2015 blir et feministisk kampår

Foto: Irene Kosberg Skagestad.

På tide å kvesse blyantene og finne frem bannerne! 2015 bringer store utfordringer for feministene. Her er noen viktige feministiske utfordringer i året som kommer.

Ingrid Kvamme Fredriksen
About Ingrid Kvamme Fredriksen (10 Articles)
Ingrid Kvamme Fredriksen er redaksjonsmedlem i Radikal Portal og har bakgrunn fra tidsskriftene Fett og Utflukt.

Mange har fått med seg debatten som fulgte etter Karl Ove Knausgårds famøse utsagn om at «Alle menn som møter en kvinne lurer på hvordan det er å ligge med henne». Det som begynte med feministisk kritikk av essensialisme og overdreven seksualisering av kvinner, utartet til en konkurranse om hvem som egentlig er mest seksuelt frigjorte, team Knausgård eller team feministene. Mens temperaturen var som høyest i Knausgård-debatten i begynnelsen av januar, kom skribenten Isra Zariat med et hjertesukk om at feministene i Norge virker mer opptatt av å fantasere om å «knulle Knausgård» enn å engasjere seg for jentene hun selv kjenner, som lider under rigide, patriarkalske strukturer i Norge.

Hun beskrev hvordan de lever i frykt for fysisk og psykisk mishandling og tvangsekteskap. «Mens dere kan diskutere kjendisfetisjer ved middagsbordet, og samtidig le av det, risikerer vi å bli jaget etter med kniv kun fordi vi hang opp plakater av en halvnaken Brad Pitt på jenterommet», skrev hun. Zariat etterlyste samarbeid i tøff frigjøringskamp. Hun traff et sårt punkt hos mange feminister: frykten for å være for navlebeskuende, og glemme de som kjemper en vanskeligere og farligere frigjøringskamp.

 

Gammeldagse holdninger

Holdningen blant norske feminister er gjerne at minoritetenskvinnene må kjempe frigjøringskampen sin selv, men denne holdningen virker veldig gammeldags nå når vi ellers er enige om å stå sammen, slå ring rundt humanistiske verdier som ytringsfrihet og menneskeverd, og bekjempe ekstremisme, på tvers av av religionstilhørighet. Vi har en felles fiende – holdninger og praksiser som hører hjemme i middelalderen. Det er på tide å se på alle i Norge som et stort «vi», og ikke som «oss» og «dem».

Det er allerede mange som jobber med problematikken Zariat tar opp, men det er ikke til å stikke under en stol at det har vært en stor berøringsangst blant norske feminister. Man «vet ikke nok», og er redd for å være rasistisk, spre stereotypier og gi ammunisjon til de som tror at «alle» muslimer mishandler kvinner. Men nå burde det være tydelig for de fleste at det er forskjell på muslimer, som på alle andre. Å lukke øynene for minoritetskvinners lidelse er også rasisme. Det er klart at denne problematikken er mye vanskeligere å skulle skrive om enn å analysere med utgangspunkt i seg selv, og det ene behøver selvfølgelig heller ikke å utelukke det andre. Men du skal ikke tåle så inderlig vel…

Det nye konfronterende, men paradoksalt nok samtidig solidariske, debattklimaet i kjølvannet av terrorangrepene i Paris, er en gyllen mulighet. Nettopp i år hadde det vært fint å virkelig vise at folk som Hege Storhaug ikke skal få ha eierskap til disse sakene i debattspaltene. Og hvis man tar en titt på redaksjonen eller lokallaget sitt og finner ut at adjektiver som «hvite og like» er betegnende for gjengen, og at det gjenspeiler hva som kommer på agendaen, er det på tide med en ekstra rekrutteringsinnsats. Det finnes nok av tøffe, engasjerte og skriveføre kvinner med minoritetsbakgrunn der ute. Kanskje Zariat har lyst på en spalte? Je suis Isra!

 

Vold og mishandling er et folkehelseproblem

Det er heller slett ikke bare minoritetskvinner som lider under fysisk og psykisk mishandling. Her har man samlet mye kunnskap opp gjennom årene, med stor overføringsverdi. Vold mot kvinner og voldtekt er fortsatt et stort problem i samfunnet generelt. I fjor fikk vi de triste tallene på hvor mange som faktisk har opplevd å bli voldtatt. Undersøkelsen, som ble gjennomført av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, avdekket at det gjaldt en av ti kvinner – og halvparten av dem opplevde dette da de var under 18 år. Én av 100 menn har også blitt utsatt for voldtekt. Det er på tide at dette blir sett på som et av de største folkehelseproblemene vi har.

