det ikke er mulig å skjønne bære av hva som foregår i midtøsten.

  • Julius Embretsen

    Helt greit å kritiserer Israel for et eller annet. Det er ikke antisemittisme.

    Det er derimot antisemittisime om noen kun kritiserer Israel 24/7 365 dager i året.

    • Torgeir Salih Holgersen

      Er det tilsvarende greit å kritisere Saudi-Arabia eller Iran for et eller annet, men islamofobisk rasisme å kritisere Saudi-Arabia eller Iran 24/7 365 dager i året? Eller har du en dobbeltstandard her?
      Jeg vil si at det er et farlig misbruk av rasismebegrepet når det brukes for å beskytte stater fra kritikk, enten det handler om Saudi-Arabia, Iran eller Israel, og helt uavhengig av hvor hard og langvarig kritikken måtte være.

      • Julius Embretsen

        Ja, er man opphengt på Saudia Arabia eller Iran, har man tilsvarende problem.

        De som kritiserer Israel 24/7 har også en tendens til å dikte opp ting å kritisere israel for. At det unntaksvis kan være noen rasjonelle, saklige personer som klarer å skille mellom relevant kritikk og løgn er så, men et lite søk på f.eks. stikkord som #BDS på Twitter, finner man et hat så voldsomt at det ikke er mulig å skjule at dette er hat mot et folkeslag.

        • Torgeir Salih Holgersen

          Jeg aldri har hørt at noen har kalt folk som er opptatt av å bekjempe undertrykkelsen i Iran eller Saudi-Arabia har blitt kalt for rasister. Det gjelder derimot de som kjemper mot Israels undertrykkelse av palestinerne, og det gjaldt for de som kjempa mot apartheidregimets undertrykkelse av det svarte flertallet. Men det var jo de som kalte antiapartheidaktivistene for «anti-hvite rasister» som faktisk var rasister. Vi bør også stille spørsmål ved hva slags holdninger de har som i dag søker å sette et rasiststempel på folk som jobber mot en stat som forskjellsbehandler mennesker på etnisk grunnlag.

          • Julius Embretsen

            Ok, men det har jeg opplevd. Kjenner Nordmenn mener jeg sprer hat når jeg kjemper for Iranske og saudiske borgeres rett til å bo i et demokratisk land hvor minoriteter bskyttes, og man kan kle seg slik man ønsker.

          • Torgeir Salih Holgersen

            Men hvis det faktisk er dette du jobber for, og du ikke sier noe om at muslimer er så primitive at Vesten må inn og ta over styringa, eller noe i den retninga, som jo ER rasisme, er det helt usaklig å kalle deg rasist på dette grunnlaget. Er du enig?

            Tilsvarende er det helt usaklig å kalle noen rasist fordi de er motstandere av en statsdannelse som er basert på systematisk forskjellsbehandling av befolkningsgrupper på etnisk grunnlag, slik Israel er.

          • Julius Embretsen

            Jeg kaller ikke muslimer, persere eller arabere for slemme ting.

            Men derimot hevder du at Israel er basert på systematisk forskjellsbehandling på etnisk grunnlag, og da plasserer du deg i et tvilsomt landskap. Nå Isarel ble etablert, ble alle innbyggerne i områet til statsborgere i landet. Det var 100 forskjellig nasjoanliteter og alle tenkelige religioner. Araberiske grupper sloss mot, og forsøkte å utrydde jødisk eksistens, og det danner grunnlaget for dagens konflikt. Men det er noe helt, helt annet enn systematisk forskjellisbehandling på etnisk grunnlag. Arabiske innbgyggere kan bli akkurat hva de vil i Israel.

          • Torgeir Salih Holgersen

            Når jeg hevder at Israel systematisk forskjellsbehandler på etnisk grunnlag, så er det med henvisning til landets faktiske lovverk og praktisering av dette. Spørsmålet er om du vil benekte noe av følgende:
            1. Da Israel ble oppretta, flykta 3/4 av den palestinske befolkninga i frykt som følge av blant annet Deir Yassin-massakren. Etter våpenhvilen ble innført, nekta Israel samtlige av disse å flyktningene å returnere, og ingen av dem fikk tilbud om israelsk statsborgerskap. Også israelske historikere sier nå at denne fordrivelsen, som det er når folk som har flykta, og trodd at flukten var høyst midlertidig, blir nekta av staten å returnere, var nødvendig for å etablere Israel som jødisk stat.
            2. Mens Israel dermed bryter folkeretten gjennom etnisk basert fordrivelse av 3/4 av en folkegruppe, har Israels dører vært vidåpne for immigrasjon fra folk og familier som aldri har hatt noen tilknytning til landet. Dette kun på etnisk-religiøst grunnlag.
            3. Etter at Israel i 1967-krigen tok kontroll over Vestbredden, har landet, igjen i strid med Folkeretten, etablert bosettinger for jødiske israelere i de okkuperte områdene. Jødene som bor på okkupert jord får beholde sin stemmerett i Israel, men verken palestinske flyktninger fra det som folkerettslig er regna som Israel, eller palestinere i de okkuperte områdene, blir tilbudt noe tilsvarende.
            4. De folkerettsstridige jødisk-israelske bosettingene på Vestbredden blir i stor grad anlagt over grunnvannsreservoarene på Vestbredden, og forbruker en dramatisk mye større andel av vannet enn det palestinske innbyggere i området får tilgang til. Også i ressursfordelinga er det altså en systematisk diskriminerende praksis.
            5. De folkerettsstridige bosettingene kobles til Israel gjennom et nettverk av veier, og avskjermes med murer og piggtrågjerder, på en slik måte at det blir enkelt for de jødiske innbyggerne i området å komme seg rundt og til og fra Israel, mens alle sperringene gjør at det kan ta timevis, noen ganger dagevis, for palestinerne å forflytte seg noen få kilometer inne på det som folkerettslig slett ikke er israelsk territorium, noe deres fravær av borgerrettigheter også vitner om.
            6. De små enklavene som er under palestinsk kontroll er så ressursfattige at de ikke kan gi grunnlag for noe selvstendig næringsliv. Palestinerne, både de som har sin opprinnelse i dagens Israel, og de som har sine røtter på Vestbredden og Gaza, er dermed henvist til å livnære seg som borgerrettsløse fremmedarbeidere i sitt opprinnelige hjemland. Dette er en helt nøyaktig parallell til hvordan apartheid i Sør-Afrika opererte, hvor de svarte innbyggerne offisielt var borgere av ressursfattige eklaver som ble kalt bantustaner, som de ble deportert til om de ikke oppførte seg slik det hvite herrefolket ville, enten de noen gang hadde vært i disse områdene før eller ikke. Denne parallellen ser alle sørafrikanere med erfaring fra apartheid, også jødiske.
            7. Den minoriteten av palestinere som fikk bli etter 1948-krigen, og som ble israelske borgere, har heller ikke de samme rettighetene som jøder. Tydeligst kommer dette til uttrykk når det gjelder ekteskap. Dersom en israelsk palestiner gifter seg med en som ikke er borger av Israel, kan vedkommende bare bo sammen med sin ektefelle om han eller hun flytter fra landet. Det finns ingen muligheter for å få ektefellen til Israel. Dette er motsatt for jødiske borgere, som umiddelbart kan få sin ektefelle til Israel, uten noen forsørgerpliktsbegrensninger eller andre typer begrensninger som Norge og de fleste andre land stiller som betingelse for familiegjenforening.

