Flytende NATO-norsk

Det er utviklet et helt nytt språk til bruk i forsvars- og sikkerhetspolitikken. NATO-norsk er beslektet med orwellsk nytale og verbalt tåkeprat, men kan tidvis også minne om god, gammeldags propaganda.

Terje Alnes
Om Terje Alnes (28 artikler)
Terje Alnes er medlem av Rødt og skriver om politikk og kultur på Spartakus.no.

Mange mener nå å kunne påvise utbredelsen av et helt nytt språk, noe som må karakteriseres som en lingvistisk begivenhet. Dette språket har gradvis erstattet normal språkbruk, og har nærmest ubemerket glidd inn som erstatning for gjengs språkføring.

Språket brukes i stadig større grad av politikere og journalister når spørsmål knyttet til forsvaret av Norge er tema. Ja, når det dreier seg om forholdet mellom USA, Russland og NATO er NATO-norsk nærmest blitt et majoritetsspråk.

LES OGSÅ av Terje Alnes: TV2-journalist bak grove politiske anklager

Orwellsk nytale
Få har gjort mer for å avsløre det politiske språket enn George Orwell i romanen «1984». Boken er en fremtidsdystopi, og skildrer et samfunn preget av total overvåkning og kontroll, der språket har en nøkkelfunksjon. I «1984» står Sannhetsministeriet sentralt. Departementet driver med propaganda og omskrivning av virkeligheten. Det produserer rett og slett løgner, et virkemiddel for å kontrollere innbyggernes tanker.

Den speilvendte bruken av språket er maktens kamuflasje for å skjule sine egentlige handlinger. Typisk nok sørger Fredsministeriet for at det alltid er krig. Løgn fremstår som sannhet. Sannhetsministeriet holder til i en enorm, hvit betongbygning. På fasaden kan innbyggerne lese slagordene:

«Krig er fred»
«Frihet er slaveri»
«Uvitenhet er styrke»

To år tidligere hadde Orwell publisert essayet «Politics and the English Language». Her finner vi mange hint om hva som senere skulle komme i romanform. Om det politiske språket sier han:

«Political language … is designed to make lies sound truthful and murder respectable, and to give an appearance of solidity to pure wind.»

Essayet viser Orwells bekymring for sannhetens vilkår, og hvordan sannheten er avhengig av språkbruken. Orwell noterte seg overlagt bruk av villedende språk for å skjule ubehagelige politiske og militære fakta. Han skriver:

«In our time, political speech and writing are largely the defence of the indefensible.»

Han sier at saker som fortsatt britisk kolonistyre i India, russiske utrenskninger og deportasjoner, og droppingen av atombombene over Japan kan forsvares, men bare med argumenter som er for brutale for de fleste mennesker. Det er her bevisst språkbruk kommer makthaverne til unnsetning:

«Thus political language has to consist largely of euphemism, question-begging and sheer cloudy vagueness.»

LES OGSÅ: NATO-opprustinga øker faren for krig i Norge

NATO-norsk – en variant av orwellsk nytale
Filosofen Jon Hellesnes har gjort oss oppmerksom på fremveksten av NATO-norsk. I sin ferske bok «NATO-komplekset» skriver han om det.

Ifølge Hellesnes likner NATO-norsk på orwellsk nytale, ved at politiske ord og uttrykk får den motsatte betydningen av det normale. Som eksempel bruker Hellesnes et intervju med Erna Solberg, gjort under militærøvelsen Cold Respons. Solberg fremstilte hele øvelsen, inkludert utvidet lagring av amerikansk krigsutstyr, som «tiltak for normalisering og avspenning.»

Å frakte inn mengder av utenlandsk krigsutstyr til Norge, for så i stor skala å øve på å bruke det, betyr altså det samme som «tiltak for normalisering og avspenning» på NATO-norsk.

Dette er bare ett av utallige eksempler, men det er valgt for å vise hvordan språket brukes i praksis. Brukere av språket NATO-norsk kommuniserer gjerne ved å speilvende et ords opprinnelige betydning, eller ved rett og slett å omtale en hendelse ved dens motsetning. For en språkbruker som legger en normal ordbokdefinisjon til grunn, gir dette språket ingen mening. Men det er også meningen.

Norske myndigheters insistering på at vi ikke har fått utenlandske militærbaser på norsk jord, er opplysende når vi har Orwell i minnet. Til tross for at våre allierte selv omtaler Værnes og Sætermoen som baser, nekter våre egne politikere å ta ordet i sin munn. NATO-norsk er dermed å forstå som en variant av orwellsk nytale.

Vilkåret for at NATO-norsk skal fungere er at avsenderen kan legge tung autoritet bak ordene. Poenget er jo at mottakeren ikke skal skjønne at ordene er skapt for å tilsløre fakta. Den som behersker dette språket til fulle er Jens Stoltenberg, som snakker i kraft av å være generalsekretær for NATO. I følge Hellesnes besitter han en rolig autoritet, og han virker sympatisk på en slik måte at journalister er ute av stand til å stille kritiske spørsmål.

