Antisemittisme og “antisemittisme”

Foto: Stroop Report

Antisemittisme representerer fortsatt en dødelig trussel mot jøder. Men begrepet brukes også manipulativt til å brunbeise Israel-kritikk og maktkritiske analyser.

Torgeir Salih Holgersen
Om Torgeir Salih Holgersen (10 artikler)
Torgeir Salih Holgersen er lektor og lærebokforfatter. Han underviser i geografi, samfunnsfag og historie på Blindern videregående skole.

Ifølge Store norske Leksikon benyttes ordet «antisemittisme» som “betegnelse for fiendtlige holdninger og handlinger rettet mot jøder fordi de er jøder”. Fenomenet har sin basis i jødenes skiftende økonomiske og sosiale stilling i Europa, noe den jødiske marxisten Abram Leon har analysert i detalj.

Antisemittismen bygger på fordommer mot jødene som spesielt griske, onde og bestialske, seksuelt perverterte og som slu løgnere og manipulatorer. Sentralt i antisemittismen er forestillinga om at jødene danner et tett etnisk nettverk som konspirerer for å etablere herredømme over ikke-jødiske folkeslag, gjerne ved å plassere seg i strategiske posisjoner på tvers av tilsynelatende uforsonlige politiske motsetninger, som mellom kapitalister og kommunister.

LES OGSÅ: Grove og urimelige beskyldninger om jødehat mot Kari Jaquesson

Hvor utbredt er antisemittismen i Norge?
En kartlegging fra Holocaustsenteret viser at 12 prosent av den norske befolkninga gir uttrykk for flere av de klassiske fordommene mot jøder. Det er en betydelig andel. Blant nordmenn og andre vesteuropeere er imidlertid rasisme mot rom og muslimer vesentlig mer utbredt. Når norske rasister snakker om “elefanten i rommet”, er det langt flere som snakker om den muslimske elefanten til Max Hermansen i Pegida enn det er som snakker om den jødiske elefanten til Tore Tvedts Vigrid.

Den falske “nye antisemittismen”
Når antisemittismebegrepet brukes i dag, handler det svært ofte om Israel-Palestinakonflikten. “Dette er antisemittisme i ny drakt men med de samme symptomene” sa Israels justismister Ayelet Shaked som en kommentar til at Storbritannias Studentunion stemte for å slutte seg til DBS-bevegelsen (Bevegelsen for deinvestering, boikott og sanksjoner mot Israel) i februar i år.

Antisemittisme-anklager har også blitt rettet mot nobelprisvinner og anti-apartheidaktivist Desmond Tutu, og framstående jødiske israelkritikere, som Noam Chomsky og tidligere ministeren under Nelson Mandela, Ronnie Kasrils.

Canadas tidligere justisminister, Irwin Cotler, har søkt å gi en definisjon av det han og andre kaller “den nye antisemittismen”, som altså også omfatter Israel-kritiske jøder: “Klassisk antisemittisme er diskriminering mot, fornektelse av eller angrep på jøders rett til å leve som likestilte medlemmer av det samfunnet de lever i. Den nye antisemittismen involverer diskriminering mot, fornektelse av eller angrep på det jødiske folkets rett til å leve som likestilte medlemmer av familien av nasjoner, med Israel utpekt som “den kollektive jøden blant nasjoner.»

Mens “den klassiske” antisemittismen beskrives som en ideologi som innebærer at mennesker blir forskjellsbehandla på grunnlag av sin etniske eller religiøse tilhørighet, handler Cotlers begrep om den nye antisemittismen, altså om de som fordømmer en statsdannelse som i hele sin essens er basert på omfattende og systematisk forskjellsbehandling av mennesker på grunnlag av etnisk-religiøs tilhørighet.

Israels diskriminerende forskjellsbehandling av jøder og palestinere kommer til uttrykk på en rekke måter. Mest betydningsfullt er bortfallet av eiendomsrett og retten til å komme tilbake til hjemstedet for alle palestinere som måtte rømme under krigen i 1948, og den retten Israel gir jødiske borgere til å etablere bosettinger på jord som folkerettslig tilhører palestinerne.

Det som ligger i begrepet “den nye antisemittismen” er dermed ikke bare noe annet og mer enn “den klassiske” antisemittismen. Politisk representerer den det stikk motsatte. Ettersom antisemittisme betegner en form for rasisme, innebærer begrepet “den nye antisemittismen” at motstand mot det apartheidlignende grunnlaget for staten Israel stemples som en form for rasisme, når det i virkeligheten handler om konsistent motstand mot forskjellsbehandling på etnisk grunnlag, altså antirasisme. Begrepet “den nye antisemittismen” må derfor forkastes helt og fullstendig og avsløres som den manipulativt villedende hersketeknikken det er.