          • Julius Embretsen

            Her hopper du over en lang rekke fakta som ikke passer ditt narrativ, og det er så mye at jeg ikke vet hvor jeg skal starte.

            Bare for å ta punkt 1: Her f.eks. nevner du ikke hvordan arabiske palestinske grupper siden 1920 forsøkte å utrydde jødene i mandatområdet palestina, du nevner ikke hvordan Jerusalem – en jødisk by i årtusener – i 1948 ble totalt etnisk rensket for jøder, og du nevner ikke hvordan arabiske styrker angrep israel fra samtlige kanter og oppfordet palestinske arabere til å fjerne seg fra så de ikke stod i veien for den etniske rensingen de aktet å gjennomføre. Merk at denne kampen for å drepe jøder blusset opp paralelt med de absure pogromene i Europa, og jøder som flyktet til mandatområdet var ekte flyktninger med behov for beskyttelse. Dette stoppet ikke arabiske palestinere fra å forsøke å utrydde de samme jødene i mandatområdet.

            PÅ punkt 2 kunne du også vært ærlig å fortalt om f.eks. hvordan jøder brutalt ble fordrevet fra arabiske land på 40-tallet, og hvordan dette tvang Israel til å ta imot en million flyktninger på kort tid.

            Slik kunne jeg fortsatt på alle punktene du setter opp.

            Når du er selektiv med fakta, skaper du et bilde av konflikten som kun er egnet til å skape irrasjonelt hat og gjøre ting verre. Hvis du insisterer på en slik unyansert historiefortelling, kan jeg forstå at noen velger å spørre om du har antisemittiske holdninger.

          • Torgeir Salih Holgersen

            Det de faktaene du nevner som angivelig ikke passer mitt narrativ, har det til felles at de ikke på et eneste punkt imøtegår den dokumentasjonen jeg har framlagt på at Israel faktisk er en stat som systematisk forskjellsbehandler på etnisk grunnlag. Det du forsøker å gjøre, er i stedet for å imøtegå fakta, å rettferdiggjøre fakta. Men da bør du i ærlighetens navn også si det åpent; «Ja, Israel forskjellsbehandler jøder og palestinere, men jeg syns det kan rettferdiggjøres».

            Historien rundt hva som skjedde da staten Israel ble oppretta, er grunnleggende sett ikke relevant for mitt poeng. Uansett om du hadde hatt rett i din framstilling, finns det ingen historiske forhold som kan rettferdiggjøre opprettholdelsen av et system som på så systematisk vis forskjellsbehandler befolkningsgrupper på etnisk grunnlag. Når det er sagt, er det også et par forhold i din framstilling som jeg vil imøtegå.

            Du framstiller det som om opprettelsen av Israel som jødisk stat var et nødvendig mottrekk mot at jødene som hadde levd i arabiske land i mangfoldige århundrer, ble fordrevet. Det er imidlertid å snu årsaksrekkefølgen opp ned. I motsetning til i Europa, har det aldri vært noen antisemittisk tradisjon for å fordrive jøder fra muslimske land. Tvert imot var den muslimske verden hovedtilfluktssted for de spanske jødene som ble fordrevet etter den kristne Reconquista i 1492. Opptøyene og fordrivelsene av jøder fra muslimske land kom som en reaksjon på etableringa av det sionistiske prosjektet. Denne fordrivinga kan på ingen måte forsvares, og jødene som ble fordrevet fra særlig Nord-Afrika skal selvsagt ha den samme retten til retur som det palestinerne som ble fordrevet fra Israel har. Men kronologien her kan altså ikke brukes til å rettferdiggjøre det sionistiske prosjektet. Noe som skjer etterpå (fordrivinga av jøder fra muslimske land), kan aldri verken forklare eller rettferdiggjøre noe som skjer før (arbeidet for å etablere en jødisk stat i Palestina).

            Det er selvsagt rett at jødene som reiste til Palestina under mandatperioden var reelle flyktninger, først og fremst fra Polen, hvor antikommunistisk nasjonalisme skapte et økende jødehat i denne perioden. Det var imidlertid en ekstremt urimelig løsning på problemet å kanalisere de jødiske flyktningene til Palestina, på en måte som gikk ut over livsbetingelsene til den opprinnelige palestinske befolkninga. Det rimelige alternativet hadde vært at de polske jødene hadde blitt tatt imot som flyktninger i selve Storbritannia. Men det ønska ikke britene, fordi de frykta at jødene ville bringe med seg revolusjonær marxisme som kunne spre seg i arbeiderklassen.

            Sionismen ble for britene en løsning på tre problemer samtidig; det ga et nasjonalistisk ideologisk alternativ for jødene til marxismen og en enkel plassering av flyktninger fra et land som var en viktig vestlig alliert mot Sovjetunionen. For det tredje var det sionistiske prosjektet helt og holdent avhengig av vestlig støtte, og ville dermed bli en utpost for vestlig imperialisme. Winston Churchill har forklart dette i detalj i essayet Zionism versus Bolshevism i Illustrated Sunday Herald fra 1920: https://en.wikisource.org/wiki/Zionism_versus_Bolshevism

            Det at sionismen er en reaksjonær ideologi, og det sionistiske prosjektet et imperialistisk prosjekt som på helt urimelig vis gikk ut over den opprinnelige muslimske og kristne arabisktalende befolkninga i Palestina, innebærer imidlertid ikke at løsninga på denne historiske uretten er å gjøre den om, ved å kaste alle jødene som nå bor i området ut igjen. Det ville være å gjøre en ny urett mot jøder som NÅ har en klar tilknytning til landet. Historisk urett kan kompenseres, men sjelden gjøres om, og det gjelder også her. Det finns to mulige rettferdige løsninger på konflikten i dag. Den ene, og mest realistiske, er en tostatsløsning basert på at Israel og Palestina blir to uavhengige stater, basert på grensene fra før 1967. Israel vil da bli en stat med et klart jødisk flertall. Den forskjellsbehandlinga Israel driver overfor palestinske innbyggere som for eksempel ikke har den samme retten som jøder til familiegjenforening, må det internasjonale samfunnet likevel kreve en slutt på.

            På andre sida av grensa må jødiske bosettinger som er satt opp ulovlig på palestinsk jord, og som ulovlig har beslaglagt og forbruker palestinske vannreserver selvsagt demonteres og innbyggerne tilbakeføres til det folkerettslig anerkjente Israel. Jøder som med historisk rot i området fra før 1948, må derimot selvsagt få lov til å bli boende på familiens historiske land, men altså ikke i ulovlig oppsatte bosettinger på ulovlig inndratt palestinsk land.
            Den andre løsninga er en enstatsløsning hvor Israel annekterer hele Gaza og Vestbredden. Men da må selvsagt hele den palestinske befolkninga få fulle statsborgerlige rettigheter på lik linje med hva de svarte fikk i Sør-Afrika etter at apartheid ble avskaffa og de såkalt selvstendige bantustanene, som de svarte offisielt var borgere av, ble formelt gjenintegrert i Sør-Afrika. Det var da ikke snakk om noen formell anneksjon, ettersom det kun var apartheidregimet som hadde anerkjent bantustanene som selvstendige under apartheid.

