Sylvi Listhaug later som FrP har vært for feminisme hele veien. Det er en løgn

I dag ble jeg provosert av Sylvi Listhaug, som har skrevet i VG om feminisme og kvinnedagsfeiring. Jeg vil se litt på den internasjonale kvinnedagen. Og litt på Kvinnefronten, Krisesenterbevegelsen og den utskjelte Kvinnegruppa Ottar – som «alle» har en mening om, men som ingen ser ut til å vite noe særlig om.

Den sosialistiske Internasjonale innstiftet 8. mars som kvinnedag i 1910, og de første markeringene fant sted i 1911. I Norge ble den feiret første gang i 1915, med besøket av Aleksandra Kollontaj. Da FN-charteret ble signert i San Francisco i 1945 ble likeverd mellom kjønnene for første gang nevnt som eget punkt. I 1975 ble dagen proklamert som FNs internasjonale kvinnedag. I Norge ble feiringen av Kvinnedagen 1976 en all time high, med over dobbelt så mange markeringer som året før.

Feminisme, en egoistisk ideologi
Listhaugs tekst dyrker en av høyresidas største «urban legends» – at feminisme er en egoistisk ideologi som skal gi tilhengerne mer i egen lomme. Totalt historieløst innlegg, all den stund Listhaugs eget parti ALDRI har gjort noe for noen del av likestillingssaken. Å komme 40 år for seint og påstå at for eksempel Kvinnefronten ikke jobba med blant annet minoritetskvinner og kvinner i andre land, forteller bare hvilken kunnskapsløyse som styrer nasjonens «kunnskapsministerium».

LES OGSÅ: Gå av, Solveig Horne! 

Kjønnslemlestelse
Det var det feministiske magasinet Sirene som først satte søkelys på arbeidet mot kjønnslemlestelse, rundt 1975. Kvinnebevegelsen den gang drev med opplysningsarbeid og motarbeidelse av kjønnslemlesting i den 3.verden. Tidligere SV-leder Berit Ås fortalte i 2009 til en journalist: «En av de største sakene vi jobbet mot i 70-årene var kjønnslemlestelse, men det var ingen journalister som ville skrive om det. I 80-årene samlet vi inn en million kroner for å hjelpe kjønnslemlestede kvinner i Sudan, og nå henges vi ut som selvopptatte! Usynliggjøringen av det 70-tallskvinnene gjorde, er det som sørger for historieløsheten. Vi har ingen kvinnehistorie fordi det ikke finnes noe godt materiale om det,» konkluderte hun. Hun mener at journalister som overså kvinnebevegelsen på 70-tallet, delvis er ansvarlige for at ettertiden ikke vet så mye om hva som skjedde.

Veldig mange var aktive
Sosiologen Runa Haukaa går enda lenger.  Hun peker på at når historien ikke blir fortalt er det mytene om feministene som overlever. Uten historisk kunnskap blir det dannet myter. ”Først og fremst blir kvinnebevegelsens politiske innhold forenklet. Opprøret blir forenklet. Alt arbeidet med politiske analyser, krav og holdningsendringer går i glemmeboken. Det er glemt at i 1970-årene var det veldig mange som var veldig aktive. Det som glemmes er aktiviteter og alt som ikke var de store enkeltsakene”, sa Haukaa til ABC Nyheter. Denne fella er det Listhaug faller i nå, når hun trekker fram «trumfkortet» – den forenklede ideen om at nå som norske kvinner har det så bra, bør de endelig ta tak i solidariteten (som jo aldri egentlig har vært Listhaugs anliggende, ei heller har det interessert partiet hennes.)

Kampen mot
Listhaug vil ellers ha fokus på tvangsekteskap. Tvangsekteskap er forbudt, så langt er vi i alle fall kommet. Det som trengs utover lovens tekst er praktisk solidaritet, noe kvinnene finner hos krisesenteret, Jurk og andre (feministiske) hjelpeytere. Det er den frivillige Krisesenter-bevegelsen som de siste 35 år har vært utsatte kvinners beste hjelp – både norske og minoritetskvinner. Mange ser ut til å tro at dette er kommunale eller offentlige tiltak. Sannheten er at det kommunale system i starten motarbeidet krisesentrene mange steder, og at de ble oppretta kun takket være kvinnesakskvinners ihuga arbeid – på fritida!

LES OGSÅ: 2015 blir et feministisk kampår

Kvinners seksualitet
Kvinnegruppa Ottar ble stiftet i 1991. Den har navn etter pioneren Elise Ottesen-Jensen, som gikk under kjælenavnet «Ottar». Elise Ottesen-Jensen var fra Sandnes, men stiftet blant annet RFSU (Rådet for seksuell upplysning) i Sverige. Initialene RFSU betyr for oss bare kondomer – men Ottesen-Jensen arbeidet hun for retten til prevensjon, seksualopplysning i skolene og selvbestemt abort. Hun så på nært hold hvordan mangel på kunnskap vedlikeholdt fattigdom blant svenske bønder og arbeidere, fordi familiene ble altfor store. Som journalist skrev hun om emner innen seksualitet og samliv, om kvinners situasjon og for deres rettigheter, og hun reiste rundt som folkeopplyser. Hennes motto var «Jeg drømmer om den dagen alle barn som blir satt til verden er ønsket, alle menn og kvinner er likeverdige, og seksualiteten er et uttrykk for kjærlighet, nytelse og ømhet. Kvinnegruppa Ottar har med hensikt tatt dette navnet, fordi de samme emnene er med på å prege kvinneliv i dag, 100 år etter Ottesen-Jensens mest aktive tid!

