2015 blir et feministisk kampår

Foto: Irene Kosberg Skagestad.

På tide å kvesse blyantene og finne frem bannerne! 2015 bringer store utfordringer for feministene. Her er noen viktige feministiske utfordringer i året som kommer.

Ingrid Kvamme Fredriksen
Om Ingrid Kvamme Fredriksen (10 artikler)
Ingrid Kvamme Fredriksen er redaksjonsmedlem i Radikal Portal og har bakgrunn fra tidsskriftene Fett og Utflukt.

Mange har fått med seg debatten som fulgte etter Karl Ove Knausgårds famøse utsagn om at «Alle menn som møter en kvinne lurer på hvordan det er å ligge med henne». Det som begynte med feministisk kritikk av essensialisme og overdreven seksualisering av kvinner, utartet til en konkurranse om hvem som egentlig er mest seksuelt frigjorte, team Knausgård eller team feministene. Mens temperaturen var som høyest i Knausgård-debatten i begynnelsen av januar, kom skribenten Isra Zariat med et hjertesukk om at feministene i Norge virker mer opptatt av å fantasere om å «knulle Knausgård» enn å engasjere seg for jentene hun selv kjenner, som lider under rigide, patriarkalske strukturer i Norge.

Hun beskrev hvordan de lever i frykt for fysisk og psykisk mishandling og tvangsekteskap. «Mens dere kan diskutere kjendisfetisjer ved middagsbordet, og samtidig le av det, risikerer vi å bli jaget etter med kniv kun fordi vi hang opp plakater av en halvnaken Brad Pitt på jenterommet», skrev hun. Zariat etterlyste samarbeid i tøff frigjøringskamp. Hun traff et sårt punkt hos mange feminister: frykten for å være for navlebeskuende, og glemme de som kjemper en vanskeligere og farligere frigjøringskamp.

 

Gammeldagse holdninger

Holdningen blant norske feminister er gjerne at minoritetenskvinnene må kjempe frigjøringskampen sin selv, men denne holdningen virker veldig gammeldags nå når vi ellers er enige om å stå sammen, slå ring rundt humanistiske verdier som ytringsfrihet og menneskeverd, og bekjempe ekstremisme, på tvers av av religionstilhørighet. Vi har en felles fiende – holdninger og praksiser som hører hjemme i middelalderen. Det er på tide å se på alle i Norge som et stort «vi», og ikke som «oss» og «dem».

Det er allerede mange som jobber med problematikken Zariat tar opp, men det er ikke til å stikke under en stol at det har vært en stor berøringsangst blant norske feminister. Man «vet ikke nok», og er redd for å være rasistisk, spre stereotypier og gi ammunisjon til de som tror at «alle» muslimer mishandler kvinner. Men nå burde det være tydelig for de fleste at det er forskjell på muslimer, som på alle andre. Å lukke øynene for minoritetskvinners lidelse er også rasisme. Det er klart at denne problematikken er mye vanskeligere å skulle skrive om enn å analysere med utgangspunkt i seg selv, og det ene behøver selvfølgelig heller ikke å utelukke det andre. Men du skal ikke tåle så inderlig vel…

Det nye konfronterende, men paradoksalt nok samtidig solidariske, debattklimaet i kjølvannet av terrorangrepene i Paris, er en gyllen mulighet. Nettopp i år hadde det vært fint å virkelig vise at folk som Hege Storhaug ikke skal få ha eierskap til disse sakene i debattspaltene. Og hvis man tar en titt på redaksjonen eller lokallaget sitt og finner ut at adjektiver som «hvite og like» er betegnende for gjengen, og at det gjenspeiler hva som kommer på agendaen, er det på tide med en ekstra rekrutteringsinnsats. Det finnes nok av tøffe, engasjerte og skriveføre kvinner med minoritetsbakgrunn der ute. Kanskje Zariat har lyst på en spalte? Je suis Isra!