            En israelsk-palestinsk stat vil ha nær 50-50 prosent av jøder og palestinere, og må også likebehandle jøder og palestinere økonomisk. Med en slik løsning er det ikke gitt at alle de ulovlige bosettingene vil måtte demonteres, men bosettingenes urimelig store forbruk av vann og landressurser på bekostning av de opprinnelige palestinske landsbyene og byene i området, må selvsagt ta umiddelbart slutt. Dersom Israel ville gå inn for en slik løsning, måtte selvsagt også palestinerne støtte det, men det er det god grunn til å tro at de ville. Israel har altså full mulighet til å velge mellom en enstats- og en tostatsløsning. Men Israel aksepterer ingen av løsningene.

            Det Israel vil, er å ha en «tostatsløsning» som innebærer at Israel ikke bare skal bestå av de 78 prosentene av det opprinnelige mandatområdet som ble folkerettslig anerkjent som Israel ved Israels opptak i 1949, men også beholde kontroll over både Øst-Jerusalem og store deler av Vestbredden, både de vannrike bosettingene og den mineralrike Jordandalen, samt Golanhøyden som tilhører Syria. Det som gjenstår som «palestinsk stat» i den israelske «løsninga», er så lite og så ressursfattig at det er enda mindre økonomisk levedyktig enn de sørafrikanske bantustanene. Det er derfor fullt og helt rettmessig å betegne Israels målretta politikk for å få til en slik løsning som apartheidpolitikk.

            Svaret på denne politikken må også være det samme som det var mot apartheid i Sør-Afrika; internasjonal isolasjon og boikott. Israel og Israels apologeters forsøk på å forsvare apartheidprosjektet ved å kalle motstanderne for antisemitter, må avsløres som den usaklige hersketeknikken den er, og avvises kontant. Som sagt er det også i høy grad i interessene til jøder at skillet mellom illegitim rasistisk vold og trakassering mot jøder ikke blandes sammen med fullt ut legitim fordømmelse av apartheidstaten Israel.

          • Julius Embretsen

            Israel forskjellsbehandler ikke jøder og andre folkeslag på noe annet vis enn at forfulgte jødiske flyktninger raskere kan få opphold i israel. Det er en positiv diskriminering.

            Ellers behandler israel jøder, armenere, druser, homofile og arabere like godt. At palestinere ikke har like rettigheter som israelere er ikke så rart siden de bor i et annet land, et land som ikke engang klarer å stable på plass en regjering eller selvstyre. Eller inngå en enkel fredsavtale med Israel.

            Hvis du synes det er diskriminering, er det helt ok. Men da må du samtidig mene at norge diskriminerer somaliere siden somaliske statsborgere ikke har samme rettigheter i norge som en norsk statsborger har.

          • Torgeir Salih Holgersen

            Forskjellen på Norge og Israel, er for det første at en norsk borger med somalisk bakgrunn har samme retten til å hente en ektefelle med utenlandsk statsborgerskap til Norge, som en etnisk norsk borger har. I Israel har jøder altså ingen begrensninger på retten til familiegjenforening, mens palestinske borgere ikke har NOEN rett under noen omstendigheter, til familiegjenforening. Sammenligna med andre land, er dette ikke bare positiv forskjellbehandling av jøder, det er også negativ forskjellsbehandling av palestinerne.

            For det andre er det i Norge, i motsetning til i Israel, ikke slik at vi har fordrevet 3/4 av de opprinnelige innbyggerne gjennom en terrorkampanje bestående av massakrer og voldtekter, for deretter å nekte dem å komme tilbake, og erklære at de ikke har noen borgerrettigheter i landet deres familier har bodd i gjennom generasjoner.

            For det tredje er det ikke slik at Norge okkuperer landområder tilhørende et annet land, og poenbart heller ikke slik at Norge lar norske borgere bosette seg på dette landet, legge beslag på de viktigste vann-, jord og mineralressursene i det okkuperte landet, og la egne borgere opptre som om de fortsatt bodde i Norge, mens de opprinnelige innbyggerne i det okkuperte landet ikke får ha noen borgerrettigheter.

            Det finns derimot et land som tidligere har gjort ganske tilsvarende som det som beskrives her, og det er apartheidregimet i Sør-Afrika. Den «enkle fredsavtalen» som Israel bruker massiv vold og økonomisk utpressing for å få palestinerne til å underskrive på, innebærer dermed formalisering av et nytt apartheidsystem. De som forsvarer den høyreekstreme israelske regjeringas «fredsforslag», er derfor også rasister, akkurat som de som forsvarte apartheid i Sør-Afrika var det.

          • Julius Embretsen

            I norge har vi en lang rekke hindre som gjør det vanskeligere for en somalisk innvandrer å hente ektefelle enn for en nordmann.

            At israel gjør det lettere for en bestemt forfulgt minoritet å komme inn i landet er ikke apharteid, lille venn.

            Men at du er så opphengt på å ville kalle Israel apharteid synes jeg grenser til en sykelig trang til å skylde på israel. Omtrent alle verdens land ville kvalifisiere til apharteid etter de definisjonene du bruker, men likevel ser jeg deg bare anklage israel for apharteid.

            Egentlig ikke så rart at noen spør om dine motiver.

          • Torgeir Salih Holgersen

            Nei, det er nøyaktig de samme underholdsreglene som gjelder for en etnisk nordmann som gifter seg med en person fra Thailand eller Russland, som for en etnisk somalisk norsk statsborger som gifter seg med en borger av Somalia. Etter avviklinga av apartheid i Sør-Afrika, er Israel er det eneste landet i verden som har etnisk diskriminering nedfelt i lovverket sitt.
            Israel må kalles en apartheidstat, fordi politikken de fører overfor palestinerne er nesten helt identisk med den politikken som apartheidregimet i Sør-Afrika førte overfor det svarte flertallet, som jeg tidligere har redegjort for.
            Mine motiver for å kalle Israel en apartheidstat, er de samme som motivene som Desmond Tutu og Ronnie Kasrils har for å gjøre det samme. Det handler både om å plassere et problemkompleks i sitt rette perspektiv reint analytisk, men også om å bruke en parallell for å synliggjøre hvorfor boikott og isolasjon mot et bestemt land og et bestemt regime i noen tilfeller er rett medisin på problemet.
            I Israel har den økende oppslutninga om boikottkampanjen blitt sett på som en økende trussel, og det viser at det virker, og desperasjonen knytta til dette er også motivasjonen for å bruke en forfalska forvrengning av antisemittismebegrepet, slik at det både skal kunne rammer meg og jødiske antiapartheidaktivister, som Ronnie Kasrils og nå avdøde Joe Slovo. Men nettopp det faktum at begrepet «den nye antisemittismen» rammer ofre for ekte antisemittisme, som Kasrils og Slovo, illustrerer hvor nedrig denne strategien og denne begrepsbruken er.

          • Julius Embretsen

            Haha, nå er du bare komisk. At israel har spesiell beskyttelse for forfulgte jøder får du til å bli apharteid.

            Underholdsreglene i Norge for thaier som somaliere siler bort de som har mørk hud, uten å bruke ordet rase. Dette vet du. Slik du bruker apharteid, definere du alle land i verden til å være apharteid, og det faktum at du bare velger å kaste disse påstandene på det eneste landet i midtøsten som gir arabere full frihet og stemmerett, sier alt om deg.

