Mothogg

”Ingen garnblåser, taukveiler, stabler av fiskekasser. Hvert eneste naust er for lengst gjort om til fritidsbolig. Her blir det ikke lagt ned et slag arbeid lenger. På bryggekanten, der fiskerne i gamle dager bøtte garn, skåler de nå i fine viner,” hadde han sagt med et snev av forakt i stemmen.

”Du er en oldtimer,” hadde gutten svart.

”Det heter erfaring,” sa faren og lo kort.

En fyr baler med en fortøyning på en av flytebryggene. En svart SUV kommer til syne over bakkekammen, ruller glinsende i solsteika, ned bakken mot båthavna og naustene. Det knaser i grusen, den glir ut på kaia. Dørene går opp og tre menn, to voksne karer på farens alder og en fyr i tjueåra, kommer til syne. De løfter luftflasker, våtdrakter og harpuner ut av bagasjerommet.

Prangende armbåndsur og et tjukt gullglinsende halskjede kommer til syne når de kler av seg. Faren lener seg fram og myser. De hiver blinget og klærne inn i baksetet på bilen og snor seg inn i våtdraktene. Den yngste filmer eller fotograferer de to andre som poserer med harpunene. Bilen går i lås med lysblink og en kvakkelyd etter signal fra den elektroniske nøkkelen.

”En sånn bil koster minst en halv million,” sier faren.

Mennene drar på seg svømmeføtter, setter maskene på plass og glir ned vannet fra en stige på kaikanten. Bobler prikker overflaten utover i bukta.

”Kunne du ikke tenke deg å dykke?” spør gutten.

Faren rister på hodet.

Bussturen fra byen tok drøye førti minutter. Fra endestoppet var det en halvtime å gå ned til sjøen. Sola skinte fra skyfri himmel, det var en vakker lørdag i september. Etter en lang, slak nedoverbakke kom de til vika med båthavna og naustene. Det lukta godt av salt sjø og tang. De fulgte grusveien i en bue på baksida av nausta, fortsatte over kaia, rundt et nes og ut på svabergene, slo leir på et sted der berget var flatt og fint med hyller som kunne fungere som sitteplasser. Brent rekved i en ring av stein vitna om en populær leirplass. Gutten kikka over bergkanten som stupte bratt ned i sjøen, tenkte seg ruggene som luska i djupet der nede.

De rigga opp stengene, kasta ut og sveiva inn. Det beit ikke, men de var tålmodige.

”Herlig at vi kan få en sånn dag før høsten setter inn?», sa faren.

«Kjempefint.»

«Men burde det ikke myldre av folk her på en vakker dag som denne? Med kjølebager fulle av godsaker. Unger som styrer rundt og fisker krabber. En og annen hardhaus som bader. Hvor er alle menneskene?»

«Sitter vel inne foran skjermene?», svarte gutten.

«På en dag som denne?»

«Det er jo lørdag, folk har fri og alt mulig de skal følge med på, på nettet, Facebook, TV-serier … »

I samme øyeblikk nappa det hos faren. Han sveiva inn en mager liten lyr. Så fikk gutten en liten makrell. To fisk på under et kvarter lova bra, sjøl om de var små.

Men den neste timen fikk de ikke et neste napp. Faren mente det skyldtes været, det var for fint, det biter alltid bedre i gråvær og vind.

Da han planla turen, sa han, hadde han regna med fangst, fersk fisk til å grille på bålet til lunsj, men som en plan B har hadde han tatt med seg en pose Toro fiskesuppe og litt rugbrød. Men det var knapt til to mann, sjøl om de kunne spe den ut med de to fiskene de har fått. Derfor ville han at de lette litt i fjæra etter flere godsaker å putte i suppa.

”Du mener snegler og skjell og sånn? undra gutten.

”Ja, hvorfor handle på Rema når du kan hente maten gratis i naturen? sa faren. ”Og kunnskap om det som er spiselig i fjæra, det kommer godt med når du om noen år når blir student og må leve på sparebluss.”

”Okei,” sa gutten.