LES OGSÅ: Synagogen og maskingeværet

Ekte antisemittisme i Palestinaspørsmålet
Det at begrepet “den nye antisemittismen” er falskt og manipulativt, betyr ikke at ikke også ekte antisemitter bruker Israels handlinger i Palestina som retorisk dekke for å spre antisemittiske holdninger. Når en gruppering som Vigrid, som også hyller angrep på muslimske innvandrere, gir framstillinger av palestinernes lidelser på sin nettside, er det åpenbart at det er krokodilletårer, og at palestinaspørsmålet bare utnyttes for å fremme hat mot jøder som folkegruppe.

Samtidig fins det også grupper som genuint er opptatt av palestinernes sak, men som blir revet med i retorikk mot Israel som ikke skiller mellom staten Israel og jødene som folk, og som derfor retter sitt ekte raseri mot staten Israels forbrytelser mot tilfeldige og uskyldige jøder. Når dansk-palestinske Omar Abdel Hamid El-Hussein drepte en vakt i et forsøk på å begå en massakre i en synagoge i København i februar, er det verken tvil om at dette var en antisemittisk terrorhandling eller tvil om at engasjement for palestinasaka på avveie var motivasjonen for utviklinga av det antisemittiske hatet.

En test på om engasjement for palestinasaka faktisk smitter over i reell antisemittisme, eller om det er snakk om det retoriske falsumet kalt “den nye antisemittismen”, er om jøder som reelt støtter palestinernes kamp for likebehandling, også implisitt eller eksplisitt mistenkeliggjøres for å støtte Israel, fordi de er jøder. Et tydelig eksempel er denne bloggen, hvor Ronnie Kasrils omtales som “en av de veldig få jødene som ikke støtter Israel helhjertet”.

Det å si at Ronnie Kasrils, som altså er blant de som skarpest har fordømt Israel som en apartheidstat, “ikke støtter Israel helhjertet”, kunne jo tolkes som et forsøksvis humoristisk understatement. Fra konteksten ser vi imidlertid at det ikke er ment sånn, men som en reell implisering av at også Kasrils støtter Israel, bare ikke like “helhjerta” som andre jøder, noe som ganske enkelt legges til grunn utelukkende fordi han er jøde.

LES OGSÅ: Ekstremistene driver en hatets spiral

“Den nye antisemittismen” og antisemittismen
Det å avvise de falske antisemittismeanklagene som ligger i definisjonen av “den nye antisemittismen” er viktig fordi slike falske anklager, om de blir akseptert, kan brukes av staten Israel og dens apologeter til å motstå legitime og nødvendige internasjonale reaksjoner på statens diskriminerende lovgiving og praksis, og de systematiske bruddene på grunnleggende menneskerettigheter og folkerett som Israel gjør seg skyldig i.

Men begrepet “den nye antisemittismen” må nedkjempes også fordi det bidrar til å rive ned det helt sentrale skillet mellom jødene som folk og staten Israel. Dermed åpnes døra på vidt gap for de ekte antisemittenes demagogi, og øker dermed faren for antisemittisk vold og diskriminering.

Antisemittiske angrep som det el-Hussein gjennomførte i København, må ikke få legitimering ved å bli kobla til den antirasistiske kampen mot Israels forbrytelser mot palestinerne under noen fellesbetegnelse som “ny antisemittisme”. Tvert imot er det viktig å synliggjøre at det bare fins én antisemittisme, som handler om vold og diskriminering av jøder, fordi de er jøder, og at denne typen forbrytelser hører til her.

Antisemittisme er rein rasisme, på lik linje med islamofobi, og ofrene for voldelig ondsinna rasisme kan både være jøder og muslimer. I den grad antisemittiske terrorhandlinger, “i solidaritet med palestinerne”, har noen politisk effekt, er det ved å være med på å styrke retorikken til Benjamin Netanjahu og islamofobe og innvandrerfiendtlige krefter i Vesten. Det betyr selvsagt ikke at de som utfører slike terrorhandlinger på noe vis gjør dette på oppdrag fra Israel eller muslimfiendtlige krefter. De er ingens nyttige idioter, bare generelt rasistiske idioter.

Konspirasjonsteori og ekte konspirasjoner
Forestillinger om at jødene konspirerer for å etablere herredømme over ikke-jødiske folkeslag, gjerne ved å plassere seg i strategiske posisjoner på tvers av tilsynelatende uforsonlige politiske motsetninger, er som før nevnt et sentralt element i antisemittisk tenkning, og Sions Vises Protokoller blir ofte referert til som et det mest klassiske uttrykket for konspirasjonsteori.