            Du kan godt rope og hyle om at det er feil å kalle alle som er besatte av å demonisere Israel for antisemitter – men en ting er sikkert: dere som holder på slik er på samme side av historien som alle antizionister i tyskland og palestina i 1930-tallet.

  • Sindre Lia

    Å forvente at norske journalister skal få tilgang til kilder som skal gjøre dem i stand til å avdekke internasjonale forhold er å forvente for mye. De må fokusere på det norske samfunnet, slik de alltid har gjort. Så får ytre venstre bare fortsette å antyde at de nå forsømmer noe viktig, og dermed fortsette å bygge opp under journalist/media-myten de (eller ytre høyre) har skapt.

    • Torgeir Salih Holgersen

      Har du hørt om noe som heter utenriksjournalister og korrespondenter? De dekker blant annet babyfødsler i Storbritannia og bryllup i Sverige. Det blir heller ikke lite fjasete dekning av Hillary Clintons valgkamp framover, kan jeg love deg. Det trengs heller ikke spesielt mye gravearbeid enn middels engelskkunnskaper og en viss interesse for å stille kritiske spørsmål, for å finne kilder som dette:
      http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/article/2006/04/09/AR2006040900890_2.html
      http://www.newyorker.com/magazine/2007/03/05/the-redirection?currentPage=all
      http://www.theatlantic.com/international/archive/2014/06/isis-saudi-arabia-iraq-syria-bandar/373181/
      http://www.reuters.com/article/2013/09/17/us-syria-crisis-israel-idUSBRE98G0DR20130917
      http://www.aljazeera.com/news/2015/04/curious-case-israel-al-nusra-facebook-spy-150420082913157.html
      http://www.al-monitor.com/pulse/originals/2015/01/syria-opposition-daraa-israel-communication-nusra.html/

      • Sindre Lia

        I Reuters-artikkelen fra 2013 står det blant annet:

        «Some Israeli officials now worry that radical Sunni Islamist insurgents fighting Assad will eventually turn their guns on the Jewish state.»

        • Torgeir Salih Holgersen

          Ja, det er åpenbart risikosport å støtte al-Qaida for å svekke en fiende. Det har USA erfart tidligere. Tydeligvis er målet om å svekke Irans innflytelse prioritert høyere, som du kan se av uttalelsene fra Israels USA-ambassadør i den samme artikkelen som du nå nettopp har lest og sitert fra.

          • Sindre Lia

            Du har lest veldig mye inn i dette. Her er avslutningen på en artikkel fra WSJ datert 12. mars 2015:

            «Despite the momentary convergence of interests and the current quiet on the border, some Israeli officials and security analysts say they hold no illusions about Nusra and its ultimate goal of destroying Israel.

            “It is just a matter of time before some of these Syrian rebels start launching attacks against Israel,” cautioned Eyal Zisser, the dean of the faculty of humanities at Tel Aviv University and one of the country’s foremost experts on Syria. “Nusra is al Qaeda. Maybe a little bit more pragmatic, but still al Qaeda.”

            http://www.wsj.com/articles/al-qaeda-a-lesser-evil-syria-war-pulls-u-s-israel-apart-1426169708

          • Torgeir Salih Holgersen

            «Even Assad’s defeat by al Qaeda-aligned rebels would be preferable to Damascus’s current alliance with Israel’s arch-foe Iran, Ambassador Michael Oren said in an interview with the Jerusalem Post.»

            Hva er det jeg leser inn i dette, som ikke står der direkte?

            Har jeg skrevet at dette er uproblematisk for Israel? Nei. Har jeg skrevet at Israel selv ikke skjønner at denne politikken kan by på utfordringer i framtida? Nei. Det eneste jeg utleder av dette, er at Israel faktisk, likevel, mener at al-Qaida er å foretrekke framfor Assadregimet. Dermed har Israel selv beskrevet motivet for det som andre kilder har gitt informasjon om, nemlig at Israel helt konkret har samarbeida med Nusrafronten mot Assadstyrkene i grenseområdet mot Israel-okkuperte Golan.

          • Sindre Lia

            Kan noe sånt som «så lenge du handler etter våre interesser så unnlater vi å drepe deg» omtales som et samarbeid? Er ikke det eventuelt starten på et forvrengt verdensbilde?

          • Torgeir Salih Holgersen

            Det som beskrives her, er samarbeid:

            Communications increased between rebels and the Israeli army before the eruption of the southern front in Daraa and Quneitra in September, according to Quneitra opposition activist Mohammad Qasim, a pseudonym due to the sensitivity of the subject.

            Qasim, who was active in a support capacity to the rebels during the September offensive, told Al-Monitor via Skype, “The battle to capture Quneitra on Sept. 27 was preceded by coordination and communications between Abu Dardaa, a leader of Jabhat al-Nusra, and the Israeli army to pave the way for the attack. And according to an FSA commander who partly participated in this battle, the Israeli army provided Abu Dardaa with maps of the border area and the Syrian army’s strategic posts in the southern area.”

            The rebels’ battle, led by al-Qaeda’s affiliate Jabhat al-Nusra, to control the Quneitra crossing took place in coordination with the Israeli army through Abu Dardaa, according to Qasim. He added, “During the clashes, the Israelis heavily bombarded many of the regime’s posts, shot down a warplane that was trying to impede the progress of the fighters and targeted other aircraft.”

            The media reported that on Sept. 23, Israel downed a MiG-21 Syrian military aircraft over the occupied Golan Heights during the intensification of fighting between rebel fighters led by Jabhat al-Nusra and the Syrian army.

            Prior to this battle, Israel provided rebel fighters with communication devices and medical equipment, according to Qasim. He also said that the devices have improved communication among rebel fighters, while the medical assistance helped equip four new makeshift hospitals in Syria’s south and southwest.

            [..]
            “The first outcomes of the cooperation between the Israeli army and the gunmen took place in Quneitra, when they took control over the border crossing. Back then, Israel supported gunmen by providing them with cover under the pretext of ‘shooting back,’ hindering any attempts by the Syrian air force to intervene and bringing down one of our planes. It has also provided gunmen with the necessary equipment to face the fortifications of the Syrian army.”

            Hasan added, “Israel wants to exert control over the entire Golan, and contributed significantly to the intimidation of UN observers to push them to withdraw from most of their positions.”

            On Oct. 4, rebel fighters and Jabhat al-Nusra captured Tal al-Hara in the northwest Daraa countryside, which is adjacent to the countryside of Quneitra. This significant victory could not have happened without Israeli support, according to Daraa opposition activist Ghazwan al-Hourani, also a pseudonym, who witnessed communication between Jabhat al-Nusra and Israel.

            “Israeli support in the battle of Tal al-Hara was at a high level, and the Israeli army was the mastermind of this battle in terms of plans, tactics and follow-up. The communication devices released precise instructions in Arabic about what should be done by the fighters, moment by moment,” he told Al-Monitor.

            Dozens of monitoring, broadcast and jamming devices as well as sophisticated radar equipment were found in the regime communication center in Tal al-Hara, according to Hourani, who added that the papers, maps and portable devices in the center were placed in closed box trucks and moved to an unknown destination by Jabhat al-Nusra.

            Read more: http://www.al-monitor.com/pulse/originals/2015/01/syria-opposition-daraa-israel-communication-nusra.html#ixzz3dQE59e83

          • Sindre Lia

            Det som ble beskrevet der er en liten bit av historien.

