Rasisme og anti-rasisme i vår tid

Foto: Rovas Alapitvany

Fascistiske grupper og partier har etablert seg i Europa de siste ti årene, for eksempel Gyllent Daggry i Hellas og Jobbik i Ungarn. Hva består rasismen i vår tid av?

Sindre Bangstad
Om Sindre Bangstad (1 artikler)
Sindre Bangstad er antropolog og forsker tilknyttet det Teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo

Vi ser at deler av den tradisjonelle antirasismen har beveget seg vekk fra rasismen som kjernefokus og mer i retning av politisk ekstremisme. Den nye antiekstremismen har redusert rasismen til et mer eller mindre tilfeldig aspekt ved fascismen. Med utgangspunkt i argumenter om demokratiets ytringsfrihet hevdes det at en viss mengde rasisme i det offentlige ordskiftet må tolereres. Enkelte teorier, som den såkalte «trykkokerteorien» argumenterer til og med for at en viss dose med rasisme er sunt for demokratiet og ytringsfriheten. Med utgangspunkt i lignende tilnærminger åpnes det opp for samarbeid med høyrepopulistiske partier som har benyttet seg av rasistisk retorikk og politikk.

Arven fra Apartheid
Hvilket fokus bør vi antirasister ha på den «nye» fascismen? En kompromissløs antirasisme som vektlegger rasismeproblematikk eller en «inkluderende» antiekstremisme som argumenterer for rasismen som et nødvendig onde i den åpne debatten? Hvordan ser rasismen og fascismen ut i vår tid?.»

Mitt utgangspunkt er at jeg som sosialantropolog startet min karriere med flere langvarige feltarbeid blant ‘fargede’ muslimer i millionbyen Cape Town i Sør-Afrika i perioden mellom 2000 og 2005. Som mange av dere vil vite hadde Sør-Afrika i perioden 1948 til 1990 et åpenlyst rasistisk regime – apartheidregimet. For tenåringer som meg selv var kampen mot apartheid på 1980-tallet noe av det som opptok meg mest, så det var vel ikke tilfeldig at jeg skulle ende opp som antropolog og å gjøre feltarbeid i Sør-Afrika.

Apartheidregimet er borte, men det som møtte meg blant fargede muslimer i townshiper og uformelle bosetninger i Cape Town på 2000-tallet var blant annet den tunge arven fra apartheid, i form av det som nå var et bostedsmessig og økonomisk apartheid, og folk som på mange ulike måter var preget av årtier med hierarkiserende tenkemåter basert på underliggende, om enn av taktiske grunner ikke alltid åpent uttrykte ideer om ‘rase’, der hvite dominerte, ‘fargede’ var underordnede, samtidig som de på alle måter ble fortalt at de tross alt var ‘bedre’ enn svarte sør-afrikanere, men ikke ‘gode nok’ til å være hvite.

Det er her viktig å innse at apartheids ofre fortsatt bærer fundamentale preg av apartheids rasistiske tenkemåter i måten mange av dem ser på seg selv og andre sørafrikanske medborgere: Noe av det mest talende og rørende jeg har opplevd som antropolog var da min muslimske mater familias, en muslimsk kvinne i sekstiårene som sammen med sin familie i åtte måneder var vertskap for meg i en township sør for Cape Town i 2000 fortalte meg at hun aldri før i sitt liv hadde opplevd noen hvit person behandle henne som et likeverdig menneske.

LES OGSÅ: Sverigedemokratarna – historien om et rasistparti

Rasisme kontra fascisme
Utgangspunktet for invitasjonen til å delta her er formodentlig at jeg nylig og i samarbeid med seniorforsker Cora A. Døving har fullført et manus med tittelen Hva er rasisme? som skal publiseres i Universitetsforlagets Hva er?-serie tidlig neste år (2015), og at jeg tidligere i år (2014) publiserte boken Anders Breivik and The Rise of Islamophobia på Zed Books i London og New York.