Det er dokumentert at voldtekt har alvorlige følger for psykisk og fysisk helse, og mange sliter med psykiske ettervirkninger i årevis etterpå. Det blir ikke bedre at voldtektsofrene lever med skam og fortielse: Bare 11 prosent av de voldtektsutsatte anmelder voldtekten. Det er trist, og vitner om en lav, og dessverre velbegrunnet mangel på tillit til rettsystemet. En tredjedel av ofrene forteller ikke om den til noen overhodet. At voldtektsofrene skammer seg, klandrer seg selv og føler at det er de selv som har gjort noe galt, er helt bakvendt, men ikke merkelig, all den tid det speiler holdninger som finnes ute i samfunnet.

Som forskerne påpekte: «Det å ikke søke hjelp etter en voldtekt, å holde det skjult og klandre seg selv, kan være en velbegrunnet strategi i det samfunnet vi lever i. Én av fire voldtektsutsatte kvinner i undersøkelsen rapporterte at andre hadde klandret dem for det som hadde skjedd, og at andre hadde trukket seg vekk fra dem etterpå.»

 

Ingen oppfølging av voldtektsofre

Lite har skjedd ett år etter den store volds- og voldtektsundersøkelsen, som skapte sterke reaksjoner da den kom. Regjeringa sa at de ville satse, men har ikke vist hvordan de vil gjøre dette i praksis. Det er ikke synlig hvilke midler som eventuelt er satt av til dette i statsbudsjettet.

Voldtektsbestemmelsen i den norske straffeloven er faktisk i strid med den internasjonale menneskerettighetsstandarden, noe som har ført til at Norge har fått krass kritikk fra FNs kvinnekomité. Ifølge norsk lov i dag defineres det ikke som voldtekt dersom overgriper ikke bruker vold eller opptrer truende, det holder ikke at offeret sier nei. Det ligger et forslag til lovendring til behandling hos Justisdepartementet, men ingenting har blitt gjort med det siden sommeren 2013.

Da Barne- og likestillingsministeren vår nylig ble konfrontert av SVs Inga Marte Thorkildsen om den manglende oppfølgingen av voldtekt, vred hun seg unna problemstillingen ved å snakke om regjeringens beskjedne tilskudd til barnehusene på ti millioner og en tilsvarende stor tilskuddsordning til voldsutsatte barn. Solveig Hornes forsikringer om at helse- og utdanningspersonell også skulle få mer opplæring i å håndtere volds- og overgrepssaker, er vel og bra, men svarene hennes viser en totalt manglende forståelse av temaet hun faktisk blir spurt om.

Som stipendiat og forfatter Anne Bitsch slo fast i en kronikk i fjor bør det ikke brukes mindre penger på å forebygge voldtekt enn på å forebygge abort og røyking. Det må satses på at ofrene får den hjelpen de trenger, både i helsevesenet, i rettsystemet og i samfunnet ellers. Det er et stort og viktig arbeid å endre holdninger i befolkningen, og fjerne skammen knyttet til voldtekt. Kunnskap og kompetanse er nødvendig over alt i samfunnet. Det kan bli en stor utfordring for 2015 å påvirke politikerne til å ta konsekvensen av det.

 

Struper feministbevegelsen og kutter i rettigheter.

Og mens vi snakker om mangel på penger og forståelse: Den 8. mars gikk over 10 000 kvinner i tog i Oslo. Kampen mot reservasjonsretten hadde inspirert til et rekordoppmøte, og i kjølvannet av demonstrasjonen ble det varslet en ny “feministisk bølge”. Men denne feministiske bølgen har regjeringen forståelig nok ingen interesse av å støtte. Over mange år har de feministiske organisasjonene blitt strupet av manglende bevilgninger. De har knapt nok penger til sin egen drift. Det gir dem lite kapasitet til å kjempe de viktige kampene.

Det hjelper ikke at vi nå har en likestillingsminister som tilsynelatende ikke er så opptatt av likestilling, som tidligere har ønsket å legge ned Likestillingsombudet og sagt at jenter og gutter har like mye ansvar for at voldtekter skjer. Forutsigbart nok ligger arbeidet for likestilling i brakk hos den blåblå regjeringen, og innsatsen er minimal.