            «On 8 February 2015 Hezbollah, Iranian officers and Syrian forces launched an offensive in the Deraa-Quneitra-Rural Damascus triangle in Syria. Ostensibly, its main goals were to defend the capital, cut off insurgent lines between Deraa and the Golan Heights, and recover ground in Quneitra province. A longer-term objective, however, was to regain control of the border thus opening a new front of ‘resistance’ against Israel.

            This, at least, has been stated by several sources close to the so-called ‘Axis of Resistance’—Iran, Syria and Hezbollah. These sources accused Israel and Jordan of trying to set up “buffer zones” inside the Syrian border by sustaining rebel groups like the Southern Front alliance, the Salafi Islamic Front, and Jabhat al-Nusra, the Syrian branch of al-Qaeda.»

            https://www.opendemocracy.net/arab-awakening/roberto-iannuzzi/increasingly-dangerous-israeliiranian-front-in-syria

            Ønsket om å lage en buffer zone har vært der lenge:

            «In turn, at least since the second half of 2012, Tel Aviv has quietly established contacts with members of the Syrian opposition abroad. According to unnamed Syrian opposition sources in Jordan, the idea of establishing a buffer zone on the Syrian-Israeli border in collaboration with Tel Aviv emerged during secret meetings in Amman in early 2013.

            Israel also established close intelligence cooperation with Jordan, which opened flight corridors to Syria-bound Israeli drones. Amman was already hosting a secret command centre, staffed by western and Arab military officials, from which vetted and trained rebel fighters were receiving weapons and tactical advice.»

          • Torgeir Salih Holgersen

            Ja, nettopp! Det du refererer her bekrefter jo fullt ut det som jeg har referert tidligere, nemlig at Israel samarbeider med andre vestallierte stater om å støtte den væpna opposisjonen mot Assadregimet, og at al-Qaida er en integrert del i dette.

            Den eneste forskjellen mellom framstillinga i din og mine kilder, ligger i det at din kilde underkommuniserer al-Qaidas dominerende rolle i denne opposisjonskoalisjonen. Samtidig anlegger den en spekulativ udokumentert og lite sannsynlig påstand om at den syriske regjeringa ville kommet til å angripe Israel om ikke Israel hadde bidratt til å hjelpe den al-Qaida-dominerte opprørsfronten til å få kontroll over grenseområdet mot Israel. Al-Monitor-artikkelen jeg refererer fra anlegger her et langt mer realistisk perspektiv når de ser kampene som del av en offensiv strategi for å styrke opprørernes posisjon i den interne syriske striden. Sistnevnte perspektiv stemmer også godt overens med det at Israel aktivt lobbyerte for vestlig intervensjon mot Assadregimet da dette sto på agendaen høsten 2013, og at Israels ambassadør i den sammenhengen også forsøkte å forklare betydninga av å fjerne Assadregimet for et amerikansk publikum, ved å vektlegge betydninga av dette for å bekjempe Irans innflytelse i regionen.

            Men bortsett fra at din kilde har et unnskyldende og nedtonende perspektiv på at Israel samarbeider med al-Qaida, bekrefter den også det sentrale; nemlig at det kun kan være mangel på konkret kunnskap om situasjonen når noen forsøker å karakterisere det empiriske faktumet at Israel faktisk samarbeider med al-Qaida i Syria som konspirasjonsteori.

          • Sindre Lia

            Kilden viste til libanesiske Daily Star angående dette med en ny front mot Israel. Her er hva CS Monitor skrev om situasjonen i mars:

            «We are taking the area square by square until we reach the border with Israel,» says Abu Ali, a veteran Hezbollah fighter who has served multiple tours in Syria. He confirmed that Iran was leading the offensive and that Iranian troops were on the ground. «Not just officers but soldiers as well,» Abu Ali says. «Iran will be so close to the Israelis that it will no longer need long-range missiles to hit them.»

            «If a deal is reached in which Iran has to abandon or defer the possibility of acquiring nuclear weapons, its strategic deterrence against Israel would be enhanced through a military presence on the Golan. The same holds true if the negotiations end in failure and the possibility of an Israeli attack on Iran’s nuclear facilities begins to mount.»

            http://www.csmonitor.com/World/Middle-East/2015/0306/Iran-backed-advance-in-southern-Syria-rattles-Israel

          • Torgeir Salih Holgersen

            Vel, når man leser «opening a new front of ‘resistance’ against Israel» skapes det et inntrykk av at Syria planla å angripe Israel dersom de fikk tilbake kontroll over den ikke-Israelsk-okkuperte delen av Golanhøyden. Det som står i originalkilden som du gjengir her, er ikke det, men at områdene er så nær israelsk territorium kortdistanseraketter skutt derfra VIL KUNNE nå Israel, og den konkrete foranledninga for at dette skulle kunne være aktuelt, er et folkerettsstridig israelsk angrep på Iran, ikke at Syrias regjering ville ønske å angripe Israel som del av borgerkrigen. Og det er jo bare identisk med situasjonen som var før borgerkrigen starta, nemlig at syrisk territorium var kontrollert av den Iran-allierte sekulære regjeringa til al-Assad.
            Realiteten er altså at Israel gjennom borgerkrigen har sett sitt snitt til å styrke sin strategiske posisjon ved å drive det Iranvennlige regimet vekk, i første omgang vekk fra grensetraktene, men det er ingen tvil om at Israel også hadde foretrukket om regimet helt og fullstendig var blitt fjerna fra makta. Da ville nemlig forbindelseslinja fra Tehran til Beirut og Hizbollah bli brutt. Og det er for å nå dette strategiske målet at Israel helt konkret har samarbeida med al-Qaida.
            Kan vi nå være enige om at det ikke er konspirasjonsteori at Israel og al-Qaida har et taktisk samarbeid mot felles fiende i Syria?

          • Sindre Lia

            Nei, vi er ikke enige. Ikke andre heller:

            «Hizballah, which is aligned with Bashar al-Assad’s regime, has been fighting al-Nusra in the Golan Heights with Iranian support. Given Hizballah’s growing capacity and proven willingness to defend against Israeli aggression, Israel appears to favor al-Qaida on its northern front and to view the destruction of Syria as an opportunity to incapacitate Hizballah in southern Lebanon by draining its resources in Syria.

            This does not mean Israel wants Assad to fall. On the contrary, Israel prefers a region fractured into small sectarian enclaves that are too busy fighting one another to unite against it. It is for this reason that Yair Golan, the Israeli army’s deputy chief of staff, recently celebrated the conditions on Israel’s northern border as “better than ever.”

            The Jerusalem Post’s security correspondent, Yossi Melman, has echoed Golan, depicting Syria’s descent into chaos and fragmentation as a strategic boost for Israel.

            Gilad Sharon, son of late Israeli prime minister Ariel Sharon, has gone even further by arguing that an ISIS takeover in Syria would offer an opening for Israel to acquire the Golan Heights permanently.

            In the event of an ISIS takeover, Sharon wrote last month, “There would be no international pressure for Israel to give back the Golan Heights either — and that’s a very good thing. The Golan will remain an important part of Israel forever.” He added that Israel could rely on the West’s so-called anti-ISIS coalition to defeat a victorious ISIS next door, allowing Israel to bask in its newly annexed territory without lifting a finger.

