Den nyttige fienden

Illustrasjonsfoto: Wikimedia Commons

Den såkalte Islamske Statens framvekst må forstås i lys av nytten terrorgruppa har hatt og har i kampen mot Irans innflytelse i Irak, og som legitimering for lenge ønsket vestlig intervensjon i Syria.

Torgeir Salih Holgersen
About Torgeir Salih Holgersen (10 Articles)
Torgeir Salih Holgersen er lektor og lærebokforfatter. Han underviser i geografi, samfunnsfag og historie på Blindern videregående skole.

Opprinnelsen til dagens IS var en liten terrorgruppe under ledelse av jordaneren Abu Musab al-Zarqawi. Al-Zarqawi ble verdenskjent tidlig i 2004, via et brev som angivelig skulle til Osama bin Laden, men som ble oppfanget av etterretning på veien dit. Selv om det i teorien var et brev ment for al-Qaida-lederen, bar formen på brevet mer preg av en appell til et globalt publikum.

I brevet som ble lagt ut og fortsatt finns på US State Departments hjemmeside, og som ble tilrettelagt for pressen på en rekke språk av amerikanske myndigheter, skriver al-Zarqawi blant annet følgende:

Sjiaene har erklært en hemmlig krig mot islams folk. De er sunnienes nære, farlige fiende, selv om amerikanerne også er en erkefiende. Faren sjiaene representerer er imidlertid større, og skaden de påfører [den islamske] nasjonen er verre og mer ødeleggende enn den skaden amerikanerne forvolder.

“Den mest vellykka psyop’en”

Wikileaks offentliggjorde i februar 2012 en intern e-postutveksling i etterretningsselskapet Stratfor, som har nære bånd til det militærstrategiske etablissementet i USA, som kaster lys over USAs geopolitiske visjon med Irakinvasjonen:

USA vil ønske at det dannes en regjering i Baghdad som kan tjene som en sterk motvekt til Iran og følge en politikk som er vennlig overfor amerikanske interesser.

Offentliggjøringen av Zarqawibrevet skjedde i en situasjon hvor denne visjonen var i ferd med å bryte sammen.

USAs utfordring var og er at flertallet av Iraks befolkning er sjiamuslimer, og de best organiserte politiske gruppene blant Iraks sjiamuslimer fra før invasjonen var de Iranstøttede partiene SCIRI og Dawa. USAs opprinnelige overgangsplan inkluderte derfor ikke direkte demokratiske valg, men la opp til indirekte valg av regjering via provinsforsamlinger bestående av “notabiliteter”, en prosess som USA i større grad antok å kunne kontrollere. Prosessen minnet mye om den politiske prosessen som ledet fram til valget av Hamid Karzai, som var USAs foretrukne kandidat, til president i Afghanistan.

USAs problem var at den åndelige lederen for flertallet av Iraks sjiamuslimer, Ali al-Sistani, ikke aksepterte denne planen. I januar 2004 mobiliserte al-Sistani og de Iranvennlige partiene hundre tusen i en demonstrasjon i Baghdad med krav om umiddelbare valg.

I første halvår 2004 var det også i ferd med å bli bygd opp en brei motstandsfront som forente sunnidominerte væpnede motstandsgrupper og den unge sjiamuslimske teologen Moqtada al-Sadrs Mehdihær. Helt konkret kom alliansen til uttrykk ved at tusenvis av fattige sjiamuslimer i Baghdad samlet inn blod til kjempende sunnimuslimer i Falluja. Som respons til dette, ble portretter av sjiateologen al-Sadr båret rundt på demonstrasjoner mot okkupasjonen i mange sunnidominerte irakiske byer.

Det politiske og militære presset skapte til sammen et så sterkt press mot okkupantmakta at USA måtte gå med på en langt raskere overgangsprosess mot irakisk uavhengighet enn det som i utgangspunktet var planlagt. Kompromisset ble en formalisert irakisk uavhengighet der Paul Bremer overlot makta til en ny irakisk administrasjon i en offisiell seremoni som ble avholdt i 28. juni 2004. Det var i praksis Bremer som hadde valgt ut den nye statsministeren, Ayad Allawi, men for å godta denne prosessen, ble de iranvennlige partiene gitt løfter om demokratiske valg tidlig i 2005.

Kampanjen for å “spre kunnskap” om al-Zarqawis gruppes agenda hadde som eksplisitt målsetting å slå inn en kile mellom motstandsbevegelsen og Iraks sjiamuslimske flertall. Effekten ble av brigadegeneral Mark Kimmitt omtalt på følgende måte: “Zarqawi-PSYOP-programmet er den mest vellykkede informasjonskampanjen til dags dato.”

Men det amerikanske “Psyop-programmet” var også en suksess for al-Zarqawi. Den store publisiteten kampanjen ga, var helt i tråd med en av al-Zarqawis målsettinger, beskrevet i brevet, om en “klar mediaorientering” for å etablere “strategisk dybde og rekkevidde blant brødre i utlandet og blant mujahedin”

Sekterisk tortur på TV

Okkupasjonsmyndighetene bidro ikke bare til publisering av al-Zarqawis budskap. De bidro også mer direkte til å bekrefte det bildet av sekterisk borgerkrig som al-Zarqawi ønsket å spre. Et viktig bidrag var opprettelsen av en egen døds- og torturskvadron knyttet til det irakiske innenriksdepartementet, kalt Ulvebrigaden. I et notat fra USAs Council of Foreign Relation fra november 2005, blir Ulvebrigaden omtalt som et underbruk av SCIRI-partiets Badrbrigade.

Denne framstillinga ble i høy grad forsterket gjennom et “realityshow” på den statseide og USA-finansierte TV-kanalen Al-Iraqiya, kalt “Terrorisme i lovens vold”. Her fikk man se tilfangetatte, åpenbart torturerte, antatte terrorister tilstå sine forbrytelser foran åpent kamera. De angivelige terroristene som ble vist fram på TV, var konsekvent sunnimuslimer, mens politioffiserene i Ulvebrigaden som sto fram på TV, var konsekvent sjiamuslimer.