Innledningsvis må det her understrekes at i den grad jeg kan sies å være ‘ekspert’ på noe som helst i denne sammenhengen, så er det på rasisme, og ikke fascisme og/eller ekstremisme. Programteksten for dette arrangementet lover med andre ord mer enn undertegnede kan holde men til dette spørsmålet er det etter mitt syn også viktig å understreke et par punkter.

Kevin Passmore, som har skrevet Oxford University Press sin korte innføringsbok Fascism: A Very Short Introduction som utkom i 2002 noterer i sin innledning til den boka at begrepet fascisme er en «notorisk upresis og upålitelig analytisk term, og ofte brukes ukritisk i en nedsettende hensikt.» Et opplagt eksempel på dette finner vi faktisk i den norske høyreekstreme og islamofobe massemorderen Anders Behring Breiviks klipp-og-lim traktat 2083: A European Declaration of Independence. For Breivik, som selv kvalifiserer så det holder til betegnelsen fascist, bruker her selv begrepet «venstreorienterte fascister». Og som de fleste av oss nå vil vite, inkluderer hans begrep om «venstreorienterte fascister» stort sett alt som kan krype og gå av politiske aktører og bevegelser til venstre for Fremskrittspartiet, inklusive norske sosialdemokrater.

Et annet eksempel på misbruk av termen ‘fascist’ finner vi blant de demonstranter som av relativt forståelige grunner gitt målskivens langvarige og offentlig uttrykte støtte til de mest ufyselige elementer blant serbiske ultranasjonalister ropte ‘fascist’ etter den østerrikske forfatteren Peter Handke under demonstrasjonene mot Ibsenprisen til Handke utenfor Nationaltheateret for noen uker siden.

Det antirasistiske arbeidet
Debatten om forbindelsene mellom rasisme og fascisme er til syvende og sist ikke bare en debatt om hvilke ord og betegnelser vi bruker, men også om forholdet mellom de ord og betegnelser vi bruker og effektive virkemidler i antirasistisk arbeid. Når jeg for min del vil insistere på en heller restriktiv bruk av begrepet fascisme i vår tid er det ikke bare fordi jeg som akademiker mer eller mindre er dømt til å være opptatt av analytisk presisjon, men også fordi jeg mener at bruk av begreper som fascisme og rasisme – som altså ikke bare har et deskriptivt element ved seg, men også klare normative elementer (man vet som en følge av at SIANs leder Arne Tumyr i en lavere norsk rettsinstans på et særdeles tvilsomt grunnlag i 2006 ble gitt medhold i at navngitte medlemmer av hans tidligere arbeidsgiver Human-Etisk Forbund (HEF) hadde ærekrenket ham ved å offentlig antyde at han var ‘rasist’, og det faktum at Tumyr og SIAN, med god støtte fra den Kristiansand-tilknyttede forretningsmannen som finansierer denne virksomheten, med stor suksess har truet enhver som drister seg til å kalle Tumyr for ‘rasist’ offentlig med søksmål) – ved retorisk overforbruk har en lei tendens til å virke mot sin hensikt i vår tid.

Det er ganske enkelt ikke smart å rope ulv hvis man ikke kan dokumentere på en grundig og redelig måte at det eller den man roper ulv mot virkelig er en ulv og ikke en fårehund. For en av de mest vellykkede retoriske strategier blant høyrepopulister Europa over (og det er hevet over enhver tvil og grundig dokumentert, blant annet i FrP-kretser i Norge at det finnes så vel åpenbare rasister som høyreekstremister blant FrPere i dette land, hvis man følger med på sosiale medier så går det knapt en uke uten at FrPere avsløres for å ha uttrykt seg rasistisk, og det er et faktum at en ikke ubetydelig andel av FrPs velgere så sent som i 2009 i spørreundersøkelser erklærte seg å ha ‘høyreekstreme sympatier’) er det den østerrikske statsviteren Farid Hafez i en fersk artikkel i tidsskriftet Patterns of Prejudice (48 (5) 2014)har kalt en anvendelse av en ‘politisk offerrolle i revers’.