            Israel would not necessarily “welcome the presence of the Islamic State lunatics on our border,” Sharon wrote, “but it’s certainly no worse, and may even be better, than the presence there of Hizballah, which is the Lebanese proxy of the Iranian regime.”

            Naftali Bennett, Israeli education minister and leader of the ultra-nationalist party Habeyit Hayehudi (Jewish Home), appears to be following Sharon’s advice.

            Speaking at the Herzliya conference, a key event in Israel’s political calendar, this month, Bennett called on Israel to invoke the threat of ISIS expansion to compel governments around the world to legitimize its annexation of the Golan Heights.

            “Who do they want us to give the Golan to? To Assad? Today, it’s clear that if we listened to the world we would give up the Golan and ISIS would be swimming in the Sea of Galilee. Enough with the hypocrisy,” said Bennett, agitating for expanding the number of Israeli settlers in the Golan from 20,000 to 100,000 in the next five years.»

            https://electronicintifada.net/content/why-has-israel-embraced-al-qaidas-branch-syria/14619

          • Torgeir Salih Holgersen

            OK, det er tydeligvis en strategisk uenighet innad i Israel mellom de, representert ved Israels tidligere ambassadør til USA, som mener at Assadregimets nederlag, «også om det skulle skje ved al-Qaida-tilknytta opprørere», er å foretrekke fordi det ville bryte forbindelseslinjene mellom Iran og Hizbollah i Libanon, og de som fortrekker at borgerkrigen i Syria bare raser videre, med uendelige lidelser for befolkninga, uten at verken regjeringsstyrkene eller de salafistiske opprørerne støtta av Vestens allierte i Gulfstatene og Tyrkia, vinner. Begge gruppene synes imidlertid å være rørende enige om at det ut fra begge perspektivene kan forsvares at Israel har støtta Nusrafrontens framrykking i grensetraktene mot Israel.

            Ellers skal du ha takk for å gravd fram en kilde som viser at det heller ikke er noen konspirasjonsteori når noen hevder at Israel vil kunne samarbeide med direkte med IS, ikke bare med den tilsynelatende hakket mindre ekstreme Nusrafronten. Det var jo siste spikeren i kista til argumentasjonen til forskerne ved HL-senteret.

            La oss minne om hva de skreiv: «“I konspirasjonsforestillingenes verden er det ofte de mest spektakulære sannhetene som vi holdes i uvitenhet om. Og hva ville vært det mest spektakulære? Jo, at IS og Israel ikke er motstandere, slik vi tror, men faktisk samarbeider».

            Og hva du nettopp referererte: «Gilad Sharon, son of late Israeli prime minister Ariel Sharon, has gone even further by arguing that an ISIS takeover in Syria would offer an opening for Israel to acquire the Golan Heights permanently.»

            Det er ingen grunn til å ha håp om at forskerne ved HL-senteret følger med på det som skjer i Midtøsten, og i hvert fall ikke at de følger denne diskusjonen her, men gjør de det, finns det ingen alternativ vei for dem om de vil beholde litt anstendighet: De må gi Kari Jaquesson en offentlig beklagelse.

          • Sindre Lia

            Så du mener at Mossad er involvert?

          • Torgeir Salih Holgersen

            Jeg har ikke grunnlag for å hevde det. Men jeg har grunnlag for å påpeke at det, i lys av slike uttalelser fra sentrale israelske politikere, er all grunn til å rette et kritisk blikk mot hva Mossad og Israel foretar seg i Syria, og at det å karakterisere et slikt kritisk fokus for antisemittisme, er en rein hersketeknikk som må avsløres som dette, og avvises kontant.

          • Sindre Lia

            Okay. Det er jeg enig i.

  • naiviteten

    Er det ikke 70 år siden etterhvert ..

  • tore

    Islamistene og de høyreekstreme er jo ofte skjønt enige i sitt syn på jødene. Tror nok at dersom du spør jødene hvem de oppfatter som den største trusselen i Europa idag er det nok stor sannsynlighet for at svaret blir de mer ekstreme muslimene. Hvor mange av konfliktene i verden har sitt utspring i islam? En bakstreversk religion, kvinneundertrykkende, sitt syn på homofili, på de vantro, ikke rart mange er skeptiske idag. Den er i et direkte motsetningsforhold til de liberale vestlige demokratiene. Israel, se på kartet. Hvor mange av de omkringliggende statene ønsker israel noe godt? Antisemmitismen idag har i hovedsak utspring i islam. Jødiske elever holdes unna skoler med overvekt av muslimske elever i Oslo idag. Foreldrene er redde for at de skal utsettes for noe. Når lærere på de samme skolene underviser bl.a omkring jødeutryddelsen under krigen så sitter enkelte muslimske elever og hånflirer. Dine trosfeller er et stort problem når det gjelder antisemmitisme i Norge idag. Når du skylder på staten Israel sine handlinger i Palestina konflikten blir det bare snodig. Barna skal vel ikke stå til ansvar for det staten Israel gjør? Dessuten så forstår mange nødvendigheten av Israel sine handlinger når deres nærmeste naboer er terrorister som ønsker å utslette landet. Max Hermansen mistet sin lærerjobb pga sine holdninger overfor muslimene. dine meninger og holdninger er ikke noe mer moderate sett fra den andre siden. Jeg ville ikke latt mine barn som nå går på videregående skole bli undervist av deg.

  • Steinar Stromberg

    «og den retten Israel gir jødiske borgere til å etablere bosettinger på jord som folkerettslig tilhører palestinerne.»
    Svar:

    Den 4. Genève-konvensjon (artikkel 49) omhandler deportasjon og tvangsforflytning av befolkning, inn i eller ut av okkupert område. Dette fremgår også med tydelighet av merknadene til
    artikkelens6. ledd fra Den internasjonale Røde Kors-komité.
    Bestemmelsen har ingen relevans forisraelske bosettinger på Vestbredden. Staten Israel har
    verken deportert eller forflyttet bosettere. Derimot er israelskebosettere på Vestbredden folkerettslig beskyttet av så vel Folkeforbundetsmandatvedtak, som ble bekreftet ved FN-paktens
    Artikkel 80 og stadig er gjeldende rett, som av de ennå ikketilbakekalte Oslo-avtalene. Det er desinformasjon å fortie dette.

    Så til disse påstandene om diskriminering. Her er sausa sammen så mye at det er betimelig å spørre hva kronikkforfatteren egentlig mener.
    Arabiske statsborgere i Israel nær 77% VIL ikke leve i en palestinsk stat. Arabiske statsborgere har stemmerett. Det tredje største politiske partiet i Knesset er arabisk.

    Arabere er i alle områder likestilt med jødene. Faktisk er Israel en langt mer sekulær stat enn nabolandene i regionen. Du har araber som er HR dommer. du har arabere i embedsverket og du har arabere i næringslivet.
    Med andre ord Israel er det eneste landet i regionen som er velfungerende. I Nabolaget kuttes hoder og hender daglig. Unger eter grass for å overleve.
    FNs Human Index Report viser at Israel er ett av verdens topp 20 land. Interessant nok er levestandarden i de okkuperte soner HØYERE enn i Egypt og andre arabiske land.

    Antisemittismen har alltid gode vilkår i Nord-Europa helt fra Grunnlovens dager til nå. Derfor er Israel ett must. Det eneste landet der jøder kan leve trygt.