Brigadens overordnede fra den ble operativ og fram til april 2005, var imidlertid sunnimuslimen Falah Hassan al-Naqib, innenriksminister i den USA-utnevnte regjeringa til Ayad Allawi. Al-Naqib var en nær alliert av Allawi, og hadde selv hadde vært i eksil i USA før invasjonen.

Ulvebrigadens opptreden svarte i stor grad til en hemmelig Pentagon-strategi om å opprette en dødsskvadron med frie fullmakter til å likvidere politiske motstandere. Denne ble avslørt 9. januar 2005 i en artikkel i Newsweek med tittelen “The Salvadoran Option”. I artikkelen utpekes Ayad Allawi personlig som en av strategiens ivrigste tilhengere.

Det er også kjent at Ulvebrigaden og USAs okkupasjonsstyrker opererte i tospann i det nordlige Irak. Senere har dokumenter lekket til Wikileaks, har også avslørt at USA var fullt klar over hvordan Ulvebrigadens virksomhet bidro til å piske opp sekterisk hat.

Saudiarabisk oppvigleri

Gradvis fra midten av 2005, og for fullt i etterkant av bombeaksjonen mot den sjiamuslimske Al-Askarimoskeen i Samarra 22. februar 2006, endret krigen i Irak karakter fra primært å være en krig mellom opprørsgrupper og amerikanske og andre okkupasjonsstyrker, til det som framsto som en full borgerkrig mellom sjia- og sunnimuslimer.

Professor Toby Jones har påpekt hvordan USAs nære allierte Saudi-Arabia bidro aktivt til å piske opp stemningen ved, tross sin ellers svært strenge sensurpraksis, å tillate sendt TV-prekener som oppfordret sunnimuslimer til å intensivere kampen mot sjiamuslimene:

Noen av de mest framtredende ikke-offisielle religiøse stemmene i Saudi-Arabia, inkludert Saffar al-Hawali, Nasr al-Umar og Abdallah bin Jibreen, har oppfordret til vold mot sjiaene i Irak og andre steder. I desember 2006 sendte flere titalls saudiarabiske teologer, sammen med noen sunniteologer i Irak, rundt et opprop som oppfordret til å intensivere, heller enn å dempe, den sekteriske volden. Riyadh har forholdt seg taust til dette.

Jones påpeker videre at toleransen overfor offentlige oppfordringer til vold mot sjiamuslimer, kom parallelt med at landet, i frykt for kritisk vinklede artikler, blokkerte tilgangen til Wikipedia fra alle nettbrukere i landet.

Det finns ingen spor av at USA på noe tidspunkt har brukt noen form for pressmiddel for å få Saudi-Arabia til å stanse oppvigleriet. Tvert imot ble de militære forbindelsene mellom USA og Saudi-Arabia intensivert i den samme perioden, gjennom oppstart av forhandlinger om et storstilt våpenkjøp i 2007.

I følge en artikkel fra 2007, siterer Seymour Hersh en amerikansk regjeringsrådgiver som hevder at den saudiske etterretningsjefen, prins Bandar bin Sultan, hadde gitt Det hvite Hus de nødvendige forsikringene om at ekstremistene kan kontrolleres: ‘Vi skapte denne bevegelsen, og vi kan kontrollere den.’Og ifølge den samme regjeringsrådgiveren, var framveksten av en ny ekstrem sunniislamistisk terrorgruppe i Midtøsten da i sin skjønneste orden:

Det er ikke det at vi ikke ønsker at salafistene skal kaste bomber; det handler om hvem de kaster dem mot—Hizbollah, Moqtada al-Sadr, Iran, og syrerne, hvis de fortsetter å samarbeide med Hizbollah ogIran.”

Motstandsfronten splittes

I offisielle framstillinger av Irakkrigen, som PBS-produserte “Irak – et land i oppløsning”, som nylig ble sendt på NRK, blir overgangen til borgerkrig framstilt som en katastrofe som amerikanerne ønsket å unngå, fordi borgerkrig ville gjøre Irak uregjerbart, og på den måten presse USA til å måtte trekke seg ut. Det er identisk med teorien som Abu Musab al-Zarqawi la fram i sitt famøse, vidt og bredt publiserte, brev.

Det beste fra amerikansk perspektiv ville utvilsomt vært et stabilt, fredelig og USA-vennlig irakisk regime, som ville vært i stand til å ivareta sin egen dag-til-dag-sikkerhet, samtidig som det ville tillatt USA permanente baser i landet. Men det var ikke lenger noe sannsynlig scenario fra og med første halvår 2004. Selv om en irakisk borgerkrig var et propagandanederlag i forhold til krigsmotstanderne på hjemmebane, var det ikke det verste scenariet fra et amerikansk geopolitisk perspektiv.

Enda mye verre ville det være om utfallet hadde blitt at okkupasjonen hadde lyktes med å forene irakerne, mot USA, og at sluttproduktet ville bli en ydmykende amerikansk uttrekning. Det verst tenkelige resultatet var ikke et Irak i borgerkrig, men et fredelig og stabilt, fritt og uavhengig Irak, i allianse med Iran, Syria, Hizbollah og Hamas, mot USA og Israel.

Dersom “Blodalliansen” fra våren 2004, mellom opprørsgrupper i sunnitriangelet og Iranvennlige Hizbollahinspirerte sjiagrupper, anført av Moqtada al-Sadr, hadde fått mulighet til å utvikle seg videre, ville et slikt scenario kunne blitt en realitet. Med borgerkrigen som fulgte etter bombinga av al-Askarimoskeen, var et slikt scenario lagt dødt for svært lang tid framover.

