En fornemmelse av uro – tidsklemme i verdens beste land

Foto: creative common

Var det sånn idealsamfunnet skulle bli: to foreldre i full jobb mens ungene er åtte–ni timer i barnehagen? Eller var målet noe helt annet, og i så fall hva da? For å si det enkelt ble kanskje kvinnefrigjøringen ofret på likestillingens alter.

Linn Stalsberg
About Linn Stalsberg (12 Articles)
Linn Stalsberg er sosiolog, journalist og aktivist. Hun har sittet i juryen til Radikal Portals skrivekonkurranse 2014.

Teksten er et utdrag fra boka Er jeg fri nå? Tidsklemme i verdens beste land, av Linn Stalsberg

Vi norske kvinner kan komme så langt vi vil. Vi kan gjøre karriere, ha viktige verv, to–tre barn og ektefelle – og selvsagt en egen økonomi. Vi kan bli statsråder med mammaperm, gå Birken eller løpe maraton. Og når vi slitne og svette kommer hjem, får vi servert middag av partneren vår som lager saus fra bunnen av. Vi har nesten full barnehagedekning, vi har skolefritidsordninger og en av verdens beste foreldrepermisjoner. Har vi en gammel mor eller far, er sjansen nokså stor for at et sykehjem tar det daglige ansvaret for dem. Vi damene kan endelig have it all, akkurat som en del menn har hatt muligheten til i årevis. Vi er likestilte. Vi kan velge det livet vi vil leve. Vi er frie.

Dette er det norske idealet. Og det skryter politikerne av så ofte de har sjansen: Norske kvinner er verdens mest likestilte. Både menn og kvinner kan kombinere omsorg for barn med egen karriere. Det forventes faktisk at vi klarer det. Dette er feminismens triumf, likestillingens konsekvens. Og for mange fungerer det bra. Mange familier finner seg godt til rette med fulle jobber, barnehageplass og barn som trives med skolefritidsordningen. Det er sant at vi har velferdsordninger i dag som er historisk unike, og som gir oss muligheter som ingen generasjon tidligere har opplevd maken til. Det er ingen grunn til å svartmale tingenes tilstand.

Men det er en del ting i et grått grenseland som forvirrer meg. Og det er her denne boken blir til. I dette grå ligger spørsmål og tanker omkring den såkalte tidsklemma, om likestilling og kvinnefrigjøring og om trender i arbeidslivet. For hvis det er så greit, her i verdens beste land, å kombinere jobb og barn, så lurer jeg på et par ting:

Hvorfor jobber nesten halvparten av alle småbarnsmødre deltid?[i] Hvorfor har vi debatter og forskningsfakta om tidsklemmer, stressede voksne, stressede barn og utbrente og sykmeldte arbeidstakere? Kan vi bare avskrive dette som klaging, eller er det grunnlag for å spørre om det ligger alvorligere samfunnstrekk bak historiene om de travle dagene?

Små ting i familien har sammenheng med større ting i samfunnet utenfor. Alt henger sammen med alt. Er det kanskje slik at tidsklemma er et tegn på at noe ikke fungerer så bra i vårt ellers så velfungerende samfunn? Er det tegn i tiden på en utvikling vi må ta på alvor?

Som forskningsjournalist har jeg mistet tellingen på alle intervjuene jeg har gjort med samfunnsforskere som skal studere nok en variant av tematikken arbeid og familieliv, for det er fremdeles mye å ta av for den som stiller de vanskelige spørsmålene. Det viser seg at det kan være langt fra politiske festtaler om likestilling til vanlige folks hverdagsliv og utfordringer. Å kombinere full jobb med omsorgsansvar i hjemmet er fremdeles et puslespill som løses kreativt i hver enkelt familie. Det er ikke bare det praktiske aspektet som kan være en utfordring. Det er ofte sterke følelser involvert når mange behov kommer i daglig konflikt: barnas, jobbens, økonomiens, samfunnets, dine, partnerens.

Før jeg selv fikk barn, så jeg med undring på venninner som alltid var på farten, alltid stresset, alltid bakpå, aldri hadde tid – og jeg tenkte: Sånn vil ikke jeg ha det.

Men akkurat sånn ble det.

LES OGSÅ av Linn Stalsberg: Markedets makt over samfunnet

Selv om jeg hadde tanker om deltidsjobbing og rolig tid som småbarnsmor, ble det ikke slik. Vi hadde huslån, to studielån og to usikre jobber der begge var ansatt på midlertidig kontrakt da barnet kom. Å gå ned i stillingsprosent når man jobber på engasjement, ville være galskap. Dessuten visste vi at deltidsarbeid ville bety sterkt reduserte velferdsgoder dersom vi skulle trenge det. Så satt vi der, vi også. I klemma. Med et barn som slet med å finne seg til rette i barnehagen, og minst én voksen som slet med å finne seg til rette som yrkesaktiv småbarnsforelder. I ettertid kan man lure på hvorfor man ikke gjorde ting annerledes, men der og da opplevde vi ikke at vi hadde så mange valg. Og alle andre fikk det jo til. Gjorde de ikke?