 

Vold og mishandling er et folkehelseproblem

Det er heller slett ikke bare minoritetskvinner som lider under fysisk og psykisk mishandling. Her har man samlet mye kunnskap opp gjennom årene, med stor overføringsverdi. Vold mot kvinner og voldtekt er fortsatt et stort problem i samfunnet generelt. I fjor fikk vi de triste tallene på hvor mange som faktisk har opplevd å bli voldtatt. Undersøkelsen, som ble gjennomført av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, avdekket at det gjaldt en av ti kvinner – og halvparten av dem opplevde dette da de var under 18 år. Én av 100 menn har også blitt utsatt for voldtekt. Det er på tide at dette blir sett på som et av de største folkehelseproblemene vi har.

Det er dokumentert at voldtekt har alvorlige følger for psykisk og fysisk helse, og mange sliter med psykiske ettervirkninger i årevis etterpå. Det blir ikke bedre at voldtektsofrene lever med skam og fortielse: Bare 11 prosent av de voldtektsutsatte anmelder voldtekten. Det er trist, og vitner om en lav, og dessverre velbegrunnet mangel på tillit til rettsystemet. En tredjedel av ofrene forteller ikke om den til noen overhodet. At voldtektsofrene skammer seg, klandrer seg selv og føler at det er de selv som har gjort noe galt, er helt bakvendt, men ikke merkelig, all den tid det speiler holdninger som finnes ute i samfunnet.

Som forskerne påpekte: «Det å ikke søke hjelp etter en voldtekt, å holde det skjult og klandre seg selv, kan være en velbegrunnet strategi i det samfunnet vi lever i. Én av fire voldtektsutsatte kvinner i undersøkelsen rapporterte at andre hadde klandret dem for det som hadde skjedd, og at andre hadde trukket seg vekk fra dem etterpå.»

 

Ingen oppfølging av voldtektsofre

Lite har skjedd ett år etter den store volds- og voldtektsundersøkelsen, som skapte sterke reaksjoner da den kom. Regjeringa sa at de ville satse, men har ikke vist hvordan de vil gjøre dette i praksis. Det er ikke synlig hvilke midler som eventuelt er satt av til dette i statsbudsjettet.

Voldtektsbestemmelsen i den norske straffeloven er faktisk i strid med den internasjonale menneskerettighetsstandarden, noe som har ført til at Norge har fått krass kritikk fra FNs kvinnekomité. Ifølge norsk lov i dag defineres det ikke som voldtekt dersom overgriper ikke bruker vold eller opptrer truende, det holder ikke at offeret sier nei. Det ligger et forslag til lovendring til behandling hos Justisdepartementet, men ingenting har blitt gjort med det siden sommeren 2013.

Da Barne- og likestillingsministeren vår nylig ble konfrontert av SVs Inga Marte Thorkildsen om den manglende oppfølgingen av voldtekt, vred hun seg unna problemstillingen ved å snakke om regjeringens beskjedne tilskudd til barnehusene på ti millioner og en tilsvarende stor tilskuddsordning til voldsutsatte barn. Solveig Hornes forsikringer om at helse- og utdanningspersonell også skulle få mer opplæring i å håndtere volds- og overgrepssaker, er vel og bra, men svarene hennes viser en totalt manglende forståelse av temaet hun faktisk blir spurt om.

Som stipendiat og forfatter Anne Bitsch slo fast i en kronikk i fjor bør det ikke brukes mindre penger på å forebygge voldtekt enn på å forebygge abort og røyking. Det må satses på at ofrene får den hjelpen de trenger, både i helsevesenet, i rettsystemet og i samfunnet ellers. Det er et stort og viktig arbeid å endre holdninger i befolkningen, og fjerne skammen knyttet til voldtekt. Kunnskap og kompetanse er nødvendig over alt i samfunnet. Det kan bli en stor utfordring for 2015 å påvirke politikerne til å ta konsekvensen av det.

 

Struper feministbevegelsen og kutter i rettigheter.

Og mens vi snakker om mangel på penger og forståelse: Den 8. mars gikk over 10 000 kvinner i tog i Oslo. Kampen mot reservasjonsretten hadde inspirert til et rekordoppmøte, og i kjølvannet av demonstrasjonen ble det varslet en ny «feministisk bølge». Men denne feministiske bølgen har regjeringen forståelig nok ingen interesse av å støtte. Over mange år har de feministiske organisasjonene blitt strupet av manglende bevilgninger. De har knapt nok penger til sin egen drift. Det gir dem lite kapasitet til å kjempe de viktige kampene.