Et pressmiddel mot sjiapolitikere

Borgerkrigen ga samtidig amerikanerne nye forhandlingskort i den politiske prosessen i Irak. Selv om flere sunnimuslimer deltok i nyvalget i desember 2005 enn hva tilfellet hadde vært i januar samme år, ble resultatet i begge valgene en klar seier til den Iranvennlige Iraks Nasjonale Allianse, som hadde uttrekning av alle utenlandske styrker som punkt en i sitt program.

Intern maktkamp innad i regjeringsalliansen gjorde at statsminister Ibrahim al-Jaafari var blitt avhengig av støtte fra Moqtada al-Sadrs støttespillere for å holde seg ved makta. Dette gjorde han lite villig til å fravike regjeringspartiets program og lite villig til å samarbeide med USA om å presse gjennom etablering permanente baser. USA brukte da sin makt og innflytelse via sine allierte blant de kurdiske partiene og Ayad Allawis partigruppe, til å presse al-Jaafari ut av statsministerposisjonen i 2006. Det sentrale argumentet som USAs allierte brukte for å utmanøvrere al-Jaafari, var at han hadde ført en sekterisk politikk som ekskluderte sunniene, og at det var en hovedårsak til utviklinga av sekterisk borgerkrig.

Etterfølger fra samme parti, Nouri al-Maliki, framsto tilsynelatende som mer samarbeidsvillig. Al-Maliki var villig til å bruke makt for å få Moqtada al-Sadr til å holde en lav profil og han ga inntrykk av å være villig til å arbeide for å få til en avtale om permanente amerikanske militærbaser.

En artikkel fra Associated Press 21. mars 2006, uttrykte trolig amerikanske forventninger da den, uten å sitere noen, antok at “sjiamuslimene, som er i ferd med å ta makta i Baghdad, vil kunne bestemme seg for at de trenger langsiktig amerikansk beskyttelse mot opprørske sunnimuslimer. Seymour Hersh utdyper det samme bildet når han siterer Patrick Clawson, ved Washington Institute for Near East Policy:

Nærere bånd mellom USA og moderate eller til og med radikale sunnier, kan skape “frykt” i statsminister Malikis regjering og “gjøre han bekymret for at sunniene faktisk kan vinne“ borgerkrigen. Clawson uttalte at dette ville kunne gi Maliki et insentiv til å samarbeide med USA i å slå ned militante sjiamilitser, slike som Moqtada al-Sadrs Mehdihær.

Den islamske staten i Irak

Før bombinga av Al-Askari-moskeen, var al-Zarqawis gruppe i stor grad et utskudd blant de væpna motstandsgruppene som ble fordømt for sin sekterisk splittende strategi. Også al-Qaidas daværende nestkommanderende, og nåværende leder, Ayman al-Zawahiri, tok offentlig avstand fra al-Zarqawis strategi.

Etter at borgerkrigen brøyt løs for alvor, framsto gruppas anti-sjiaideologi som langt mer meningsfull. Al-Zarqawi selv ble drept i et amerikansk bombeangrep i juni 2006, men i det borgerkrigsklimaet som var skapt, levde gruppa og dens ideologi videre. Rekrutteringa fra unge irakisk-arabiske sunnimuslimer økte kraftig, og samtidig fikk bevegelsen økt forståelse og sympati blant andre sunnidominerte motstandsorganisasjoner.

13. oktober 2006 gikk det som tidligere hadde vært al-Zarqawis gruppe sammen med fire andre opprørsgrupper, og utropte etableringa av Dawlat al-ʻIraq al-Islāmīya – Den islamske staten Irak – ISI, med tilslutning fra seks stammer i Anbarprovinsen.

Allianse med gamle sunniopprørere

Framveksten av ISI som den dominerende aktøren blant sunniopprørerne, skapte også et rom for en ny allianse mellom USA og sunniarabiske stammeledere som både hadde deltatt i motstandskampen og den etterfølgende borgerkrigen, men som ikke ønsket å underordne seg ekstremistene i Den islamske staten i Irak.

Grunnlaget for den nye alliansen mellom USA og de sunniarabiske stammeledere som ble samlet i de såkalte Oppvåkningsrådene (arabisk Al-Sahwa), var motstand mot ISIs religiøse ekstremisme, men like mye felles ønske om å skape en motvekt mot den sjiadominerte og Iranvennlige irakiske regjeringa. Oppvåkningsrådene etablerte egne militære avdelinger som ble kalt “Iraks Sønner” som fra 2007 fikk moderne våpen og lønn direkte fra USA.

“Iraks Sønner” ble, sammen med en midlertidig økning av antallet amerikanske styrker på bakken i Irak, en militær suksess. I 2010 var ISI langt på vei nedkjempet.

“Dytte opp Sunnier”

I kjølvannet av den sekteriske borgerkrigen, klarte den tidligere USA-utnevnte statsministeren, Ayad Allawi, å samle de fleste sunniarabiske politiske gruppene i en felles partiblokk inn mot valget i 2010. Statsminister Nouri al-Maliki brøyt samtidig ut av Iraks Nasjonale Allianse, og etablerte sin egen blokk, Rettsstatskoalisjonen.

Samlingen av sunnipartiene under Allawi, og splittelsen av den sjiadominerte alliansen, førte til sammen til at Allawis blokk endte opp som det største partiet ved det irakiske valget i 2010, men de to store sjiadominerte alliansene var fortsatt betydelig større til sammen. Den tidligere nevnte Stratforkorrespondansen kaster lys over den politiske strategien til USA i det politiske spillet som fulgte:

USA, Saudi-Arabia og Tyrkia har en strategisk interesse i å sikre at Ayad Allawis al-Iraqiya- liste, som ble størst ved valget og representerer et stort antall sunnier, tar ledelsen i å danne en ny regjeringskoalisjon. Iran, derimot, kjemper for å få statsminister Nouri al-Malikis hovedsakelig sjiastøttede Rettsstatskoalisjon (som ble nest størst i antall seter) lede regjeringen sammen med Irans sterkeste sjiaallierte i det tredje største partiet, Iraks Nasjonale Allianse.