Dårlig samvittighet alle veier, en følelse av ikke å ha kontroll over egen hverdag. Ikke gjøre nok på jobben, ikke være nok sammen med barnet. Dette ble tidsklemma for meg. Dette litt såre i hverdagen, der verken fysisk eller mentalt stress lot seg helt avvise, selv om jeg forsøkte. Vi ville så gjerne få det til.

Min tidsklemme handlet aldri om manglende egentid, treningstid, vennetid eller storbyweekend uten barn. Det er heller ikke slike drømmer om mer fritid jeg har som tema her.

Da jeg begynte å snakke om denne uroen i det hverdagslige, viste det seg at flere hadde det på samme måten. Det kjennes nesten som om jeg har hatt en eneste lang samtale med andre foreldre om disse tingene så lenge jeg har hatt barn. Den pågår utenfor barnehageporten, på en fest over vin, i en lunsjpause, i en chat på Facebook. Rett som det er dukker det opp debatter om tidsklemma i mediene også. Noen ganger handler de om kvinners sykefravær, andre ganger om ettåringer i barnehage, et krevende arbeidsliv eller manglende likestilling i hjemmet. Svært sjelden ses disse tingene i sammenheng, slik at det blir mulig å tegne et helhetlig bilde av samfunnet vårt. For kan det være her, i selve systemet vi lever i, at årsaken til tidsklemma ligger? Og dersom det er et press der som gjør at vi hele tiden er så hektiske: Hva kan vi gjøre med det?

Som frilansjournalist og kommentator har jeg ofte skrevet om feminisme, barn, barnehager, arbeidsliv og familieliv, blant annet i avisen Klassekampen. Jeg hadde flere spørsmål enn svar og ville finne ut av dem. Ofte handlet det om en avstand mellom mine utfordringer i hverdagen og hva jeg opplevde som viktige feministiske kamper. Eller at det var en del tematikk rundt barn og familie jeg slet med å finne plass til i moderne feministisk tenkning.

Hver gang jeg skrev om slike temaer, fikk jeg e-poster fra kvinner og menn med tilsvarende forvirring og interessante observasjoner rundt likestilling og familie. Jeg pleide å be dem sende et innlegg til avisens debattside, men fikk ofte til svar at det var uaktuelt. Det undret meg at så mange ikke turte eller ville si høyt hva de tenkte om barn, barnehager, yrkesliv og hverdagsstress. For selv om mine argumenter handlet om at vi må endre samfunnsstrukturer for at folk skal få en enklere hverdag, var dette tydeligvis et tema folk opplevde som veldig privat. Det er mulig at det å ikke fikse likestillingen også er forbundet med en følelse av å svikte feminismen.

Feminister på 1970-tallet mente at første skritt mot kvinners frigjøring var å snakke om utfordringer hver og en føler på i hverdagen, for på den måten å finne et mulig samfunnsmønster. Deretter kunne man endre det sammen. Denne boken er et forsøk på noe av dette. Jeg ønsker å finne ut hvordan vi egentlig har det i vår kultur i dag, og hvorfor vi lever som vi gjør med tidsklemme og travelhet.

LES OGSÅ: Ta tida tilbake!

Jeg måtte tilbake til 70-tallet for å finne noen svar. For denne kvinnefrigjøringen som de snakket om, hva var det egentlig den skulle frigjøre meg fra og til? Har jeg den nå? Var det sånn idealsamfunnet skulle bli: to foreldre i full jobb mens ungene er åtte–ni timer i barnehagen? Eller var målet noe helt annet, og i så fall hva da?

Feminister på 70-tallet deltok i debatter og krevde seks timers arbeidsdag eller rett til deltid for småbarnsforeldre. De hadde visjoner om et annet samfunn med større vekt på menneskers behov og mindre vekt på økonomisk vekst. Slike ting må da være mer relevante enn noen gang, nå som vi både har klimakrise og finanskrise. Dessverre er slike tanker om en større samfunnsendring som oftest fraværende i feministisk debatt i dag. Kanskje vi har glemt samfunnskritikken når vi kjemper for likestilling, eller glemt å spørre hva vi ville med all likestillingen. For å si det enkelt ble kanskje kvinnefrigjøringen ofret på likestillingens alter.