    • Torgeir Salih Holgersen

      At de israelske bosettingene på okkupert jord er folkerettsstridige, er så udiskutabelt i internasjonal rett at det ikke har noen hensikt å diskutere med folk som kverulerer på dette.

      Når det gjelder den israelske statens diskriminerende politikk, er disse bosettingene sentrale fordi de i stor grad er bygd over grunnvannsreservoarer, som fortrenger palestinerne fra tilgang til disse, samtidig som de knyttes til Israel gjennom et nettverk av veier som er beskytta med murer, som bryter opp det palestinske området i enklaver som i praksis umuliggjør normal samhandling, og dermed all økonomisk utvikling, i tillegg til å gjøre dagliglivet for palestinerne ekstremt vanskelig. Ressurspolitikken favoriserer altså de illegale sionistiske settlerkoloniene på bekostning av den opprinnelige palestinske befolkninga i en så ekstrem grad at det i følge sørafrikanske antiapartheidaktivister, svarte såvel som jødiske, i betydelig grad overgår det som var realiteten for de svarte versus de hvite i Sør-Afrika under apartheid.

      Det er sant at en minoritet av den palestinske befolkninga har stemmerett i Israel, akkurat som en minoritet av den ikke-hvite befolkninga i Sør-Afrika hadde stemmerett der under apartheid. Men flertallet er altså fordrevet fra sine hjem og har ingen rettigheter i det landet de faktisk hører hjemme i, fordi Israel, på etnisk grunnlag, nekter dem å returnere, og i stedet holder døra åpen for immigrasjon av jøder fra alle deler av verden. Når Israel også legger beslag på både vann, mineralressurser og historisk-kulturelt viktige steder (som derfor også er turistmål) i det som folkerettslig tilhører Palestina, er de gjenværende enklavene som er under palestinsk styre så ressursløse at den palestinske befolkninga i hovedsak ikke har annet valg enn å søke arbeid som fremmedarbeidere i det landet de egentlig hører hjemme i. Det er ganske identisk med situasjonen for de svarte i Sør-Afrika, som offisielt var borgere i selvstendige, ressursfattige, bantustaner, og bare oppholdt seg i afrikaanernasjonen Sør-Afrika som fremmedarbeidere.

      Når det gjelder situasjonen for det mindretallet av palestinere som har kunnet bli i Israel og blitt israelske borgere, er den selvsagt mye bedre enn for det fordrevne flertallet, men også mellom borgere av Israel gjelder etnisk diskriminerende lover. Dersom en jødisk israeler gifter seg med en som ikke er borger av Israel, kan ektefellen fritt flytte til Israel. Dersom en palestinsk israeler gifter seg med en palestiner som ikke er borger av Israel, må han eller hun flytte fra landet for å kunne bo sammen med sin ektefelle.

      Antisemittismen har så utvilsomt vært et fenomen i Nord-Europa, men mange jøder har sett at sionismens rasisme mot palestinerne heller fungerer som et speilbilde av antisemittisk rasisme mot jøder, enn som noen motvekt mot antisemittismen. Alternativet til både sionistisk og antisemittisk rasisme, er sekulære stater hvor alle borgerne har samme rett, og inkludert samme rett til å praktisere sin religion, uansett hvilke land de måtte bo i. Det innebærer selvsagt at jødiske israelere som bor i Israel, utenom de folkerettsstridige settlerkoloniene på palestinsk jord, må få bli, men resten av verden bør ikke akseptere den videre eksistensen av en stat som aktivt diskriminerer borgerne på etnisk grunnlag. Kravet være full likebehandling på alle områder mellom jøder og palestinere i Israel, og respekt for folkeretten når det gjelder spørsmålet om hvor grensene for Israel går. Inntil Israel innfrir disse kravene, bør landet isoleres og boikottes, akkurat som det sørafrikanske apartheidregimet ble, for øvrig også en tidligere nær alliert av Israel.

      • Steinar Stromberg

        «At de israelske bosettingene på okkupert jord er folkerettsstridige, er så udiskutabelt i internasjonal rett at det ikke har noen hensikt å diskutere med folk som kverulerer på dette.»

        Hvilken internasjonal rett?
        Dette er svært typisk argumentasjonsrekke av de som rives med av følelser og ikke FAKTAorientert.
        Virkeligheten er helt annen.
        Og jeg gjentar det jeg skriver over. Dette er den internasjonale sitsen. HVA generalforsamling i FN lager av resolusjoner har null til ingen betydning vel vitende om OIC blokkdannelse i FN. Det som ER derimot bindene og jeg gjentar:

        Den 4. Genève-konvensjon (artikkel 49) omhandler deportasjon
        og tvangsforflytning av befolkning, inn i eller ut av okkupert
        område. Dette fremgår også med tydelighet av merknadene til
        artikkelens
        6. ledd fra Den internasjonale Røde Kors-komité.
        Bestemmelsen har ingen relevans for
        israelske bosettinger på Vestbredden. Staten Israel har
        verken
        deportert eller forflyttet bosettere. Derimot er israelske
        bosettere på Vestbredden folkerettslig beskyttet av så vel
        Folkeforbundets
        mandatvedtak, som ble bekreftet ved FN-paktens
        Artikkel 80 og stadig er gjeldende rett, som av de ennå ikke
        tilbakekalte Oslo-avtalene. Det er desinformasjon å fortie
        dette.

        Så til påstand nummer to:
        «Det er sant at en minoritet av den palestinske befolkninga har stemmerett i Israel»
        Det er en stor minoritet. Nær 1.7 millioner PAR som lever som israelske statsborgere. I OG med at det er Selvstyre på Vestbredden og ikke minst GAZA så kan man ikke sitte med en palestinsk enstatsregjering for det ville blitt resultat.
        Derav oppløsning av staten Israel med ditto blodbad av jøder, installering av nok ett «arabisk paradis» med halshugginger, strupekutting, lemlestelser, nepotisme, korrupsjon og despotisme.

        Sikkerhetsrådet Resolusjon 242 er en ikke-bindende, rådgivende anbefaling til
        partene som forutsetter at de skal forhandle om en fredsløsning som
        innebærer «tilbaketrekning fra okkuperte områder, etablering av
        sikre og anerkjente grenser og en rettferdig løsning påflyktningespørsmålet.» Det tilbød Israel uten andre vilkårallerede høsten 1967. De arabiske partene avviste den gang
        kategorisk resolusjon 242 og Israels tilbud gjennom ”de tre nei”
        i Khartoum. Besettelsen av de områdene som angrepene mot Israel
        startet fra, er etter folkeretten fullt lovlig helt til partene erblitt enige om en freds- og grenseavtale. Det skjedde for Egypts vedkommende i 1979 og med Jordan i 1994.

        I og med at de stridene arabiske parter forkaster denne resolusjonen så er palestina konflikten i stampe.
        Det er de arabiske nasjoner man venter på så i steden for å peke på Israel som den arrogante part kanskje ta en titt på de arabiske nasjoner.