Det ble til slutt Iran som vant det politiske spillet om hvem som skulle danne regjering i Irak etter valget i 2010, og året etter ble det klart at statsminister al-Maliki, på tross av hva han tidligere hadde indikert, sto på at alle amerikanske styrker skulle ut av Irak innen utgangen av 2011. Stratfor-strategene oppsummerte situasjonen slik:

Iran kan bli mer fleksibelt når det gjelder å garantere sunniplasser i den irakiske regjeringen dersom USA imøtekommer deres krav om regimesikkerhet, regional anerkjennelse og retten til et atomprogram. Men dette er en høy pris som USA ikke ser ut til å være nær å vurdere.

Ettersom USA […] ikke kan stole på å beholde sine styrker ut over 2011 og ikke synes å ha nok innflytelse innad i den irakiske regjering til å presse gjennom sin politiske vilje, gir det lite mening for USA å inngå noen forståelse med Iran om dannelsen av regjering når det er snakk om å forhandle fra en slik svak forhandlingsposisjon og når iranerne uansett ser ut til å oppnå det de ønsker.

Heller enn å forhandle fram en politisk maktdelingsavtale med Iran via deres allierte i Irak, anbefaler etterretningsselskapet USA å gå for en plan B som handler om å bygge motmakt til Iran regionalt, med forgreininger inn til Iraks sekteriske motsetninger:

En koalisjon av styrker gjennom våpenhandelsavtaler, diplomatisk anerkjennelse, penger osv, som vil bli ledet av Tyrkia og Saudi-Arabia […] vil være nøkkelen til å dytte opp Iraks sunnier […] i fravær av amerikanske militære styrker.

Den syriske borgerkrigens geopolitikk

Da opprøret mot Bashar al-Assads diktatur i Syria brøyt ut i kjølvannet av den arabiske våren i 2011, fikk det umiddelbart full støtte både fra Vesten og fra de eneveldige monarkiene på den arabiske halvøya. Forsøk på å få vedtatt en resolusjon i FNs Sikkerhetsråd som kunne legitimere en internasjonal militærintervensjon, strandet imidlertid på veto fra Russland og Kina i februar 2012.

I april 2012 ble det i stedet vedtatt opprettet en observatørstyrke med mandat om å prøve å framforhandle en våpenhvileavtale. Initiativet mislyktes. Lederen for observatørstyrken, norske Robert Mood, fortalte på et møte i regi av Atlanterhavskomiteen på Høyres Hus 29. august 2012, at han flere ganger var nær ved å få til en avtale, men hver gang var avtalen blitt torpedert, ikke av Russland eller Kina, men gjennom provokative uttalelser fra USA og de andre vestlige stormaktene.

Mange framstående norske politikere, forskere og mediefolk var til stede på møtet. Når uttalelsene ikke har blitt offentlig gjengitt, er det fordi det i utgangspunktet var referatforbud fra møtet. Det Mood uttalte, var imidlertid av så stor betydning for å forstå de ulike aktørenes hensikter i det geopolitiske spillet rundt Syria og Irak, at jeg likevel velger å gjengi uttalelsen her.

Ganske nøyaktig samtidig med at Robert Mood gjorde fåfengte forsøk på å få i stand våpenhvile, begynte vestligproduserte våpen å strømme til de syriske opprørerne, fra baser i Qatar og Saudi-Arabia, via Tyrkia. I følge New York Times fulgte CIA våpentransportene nøye, angivelig for å sikre at våpnene ikke skulle komme ekstreme islamister i hende.

Senator og tidligere republikansk presidentkandidat, John McCain, er en av få til å snakke åpent om den geopolitiske begrunnelsen for å støtte det syriske opprøret:

Det å få slutt på Assadregimet vil kutte Hizbollahs livslinje til Iran, eliminere en lenge eksisterende trussel mot Israel, styrke Libanons suverenitet og uavhengighet, og påføre det iranske regimet et strategisk nederlag. Det vil være en geopolitisk suksess av øverste klasse. Mer enn alle sterke moralske og humanitære grunner, er dette årsaken til at Assad ikke må tillates å lykkes og forbli ved makta: Vi har en klar nasjonal sikkerhetsinteresse i hans nederlag.

En fredsavtale som innebærer maktdeling mellom al-Assad og opposisjonen, ville neppe imøtekommet de geopolitiske målsettingene som er sentrale for Israel, USA, Saudi-Arabia og de andre monarkiene i Gulfrådet. Kun en full kapitulasjon fra al-Assad og hans støttespillere vil med sannsynlighet kunne innfri de målsettingene som McCain peker ut.

Jihadistene væpnes

Også for ISI ble den syriske borgerkrigen en mulighet for å gjenoppbygge styrke. Allerede kort tid etter at opprøret brøyt ut, ble de første ISI-agentene sendt til opprørskontrollerte deler av Syria. De innsendte agentene bygde opp den al-Qaida-affilierte motstandsgruppa Jabhat al-Nusra som ble formelt annonsert i januar 2012.

Så seint som sommeren 2012 ble Jabhat al-Nusra og andre salafistgrupper vurdert som en marginal del av det syriske opprøret, med rundt 600 av totalt 60 000 stridende. Ved inngangen til 2013 hadde al-Nusra imidlertid etablert seg som en sentral aktør, som av flere ble sett på som den mest effektive motkraften til al-Assadregimet. Det var grunnen til at Tyrkia stilte seg kritisk til USAs beslutning om å definere al-Nusra som en terrororganisasjon i desember 2012.

Den dramatiske styrkelsen av Jabhat al-Nusra skjedde altså parallelt med våpenleveranser til angivelig moderate og demokratisk innstilte opprørsgrupper. Steve Clemons i The Atlantic har en forklaring på dette:

Qatars omfattende militære og økonomiske støtte har kommet Jabhat al-Nusra til gode i så stor grad at en tjenestemann i Qatar fortalte meg at han kan gjenkjenne al-Nusra-kommandanter ut fra hvilke boligkvarterer de kontrollerer i ulike syriske byer.