Samtidig som de feministiske organisasjonene sliter med manglende ressurser gjør regjeringen derimot en stor innsats for å kutte i kvinners rettigheter, rettigheter som vi har tatt for gitt. Arbeidslivspolitikken til den blåblå regjeringen blir trolig den viktigste politiske kampen på den feministiske agendaen i år. Endringene som er varslet vil særlig ramme kvinner.

 

Dårligere arbeidsforhold og mindre frihet

Kvinners økonomiske selvstendighet og frihet er truet på flere kanter. Mer privatisering av velferd gir trolig dårligere arbeidsforhold og pensjon for kvinner i helse- og omsorgsyrker. Kuttet i barnetillegg for uføre rammer spesielt uføre, enslige forsørgere som allerede har det økonomisk trangt. Forslaget til kutt i retten til overgangsstønad fra tre til ett år, vil også ramme enslige forsørgere. Mye tyder også på at regjeringen planlegger å hente frem igjen forslaget om flytteforbud for bostedsforeldre, som i sin tid ble foreslått av barnelovutvalget. Det vil for de fleste si at mødre ikke kan flytte uten samtykke fra barnas far. Det er et stort inngrep i den personlige friheten til å bo, jobbe og utdanne seg hvor man vil, og muligheten til å kunne stå støtt på egne ben etter et samlivsbrudd.

Samtidig foreslår regjeringen å kutte i adgangen til støtte til utdanning. Hvis forslaget går gjennom, vil bare utdanning som NAV regner som «nødvendig og hensiktsmessig» støttes som kvalifiseringstilbud, etter en «konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle av stønadsmottakerens muligheter og arbeidsmarkedets behov». Dette kan spesielt ramme friheten til vanskeligstilte kvinner med minoritetsbakgrunn til å komme seg ut i arbeid som de selv ønsker, hvis det blir opp til NAV å vurdere hva de egner seg til.

 

Katastrofal arbeidsmiljølov

Ikke minst vil flere av forslagene til ny arbeidsmiljølov brutalisere arbeidslivet på en måte som forventes å slå spesielt dårlig ut for kvinner. Regjeringen vil gjøre det lettere å ansette folk midlertidig, uten noen begrunnelse i et midlertidig behov på arbeidsplassen. Fagforeningen Unio mener at forslaget kan føre til at 180 000 kvinner under 30 år ikke får fast jobb.

Fødselstallene i Norge er allerede på vei ned, etter at de lenge har vært høye, sammenlignet med andre europeiske land. En enda større uttrygghet i arbeidslivet enn det vi allerede har, vil gjøre at enda flere må leve med en utrygg livssituasjon. Som Unio-leder Anders Folkestad påpeker, vil flere tenke at «da må jeg vente med å få barn». Dette er blant de viktigste begrunnelsene for motstanden den blåblå regjeringen møter fra hele fagbevegelsen mot forslagene til endringer i arbeidsmiljøloven.

Selv NHOs Kristin Skogen Lund åpner for å revurdere lovforslaget om å tillate flere midlertidige jobber hvis det viser seg at det rammer kvinner spesielt. Den blåblå regjeringen ønsker også at arbeidsgivere vil kunne pålegge ansatte å jobbe lengre dager med mer overtid, flere helgevakter, også søndager. Det vil gjøre arbeidslivet mer krevende, og også gjøre det vanskeligere å kombinere jobb og familie. Regjeringa presser med andre ord kvinnene tilbake på kjøkkenet: Flere vil trolig velge å jobbe deltid, eller velge å ikke jobbe i det hele tatt. Det er god grunn til å heve den feministiske fanen høyt under generalstreiken den 28. januar!

 

Kristelighet og sexpress

Som om det ikke var nok at politikerne vil fjerne rettigheter i liberalismens navn, går de også på frierferd til Krf. Det virker som om de kappes om å tekkes kristenfolket, og det letteste for politikerne å selge unna for å få støtte fra dem, er gamle kampsaker knyttet til kvinners rettigheter. I fjor fikk helse- og omsorgsminister Bent Høie seg en skikkelig smekk fordi han forsøkte å gjøre akkurat det i reservasjonsrettsaken, mens Jonas Gahr Støre har sluppet billigere unna med sin relativisering av Arbeiderpartiets gamle standpunkt mot kontantstøtten.