Eksempelet Hagen
I Norge var Carl I. Hagen en tidlig ekspert i denne retoriske sporten: Han visste utmerket godt at hver gang NRK TV viste ham frem i beste sendetid mens ivrige Blitzere fra den tiden ropte ‘rasist’ og kastet egg i hans retning, så økte den folkelige sympatien med ham og FrP. Spørsmålet her er ikke om Carl I. Hagen kvalifiserte til betegnelsen ‘rasist’ (noen av hans utsagn og påstander, som for eksempel det forfalskede ‘Mustafa’-brevet fra 1987, og hans tale til menigheten Levende Ord i Bergen i 2004, hvor han anfører at ‘muslimer trener sine barn til å bli selvmordsbombere kan utvilsomt karakteriseres som å ha innehatt rasistisk potensiale) – men om det var strategisk og politisk hensiktsmessig for antirasister å bruke begrepet om Hagen og FrP

.Når det er sagt, er ikke det grunnleggende problemet i Norge i dag at begrepet rasisme brukes for ofte, det er snarere den vedvarende fornektelsen, og inklusive fra fremtredende norske akademikere, om at rasisme skulle eksistere i det norske samfunn, og den omfattende tabuiseringen av enhver anvendelse av begrepet. La oss for eksempel se nærmere på hvordan akademikeres innsnevring av selve begrepet rasisme muliggjør en slik fornektelse. La oss for eksempel ta utgangspunkt i den definisjon av rasisme som tilbys norske skoleelever på Store Norske Leksikon nettutgaven, og den presiseringen av begrepets anvendelsesområde som tilbys av oppslagets forfatter, den utmerkede kulturhistorikeren Torgeir Skorgen, som har skrevet en ellers svært god og banebrytende fremstilling av den såkalte ‘rasevitenskapens’ historie på norsk.

«En oppfatning eller sett av holdninger som tar utgangspunkt i at mennesket kan deles inn i distinkte «raser», og at disse kan rangeres som høyere eller laverestående. Dette gjøres gjerne på grunnlag av antatte sammenhenger mellom stiliserte biologiske og mentale eller kulturelle egenskaper» Torgeir Skorgen (kulturhistoriker, Universitetet i Bergen, ‘Rasisme’, Store Norske Leksikon Nettutgaven, udatert)Det er ifølge Skorgen vanskelig å omtale noe som rasisme «så lenge det ikke eksplisitt er tale om rase» (Torgeir Skorgen, ,Rasenes oppfinnelse Spartacus, 2002: 69). 

Kan rasisme fornektes?
Den grunnleggende ideen her – som Skorgen deler med et utall norske akademikere som har skrevet om rasisme i vår tid – og typisk nok uten referanse til faktiske og konkrete erfaringer med rasisme og diskriminering blant individer med minoritetsbakgrunn i Norge eller andre sammenliknbare land – er at så lenge vi ikke kan påvise at det er snakk om ‘raser’ og i hierarkiserende forstand, så kan vi heller ikke snakke om ‘rasisme’. Når jeg her vil understreke at dette ‘muliggjør’ fornektelse av rasisme er det selvsagt fordi jeg er ganske så overbevist om at Skorgen ikke har en hensikt om å bidra til en slik fornektelse.

Men det er utvilsomt et ledd i denne fornektelsen er liberale norske eliters insistering like siden 1980-tallet på en særdeles restriktivt teoretisk forståelse av hva rasisme er og kan være, som innebærer at dersom man ikke eksplisitt bruker begreper om ‘rase’ og på en hierarkiserende måte, så kan man heller ikke karakteriseres som ‘rasist’. Når dette gir seg så tvilsomme utslag både rettslig, samfunnsmessig og politisk er det blant annet fordi aktører på den ytre høyresiden, til tross for at mange av dem altså på ingen måte var særlig skolerte i akademisk teori og begrepsbruk, alt på 1980-tallet i Norge forstod at den enkleste måten å unndra seg rasismebeskyldninger på var ganske enkelt å la være å snakke om ‘rase’. De var ikke de første som forstod at dette var smart: Apartheidregimet som vokste frem i Sør-Afrika i årene etter at nazistenes forkvaklede ‘raseteorier’ hadde kulminert i Holocaust i Europa forstod utmerket vel, slik den eminente sørafrikanske historikeren Saul Dubow i sine mange arbeider har dokumentert, at man utad burde snakke om ‘kultur’, ikke ‘rase’.