Hvis CIAs involvering i våpenleveransene virkelig var for å hindre at ekstreme islamister fikk tak i våpen ment for andre opprørsgrupper, må vi kunne fastslå at CIA vært usedvanlig lite dyktige.

Saudistøtte til sunniopprør i Irak

I krass motsetning til monarkiene på den arabiske halvøya, har regjeringa i Irak vært helt avvisende til væpning av opprørerne. Irak har i stedet tillat Iran å fly inn våpen til Assadregimet på tross av innstendige oppfordringer fra USA om å stanse våpenstrømmen til regimet over irakisk luftrom.

I januar 2013 startet en bølge av protester i de sunnidominerte områdene av Irak. Opprøret startet som en sosial protest mot vilkårlig statlig maktbruk, korrupsjon og dårlige offentlige tjenester. Innledningsvis fikk protestene støtte også fra sjialeder Moqtada al-Sadr. ISI søkte imidlertid raskt å kapitalisere på opprøret, ved å gå ut med en oppfordring til de protesterende sunnimuslimene om å ta opp våpen mot den sjiadominerte regjeringa.

Uttalelser fra de ledende USA- og Saudi-støttede opposisjonspolitikere, som Ayad Allawi, om at Iraks sunnimuslimer spesifikt blir diskriminert og undertrykket av den sjiadominerte regjeringa, har gitt det som i utgangspunktet var sosiale protester en sekterisk retning. Framstillinga av al-Malikis politikk som sekterisk diskriminerende, har også fått åpen støtte fra saudi-arabiske myndigheter.

Al-Maliki har på sin side anklaget Saudi-Arabia for å stå bak opprøret. I et intervju med TV-kanalen France 24, sa Iraks statsminister Nouri al Maliki følgende:

“Jeg anklager dem [Saudi Arabia] for å påføre oss og oppmuntre terrorbevegelser. Jeg anklager dem for å støtte dem [terrorgrupper] politisk og i media, for å støtte dem med penger og for å kjøpe våpen til dem… Jeg anklager dem [Saudi Arabia] for å føre en åpen krig mot den irakiske regjeringen.”

Spørsmålet er så om det er al-Malikis faktiske politikk som har bidratt til å bekrefte IS-propagandaen, eller om det er de USA- og Saudi-støtta opposisjonspolitikerne som, i likhet med IS, spiller opp de sekteriske motsetningene for å oppnå politisk gevinst. Uttalelser fra Obamaadministrasjonen USA, såvel som andre politikere og kommentatorer i Vesten, har i all hovedsak fulgt den saudiarabiske framstillinga om at al-Maliki har stått for en sekterisk politisk diskriminering som har framprovosert opprøret.

Det faktum at Moqtada al-Sadr opprinnelig uttrykte støtte til protestene, illustrerer imidlertid at problemene med mangel på tilgang på offentlige tjenester på ingen måte er noe som bare rammer sunnidominerte områder i Irak. Det kan virke som et svakt forsvar for al-Maliki at det ikke bare er sunnimuslimer som er misfornøyd med hans korrupte og udugelige regjering, men i forhold til spørsmålet om hvem det er som sprer det sekteriske hatet som ISI har bygger seg opp på, er det relevant.

For det andre er det ikke riktig at al-Maliki har villet ha sjiamuslimer i alle maktposisjoner. 7 av 35 ministre i hans siste regjering var sunniarabere, og lederen for det tredje i hovedsak sunniarabiske partiet, partiet til den tidligere Baathisten Saleh al-Mutlaq, har blitt inkludert i al-Malikis regjering, med al-Mutlaq som visestatsmininster.

Mutlaqs partigruppe hadde i 2005, altså før ISI tok over som dominerende aktør, de næreste forbindelsene til den væpna motstandsbevegelsen blant sunnimuslimene. Mutlaqs parti var blant annet i sin tid det eneste som stemte imot den nye irakiske grunnloven.

Det at to største sunnipartiene har stått utenfor regjeringa, handler derfor ikke om at al-Maliki ikke vil ha sunnier i regjeringa, men om at de to partiene, på aktiv oppfordring fra sine støttespillere i USA og Saudi-Arabia, har stilt krav om politisk innflytelse, særlig i forhold til Iraks geopolitiske orientering, som al-Maliki ikke har villet gå med på.

“ISIS har vært et Saudi-prosjekt”

I april 2013 erklærte ISIs leder Abu Bakr al-Baghdadi at ISI og Jabhat al-Nusra var ett og det samme, og at de fra da av skulle kalles med et felles navn, Islamsk stat i Irak og al-Shaam – ISIS. (Al-Shaam kan grovt oversettes med det historske begrepet “Levanten”. Derfor brukes også forkortelsen ISIL) Dette var ikke koordinert med ledelsen i Jabhat al-Nusra i Syria. Det ble dermed ingen forening, men tvert imot et brudd mellom de to organisasjonene som begge til da anså seg som del av al-Qaida. Al-Qaidas sentrale ledelse tok parti for al-Nusra, og ISIS har dermed i etterkant ikke vært å regne som del av al-Qaida-nettverket. Likevel klarte ISIS å etablere seg som en selvstendig aktør i det østlige Syria, som raskt har utvidet sitt innflytelsesområde.

En av årsakene til IS’ framvekst er at de andre opprørsgruppene har gjort seg dypt upopulære i befolkninga på grunn av plyndring og vilkårlig maktbruk. IS har derimot respektert folks private eiendom, og har samtidig vært konsekvent i håndhevinga av sin rigide og brutale praktisering av islamsk lov. Selv om dette av mange, spesielt blant minoritetene, har blitt opplevd som ekstrem undertrykkelse, har det for mange i den sunniarabiske majoriteten, også gitt en opplevelse av forutsigbarhet, og dermed en slags trygghet for en traumatisert befolkning. IS har også etablert statsfunksjoner som renhold og et visst nivå av offentlig velferd, som har gitt bevegelsen popularitet i de fattigste delene av den sunniarabiske majoritetsbefolkninga.