Nå som Krf-leder Knut Arild Hareide blir regnet som «kongemakeren» og Norges tredje mektigste politiker, kan vi trolig vente oss litt av hvert for 2015. I det hele tatt får man lett en litt vemmelig følelse av bildet av to politikere som burde være på hver sin side av det politiske spekteret poserende i kirken sammen, som Støre og Hareide i Dagsavisen før jul.

Og samtidig som politikerne tilsynelatende blir stadig mer kristelige, og arbeidslivet krever en protestantisk arbeidsmoral med flittige, lydige og oppofrende små arbeidsbier, går samfunnet sin skjeve gang i retning av å bli stadig mer gjennomseksualisert og kroppsfokusert. Det kan virke som om vi beveger oss mot amerikanske tilstander, med en blanding av puritanisme og pornofisering, en ren gift for likestillingen.

 

Til å bli syk av

Kombinasjonen av kroppsfiksering og det generelle kravet om konform vellykkethet gjør at unge jenter i dag opplever et press som er til å bli syk av. Ungdata-undersøkelsen utført av NOVA i fjor, avdekket at et økende antall ungdommer, først og fremst unge jenter, har psykiske problemer. Én av fire jenter mellom 15 og 16 år har depressive symptomer, mange har også selvmordstanker. Forskningsleder Anders Bakken konkluderte med at «mye handler om kravet om å være perfekt. Mange unge opplever et voldsomt press om å lykkes i skolesystemet. Nå er også kravet om vellykkethet utvidet til å gjelde kroppen. Kropp og utseende avbildes og studeres hele tiden i sosiale medier». Man kunne legge til at kvinner er utsatt i den grad at kroppen altfor ofte blir en fiende som må utslettes: den tredje vanligste dødsårsaken blant tenåringsjenter i dag er anoreksi. Og at kvinners seksualitet kan bli brukt som et våpen for å ødelegge kvinnene selv, som det stadig mer vanlige fenomenet «hevnporno» er et eksempel på.

Men heldigvis utkjempes det også en motstandskamp på mikroplan på de sosiale mediene, for eksempel i gruppen Den selskapelige diskusjonsforening på Facebook, som diskuterer, analyserer og raljerer over stort og smått, én sak av gangen. Noen ganger virker det kanskje som «fillesaker», og noen ganger er de som reagerer kanskje vel hårsåre, men bakenfor hver sak ligger store og viktige kamper som kampen for eierskap til egen seksuell frigjøring, og motstand mot seksuell trakassering og kroppspress. Utfordringen i å yte motstand mot alt presset fra informasjonsstrømmen som møter oss er kjempemessig, og av og til kan det virke håpløst. Men det er enormt viktig å skape et «bullshitfilter», ikke bare for seg selv, men spesielt for de unge jentene og selvfølgelig også guttene, som føler presset sterkest på kroppen. Selv ga jeg Oda Faremo Lindholms bok med samme navn i julegave til den 18 år gamle kusina mi. En bitteliten innsats i den store kampen.

Godt nyttår og lykke til med kampen på de små og de store foraene, søstre, kamerater!

 

Tusen takk til Maddam, Under arbeid, FETT, Norsk kvinnesaksforening, Arbeiderpartiets kvinnenettverk, SV, Rødt og Rød ungdom for tips og innspill til viktige saker for 2015!

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

12 Comments on 2015 blir et feministisk kampår

  1. willd // at // Reply

    Et annet tabu er kvinner som begår seksuelle overgrep. Det er tabu fordi det liksom er uhørt fra de prektige talskvinnene at kvinner skal kunne voldta. Pga tabuet her blir mørketalla desto høyere.

    Seksuelle overgrep begått av kvinner er ikke mildere og er til tider mer voldelige enn seksuelle overgrep begått av menn: http://m.db.no/2011/06/07/magasinet/overgrep/forskning/vitenskap/helse/16674601/?www=1

    Undersøkelser viser at der kvinner overgriper, er det mer vold og trusler om vold både i nærmere og fjern framtid, og at kvinnelige overgripere står for 30% av overgrepa: http://byavisa.no/2014/03/14/kvinner-som-voldtar-menn-store-morketall/

    Jeg vet fra kvinner som har jobbet på helsestasjoner og krisesentre, at en undersøkelse fra et voldtektsmottak i Stockholm viste at 40% av de voldtatte som oppsøkte hjelp der, var ofre av kvinnelige overgripere, samtidig som en mente at den virkelige prosenten var høyere pga mørketall ved at kvinnelige overgripere er tabu.