I Frankrike oppdaget den sterkt høyreorienterte ideologen Alain de Benoist, hvis innflytelse blant annet kan spores i arbeidene til den høyreekstreme norske biologiske rasisten ‘Fjordman’ (som ikke er fullt så smart som de Benoist er, for å uttrykke det pent), at ‘rase’ måtte erstattes med ‘kultur’ dersom det europeiske ytre høyre skulle kunne komme noen vei med sin rasisme og innvandringsfiendtlighet i vår tid. Sosiologen Katrine Fangen fant i sitt feltarbeid blant norske nynazister i Oslo-området på 1990-tallet at de nokså konsekvent snakket om ‘de andres’ (innvandrerne, minoritetenes) ‘etnisitet’ og ‘kultur’, snarere enn ‘rase’ og ‘hudfarge’ (En bok om nynazister, 2001). Hvis noen altså skulle tro det var grunnen til dette slett ikke at de hadde forlest seg på Prof Fredrik Barths Ethnic Groups and Boundaries (1969). Vi finner nøyaktig den samme strategien når bevegelser på den ytre høyresiden fra SIAN via NDL til FMI insisterer på at de er sterkt og tydelig imot «alle former for rasisme og fremmedfrykt». På dette punkt er websidene til de nevnte bevegelsene virkelig en studie verdt.

Man skal selvsagt være ganske så mye av en dåre for å tro at disse bevegelsene taler sant når de altså hevder seg å være imot rasisme og diskriminering rettet mot innvandrere generelt, og muslimer spesielt i dette land. For øvrig kan vi her med fordel studere rasismens lange historie: Francisco Bethencourts Racisms: From The Crusades To The Twentieth Century (Princeton University Press, 2014), George M. Fredricksons Racism: A Short History (Princeton University Press, 2002)og Robert Wald Sussmans The Myth of Race: The Troubling Persistence of an Unscientific Idea (Harvard University Press, 2014) er alle standardverk på dette feltet som alle dokumenterer opp og ned og i mente at rasisme bare unntaksvis i historien utelukkende har dreid seg om ‘rase’ og ‘biologi’ (den ‘vitenskapelige rasisme’ 1850-1945). For Bethencourt og Fredrickson er samente om at den første forekomsten av rasisme i europeisk historie knytter seg til den iberiske halvøy etter den katolske gjenerobringen fra maurerne på 14- og 1500-tallet, hvor den katolske inkvisisjonen nokså systematisk forfulgte innbyggere av jødisk eller muslimsk opprinnelse (de såkalte conversos og moriscos) som under tvang hadde konvertert til kristendommen, uti fra en ide om det man kalte ‘blodets renhet’ eller limpieza de sangre, dvs. at en borgers religiøse identitet fulgte i blodet. Det er selvsagt biologiske begreper her også (blod), men også religion (tro), og et begrep om ‘rase’ i en moderne betydning hadde man ganske enkelt ikke: begrepet raza henviste nemlig til ‘stand, kaste’, og ikke til ‘rase’. En annen grunn til å være reservert på dette feltet, er ganske enkelt at en for enkel retorisk kobling mellom rasisme og fascisme går i den fellen at den gir andre – som ikke står der vi står – hvor det nå enn er vi står – anledning til å eksternalisere spørsmål knyttet til rasisme.