Det at de ekstreme islamistene i ISIS har kunnet opptre generøst overfor lokalbefolkninga der andre opprørsgrupper har måttet opptre som gangstere for å kunne finansiere sin videre kamp, viser viktigheten av penger i krig, og åpner samtidig spørsmålet om hvor pengene kommer fra.

Når det gjelder penge- og våpenstøtte til ISIS, er dette noe saudiarabiske myndigheter selv benekter på det sterkeste. I følge BBC er Saudi-Arabia som stat uskyldig i å ha gitt penger og våpen ISIS. Derimot har Saudi-Arabia gitt støtte til andre islamistiske grupper i Syria, grupper som i betydelig grad har blitt rent over av, eller gitt seg over til, IS seinere. Den qatariske regjeringsrådgiveren som bekrefter at Qatar har kanalisert store økonomiske og militære midler til al-Qaida-affilierte Jabhat al-Nusra, bekrefter derimot al-Malikis framstilling om at ISIS har vært støttet av Saudi-Arabia: “ISIS har vært et Saudi-prosjekt”

Den islamske staten (IS) etableres

Oppbygging av sekteriske motsetninger som har gitt ISIS et innpass blant lokale sunniarabere, kombinert med økt tilgang til penger, våpen og kampvillige rekrutter fra hele verden, er den cocktailen som til sammen har lagt grunnlaget for ISIS eksplosive framrykking i Irak, og deretter også i Syria, gjennom sommeren 2014. Dette ledet fram til at ISIS-leder Abu Bakr al-Baghdadi selvhøytidelig antok tittelen khalif (som altså betyr etterfølger til profeten Mohammed), og pretensiøst sløyfet den geografiske avgrensinga i navnet på gruppa, som fra da av bare skal kalles Al Dawla al-Islamiyah – Den islamske staten (IS)

Som vist, har Saudi-Arabia, med full ryggdekning fra USA og Vesten, aktivt pustet til oppbyggingen av sekterisk hat helt tilbake til 2006. Som okkupantmakt spilte USA spillet også opp sekteriske motsetninger, særlig gjennom Ulvebrigaden og realityshowet “Terrorisme i lovens vold”. I nyere tid har Vesten også gitt full støtte til fortellinga om at sunnimuslimene i Irak utsettes for sekterisk diskriminering. Dette på tross av at sunnimuslimer beviselig er proporsjonalt representert i regjeringa, og på tross av at mangelen på offentlige tjenester bedre kan forklares med generell inkompetanse og korrupsjon, gitt at manglene også finns i andre deler av landet.

I 2004 ga USA den i utgangspunktet lille, marginale og utstøtte gruppa til al-Zarqawi stor publisitet gjennom det som ble omtalt som “Zarqawi-Psyop-programmet”. Siden har terrorgruppa primært sørget for sin egen publisitet, blant annet gjennom makabre henrettelsesvideoer.

Når det gjelder penger og våpen, har det strømmet til de ulike motstandsgruppene i Syria siden 2012. Om, og i så fall hvor mye, av de pengene og våpnene som IS har kontroll over i dag som har blitt levert direkte til gruppa fra Saudi-Arabia, og hvor mye som har kommet IS i hende gjennom erobringer og overløping fra andre grupper, er ulike kilder uenige om. Det er imidlertid ingen tvil om at IS har fått store bidrag fra enkeltpersoner i Gulfstatene, og ingen har blitt arrestert for ulovlig terrorfinansiering.

 

 

IS geopolitiske virkninger

Tilsynelatende er framveksten Den islamske Staten, et nederlag for USA og Vesten. IS halshogger vestlige journalister på bestialsk vis, og strømmen av tilreisende jihadister fra Vesten, skaper angst for terrorangrep når de vender tilbake.

Sett i forhold til det geopolitiske spillet mot Iran i Midtøsten, har IS’ framrykking imidlertid allerede bidratt til å styrke posisjonen til Vestens allierte. Den irakiske hæren framsto som et hjelpeløst offer stilt overfor godt utrustede, godt trente, kampvillige og fullstendig nåde- og skruppelløse IS-jihadister. Behovet for amerikansk strategisk bombing for å stanse IS’ framrykking, ga USA sterke forhandlingskort som har ført til at USA allerede har lyktes med et langvarig mål; å fjerne den Iran-vennlige statsministeren Nouri al-Maliki.

Den pressituasjonen som IS’ framrykking har stilt Irak overfor, gjør at det samme Irak som feiret uttrekningen av alle amerikanske styrker i 2011, nå ønsker NATO-styrker velkommen inn. Obamaadministrasjonen har allerede også klarlagt flere politiske betingelser for å bidra til å stanse IS, betingelser som alle er hundre prosent i tråd med langvarige strategiske prioriteringer for å kontre iransk innflytelse i Irak, slik det framkommer i Stratfor-korrespondansen fra 2011. Sentralt i dette er at (USA-allierte) sunnipolitikere skal få sentrale regjeringsposter knyttet til nasjonal sikkerhet.

Dersom presset lykkes, vil den strategiske effekten av dette for det første være at de Iranvennlige politikerne som har vunnet alle valgene i Irak, får mye mindre makt til å forme Iraks sikkerhets- og utenrikspolitikk. Dette vil på dramatisk vis kunne endre maktbalansen i den syriske borgerkrigen, som før IS-framrykkinga i Irak gikk sterkt i den syriske regjeringshærens favør. Fra å være overflygingsområde for iranske forsyninger til den syriske regjeringshæren, kan et Irak hvor USA- og Saudi-støttede politikere har hånd om de sentrale sikkerhetspostene i regjeringa, i stedet bli en ny base for opprørsgrupper og for saudisk, tyrkisk og annen vestalliert etterretning.

Legitimering for Syriaintervensjon

Det faktum at IS-kontrollert territorium befinner seg på begge sider av den syrisk-irakiske grensa, brukes også til å låne legitimitet til den lenge ønskede vestallierte militærintervensjonen i den syriske borgerkrigen.