Konspirasjonsteori kjennetegnes ifølge Store norske Leksikon av følgende: “[F]orklaringsmodell som går ut på at myndighetene og/eller andre mektige grupper i hemmelighet sammensverger seg for å fremme sin egen, skjulte agenda. […] Teoriene er gjerne innviklede og omfattende, og ettersom et av hovedpremissene er at dette er noe de ansvarlige ønsker å holde skjult, er det vanskelig å motbevise eller argumentere effektivt mot dem. Selve mangelen på konkrete beviser brukes ofte i seg selv som et argument for at “noen” prøver å holde noe skjult for offentligheten.”

Det siste er en svært viktig presisering. Dersom begrepet konspirasjonsteori skal kunne være noe annet enn en hersketeknikk for å delegitimere maktkritiske spørsmål og analyser, er det viktig å holde på at konspirasjonsteori kun handler om teorier som både mangler reelle beviser og som framstår som så komplekse og altomfattende at de framstår som helt usannsynlige. Realiteten er nemlig at ekte konspirasjoner, i form av tilbakeholdelse av informasjon og uerklærte samarbeidsmønstre, er et sentralt aspekt ved både nasjonal og internasjonal politikk.

LES OGSÅ: Pegida og kampen for en ny ny jødeparagraf

Jaquessons “antisemittiske” spørsmål

De siste ukene har følgende utsagn, som Kari Jaquesson har kommet med i et Facebookinnlegg, skapt voldsomme reaksjoner, med anklager om at Jaquesson sprer antisemittisme. I følge fire forskere ved Holocaust-senteret, ligger det i Jaquessons utsagn et implisitt premiss om at Israel og “den skjulte jødemakten» står bak IS:

De fire sier: “I konspirasjonsforestillingenes verden er det ofte de mest spektakulære sannhetene som vi holdes i uvitenhet om. Og hva ville vært det mest spektakulære? Jo, at IS og Israel ikke er motstandere, slik vi tror, men faktisk samarbeider. At militante islamister, enten tilknyttet eller inspirert av IS, har utført angrep mot jøder i både København, Brussel og Paris spiller liten rolle.

Det Jaquesson faktisk har gjort, er å stille et åpent spørsmål ved hvorfor IS “som liksom skal være så ekstreme islamister”, ikke angriper Israel. Som hun selv presiserer, indikerer hun ikke at Israel står bak IS. Det spørsmålet derimot impliserer, er at IS’ manglende fokus på Israel indikerer at organisasjonen faktisk er noe annet enn det bildet av en fanatisk antivestlig organisasjon som vanligvis gis i vestlig presse.

De “opplagte” grunnene til at IS ikke angriper Israel, som nevnes av noen av Jaquessons kritikere, at IS allerede kjemper på flere fronter og at Israel har en av verdens best trente militære styrker – og atomvåpen, er på ingen måte så opplagte. At IS kjemper på flere andre fronter er åpenbart riktig, men denne påpekninga forklarer jo ikke hvorfor IS har valgt å prioritere kampen mot de Iranvennlige regjeringene i Syria og Irak, og ikke Israel.

Israels sterke militære posisjon kan heller ikke forklare at ekstreme jihadister, som ellers utviser ekstrem dødsforakt, ikke våger seg på angrep på Israel. Realiteten er jo at organisasjoner som Hamas og Hizbollah, som rår over langt mindre ressurser enn det IS nå gjør, gjennom mange år har sloss mot nettopp Israel.

Følg pengene – til Gulfstatene
Ved siden av å stille det “antisemittiske” spørsmålet om hvorfor IS ikke angriper Israel, har Kari Jaquesson i det samme innlegget også gjort seg skyldig i å oppfordre til å “følge pengene”, altså undersøke hvem som står bak og finansierer IS. Holocaustforskerne hevder at det å oppfordre til å “følge pengene” spiller på gamle fordommer mot “pengejøden”, spesielt siden Jaquesson tidligere i innlegget har trukket inn Israel.

LES OGSÅ: Den evig aktuelle natten

Tar vi faktisk oppfordringa om å “følge pengene”, kommer vi, i tilfellet IS, verken til Israel eller til jøder, men til styrtrike arabere bosatt i Gulfstatene. Det interessante med dette, er at ingen av de som har finansiert IS har blitt tiltalt for terrorfinansiering, og det er neppe fordi ingen vet hvem de er. Tvert imot, for å sitere general Martin Dempsey, formannen i Joint Chiefs of Staff i Senatet i 2014: «Jeg kjenner viktige arabiske allierte som finansierer dem«.