Den farlige «oss og dem» tankegangen
For det er et faktum at hver gang vi som står for antirasisme gir ‘folk flest’ anledning til å tenke og å handle ut ifra en forestilling om at rasisme ikke handler om ‘oss’ men om ‘dem’ – det vil si utgrupper med ekstreme standpunkter – nynazister, fascister etc. – så tar vi et nytt skritt i retning av å tape den endeløse og vedvarende kampen det faktisk er og alltid vil være å arbeide for et samfunn der like formelle rettigheter for alle borgere uavhengig av etnisk og nasjonal opprinnelse, hudfarge, tro- og livssyn, funksjonsevne og seksuell orientering faktisk ivaretas. Det primære i antirasistisk arbeid bør ikke nødvendigvis være å erklære enkeltindivider som ‘rasister’ – selv om jeg er blant dem som mener at vi både skal og bør gjøre det når det er dekning for det – men å analysere hvilke sosiale, politiske og økonomiske mekanismer det er som genererer rasisme i vår tid – og å finne ut mer om hvordan disse kan motvirkes. Vi lever i det nyliberale hegemoniets tidsalder, og har relativt god dekning for å postulere at den usikkerhet og frykt som den nyliberale globaliseringen har generert i brede kretser i den europeiske befolkningen har et og annet å gjøre med både høyrepopulisme og rasisme i vår tid. Jeg vil avslutningsvis referere til en tale som representerer noe av det mer innsiktsfulle som er sagt om antirasistisk arbeid i dette landet siste femten år. Og det kommer, gitt det som har hendt i ettertid, fra et relativt overraskende hold:

Da minnesmerket for Benjamin Labarang Hermansen ble avduket på Åsbråten på Holmlia den 1. november 2002 holdt daværende utdannings- og forskningsminister Kristin Clemet fra Høyre tale. I denne talen sa Clemet blant annet at «minnesmerket over Benjamin er en huskelapp for oss, en påminnelse om at kampen mot rasisme er en kamp som ikke er slutt…[…]…Denne kampen må vi utkjempe hver dag, og vi må aldri tenke at det ikke angår oss.» Kampen mot rasisme «må foregå i tre trinn», sa Clemet, og de tre trinnene bestod ifølge Clemet av (1) Å gi flest mulig kunnskap om hva rasisme er; (2) Å forstå hvorfor rasisme, fremmedfrykt og hat oppstår, og (3) Å arbeide mot rasisme.

Mindre enn ti år senere, våren 2011 var undertegnede selv blant paneldeltakerne på et arrangement i regi av Antirasistisk Senter (ARS) på Litteraturhuset i Oslo hvor den samme Clemet – som altså som Civita-leder i mange år har vært en av hovedarkitektene bak tilnærmingen mellom Høyre og FrP som kulminerte med regjeringsdeltakelse for et parti som ble grunnlagt av apartheidtilhengeren Anders Lange i 1973 etter stortingsvalget i 2013 – bagatelliserte hatspråk og hatretorikk rettet mot muslimer i Norge med henvisning til at det ifølge OECD ‘gikk så bra med integreringen i Norge.’ Det forteller oss noe vesentlig om skiftende politiske allianser, og den antirasistiske delen av venstresiden (og det er altså ikke slik at enhver venstreorientert aktør er en antirasist – andelen gamle AKP-mlere som har forsvunnet inn i ‘Eurabia’-teoriens konspiranoide tåkeheim siden 11. september 2001 taler sitt tydelige språk om dette med sin utfordring i å bygge brede politiske allianser snarere enn å fortape seg i det Freud engang skal ha karakterisert som ‘de små forskjellers narsissisme’.

Foredraget ble holdt under Globaliseringskonferansen i Oslo 31. oktober 2014.

 

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

  • paltorsken

    Når vi som ikke er så glad i multikultur i dette landet ønsker å diskuterer fremmedkulturell muslimsk innvandring og hva dette gjør med landet vårt på sikt,… er det ikke slik at antirasistene og akademikerene kommer med motargumenter hvor dem argumenterer for at det er fint med flere moskeer, hijaber, og mer segregering i byene.