Faren fiska en tom bærepose opp av ei sidelomme i sekken, dro på seg høye gummistøvler og la ivei bortover berget. Gutten hang på så godt han kan, brillene gled ned på nesa. Han syntes faren ligna en eventyrfigur med sjumilsstøvler, der han med lange bein hoppa fra stein til stein i sjøkanten.

Faren balanserte ut på ei smal bergtunge, vassa ut i sjøen til vannet nådde halvveis opp på støvlene, strakte seg det han var kar om og får tak i ei tareremse som han halte og dro i. Den var seig og elastisk som en strikk. Han røska til og fikk løs et meterlangt stykke som blafra i brisen, stappa den i posen mens han rygga mot tørt land.

I ei grunn vik nærmere kaia fant de flere arter tang og tare, albuskjell og strandsnegler. Så tok de en rast på bergknatten og så SUVen med dykkerne komme rullende.

Tilbake på leirplassen danderer faren det de har funnet i fjæra pent utover ei helle på berget.

«Fingertare,” sier faren.

Gutten tenker at rota ligner ei gripende hand.

”Nydelig i suppe og som tilbehør til fiskeretter. ”Kan tørkes og males opp til taremel, glimrende som krydder eller buljongpulver, full av naturlige smaksforsterkere, vitaminer og mineraler,” utdyper faren

Han drar en neve av en rødlig alge med flikete blader opp av posen.

«Søl?», sier han.

«Ja, så bare hiv det.»

«Nei, den heter søl, denne tangarten?»

«Søl? Virkelig?»

«Ja, navnet skjemmer ingen. Vikingene spiste den i store mengder. Den må bløtes og tørkes to ganger. Da blir den helt nydelig, til fisk spesielt.»

«Japanerne bruker mye tang i maten,» sier gutten.

«Riktig. Liker du sushi?»

«Ja, maki.»

Ved siden av sølen legger faren en neve strandsnegler.

«Dampes i ti minutter med løk og smør. En franskmann ville blitt fra seg av begeistring. Spikker deg bare en liten gaffel og eter dem rett ut av huset.»

«Vi trenger vel ikke ha alt dette i suppa.”

«Du velger,” sier faren.

«Det holder lenge med noen fiskebiter for min del.»

«Ja, vi prøver å fiske litt til,» sier faren.

Siden det biter så dårlig på sluk, vil han gå over til agn. Han bytter ut sluken med krok og søkke, agner med ei remse av den vesle makrellen.

Et par cabincruisere passerer ute ved den nærmeste øya. Den ene gir gass og suser forbi den andre. Det fosser om baugen og motoren brøler av mange hestekrefter.

«Mye tupperware her i dag,» sier faren.

«Tupperware?»

«Ja, en kollega av meg, en av gamlekara, trebåt-entusiast, kaller konsekvent plastbåter for «tupperware».

«Ja, og se på den stavmikseren der, da,» sier gutten og peker på en vannskuter som hvinende tar en skarp sving så skumsprøyten står.

Faren ler høyt.

Det biter ikke, og faren stikker korkhåndtaket på stanga ned i en bergsprekk. Agnet synker til bunns, og det slakke snøret rører svakt på seg i brisen. Stanga peker mot himmelen som ei skeiv antenne. Han sier det er på høy tid at de fyrer opp suppa, og fra sekken drar han fram en to liters vannfylt colaflaske, suppeposen og stormkjøkkenet.

”Nå skal du få se,” sier han.

Han løsner reima på stormkjøkkenet og løfter av lokket med den medfølgende klypa.

«Vips, så har vi ei stekepanne.»

Han svinger den i lufta, tar to mindre kjeler ut av den store og lirker til slutt ut kaffekjelen.

«Lag på lag, som ei russisk babusjka-dokke. Et komplett kjøkken, men tar opp minimalt med plass i sekken.»

«Smart,» sier gutten.

«Og helt innerst finner vi stormkjøkkenets hjerte,” sier faren og tar brenneren ut av kaffekjelen. ”Svart og sotete, et bevis på at det har vært mye brukt. Noen såkalte friluftsmennesker kjøper alt av utstyr, men bruker det sjelden.”

Han instruerer gutten til å helle rødsprit i brenneren.