    7-14% av alle menn har opplevd seksuelle overgrep – en tredjedel av disse har blitt utsatt for overgrep fra kvinner, og 40% av overgrepa i barnehagen er begått av kvinner, viser undersøkelser gjengitt her: http://utsattmann.no/fakta-om-overgrep-2/

    Forøvrig er det nesten 3 ganger så mange menn som kvinner som begår selvmord: http://www.abcnyheter.no/livet/2012/01/24/jenter-sier-mer-i-fra-gutter-begar-flere-selvmord

    • MrBlazeAxe // at // Reply

      Flott kommentar med relevante linker. =)

    • Ingrid Kvamme Fredriksen // at // Reply

      Hei wild, det er på ingen måte meningen å bagatellisere at menn også blir utsatt for voldtekt, og som jeg nevner rapporterte altså en av hundre menn om det i den store volds- og voldtekstundersøkelsen. At tallene for kvinner er ti ganger høyere gjør ikke at disse mennene får det noe bedre. Spesielt ikke siden voldtekt mot menn er et så stort tabu. Dette har det også stått flere artikler om på radikal portal nylig. Det er mye man kan finne ut av å lese statistikk, det kom for eksempel frem av NOVA-undersøkelsen at det er flere unge kvinner som har selvmordstanker enn menn. Det er også flere kvinner som forsøker å ta selvmord. Men flere menn dør ved å ta selvmord, metodene deres er typisk mer dødelige.

      Jeg synes ikke det er noe poeng i å ha en konkurranse om hvem som har det værst, og hvem som er slemmest, av kvinner og menn. Det er ikke det feminisme handler om. Det handler heller om å ta tak i og gjøre noe med årsakene til problemer som er knyttet til kjønn og forestillinger om kjønn. Nå kom det tydelig frem i NOVA-undersøkelsen at spesielt jentene slet med psykiske problemer, og forskerne koblet det til vellykkethets- og kroppspresset som traff dem spesielt. Men det rammer selvfølgelig også guttene, og trolig på en annen måte – når idealet å være stor og sterk. At jeg skriver ting som at anoreksi er den mest dødelige psykiske sykdommen i Norge, betyr heller ikke at mennene som ødelegger kroppen sin ved å ta anabole steroider får det noe bedre. Jeg har trukket frem ting som er spesielt ille, men det er klart at det er viktig å nyansere. Uansett: både kvinner og menn tjener på å avskaffe kjønnstyranniet!

      • willd // at // Reply

        Ja, ting må balanseres. Men skjønnhetstyranniet o. l. er det begrenset hva man kan gjøre med, for vi blir alle dratt mot “det perfekte” og subjektive, så å gjøre seg bedre enn det man er, fører ingen vei.

        Det er bedre å være subjektiv og ærlig enn objektiv og from.

  2. Aller først kan dere som vil gå i tog 8. mars i Oslo komme opp med noen paroler som ruler innen 31. januar? Slik at vi kan bruke dagen vår på en bra måte! Stas… 🙂

  3. Per_Person // at // Reply

    Kvinner og jenter lever ikke i et vakuum.

    Jeg har to små døtre og er først og fremst bekymret for hvordan det blir for dem å vokse opp i den kjønnspolariserende virkeligheten vi ser i Norge etter 40 år med mannsdiskriminerende politikk og samfunnsdebatt.

    Enhver normal norsk gutt merker seg hvilket stigma som er knyttet til hans kjønn, sosialt og praktisk, og blir fra barneskolen mer oppmerksom på hvilke kjønnsbestemte hindringer som legges i veien for han, basert på fordommer og kjønnsforakt. Dette skaper naturligvis et anspent forhold mellom gutter og jenter, menn og kvinner, som begge kjønn lider under.