Det fins en lang rekke av avsløringer og nyhetssaker, direkte sitater fra involverte og annet, som tydelig viser at Vestens allierte i Gulfrådsstatene på ulikt vis har bidratt til framveksten av IS og deres ideologiske tvilling, den al-Qaida-tilknytta Jabhat al-Nusra i Syria. Vesten har ikke gjort noe for å stanse dette, tvert imot. Vesten har intensivert våpenleveranser til de samme statene.
Som jeg har skrevet om mer detaljert tidligere, fins det klare indikasjoner på at Gulfrådsstatenes strategi med å støtte ekstremistiske sunnijihadister i Irak og Syria ikke bare er noe Vesten har vendt det blinde øye til, men noe vestlige diplomater og politikere har kjent til og godkjent.

I en artikkel fra 2007, siterer den berømte gravejournalisten Seymour Hersh en amerikansk regjeringsrådgiver som hevder at den saudiske etterretningsjefen, prins Bandar bin Sultan, hadde gitt Det hvite Hus de nødvendige forsikringene om at ekstremistene i IS’ forløperorganisasjon kan kontrolleres: ‘Vi skapte denne bevegelsen, og vi kan kontrollere den.’ Og ifølge den samme regjeringsrådgiveren var framveksten av en ny ekstrem sunniislamistisk terrorgruppe i Midtøsten derfor i sin skjønneste orden:

‘Det er ikke det at vi ikke ønsker at salafistene skal kaste bomber; det handler om hvem de kaster dem mot—Hizbollah, Moqtada al-Sadr, Iran, og syrerne, hvis de fortsetter å samarbeide med Hizbollah og Iran.

Bildet Hersh gir av IS’ forløper som en Saudi-støtta organisasjon, bekreftes av flere andre og gjensidig uavhengige kilder i ettertid, blant andre av Iraks tidligere statsminister Nouri al-Maliki, og en qatarisk regjeringsrådgiver som ble intervjuet av Steve Clemmons i The Atlantic.

Konspirasjonsteoriteoretikernes rolle
Det viktige kritiske fokuset som ligger i Jaquessons spørsmål og oppfordringer er altså ikke noen forhåndsbestemt oppfatning om at siden IS ikke angriper Israel, må Israel stå bak og finansiere organisasjonen for å tjene på det, slik kritikerne har utlagt det. Det viktige ved spørsmålene er at de retter fokus mot det faktum at IS prioriterer angrep mot Irans allierte framfor å angripe vestallierte Israel, og at dette sannsynligvis henger sammen med at IS har blitt hjulpet fram av andre vestallierte, særlig i Gulfrådsstatene. Disse ønsker ikke at IS skal angripe Israel, men Irans allierte, og det er nettopp det IS gjør.

Alt tyder på at det er kombinasjonen av naivitet når det gjelder Vestens mål i regionen, uvitenhet om den faktiske historikken bak IS’ framvekst, og latskap i form av motvilje mot å sette seg inn i nytt materiale før en konklusjon trekkes, ikke noe aktivt ønske om å tjene maktas interesser, som gjør at de norske forskerne avviser viktige spørsmålsstillinger knyttet til IS’ politiske karakter som antisemittisk konspirasjonsteori. Effekten er likevel den samme: Selv om koblingene mellom IS og Vestens allierte har vært omtalt i en rekke medier internasjonalt, våger ikke mainstreammedier i Norge å ta i materien. En viktig grunn kan være at journalistene frykter å bli brennmerket som konspirasjonsteoretiker og/eller antisemitt.

Når de kritiske spørsmålene rundt Vestens og Vestens alliertes rolle og bruk av IS og andre ekstremistiske salafistorganisasjoner i sitt geopolitiske spill mot Iran knebles gjennom usaklig stempling som antisemittisk konspirasjonsteori, blir det stående et forklaringstomrom knyttet til hvorfor IS eksisterer og har fått den styrken den har. Dette tomrommet fylles med banale og feilaktige forestillinger om at monsteret IS er et ektefødt produkt av islam som religion og kulturen i den muslimske verden.

På den måten bidrar Holocaustforskernes grunnløse stempling av kritiske spørsmål rundt IS’ politiske karakter som antisemittisk konspirasjonsteori, til å spre en av de formene for rasisme som fra før er mest utbredt i den norske befolkinga, nemlig rasistiske fordommer mot islam og muslimer. Det var neppe hensikten, men det er effekten. Derfor er det veldig viktig for den antirasistiske bevegelsen ikke bare å reagere kraftig mot de som faktisk promoterer antisemittiske konspirasjonsteorier, men også reagere kraftig mot de som kommer med falske anklager om antisemittisme, slik blant andre forskerne ved Holocaust-senteret har gjort mot Kari Jaquesson.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.