Det hjelper ikke at vi nå har en likestillingsminister som tilsynelatende ikke er så opptatt av likestilling, som tidligere har ønsket å legge ned Likestillingsombudet og sagt at jenter og gutter har like mye ansvar for at voldtekter skjer. Forutsigbart nok ligger arbeidet for likestilling i brakk hos den blåblå regjeringen, og innsatsen er minimal.

Samtidig som de feministiske organisasjonene sliter med manglende ressurser gjør regjeringen derimot en stor innsats for å kutte i kvinners rettigheter, rettigheter som vi har tatt for gitt. Arbeidslivspolitikken til den blåblå regjeringen blir trolig den viktigste politiske kampen på den feministiske agendaen i år. Endringene som er varslet vil særlig ramme kvinner.

 

Dårligere arbeidsforhold og mindre frihet

Kvinners økonomiske selvstendighet og frihet er truet på flere kanter. Mer privatisering av velferd gir trolig dårligere arbeidsforhold og pensjon for kvinner i helse- og omsorgsyrker. Kuttet i barnetillegg for uføre rammer spesielt uføre, enslige forsørgere som allerede har det økonomisk trangt. Forslaget til kutt i retten til overgangsstønad fra tre til ett år, vil også ramme enslige forsørgere. Mye tyder også på at regjeringen planlegger å hente frem igjen forslaget om flytteforbud for bostedsforeldre, som i sin tid ble foreslått av barnelovutvalget. Det vil for de fleste si at mødre ikke kan flytte uten samtykke fra barnas far. Det er et stort inngrep i den personlige friheten til å bo, jobbe og utdanne seg hvor man vil, og muligheten til å kunne stå støtt på egne ben etter et samlivsbrudd.

Samtidig foreslår regjeringen å kutte i adgangen til støtte til utdanning. Hvis forslaget går gjennom, vil bare utdanning som NAV regner som «nødvendig og hensiktsmessig» støttes som kvalifiseringstilbud, etter en «konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle av stønadsmottakerens muligheter og arbeidsmarkedets behov». Dette kan spesielt ramme friheten til vanskeligstilte kvinner med minoritetsbakgrunn til å komme seg ut i arbeid som de selv ønsker, hvis det blir opp til NAV å vurdere hva de egner seg til.

 

Katastrofal arbeidsmiljølov

Ikke minst vil flere av forslagene til ny arbeidsmiljølov brutalisere arbeidslivet på en måte som forventes å slå spesielt dårlig ut for kvinner. Regjeringen vil gjøre det lettere å ansette folk midlertidig, uten noen begrunnelse i et midlertidig behov på arbeidsplassen. Fagforeningen Unio mener at forslaget kan føre til at 180 000 kvinner under 30 år ikke får fast jobb.

Fødselstallene i Norge er allerede på vei ned, etter at de lenge har vært høye, sammenlignet med andre europeiske land. En enda større uttrygghet i arbeidslivet enn det vi allerede har, vil gjøre at enda flere må leve med en utrygg livssituasjon. Som Unio-leder Anders Folkestad påpeker, vil flere tenke at «da må jeg vente med å få barn». Dette er blant de viktigste begrunnelsene for motstanden den blåblå regjeringen møter fra hele fagbevegelsen mot forslagene til endringer i arbeidsmiljøloven.

Selv NHOs Kristin Skogen Lund åpner for å revurdere lovforslaget om å tillate flere midlertidige jobber hvis det viser seg at det rammer kvinner spesielt. Den blåblå regjeringen ønsker også at arbeidsgivere vil kunne pålegge ansatte å jobbe lengre dager med mer overtid, flere helgevakter, også søndager. Det vil gjøre arbeidslivet mer krevende, og også gjøre det vanskeligere å kombinere jobb og familie. Regjeringa presser med andre ord kvinnene tilbake på kjøkkenet: Flere vil trolig velge å jobbe deltid, eller velge å ikke jobbe i det hele tatt. Det er god grunn til å heve den feministiske fanen høyt under generalstreiken den 28. januar!