Økonomiske kvinneparoler
Hvis man ser på Ottars tidligere 8. marsparoler, ser man selvsagt også at en del er økonomiske. Mange kvinner er sysselsatt innen helse- og sosialomsorg, rengjøring og opplæring, og det er dermed ikke underlig at parolene lyder «Vi krever hele og faste stillinger», «Forsvar velferdsstaten – nei til privatisering» og «6 timers normalarbeidsdag med full lønn».

Tradisjonelt har kvinner prioritert barn og familie framfor lederstillinger og samfunnsinnflytelse. I forhold til barn, likestilling og et mer rettferdig samfunn, trengs bedre tilrettelegging for deltakelse begge steder, og disse parolene kan dermed ikke kalles egoistiske. Omsorgsoppgavene skal gjøres, og det er ikke bare «kvinnesak» å forlange tid og mulighet til å gjøre dem – det kan kalles barnesak og eldresak også.

I tillegg har Ottar sine faste kampsaker, som er arbeidet mot porno og prostitusjon, og arbeidet for barns rettigheter, blant annet i asylpolitikken. Er virkelig disse parolene kontroversielle i 2015? Eller «egoistiske», som Listhaug ynder å kalle feministene?

LES OGSÅ: Sylvi Listhaug: Praktikanten som vart landbruksminister

Selvsagte rettigheter i dag
Kvinnebevegelsen har gjennom 100 år frontet mange flere paroler og kampsaker som det ikke lenger er noen kamp om. Da nevner vi i fleng stemmeretten, rett til utdannelse (også på høyere nivå) og retten til å beholde sitt eget navn også som gift. Alle disse ble innført før jeg ble født, og jeg opplever dem derfor som selvsagtheter, men de er ikke det i alle land; og var det ikke her hjemme heller. De ble ikke innført av dannede, konservative politikere, som ved et trylleslag innså at tiden nå var inne, de ble innført mot de konservatives vilje, etter underskriftskampanjer, demonstrasjoner og langvarig politisk arbeid.

Fremskrittet med kvinneregjeringen
Men av de ting jeg selv godt husker, var at Gro Harlem Brundtlands andre regjering kom til makten i Norge 9. mai 1986. Av 18 medlemmer i Brundtlands nye regjering, var det 8 kvinner – den største andelen kvinner i noen regjering noen gang. De utgjorde under 50 prosent av statsrådene – likevel ble den kalt «kvinneregjeringen». I Brundtlands regjeringsperiode ble dagens ordning med permisjon i forbindelse med fødsel innført. Før dette, for bare ca 20 år siden, måtte altså kvinner tilbake i jobb etter 18 uker!

Gro Harlem Brundtland markerte seg også som generaldirektør i Verdens Helseorganisasjon, og var nøye med å sette kvinners reproduktive helse på dagsorden. Det innebar blant annet prevensjon, men også noe så enkelt som fokus på trygge fødsler, opplæring omkring amming, og helsekontroller for barselkvinner og spedbarn. Dette skjedde likevel ikke uten sverdslag. I mange land er det mannsdominerte styresmakter og gamle maktstrukturer som ikke liker at kvinner selv får kontroll over sin reproduktive helse. Når endringene litt etter hvert er blitt synlige i flere land, har Brundtland (en norsk «reaksjonær og egoistisk» feminist!) en stor andel av æren. Hun har videreført Elise Ottesen-Jensens arbeid fra den svenske landsbygda til den bengalske (og mange andre steder).

LES OGSÅ: Syreofferet Reshma får støtte i Norge

Frp, et kvinnefiendtlig parti
Listhaugs parti har gjennom hele sin partihistorie vært det mest kvinnefiendtlige partiet i Norge. Hennes mangeårige partiformann Carl I. Hagen drev valgkamp i 1989 blant annet med følgende argument: «Alenemødre som ved uansvarlig livsførsel har seg selv å takke for at de har kommet i denne situasjonen, får i dag for mye hjelp fra det offentlige. En kvinne som for eksempel blir gravid i ung alder med flere menn og velger å bære fram barna, må selv ta konsekvensene.» 

Hva er medisinen mot dette, tro, Listhaug? Syntes partiet muligens disse damene burde ha blitt tvangsgift i stedet, så slapp vi å hjelpe dem…? Er det virkelig solidaritet med kvinner og barn i en vanskelig livssituasjon man flagger med et slikt utsagn? Kvinners økonomiske uavhengighet er av vital betydning for barns oppvekstvilkår i HELE verden – også i Norge. Å kunne brødfø seg og sine på lønna si er ikke et egoistisk mål. Det er en viktig forebygging av det Listhaug langer ut mot, nemlig tvangsekteskap og avhengighet!

FrP har vært mot feminisme
Å kalle dagens feminister for reaksjonære er en merkelig form for Newspeak, der ord betyr det motsatte av sin leksikalske betydning – noe FrP har lang tradisjon med. Å påstå seg å være mer ekte og rettferdige som feminister fordi man velger å kalle seg «liberale feminister» er verre enn som så! Det er en GROV tilsnikelse, der FrP prøver å ta patent på noe de aldri har hatt filla andel i! Det er som å heie på vinnerlaget med det samme de har vunnet, og prøve å få det til å høres ut som om man var med på stiftelsen av det – selv om man har jobba mot dem hele veien. Slik er det med likestillingssaken – nå er det blitt «åpenbart» hvor riktig den er. Da må man forte seg å late som om man hele tida har ment det riktige, men bare på en enda litt mer edel og uegennyttig måte enn originalen… Jeg gremmes!