    I 2004 var det lik kjønnsfordelingen ved høyere utdanning. I 2014 var kjønnsfordelingen 65 – 35 % i favør kvinner. Jenter går nå ut fra videregående med et helt karakterpoeng bedre i alle fag foruten gym, og dette har endret seg dramatisk i løpet av kort tid, samtidig som grunnskoleutdanningen har vært gjennom flere reformer som har endret den stikk i strid med det man vet er gutters læringsbehov.

    Til tross for dette får kvinner kjønnspoeng til nærmere 150 høyere studier i Norge, blant dem svært mange av ingeniørstudiene, mens gutter får slike poeng til 2 studier – veterinær og smådyrpleie på Ås. Studier som jus, medisin, journalistikk og psykologi har en kvinnedominans på 75 – 85 %, men der er det altså ikke snakk om å gi menn kjønnspoeng.

    Skal vi forstå det slik at det er viktig for samfunnet med jevn kjønnsfordeling blant dyrepleiere og ingeniører, mens det er samfunnsmessig irrelevant om 80 % av juristene, legene, psykologene og journalistene er kvinner?

    I 2008 publiserte Likelønnskommisjonen sin rapport «Kjønn og lønn» hvor de går gjennom siste 30 års forskning på lønnsgapet mellom menn og kvinner og konkluderer med at det hverken har forekommet lønns- eller stillingsdiskriminering av kvinner i denne perioden (NOU 2008:6 kap 10 og 13).

    Likevel har vi kvotering, kvinnelønnsløft og kvinnefavoriserende lønnsfordelingsprinsipper ved lokale lønnsforhandlinger, bare for å nevne noe.

    Blant annet i Hovedtariffavtalene for staten for 2008 og 2010 (HTA 2008 pkt 2.3.3 og HTA 2010 pkt 1.4.1.1 og 2.3.3).

    Jeg kunne fortsatt lenge. Menn diskrimineres usaklig, åpenlyst og i offentlig regi på mange og stadig flere sentrale områder. Det er offentlig mannsforakt og brudd på Likestillingsloven og diskrimineringsforbudet i EMK art 14.

    Menn dominerer stort og stadig mer på de negative sosiale statistikkene (også utsatthet for vold og annen kriminalitet) samtidig som den kjønnspolariserende tonen i samfunnsdebatten bare synes å tilta i styrke.

    Konsekvensene er blant annet et dyp og økende mistillit mellom kjønnene.

    Stadig større andeler av dem mannlige befolkningen blir marginalisert og faller utenfor det etablerte samfunnet. Frafallet i skolen og arbeidslivet er dramatisk, og det har i sin tur påregnelige følger for privatlivet.

    I 1985 var omtrent like mange menn som kvinner barnløse. Ca. 10 % av 40-åringene av begge kjønn var da barnløse. 30 år senere er andelen barnløse menn mer enn fordoblet, mens andelen kvinner har holdt seg omtrent stabil rundt ca. 10
    %. Ca. 26 % av mannlige 40-åringer er nå barnløse og den store majoriteten av dem vil forbli det.

    Hva betyr dette for samfunnet som helhet og kvinnene i det?

    Mine døtre, for eksempel?

    Vi er avhengige av hverandre for å ha det bra. Menn og kvinner må finne sammen i gjensidig respekt og beundring, og utfylle hverandre for å få regnestykket til å gå opp. Samarbeide.

    Ingen samfunn har kommet godt ut av å marginalisere en stor del av sin befolkning slik gutter og menn blir marginalisert i Norge.

    Det blir stadig vanskeligere for kvinner i Norge å finne menn som svarer til forventningene.

    Konkurransen om de stadig færre “funksjonelle” mennene blir stadig større, med økt kropps- og utseendefokus som konsekvens. Samtidig må de fleste jenter belage seg på å klare det meste selv.

    Den raskt økende andelen av den mannlige befolkningen som er marginalisert utgjør en stadig større sikkerhetstrussel mot kvinnene i samfunnet.

    Vær så snill å hold opp!

    • Ingrid Kvamme Fredriksen // at // Reply

      Hei, jeg skrev faktisk en artikkel en gang om dette med kjønn og akademia. Samtidig som kvinner er i flertall på studier. Tror jeg skrev det meste jeg mener om den saken der. Både menn og kvinner taper på skjev fordeling, og samfunnet taper, er vel konklusjonen.

      http://universitas.no/kommentar/53176/ressursslosing-og-kjonnskamp/hl:ingrid+kvamme+fredriksen

      Er forresten helt med på å prøve å kvotere inn menn på utdanninger med høy andel kvinner. Synes særlig det er et stort problem at menn forsvinner fra lærerutdanninga.