        Det å praktisere sin religion er ikke det som er problemet i Israel. Det er derimot problemet for minoriteter, SÆRLIG, på Gaza. Det kan heller ikke foventes at Palestinere vil se med blide øyne på drusere. Disse er heller ikke velkomne i den palestinske sfære- Faktisk er selvstyreområdenes Grunnlov rasistisk i grunnformen der Islam skal være den ledene religion og Sharia skal ligge til grunn for all lovgivining.
        Ditto så vil minoriteter være second class citizen.
        (Artikkel 3 og 4)

        » Kravet være full likebehandling på alle områder mellom jøder og palestinere i Israel, og respekt for folkeretten når det gjelder spørsmålet om hvor grensene for Israel går. Inntil Israel innfrir disse kravene, bør landet isoleres og boikottes, akkurat som det sørafrikanske apartheidregimet ble, for øvrig også en tidligere nær alliert av Israel.»

        Israel vedtok Sikkerhetsrådets resolusjon 242 i 1967. Dermed har Israel gjort sin plikt. AT arabiske nasjoner avviser denne er årsaken til den ståa vi ser idag.
        Det er verdt å merke seg at når Egypt signerte fredsavtalen i tråd med resolusjon 242 så ble Sinai tilbakeført, Gaza ble også lagt på forhandlingsbordet men Egypt sa nei.
        Like etter ble Sadat skutt og drept av HAMAS sin mor i Egypt. Det Muslimske Brorskap.

        • Torgeir Salih Holgersen

          Kveruleringa di rundt folkeretten, gidder jeg som nevnt ikke bruke tid på. Når til og med USA offisielt anerkjenner at de jødisk-israelske bosettingene på okkupert palestinsk jord er folkerettsstridige, er det ikke behov for å dokumentere det innlysende.
          Jeg skal bare kommentere en perifer, men ganske utbredt, faktafeil i innlegget ditt. Sadat ble ikke myrda av Det muslimske Brorskapet, men av medlemmer i Egyptisk Islamsk Jihad. Dette er en gruppe som seinere har gått inn i al-Qaida, og står ideologisk på en helt annen plattform enn Brorskapet. Mens Brorskapet mener at demokrati er den beste formen for islamsk styre, avviser al-Qaida demokratiet som haram.

          • Steinar Stromberg

            Jeg forstår at kveruleringa mi er slitsom for deg. For det er en tross alt med en god del føleri i denne debatten og ikke fakta.
            Først og fremst så var ikke konflikten som oppstod rett etter opprettelsen av Israel en konflikt mellom palestinere og israelere.
            Det var en territorial konflikt mellom arabere og Israel. Ikke fordi man hadde som mål å la palestina arabere (PAR) få eget land men å innlemme Israel (landområdet) under syrisk og transjordansk område.
            I 1937 en lokal arabisk leder, Auni Bey Abdul – Hadi , fortalte Peel -kommisjonen , som til slutt foreslo delingen av Palestina : «Det er ikke ett slikt land som Palestina! » Palestina » er et begrep sionistene oppfunnet!

            Det er ikke noe Palestina i Bibelen . Vårt land var i århundrer en del av Syria. »
            Representanten for den arabiske Higher Committee til FN gjentok dette synet i en uttalelse til generalforsamlingen mai 1947 , som sa Palestina var en del av provinsen Syria og araberne i Palestina ikke utgjør en egen politisk enhet .
            Et par år senere , Ahmed Shuqeiri, senere leder av PLO , fortalte Sikkerhetsrådet : » Det er allment kjent at Palestina er ikke noe annet enn sørlige Syria .
            Palestinsk-arabisk nasjonalisme er i stor grad en post- verdenskrig fenomen som ikke bli en betydelig politisk bevegelse før etter 1967 seksdagerskrigen.

            Hvordan kan man være skråsikker på dette? I 1967 så kom FNs Sikkerhetsråd tilsammen for å diskutere konflikten. Ut av dette møte kom den mest kjente resolusjonen 242.
            En av vår tids mest misforståtte resolusjoner som har bygget under myten om at okkupasjonen av ulovlig.
            Noe den ikke er.
            Resolusjon 242 er en ikke-bindende, rådgivende anbefaling til partene som forutsetter at de skal forhandle om en fredsløsning som innebærer «tilbaketrekning fra okkuperte områder, etablering av sikre og anerkjente grenser og en rettferdig løsning på flyktningespørsmålet.» Det tilbød Israel uten andre vilkår allerede høsten 1967. De arabiske partene avviste den gang kategorisk resolusjon 242 og Israels tilbud gjennom ”de tre nei” i Khartoum. Besettelsen av de områdene som angrepene mot Israel startet fra, er etter folkeretten fullt lovlig helt til partene er blitt enige om en freds- og grenseavtale. Det skjedde for Egypts vedkommende i 1979 og med Jordan i 1994.

            Palestina er ikke nevnt med ETT ord i «de tre nei» i Khartoum.
            Her ett kort utdrag:
            «1. The conference has affirmed the unity of Arab ranks, the unity of joint action and the need for coordination and for the elimination of all differences. The Kings, Presidents and representatives of the other Arab Heads of State at the conference have affirmed their countries’ stand by and implementation of the Arab Solidarity Charter which was signed at the third Arab summit conference in Casablanca.

            2. The conference has agreed on the need to consolidate all efforts to eliminate the effects of the aggression on the basis that the occupied lands are Arab lands and that the burden of regaining these lands falls on all the Arab States.»

            Les den siste setningen;
            «of regaining these lands falls on all the Arab States.»

            Her ser vi med tydelighet at PAR IKKE var tiltenkt eget landområde, men at 1967 landområdene skulle falle tilbake på «arabiske stater».
            For husk følgende:
            Derfor okkuperte Egypt Gaza fra 1948-1967 og Jordan Samaria – Judea i 1950 (kalt av Jordan Vestbredden).
            For at det skulle bli ett springsprett inn til Israel ved en stor krig for å føre områdene tilbake til Jordan.
            Gaza ble ansett som en del av Sinai.

            Så jo. Resolusjon 242 gjør okkupasjonen lovlig.
            Og jo. Bosettingene er beskyttet av Folkeforbundets mandatområde gjentatt i artikel 80 i FN pakten.

          • Torgeir Salih Holgersen

            Det er korrekt at Israels okkupasjon av Vestbredden i seg selv ikke er folkerettsstridig. Det som det er internasjonal konsensus rundt at er folkerettsstridig, er det faktum at Israel ikke forholder seg til de reglene som Folkeretten setter for en okkupantmakt. Viktigst her er forbudet mot å bosette eget lands innbyggere på okkupert jord. FN har også helt utvetydig fordømt Israels anneksjon av Øst-Jerusalem som folkerettsstridig.

            Mandatet fra folkeforbundet er her helt irrelevant, for i det mandatet var det ikke forutsatt noen deling mellom en jødisk og palestinsk stat. Det forutsatte at Palestina skulle kunne bli et «nasjonalhjem» for jøder, uten at det skulle gå på bekostning av områdets opprinnelige palestinske innbyggere. Det var aldri forutsatt opprettelse av en spesifikk jødisk stat.

            Når FN i 1947 vedtok deling av mandatområdet i en jødisk og en palestinsk stat, og FN i 1949 anerkjente staten Israel, med de grensene som var gjeldende fra våpenhvilen i 1948, er det åpenbart at mandatet fra Folkeforbundet var oppheva, og at det derfor ikke eksisterer noen rett i henhold til dette dokumentet for sionistiske settlere til seinere å bosette seg på områder som var forutsatt å bli del av en framtidig palestinsk stat, og som nettopp i kraft av at de IKKE er anerkjent som del av Israel, omtales som okkuperte områder.