Forsøkene på FN-legitimering for en intervensjon etter modell fra Libya, strannet i februar 2012 på russisk og kinesisk veto. Giftgassangrepet mot Damaskusforstaden al-Ghouta i august 2013, var nær ved å utløse an amerikansk-britisk-fransk militærintervensjon. Men i Storbritannia, hvor antikrigsbevegelsen fra 2003 fortsatt var aktiv, ble det bygd opp et press mot de folkevalgte for å gå imot intervensjon.

Mange husket løgnene som ble servert ti år tidligere for å legitimere Irakinvasjonen, noe som la grunnlaget for mistanker om at giftgassangrepet hadde vært en falsk flagg-operasjon. Seymour Hersh har i ettertid sitert anonyme kilder i CIA som hevder at gassangrepet var en falsk flagg-operasjon, organisert av tyrkisk etterretning i samarbeid med Jabhat al-Nusra: Generell krigstrøtthet etter 12 år med mislykket krigføring i Afghanistan, spilte også en viktig rolle. Forslaget om å gi regjeringen en krigsfullmakt overfor Syria, ble regelrett nedstemt.

Etter denne totale politiske ydmykelsen, annonserte Cameron at Storbritannia ikke kunne delta i noen militæroperasjon mot Syria. Med det økte presset mot Obama, som ikke ønsket å ta eneansvaret for det som ville blitt en upopulær krig, og la beslutninga over til Kongressen. Og der døde momentumet.

Verken mobilisering av Israel-lobbyen eller eksplisitte oppfordringer fra Israels ambassadør klarte å snu antiintervensjonsstemninga blant de som vanligvis er Israels mest betingelsesløse forsvarere, det kristenkonservative grunnfjellet i det republikanske partiet. En viktig grunn er trolig at ledere for Syrias kristne har arbeidet aktivt mot amerikansk støtte til de syriske opprørsgruppene.

Saudi-Arabia reagerte med raseri på at det ikke ble noen væpnet intervensjon mot al-Assad i etterkant av giftgassangrepet mot al-Ghouta i 2013. Spørsmålet er om det er noen sammenheng mellom dette, og IS voldsomme framrykking i etterkant, som flere mener at Saudi-Arabia har lagt til rette for.

Sikkert er det i alle fall at den folkemorderiske framferden til IS overfor alle ikke-sunnimuslimer, inkludert kristne, gjør at det blir langt lettere å selge inn en militærintervensjon for å stanse IS overfor opinionen i vestlige land, enn det viste seg å være å selge inn en intervensjon for å fjerne al-Assad direkte. Kristne som var skeptiske til å styrte al-Assad gitt at alternativet fort kan bli et islamistisk styre, vil på ingen måte protestere tilsvarende mot en intervensjon som offisielt kun er rettet mot IS, også om denne går inn på syrisk territorium, uten støtte fra syriske myndigheter.

Heller ikke på venstresida vil det være lett å mobilisere motstand mot å slå til mot den mest barbarisk kvinneundertrykkende og rasistiske gruppa verden har sett siden andre verdenskrig. Uten forståelse av at de bakenforliggende motivene kan handle om noe annet, og uten kunnskap om at de samme kreftene som nå vil slå til mot IS også har bidratt til å hjelpe gruppa opp og fram, vil det trolig være umulig.

Farlige konsekvenser

Både Storbritannia og USA sier nå klart at de åpner for bombing av IS i Syria. Obamaadministrasjonen bruker samtidig trusselen fra IS som brekkstang for å intensivere væpning og trening av andre syriske opprørsgrupper. Det er sannsynlig at en slik “trening” innbefatter utplassering av amerikanske og andre vestlige spesialstyrker, slik det skjedde under Libyakrigen i 2011. “De moderate opprørsstyrkene” kan også med sannsynlighet bli supplert med spesialstyrker fra Tyrkia, Saudi-Arabia og andre Gulfrådstater.

Strategisk bombing, som i utgangspunktet legitimeres ved å være rettet mot IS, men som etterhvert like gjerne kan rettes mot regjeringsstyrkene, og som kombineres med innrykk av spesialstyrker og opptrappet væpning av de offisielt vestligstøttede FSA-styrkene, og de offisielt Saudistøttede Islamsk Front-styrkene, summerer seg til en helhetlig militær offensiv som virkelig vil kunne snu krigslykken i den syriske borgerkrigen i opprørernes favør.

Når vestlige, tyrkiske og saudiarabiske styrker først er inne på syrisk territorium, er det ikke tenkelig at de vil nøytralisere IS og deretter trekke seg rolig ut, når det betyr at den syriske regjeringshæren vil gå inn og gjeninnta kontroll. Samtidig er det heller ikke sannsynlig at syriske regjeringsstyrker vil akseptere at intervensjonsstyrkene blir stående på syrisk område og bruke territoriet til å hjelpe andre opprørsgrupper fram. Resultatet vil derfor bli full krig mellom syriske regjeringsstyrker og intervensjonsmaktene. Da spørs det om Iran og Russland omsider vil godta at deres nære allierte faller i dragsuget av IS, eller om de er villige til å ta en nærkamp med USA, Tyrkia og Saudi-Arabia på syrisk territorium. Velger de det siste, spørs det også om krigen kan begrenses til syrisk territorium.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

13 Comments on Den nyttige fienden

  1. Dagfinn Klausen // at // Reply

    Takk skal du ha for din omfattende og gode analyse.
    Kan virke som om vesten har behov for en krig for å dekke over problemene i Økonomien, Finanssystemene og Dollaren som er i ferd med å bli erstattet som Reservevaluta. Vi får håpe Norge har vett på å stille seg på sidelinjen, og at krigen blir kortvarig og begrenset.

  2. ArneLanghelle // at // Reply

    Eg vil først takka Torgeir Salih Holgersen for ein interessant, kunnskapsrik og lærerik artikkel.