 

Kristelighet og sexpress

Som om det ikke var nok at politikerne vil fjerne rettigheter i liberalismens navn, går de også på frierferd til Krf. Det virker som om de kappes om å tekkes kristenfolket, og det letteste for politikerne å selge unna for å få støtte fra dem, er gamle kampsaker knyttet til kvinners rettigheter. I fjor fikk helse- og omsorgsminister Bent Høie seg en skikkelig smekk fordi han forsøkte å gjøre akkurat det i reservasjonsrettsaken, mens Jonas Gahr Støre har sluppet billigere unna med sin relativisering av Arbeiderpartiets gamle standpunkt mot kontantstøtten.

Nå som Krf-leder Knut Arild Hareide blir regnet som «kongemakeren» og Norges tredje mektigste politiker, kan vi trolig vente oss litt av hvert for 2015. I det hele tatt får man lett en litt vemmelig følelse av bildet av to politikere som burde være på hver sin side av det politiske spekteret poserende i kirken sammen, som Støre og Hareide i Dagsavisen før jul.

Og samtidig som politikerne tilsynelatende blir stadig mer kristelige, og arbeidslivet krever en protestantisk arbeidsmoral med flittige, lydige og oppofrende små arbeidsbier, går samfunnet sin skjeve gang i retning av å bli stadig mer gjennomseksualisert og kroppsfokusert. Det kan virke som om vi beveger oss mot amerikanske tilstander, med en blanding av puritanisme og pornofisering, en ren gift for likestillingen.

 

Til å bli syk av

Kombinasjonen av kroppsfiksering og det generelle kravet om konform vellykkethet gjør at unge jenter i dag opplever et press som er til å bli syk av. Ungdata-undersøkelsen utført av NOVA i fjor, avdekket at et økende antall ungdommer, først og fremst unge jenter, har psykiske problemer. Én av fire jenter mellom 15 og 16 år har depressive symptomer, mange har også selvmordstanker. Forskningsleder Anders Bakken konkluderte med at «mye handler om kravet om å være perfekt. Mange unge opplever et voldsomt press om å lykkes i skolesystemet. Nå er også kravet om vellykkethet utvidet til å gjelde kroppen. Kropp og utseende avbildes og studeres hele tiden i sosiale medier». Man kunne legge til at kvinner er utsatt i den grad at kroppen altfor ofte blir en fiende som må utslettes: den tredje vanligste dødsårsaken blant tenåringsjenter i dag er anoreksi. Og at kvinners seksualitet kan bli brukt som et våpen for å ødelegge kvinnene selv, som det stadig mer vanlige fenomenet «hevnporno» er et eksempel på.

Men heldigvis utkjempes det også en motstandskamp på mikroplan på de sosiale mediene, for eksempel i gruppen Den selskapelige diskusjonsforening på Facebook, som diskuterer, analyserer og raljerer over stort og smått, én sak av gangen. Noen ganger virker det kanskje som «fillesaker», og noen ganger er de som reagerer kanskje vel hårsåre, men bakenfor hver sak ligger store og viktige kamper som kampen for eierskap til egen seksuell frigjøring, og motstand mot seksuell trakassering og kroppspress. Utfordringen i å yte motstand mot alt presset fra informasjonsstrømmen som møter oss er kjempemessig, og av og til kan det virke håpløst. Men det er enormt viktig å skape et «bullshitfilter», ikke bare for seg selv, men spesielt for de unge jentene og selvfølgelig også guttene, som føler presset sterkest på kroppen. Selv ga jeg Oda Faremo Lindholms bok med samme navn i julegave til den 18 år gamle kusina mi. En bitteliten innsats i den store kampen.

Godt nyttår og lykke til med kampen på de små og de store foraene, søstre, kamerater!

 

Tusen takk til Maddam, Under arbeid, FETT, Norsk kvinnesaksforening, Arbeiderpartiets kvinnenettverk, SV, Rødt og Rød ungdom for tips og innspill til viktige saker for 2015!

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.