«Han godsnakkar som ein mild, humanistisk psykiater til dei nervesvake», sier Hellesnes om Stoltenberg. Slik kan han skryte av det innsiktsfulle lederskapet til Donald Trump, og slippe unna med det. Stoltenberg bygger en humanistisk himmel over handlingene til USA og NATO. Nesten ingen problematiserer pengeinteressene til den amerikanske våpenindustrien.

LES OGSÅ av Jon Hellesnes: Den farlige norske serviliteten overfor USA

Når Bakke-Jensen taler NATO-norsk
Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen er en annen bruker av NATO-norsk, selv om han sliter med å mobilisere den nødvendige autoriteten som må følge ordene. I januar holdt han den årlige statusoppdatering i Oslo Militære Samfund, foran en forsamling vi går ut ifra allerede behersker NATO-norsk flytende. Foredraget er lett tilgjengelig på nettet, så alle kan lese Bakke-Jensens utlegninger. Det er et langt foredrag, og det er rikt på eksempler på at det norske språket, slik det er i daglig bruk, ikke lenger strekker til. Plassen tillater kun å stoppe opp ved ett eksempel.

Bakke-Jensen bekymrer seg over at verden blir mer uforutsigbar og ustabil. Det var mye greiere rett etter at Sovjetunionen kollapset, for da sto USA alene igjen som supermakt. Nå trues denne foretrukne verdensordningen. Hvordan kunne dette skje? Jo, Bakke-Jensen har svaret:

«NATO var i to tiår involvert i tunge, fredsopprettende, humanitære og krevende antiterroroperasjoner utenfor eget territorium

Kort sagt; mens NATO tok på seg et stort ansvar for å sikre fred og frihet, gi mennesker mat, vann og medisiner, samt å bekjempe terrorister som skjulte seg i fjellhuler – og det attpåtil utenfor eget territorium («out-of-area» på NATO-engelsk), brukte «andre aktører (Bakke-Jensen peker konkret på Kina, Russland og Iran) tiden til å lære av våre styrker og utnytte våre svakheter.»

Et publikum som ikke forstår NATO-norsk stusser muligens over hvilke «tunge, fredsopprettende, humanitære og krevende antiterroroperasjoner» forsvarsministeren snakker om?

– kan det være da NATO våren 1999 gikk til krig mot en suveren stat (Jugoslavia) uten at det var gitt et FN-mandat, og norske jagerfly for første gang siden 2. verdenskrig ble brukt i «skarpe operasjoner»?
– er det den permanente krigen i Afghanistan, som USA trakk oss inn i etter 11. september 2001 og der vi raskt sendte F-16 fly og «spesialstyrker», Bakke-Jensen har i tankene?
– eller «operasjonene» i Irak og Syria som fremdeles pågår, de fleste tyllet inn i et hemmelighetens slør, sikkert for å skåne oss for ubehageligheter?
– det kan vel ikke være Libya i 2011, der Norge slapp 588 bomber, de fleste over tilfeldige mål, noe som bidro til at Libya gikk i oppløsning, islamistiske bander tok over kontrollen i store deler av landet og drev forfølging av kristne afrikanere, opprettet slavemarkeder og profitterer stort på å smugle flyktninger over Middelhavet?

Normal norsk språkbruk strekker rett og slett ikke til når de siste tjue års militære aktiviteter skal beskrives. På normalnorsk kan det norske folket lett tro at vi driver krig mot land uendelig langt borte, land som aldri har hatt i tankene å angripe Norge.

Retorikk, propaganda og NATO-norsk
For å sette NATO-norsk inn i sin rette sammenheng kan det avslutningsvis være hensiktsmessig å skille retorikk fra propaganda.

I den politiske debatten brukes retorikk for å vinne oppslutning om et standpunkt. Det er legitimt. Retorikken er av natur verken god eller ond. Utgangspunktet for retorikken er saklig argumentasjon. Den er en språklig teknikk som kan brukes både til å frigjøre og til å forføre.

Propaganda er derimot overtaling med alle middel. Den sprenger grensene for saklig argumentasjon. Målet er ikke å få frem sannheten, men å vinne oppslutning. I propaganda kan manipulasjon og regelrett løgn bli brukt hvis det tjener hensikten. Alt er lov.

Slik sett er NATO-norsk en form for propaganda. Ordenes betydning er ofte speilvendte, skapt for å forvirre mottakeren. Slik forsøker myndighetene å få oppslutning om handlinger som det normalt ikke vil finnes aksept for. Kun med Sannhetsministeriets slagord «Krig er fred» i minnet er det mulig å forså hva Jens Stoltenberg, Erna Solberg og Frank Bakke-Jensen egentlig snakker om.

Kilder:
George Orwell «1984», Gyldendal Norsk Forlag 2010, George Orwell «Politics and the English Language», 1946, Jon Hellesnes «NATO-komplekset», Samlaget 2019, Frank Bakke-Jensens årlige statusoppdatering i Oslo Militære Samfund 07.01.19, «Norsk deltakelse i internasjonale operasjoner 1990-2015», FFI-rapport 17/00996, Daniel Heradstveit og Tore Bjørgo «Politisk kommunikasjon», TANO 1987

Teksten ble først publisert på Spartakus.no

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.