    Antirasistene ønsker egentlig ikke snakke om innvandring med oss.
    Dem ønsker bare snakke om våre dårlige holdninger,…at vi er rasister og fasister osv.
    Og da er vi like langt…

  • Pachama

    «Det primære i antirasistisk arbeid bør ikke nødvendigvis være å erklære enkeltindivider som ‘rasister’ – […] – men å analysere hvilke sosiale, politiske og økonomiske mekanismer det er som genererer rasisme i vår tid».

    Det deler av den antirasistiske bevegelsen kunne begynne med, (og som jeg for så vidt oppfatter at Bangstad påpeker, om enn i diplomatiske vendinger), er å slutte å strø om seg med rasisme-, fascisme- og nazismebeskyldninger i øst og vest.

    Min påstand er at dette, i tillegg til å generere økt sympati for de som – med urette – beskyldes for å være rasister, også bidrar til å rekrutere til ekstreme bevegelser.

    Sverige er et godt eksempel, fordi fordømmelsen av Sverigedemokraterna har vært unison og bred. Brede miljø innen politisk/medialt/sosialt establishment har benyttet argumentasjon som i Norge/Danmark primært benyttes av snevrere «antirasistiske» miljø.

    Men det er ikke Sverigedemokratarna som normaliserer rasisme i Sverige. De bedriver (selv om det finnes enkelteksempler på lite heldige utsagn og episoder, som da ender med eksklusjon) en legitim politisk agitasjon for å redusere innvandringen i Serige fra dagens nivåer. På mange måter har de en rolle der som tilsvarer FrP på 90-talet.

    Det som rent funksjonelt normaliserer rasisme, er når en saklig argumenterende Jimme Åkesson (som sier at han vil ha innvandringen ned på norsk/dansk nivå) sidestilles med noen av historiens mest brutale og perverse ideologier.

    Ja, det kan bidra til å demonisere Åkesson. Men det bidrar samtidig til å devaluere innholdet i ekstremisme-begrepet, og for enkelte også selve persepsjonen av ekstremisme.

    For ganske mange, og tilsynelatende stadig fler, mener Åkesson snakker fornuft.

    Og da har den «antirasistiske» argumentasjonen virkelig kjørt seg inn i et hjørne. Det skal bli interessant å se om den finner veien ut.

  • En presisering fra kronikkforfatterens side: Innledende avsnitt er fra programteksten til arrangementet på Globaliseringskonferansen, og min kronikk ble blant annet skrevet som en respons på denne. I mitt originalmanus var dette avsnittet satt i hermetegn nettopp for å markere at det var sitat.
    Det betyr også at formuleringene i følgende avsnitt ikke er mine, og ikke er noe jeg nødvendigvis innestår for:

    «Vi ser at deler av den tradisjonelle antirasismen har beveget seg vekk fra rasismen som kjernefokus og mer i retning av politisk ekstremisme. Den nye antiekstremismen har redusert rasismen til et mer eller mindre tilfeldig aspekt ved fascismen. Med utgangspunkt i argumenter om demokratiets ytringsfrihet hevdes det at en viss mengde rasisme i det offentlige ordskiftet må tolereres. Enkelte teorier, som den såkalte «trykkokerteorien» argumenterer til og med for at en viss dose med rasisme er sunt for demokratiet og ytringsfriheten. Med utgangspunkt i lignende tilnærminger åpnes det opp for samarbeid med høyrepopulistiske partier som har benyttet seg av rasistisk retorikk og politikk.

    Hvilket fokus bør vi antirasister ha på den «nye» fascismen? En kompromissløs antirasisme som vektlegger rasismeproblematikk eller en «inkluderende» antiekstremisme som argumenterer for rasismen som et nødvendig onde i den åpne debatten? Hvordan ser rasismen og fascismen ut i vår tid?.»
    Mvh – Sindre Bangstad