Frihet er et evig aktuelt tema, og det er ikke politisk nøytralt. Noen vil mene at jo mindre staten blander inn seg i vårt privatliv, desto mer frihet har vi. Andre vil mene det motsatte, nemlig at det er gjennom reguleringer og velferdsordninger vi virkelig får frihet til å velge. Frihet har vært de undertryktes kamprop gjennom historien, men i dag hører vi like gjerne at frihet kan bety at velstående familier får en mulighet til å ansette tjenestefolk billig.

I vår kultur er frihet forbundet med penger. Økonomisk frihet. Å kunne betale regninger. Ha et sted å bo. Frihet har også sammenheng med velferdsgoder og hva slags støtte staten kan tilby når det røyner på. Men mest av alt er kanskje frihet forbundet med kontroll. En følelse av å kunne kontrollere eget liv, egen hverdag. Muligheten til å følge opp det som er viktig. Det kan være frihet i å pleie en syk slektning, selv om det er slitsomt og fullt av ansvar. Det kan være ufrihet i å ikke ha råd til å pleie den som er syk fordi du i stedet må jobbe. Det er frihet i å føle seg trygg på samfunnets sikkerhetsnett, og det er verdighet i å bidra med skattepenger til det. I kvinnesak er frihet at kvinner har de samme mulighetene og rettighetene som menn. Det er også kvinnesak å forskjellsbehandle – som at kvinner har spesielle rettigheter i forbindelse med svangerskap, fødsel og amming.

Frihet betyr både å ha frihet fra noe og frihet til noe. Kvinner har kjempet for frihet fra et ufrivillig husmorliv og til frihet – ikke minst økonomisk – i arbeidslivet. I dag vil de færreste kvinner innbille seg at friheten ligger i atter å bli hjemmeværende, men frihet fra tidsklemma og en bedre balanse mellom hjem og jobb kunne være et feministisk krav i dag. Frihet kan også bety frihet fra markedets makt eller en arbeidsplass der du føler deg ufri.

Tidsklemma innebærer kanskje mest av alt en mangel på kontroll over hverdagen. En ubalanse mellom ytre krav og indre ønsker som kjennes umulige å få i hop. Kanskje er det også en følelse av ufrihet som kan forsterkes av fortellingen om at vi har så mange valg i dag. Valgene fremstår som våre egne, og dermed blir også skylden vår når vi ikke klarer hverdagen. Har vi så mange valg som vi tror?

Til syvende og sist betyr frihet en mulighet til å være med og bestemme, både over eget hverdagsliv og i samfunnet for øvrig. Det er opplagt at frihet derfor alltid har vært og alltid må være en essens i all feminisme. Kvinnefrigjøring er et sterkt begrep, som rommer uendelig mye mer enn likestilling.

Vi lever i ulike samfunnsklasser og har ulike forutsetninger, og familier lever svært ulike liv med ulike verdier. Men noen ganger, når jeg hører det prates om likestilling og valgfrihet, høres det motsatt ut: Vi er alle så like og har like mange valg.[ii] Vi er alle like frie.

Kanskje djevelen er i detaljene. Kanskje måten vi lever på, i de små familiene, forteller oss mye om verden rundt oss, på godt og vondt. Når du tror du er i ferd med å bli sprø av alt stresset, prestasjonsjaget og maset i hverdagen, så er det kanskje ikke du som er gal – men verden rundt deg. Rammene rundt oss, som hva slags økonomisk system vi lever i, arbeidslivets ideologi og krav, myndighetenes arbeidslinje for velferd og hva slags verdier vi higer etter i dag, forsvinner som oftest fra debatten om tidsklemme. I denne boken forsøker jeg å ta disse sammenhengene tilbake.

Alle medlemmer i en familie er en del av samfunnsmatrisen, gjennom jobb, barnehage, skole og velferd. Vi klarer ikke å vikle oss ut av den alene, men må endre den sammen, hvis vi ønsker det.

Jeg sa opp den faste jobben og ble frilansjournalist i et forsøk på å slippe unna den verste tidsklemma. Avgjørelsen ble tatt en morgen i november det året minstemann akkurat hadde begynt i barnehage. Ungene var blitt vekket i vintermørket før de selv våknet. Den minste hadde nettopp lært å gå, og begge ble pakket inn i vinterklær tross protester, båret ut av sin far og plassert på en kjelke. Den eldste bakerst med armene rundt den minste slik at han ikke skulle falle av. Vi voksne var slitne og gretne mot hverandre etter å ha måttet muntre opp og motivere ungene hele morgenen, av ikke å ha sovet ut, av å ha stresset i hop påkledning, matpakker, frokost og ekstra votter i små sekker. Vi var slitne før dagen begynte, og den begynte i tillegg altfor fort; vi var for sent ute til jobben – igjen. Det var en overveldende følelse å innse at dette var hverdagen, og at vi hadde flere hundre av dem i vente. Hverdagen fungerte ikke for oss. Vi fikk den ikke til.