    Analysen hadde likvel blitt meir truverdig dersom me som lesarar hadde hatt kunnskap om kjeldene som er brukt i arbeidet med denne artikkelen.

    Kunne du vera grei å opplysa oss litt om dette?

    • Beklager, der har Radikal Portal gjort en feil. Vi retter opp snarest.

    • TSalih // at // Reply

      Det tar litt tid å få oppdatert artikkelen med fotnotene med kilder på plass her, men jeg har lagt ut en versjon med fotnotene inkludert nå på min blogg: http://globalgeopolitikk.blogspot.no/2014/09/den-nyttige-fienden.html

      • 1pling // at // Reply

        Veldig informativ og solid artikkel. Gir en solid oversikt for å forstå bakgrunnen til det som skjer i Midt-Østen.
        Som Arne Langhelle er inne på, synd at denne artikkelen ikke har fått med seg kildene, men jeg får oppdatere meg på din blogg.

        • TSalih // at // Reply

          Nå er alle kildene på plass, i form av hyperlenker:)

  3. Lab Roy // at // Reply

    Det spørs om ikke målet til USA, Israel, Saudi Arabia mfl er å splitte opp landene i Midt-Østen etter mønster av Kuwait. Altså: små, svake og stabile land som er fiendtlig innstilt til hverandre og som er lett å styre av stormaktene. Irak kan kanskje bli splittet opp i 3 deler, og tilsvarende med Syria. USA samarbeider uten problemer med diktaturet i Saudi Arabia. Skulle det dukke opp nye sunni-stater som ligner på Saudi Arabia bør ikke dette være noe problem for USA og Israel.

    Spørsmålet er hvor den røde linjen for Iran går. Til nå ha det vært spekulert at Iran ikke vil tillate noen vestlig bombing av Syria. Ved slik bombing kan det tenkes at Iran samtidig vil gå til motangrep mot alle USA-baser og evt oljevirksomhet i Midt-Østen (tankegangen til Iran er at først tar USA Afghanistan, Irak, Libya og Syria før Iran angripes).

  4. digi_owl // at // Reply

    hele greia får meg til å tenke på 30årskrigen…

  5. TSalih // at // Reply

    I denne analysen fra AP bekreftes det eksplisitt at framveksten av IS har vært en geopolitisk fordel for Vesten:

    Assad may also feel the heat from regional realignments brought about by the Islamic State threat. The Iraqi model, whereby a Shiite prime minister backed by Iran and Syria was recently forced to step down peacefully, is a formula the West may eventually want to repeat in Syria to allow a transitional government.

    “These changes in reality on the ground are now making Assad really feel the pinch in a way that he hasn’t felt before,” said al-Azm.

    Analysts say that while the U.S. may view its current engagement as one focused solely on the Islamic State group, regional allies including Saudi Arabia — which has agreed to open its bases for the training of moderate Syrian rebel forces — view it as a tool to eventually oust the Assad regime.

    http://news.yahoo.com/analysis-us-strikes-unsettling-damascus-182520518.html

  6. TSalih // at // Reply

    Nok et bevis på at USA vil bruke IS’ framgang til å realisere sine geopolitiske mål om å fjerne Irans allierte:

    Another senior US official, speaking on condition of anonymity, warned that US forces will target Syrian anti-aircraft systems if they take aim at American planes conducting strikes inside Syria against Islamic State rebels.

  7. TSalih // at // Reply

    Roger Hercz i Dagsavisen er typisk for norske kommantatorer når han skriver: Det er knapt en hemmelighet lenger at vestlige etterretningsorganisasjoner har innledet et stille samarbeid med Damaskus i kampen mot IS. President Bashar Assad har fått det som han ville – islamistene framstår som en verre fiende enn ham selv. http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1002/subcat1020/thread305214/

    Mer representativ for tenkinga i det utenrikspolitiske etablissementet i USA, er nok analysen til Katie Corrie i Yahoonyhetene i dag: https://news.yahoo.com/katie-couric-s-10-questions–syria-174854109.html

    Hun spør: What role will Assad’s army have in the fight against IS?

    Hopefully none. Here the president was very clear (and very good, in my opinion). He said that the U.S. would not ally with the Assad regime, not even to fight ISIS, and that the U.S. would fight both simultaneously. I think that’s spot on. [..] The president is right that if the U.S. were willing to really begin to assist the Syrian opposition, there is every reason to believe that we could defeat both the regime and ISIS — but we need to make that commitment.

    Hun gir også en innsiktsfull analyse av motivene til Saudi-Arabia og de andre Gulfrådsstatene, som er de landene Børge Brende og andre reelt snakker om når viktigheten av å få med “nabolandene” og “moderate sunnistater” vektlegges:

    We need to understand that the Saudis, and many other Sunni Arab states, are not sold on the president’s Iraq strategy. [..] They hate and fear ISIS too, but they hate and fear the Shiites (and the ultimate Shiite power, Iran) and the moderate Islamists of the Muslim Brotherhood far more than they hate and fear ISIS. […]They want Assad gone and the Alawite regime broken and want to see the Sunnis in charge, and they don’t really care which Sunnis as long as it is not the Brotherhood.

    Selv om Corrie ikke sier det, finner vi i dette forklaringa på hvorfor Saudi-Arabia indirekte, og mye trolig også direkte, har kunnet støtte IS fram til nylig, på tross av at IS om det hadde blitt for sterkt, også ville kunne utgjøre en trussel mot kongedømmene. Det som også ligger i det overnevnte, er at for at Brende og co skal få ønsket sitt oppfylt om å få “de moderate” (men for opposisjonelle svært brutale) kongediktaturene med på laget mot IS, må det parallelt komme en aktiv politikk for å styrte Assad i Syria og desimere innflytelsen til de folkevalgte Iranvennlige politikerne i Irak.

1 Trackbacks & Pingbacks

  1. Den nyttige fienden | Steigan blogger

Leave a comment

Your email address will not be published.


*