”Nå kan du tenne på.”

Gutten river av en fyrstikk, stikker flammen borttil rødspriten, den brenner med en blålig, nesten usynlig flamme. Handa hans dirrer svakt når han med klypa setter brenneren på plass i ramma. Flammene slikker over kanten.

De samarbeider fint. Faren overtar, setter over en kjele med vann, rører ut suppepulveret, skjærer makrellen og lyren i stykker, hiver dem i kjelen, rører grundig, og akkurat da bøyer stanga hans seg, i et seigt, langsomt napp. Den blir stående i en bue og dirre. Han spretter opp, høyrefoten glipper mot berget, han sparker borti stormkjøkkenet. Kjelen velter og all suppa renner ut. Han bykser mot stanga, men når han får tak i den har den retta seg ut og snøret henger slapt.

«Faen, det var en skikkelig sværing, så du det?»

«Jeg så det, et jævli napp.»

Suppa ligger klaska ut over berget som spilt melk.

”Plan C,» sier faren.

Armen hans forsvinner ned i den høye smale sekken nesten opp til skulderen og kommer opp igjen med to sardinbokser, en i olivenolje og en i tomat. Gutten velger den siste, det er ikke så langt unna vanlige brødskiver med makrell i tomat.

Mens de sitter og tygger rugbrød med sardiner, kommer dykkerne til overflata. De driver inn mot berget, og den bakerste hever harpunspydet liksom triumferende. Ei svær flyndre er spidda på den.

«Det var det jeg visste, at det er fisk her. Det var sikkert et sånt beist som beit på hos meg. Ser ut som en piggvar,» sier faren.

Dykkerne driver sakte forbi i overflaten og forsvinner rundt neset i retning kaia.

Plutselig står sola temmelig lavt på himmelen. Klokka er allerede nærmere tre, og bussen går kvart på fire. Om de ikke rekker den, er det to og en halv time til neste. Det er ikke mer enn tida og veien. Gutten rigger ned stengene, faren skyller fiskesuppekjelen i sjøen, legger brenneren i kaffekjelen, setter kjelene oppi hverandre, strammer reima og legger stormkjøkkenet i bunnen av sekken.

De legger på sprang bortover berget. Gutten må holde på brillene som hele tida sklir ned mot nesetippen, kaster et siste blikk på utstillingen av spiselige arter fra fjæra. Taren er blass og blafrer lett i brisen. Sneglene er blitt tørre og hvite.

Inne på kaia er dykkerne i ferd med å legge luftflaskene og harpunene inn i bagasjerommet.

De ser faren og gutten komme, og en av dem bøyer seg inn i bagasjerommet og drar en plastbakk ut i lyset.

Det er ingen vei utenom å beundre fangsten og slå av en prat. Det er en røslig piggvar, blank og fin. I tillegg har de sanka noen kamskjell og to store taskekrabber.

«Ovnsbakt med sitron og urter. Krabbe og kamskjell til forrett,» sier dykkeren.

«Gode greier», sier faren, tenker på kiloprisen i en fiskebutikk; 400 kroner, minst.

«Ble det noen fangst på dere da?» spør dykkeren.

De to andre står borte ved bilen og flirer.

«En makrell og en liten lyr. Smakte nydelig i suppa.»

Farens stemme lyder tynn og annerledes.

De går og småspringer om hverandre mot busstoppet, rekker bussen med et nødskrik.

All den friske sjølufta og bussen som duver på de lange rette veiene gjør gutten søvnig. Øyelokkene blir blytunge.

”At jeg ikke har skjønt det før nå”, sier faren.

Gutten vil spørre hva da?, men leppene lystrer ikke, så kanskje var det i en drøm han hørte faren si:

«En av dykkerne sto bak det kraftige nappet. Dro i snøret da han svømte forbi. De kom jo til overflaten rett etterpå …Det var som faen at jeg satt og rørte i suppa akkurat da. Var jeg på post, skulle jeg ha gjort tidenes mothogg, sveipa stanga gjennom lufta, så trippelkroken flerra drakta og blodet silte fra sideflekset hans og bredte seg ut i vannet som et rødt silketørkle.”