      Jeg undrer meg uansett over at feministiske innlegg ofte blir møtt med virkelighetsbeskrivelser som gjør menn til det store offeret i samfunnet. Det er fremdeles sånn at menn sitter med maktposisjonene i samfunnet i dag. Samtidig er menn overrepresentert i bunnsjiktet i samfunnet. Menn er både de som faller fra og de som lykkes mest i samfunnet i dag. Det må være mulig å ha to tanker i hodet samtidig.

      • Rune Meier // at // Reply

        Kvotering er diskriminering. Idiotiskt forslag. La mennesker gjøre som de vil, og tilrettelegg skolen for vinnerne også, ikke bare taperne.

      • MicheclaEinroza // at // Reply

        Hvorfor er du så opptatt for å få kvinner i makt posisjoner? Hvis kvinner ønsker å komme i makt posisjoner hvem eller hva stopper dem?

  4. trondandreass // at // Reply

    Det aller første vi bør gjøre er å slå Sverige. De ble nemlig nylig kåret til verdens mest feminine folkeslag. Norge ble bare nummer 2.
    Dette kan vi ikke finne oss i.
    Fortsett som nå, og vi kan bli nr 1 ganske snart.
    Yesss..

  5. Limbeck // at // Reply

    Jeg synes vi trenger noen skikkelige mannsår. Guttebarn kjønnslemlestest. Menn blir fratatt barn og brukt til sæddonører av kvinner som har planlagt sitt tredje bryllup mens hun er i sitt første.

  6. Rune Meier // at // Reply

    “Gammeldagse holdninger”
    Den eneste virkelige store kvinnesaken som er igjen i norge. At dere er redde for å spre stereotyper er REN LØGN. Dere sprer stereotyper om den norske hvite mann fra morgen til kveld. Og ja som du selv sier har dere feminister hvert rasister når dere overser invandrerkvinners problemer. Men det er jo ikke vanskelig for en gruppe mennesker som allerede har gjort karriære på å rakke ned på halve norges befolkning.

    “Dårligere arbeidsforhold og mindre frihet”
    Dette påvirker menn også, med andre ord dette er ikke kvinnesak, likestillingssak eller noe slikt i det hele tatt. Akkurat som privatisering ikke er kvinnesak da det rammer begge kjønn.

    “Struper feministbevegelsen og kutter i rettigheter”
    Jaggu bra at de blå struper dere, og nei de er ikke imot likestilling, men særbehandling av kvinner på menns bekostning. Flott at de tar bort rettigheter som diskriminerer mannen.

    “Til å bli syk av”
    Kroppspress er feministsak…. Herregud… Stakkars feminister som ikke klarer å finne noen større utfordrnger i livet enn dette. Det er ingen som tvinger noen til å slanke seg, så til slutt er dere feminister lei dere fordi dere må ta vare på dere selv om dere skal få tak i en bra mann? Som om menn ikke må det samme og i tillegg tjene masse penger?

    “Kristelighet og sexpress”
    Selv etter å ha lagt godvilja til klarer jeg ikke å se hvordan du fikk kristelighet til å gå over til sexpress, enten skriver du bare dårlig her, eller så er det rett og slett ingen logikk i det hele tatt bak det du skrev… Jaja har man ikke problemer så får man dikte de opp.

    “Katastrofal arbeidsmiljølov”
    Dette er ikke en lov som diskriminerer kvinner, dette er en lov som gjør det lettere for arbeidsgivere å få gode ansatte, igjen MYE godvilje må til og til slutt tolker jeg deg slikhen at du mener kvinner er dårligere arbeidere enn menn og må ha bedre beskyttelse i arbeidslivet? Dette er stigmatiserende og ektremt trangsynt. Slike middelalderholdninger aksepterer vi ikke i norge.

    Jeg er ikke overrasket over at de feministene jeg konfronterer kun er i stand til å argumentere med at det er få kvinner i styrer, da de selv ikke er i stand til å trekke disse hårreisende konklusjonene uten å blitt fortalt det på forhånd først (derav fimin”Isme”. Isme slik at man skal slippe å tenke selv fordi logikk er fraværende.)

    Lenge leve likestilling, ned med feminister.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*