Snille morfar – et nazimonster

Foto: Michael Rhys

Han var en rotnorsk nazist, et produkt av norsk sosial virkelighet og tankestrømninger som levde (og dessverre lever) i Kongeriket.

Ingvar Skjerve
Om Ingvar Skjerve (3 artikler)
Ingvar Tølløv Skjerve er sykepleier og rådgiver i Fagforbundets Yrkesseksjon helse og sosial. Han er medforfatter av boka Homo Solidaricus.

Morfar, Hitler og jeg, Ida Jackson, Aschehoug, 2014

Dersom du lever i tiden og forventer effektivitet, og derfor vil lese bøker som gjør deg klokere om mye på kort tid, bør «Morfar, Hitler og jeg» av Ida Jackson være øverst på lista di. Denne velskrevne boka klarer på bare 255 sider å behandle 2. verdenskrig, familier, krigstraumer, politisk ekstremisme, norsk historieskriving, politisk paranoia, skam, smertefulle hemmeligheter, intenst hat og dypfølt kjærlighet på en glimrende måte. Kort fortalt er det den sanne historien om hvordan Ida finner ut at morfaren hennes, en av de få trygge voksenpersonene hun husker fra oppveksten sin, hadde vært en av Norges mest fremstående, nazistiske ideologer. Idas snille morfar, Per Asbjørn Pedersen Tjøstland, var redaktør for Germanske SS Norges (GSSN) ukesavisa Germaneren fra 1943 til 1945, og ikke bare det; det er grunn til å tro at han deltok aktivt i den etniske rensingen av Ukraina som soldat i «divisjon Wiking».

Deltok i massakrer
Ida hadde visst at morfar var «på feil side» under krigen. Hun hadde imidlertid trodd at han tilhørte det hun kaller nasjonalsosialismens «sedate sentrum». Hun trodde at han var en som kanskje hadde rotet seg litt bort i de forvirrende og farlige årene. Hun hadde ingen anelse om at han var sentral aktør og kanskje til og med direkte medvirkende i forbrytelser mot menneskeheten. En wikipediatekst, som hun senere finner ut at moren hennes har skrevet, setter henne på sporet av saken. Snille trygge morfar, hadde ikke bare tatt litt feil i krigens kaos. Han var overbevist nazist og en tiltrodd propagandist for Hitler og Det tredje riket. Siden skal hun finne ut at han var tilstede da blodtørstige mobber og topptrente soldater jagde vettskremte jødiske kvinner og barn i graven, og at han siden skrev begeistret at dette dreide seg om «frigjøring» i tidsskriftet Germaneren.

LES OGSÅ: Nazistenes flukt fra nazismen

Vond lesning
Ida Jackson er tydeligvis ikke av det slaget den som er fornøyd med å la gamle sårskorper være. Hun river dem av og lar blodet flyte fritt. Hun sier selv at hun ikke er spesielt modig, i alle fall ikke i møte med voldelige situasjoner, men i møte med den grusomme sannheten om nazisten Per Pedersen er hun ikke det grann kujon! Hun følger ham fra vervekontoret i Oslo, hvor han godkjennes som Germansk nok for GSSN, til kadaverdisiplinær trening og hjernevask i Østerrike og langt, langt inn i helvetet på Østfronten. Ikke på noe tidspunkt feiger hun ut. Hun stopper ikke opp for å finne på unnskyldninger, lete etter formildende omstendigheter som ikke er der, eller rasjonalisere bort grusomheter. Slik kanskje de fleste andre ville vært fristet til å gjøre. Hun drives av et intenst ønske om å forstå, og har en nådeløs tilnærming til hvordan man oppnår en god nok forståelse. Det er til tider veldig vond lesning.

Modig på grensa til det smertefulle
«Morfar, Hitler og jeg» er et solid oppgjør med mye dårlig tenkning. Først og fremst et oppgjør med ideen om at det bare er særskilt slemme folk som gjør slemme ting. Ida Jacksons bragd er at hun klarer å forene snille morfar med nazimonsteret Per Pedersen. Igjen er hun modig på grensa til det smertefulle, og tør å vise fram direkte forbindelseslinjer mellom sine og morens kjæreste barndomsminner, og Pedersens nazistiske, ideologiske skolering. Hun skriver om at mamma husker en oppstemt pappa som begynner å marsjere og synge nazikampsangen «Die Fahne Hoch», på skogstur med døtrene sine. Om at han pleide å vekke barn og barnebarn med myk røst, med en frase som trolig ble brukt for å vekke han som ung soldat på indoktrinering i Østeriket. Hun skriver om hvordan den selvbergede tilværelsen Per og kona skaper seg etter at han kommer ut av fangenskap når krigen er over, ligner på den han drømte om som ung, glødende nazist. Hun trekker linjene helt til seg selv i dag – til eget arbeid og egne overbevisninger. Denne uredde tilnærmingen setter henne også i stand til å trekke en klar grense:

LES OGSÅ: SV Rogaland, trekk dere fra debatten med nazister

«Jeg har arvet språk, tro, arbeidsmoral og kjærlighet til naturen fra morfar. Han ville at jeg skulle arve den germanske riksidé. Jeg vil ikke ha den. Derfor er det med en sterk, inderlig glede at jeg skal ta dette übergermanske, Himmler-godkjente, herdete eldgamle wikingblodet og degenerere det. Jeg skal føde barna mine i et unaturlig, multikulturelt og jødisk-frimurerisk-kapitalistisk byliv. Jeg skal blande blodet mitt med fremmed blod og få barn med brune øyne. […] Dyrkingen av den germanske kroppen slutter med meg.»

Retusjerte historier
Bare så det er sagt med rene ord; dette er en helt fantastisk bok! Ikke bare er historien i seg selv utrolig sterk (og til tider ekstremt frastøtende), men boka gir også et utrolig godt innblikk i hvordan dype traumer påvirker, ikke bare den som er traumatisert, men hele storfamilier. Den sier mye om hvordan vi bygger minnekulturer og myter, hvordan vi fortrenger og unnlater å prosessere. Dessuten gir den et utførlig bilde av en del av norsk historie som er nesten retusjert vekk. At Per Pedersen Tjøstland ble nazist er ingen tilfeldighet. Han var ikke spesielt ond eller på annet vis uvanlig, men et direkte produkt av tunge, viktige strømninger i den norske mellomkrigstida. Det fanatiske jøde-, kommunist-, og frimurerhatet ble ikke introduserte for ham av tilreisende rekrutteringsoffiserer fra Det tredje riket, men av foredragsholdere i menigheten han og kjæresten hans gikk i. Han er en rotnorsk nazist, et produkt av norsk sosial virkelighet og tankestrømninger som levde (og dessverre lever) i Kongeriket.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

1 kommentar på Snille morfar – et nazimonster

  1. Det må jeg lese. Kunnskap er flott. Det er dette som skjer med all fanatisme. Nazister, ekstremister av alle slag. Til og med IS og Taliban. De er indoktrinert og de vet det ikke selv. Sørgelig.

Kommentarfeltet er lukket.