Ofte blir jeg bare irritert når jeg hører festtaler fra statsråder og andre ledere som oppfordrer kvinner til å gjøre karriere, søke seg til styrerom og ledelsesjobber. Holder det ikke å ha en jobb? Må jeg ha en karriere også? Verv på kveldstid? Jeg tror verken statsråder eller profilerte feminister aner noe om avstanden mellom idealet de holder triumferende frem, og hverdagen mange vanlige folk opplever. Er familien vanskelig å forholde seg til for mange feminister?

Leser vi om feminisme i dag, er den stort sett omtalt i positive vendinger, som en eneste lang feiring av alt som er vunnet, og hvordan vi må fortsette kampen for at alle kvinner skal kunne ta del i den vidunderlige likestillingen vi mer eller mindre har oppnådd her i Vesten. Jeg er på så mange måter helt enig! Det er et mål og en selvfølge at kvinnen skal være et selvstendig individ som tjener penger og velger sitt liv selv. Det er opplagt at svært mange kvinner har det godt i vår del av verden i forhold til andre steder. Men er det så enkelt at vi kan eksportere vår type likestilling til andre land, og tenke at dette er til alle kvinners beste? For tenk om det er slik at vi i samme åndedrag også eksporterer en ideologi og en markedsøkonomi som ikke nødvendigvis tjener kvinner flest.

Å finne ut av dette er en del av bokens prosjekt.

Jeg ønsker å ta debatten om tidsklemma på alvor for å forstå jaget i det moderne samfunnet. Det er en avstand mellom ideal og hverdag som ofte blir borte når vi snakker feminisme. I dette grenselandet, mellom svartmaling og idyll, finnes mye vi bør diskutere når det gjelder norske kvinneliv. Over alle temaer i denne boken hviler vissheten om at vi lever i en markedsstyrt økonomi med helt bestemte krav til oss i hverdagen. Dette er vårt samfunns rådende ideologi, som i stor grad påvirker hvordan vi lever og tenker. Er feminister kanskje en del av denne ideologien, bevisst eller ubevisst? Hvilke konsekvenser får i tilfelle dette for kvinnekamp verden over og hverdagslivet til små og store her hjemme? Dette perspektivet er med meg gjennom hele boken når jeg skal forstå dagens kvinnekamp og motivet for likestillingen.

Tidsklemma sier oss at hverdagene er travle, og deltidsarbeidende kvinner er et signal til oss om at familier tar private valg for å lette på den. Dersom alle disse damene (og noen få menn) tar signalet på alvor og kaster seg inn i karrierejakten, tvinger det seg kanskje frem overraskende nye spørsmål: Er det et slikt samfunn vi vil ha, der vi alle prioriterer lange dager på jobben fremfor dager med egne barn eller andre i familien?

Denne boken er selvsagt ikke skrevet på vegne av alle kvinner, den er ikke alle kvinners stille rop, men den er mitt. Det vil være skildringer av hverdager her som mange overhodet ikke kjenner seg igjen i, og referanser til forskning som mange hoderystende ikke kjenner igjen fra eget liv. Men de hverdagene jeg omtaler, de er slik jeg opplever dem, og den forskningen, de bøkene og de intervjuene jeg har foretatt, har jeg gjengitt etter beste evne. Analysene er det bare jeg som kan stå for, og konklusjonen er også min. Jeg hadde imidlertid ikke skrevet dette dersom jeg ikke var overbevist om at flere enn meg kaver i overkant mye i hverdagen. Og vi kaver fordi vi forsøker å henge med i et markedsstyrt samfunn som krever at vi alltid er mer effektive, alltid forbruker mer.

Etter en paneldebatt jeg deltok i i 2013, kommer en eldre dame bort til meg. Hun hadde selv jobbet for kvinnefrigjøring i minst to generasjoner. Damen griper meg i armen, ser meg inn i øynene og sier: «Det du snakker om, vet du, det er meningen med livet.»

Og det er det kanskje, tenkte jeg i ettertid.

Tidsklemma tvinger oss til å tenke på hva hver og en av legger i akkurat det, meningen med livet. For når hverdagen er så hektisk at alt kan føles meningsløst, da bør vi stanse og tenke oss om.

Tidsklemma kan kanskje lære oss noe viktigere enn det vi ser ved første stressede øyekast. Vi har muligens skapt et smart, samfunnsøkonomisk gunstig og effektivt system, men er det er et klokt et?

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned