Konsultasjon

Kirurg. Foto: Pixabay.com

Værsågod, en novelle til Radikal Portals skrive- og fotokonkurranse.

Alexander Gjelsvik Ravnanger
About Alexander Gjelsvik Ravnanger (1 Articles)
Alexander Gjelsvik Ravnanger er venstresosialist og opptatt av litteratur og musikk.

Hjertets oppgaver er ikke mange: det skal slå, mate årene og venene med blod. Og dette skal det gjøre så lenge det kan. Hver dag, til en hver tid gjennomfører det en kontinuerlig og tilsynelatende evig repetitiv bevegelse ved å trekke seg sammen og slå seg ut. Om og om igjen. Hjerteklaffene åpner seg og slipper blod fra et kar til et annet. Blodet beveger seg rundt i det uoversiktlige undergrunnssystemet av årer og vener, gjennom hjertet og ut i årene igjen, som mennesker på tog. Fra sentralstasjonene og ut på banene som kan føre dem hvor de ønsker i landet.

Det var slik Jens Berg hadde kommet seg til hjerteklinikken. Endelig var det hans tur. Etter lang tid i kø bak alle som hadde kunnet betale seg foran ham, var det nå endelig hans tur til å bli undersøkt. Han lå nå på en benk med en lege ved siden av seg, som førte et ultralydapparat rundt på brystekassen hans. Fra apparatet gikk det en ledning til en datamaskin med en skjerm som viste et forstørret bilde av hjertet hans. Jens Berg kunne for første gang i sitt liv se en del av sin egen kropp som vanligvis var skjult av huden og det ytre. Det slo han at alt han så faktisk ble gjenspeilet i øynene hans. Alt man ser, blir gjengitt i øynene til beskueren. De eneste synene som ikke kan avsløres, er de vi dikter opp og ser for oss i vårt stille sinn, fiksjonen, altså alt som ikke er sant. Sannheten gjenspeiles alltid. Sannheten er, som alt annet i samfunnet, uløselig knyttet til alt som omgir den, derfor kan man med sikkerhet vite at den er der, selv om man ikke vet hva den er. Man kan påvise sannhetens eksistens fordi den mangler, mellom alt som omgir den. Jens Bergs ytre var preget av hans art, mennesket. Han var utstyrt med to ganske lange armer, to ben ikledd dongeribukser, og en slank torso. Over bakken rakk han 184 centimeter. Øverst på hodet hadde han en tjukk manke av lyst brunt hår. Han var en stereotyp utgave av mannen av sin generasjon, som var født på 60-tallet, hadde sine modningsår på 80-tallet, og hadde siden 90-årene oppfylt oppgaver som saksbehandler i avdelingen for klager i et av landets største selskaper. Hans hjem var bebodd av ham, hans kone og to barn. Han var en av de privilegerte, født i verdens rikeste land, utdannet i offentlig skoleverk, et produkt av det norske sosialdemokratiet. Det var stort sett de samme menneskene som omga ham på jobben, på togstasjonen, kafeen og matbutikken. Men nå lå han på en benk i en hjerteklinikk på konsultasjon.

LES OGSÅ: Den udemokratiske ulikheten

Blodet som gikk gjennom hjertet hans så ut som flammer på skjermen. Han kunne se rytmikken i det hele. På regelmessig grunnlag ble skjermen fylt av et inferno, som etter et knapt sekund ble sluset inn i et annet kammer eller videre inn i en blodåre. Dette var det grunnleggende, det fundamentale, som holdt liv i Jens Berg, og alle andre mennesker. Det menneskelige legemets to knutepunkter, hjerte og hjernen, hjernen som nasjonalforsamling med makt over alt fra ethvert utsagn til enhver bevegelse, hjertet som holdt liv i det hele. Dette var likt for alle mennesker, det indre. De eneste merkbare forskjellene mellom mennesker lå i det ytre. Dette var ikke nytt for Jens Berg, eller noe annet menneske, som har hørt ordtaket ”innerst inne er vi alle like”. Men dette var første gang Jens Berg faktisk så hva denne likheten innebar. De menneskelige fellestrekk ble konkretisert, de formet seg foran øynene hans. Hjertekamrene og blodårene, som huler med underjordiske ganger. Blodårene strekker seg mellom ytterpunktene i mennesket og knytter det sammen til ett legeme.
Klokken på veggen i det ganske store legekontoret viste litt over fire, det var nå omtrent en time siden han hadde forlatt sitt hjem med det formål å ta toget til Oslo Sentralstasjon, for så å gå til hjerteklinikken han nå befant seg i. Han iførte seg en beige dobbelspent høstfrakk og sorte skinnsko. Utenfor beveget temperaturen seg rundt null, og regn falt rolig ned fra himmelen, for så å gli i kaskader nedover veien mot togstasjonen, som lå i bunnen av bakken. Toget kom, han kløv om bord og satte seg på en plass med vindu, enda det var lite å se gjennom det tykke tåkelaget som lå som en beskyttende mur rundt skogkanten. Toget brukte de på forhånd estimerte 36 minutter til Oslo, hvor han gikk av og stresset opp fra perrongen og inn i stasjonshallen for å unngå regnet.

Han bestemte seg for å la ferden mot klinikken vente, han hadde god tid og var selv født og oppvokst i Oslo og visste godt hvor han skulle. Han var omgitt av hundrevis av fremmede mennesker, av ulik opprinnelse, bakgrunn og nasjonalitet. Han installerte seg på en kafé i overetasjen, med utsikt over stasjonshallen. Han ble servert en kopp sort kaffe og en kake av et eller annet slag. Rundt ham satt medmennesker i sine egne tanker, få av dem la merke til nykomlingen. Hvert individ hadde sitt unike uttrykk, skapt av alt og alle som på en eller annen måte hadde påvirket dem i fortiden. Han forsøkte å sette de små fragmentene av samtalene han overhørte i sammenheng med personene som ordene hadde beveget seg i mellom og det som omga dem. Han ble sittende å studere de ulike kasusene som omga ham. Han kunne ikke dra noen detaljerte konklusjoner om noen av dem, men det slumpet til at han kunne forstå en eller annen sammenheng og få være verdensmester i tyvlytting og etterforskning for et par minutter. Han kunne føle seg oppriktig stolt og tilfreds av dette, som en slags Oslo S’ Sherlock Holmes, hovedstadens Poirot, den norske kafénæringens privatetterforsker. På bordet bak ham satt en kvinne med en barnevogn og en mann med hver sin kopp fylt med en form for kaffe, som bare en barista kunne uttale navnet på. Samtidig som Jens Berg ble oppmerksom på deres samtale trådte en ny skikkelse inn i kafeen.

Han bar to plastposer i den ene hånden. Hodet var så vidt beskyttet av en fillete lue med mønster av en superhelt på. Ansiktet var ustelt og mørkt. Mannen manglet noen tenner og så ut til å slite med synet. Han var ikledd en noe trang boblejakke og slitte dongeribukser. Han nærmest slepte det ene benet etter seg, gikk så stille han kunne bort til kassen og prøvde å gjøre seg forstått for betjeningen. Han spurte så vennlig han kunne på sine fragmenter av norsk språk om han kunne få et pappkrus. Det tok en stund før han ble forstått, men omsider fikk han det han ønsket. Han takket oppriktig for seg og smilte bredt til personen bak kassen. I stillhet forlot han lokalet. Bak seg hørte Jens Berg noen vrenge av seg et ”Herregud!”. Det var kvinnen med barnvognen. Mannen ovenfor henne nikket og mumlet seg enig. ”Skulle ikke vært lov,” sa han. Hun begynte et langt utlegg om hva hun mente om det hun akkurat hadde vært vitne til. Slike mennesker gjør visst ikke annet enn å stjele og drepe, svindle og bedra. De var alle rike og velstående mennesker som bare ikke gadd å arbeide. De snyltet på den norske velferdsstaten. Parasitter var de! Ikke skulle de få så mye som en krone av henne! Jens Berg hadde inntatt måltidet og betalt for det. Han reiste seg og la ut på ferden mot klinikken. De som hadde sittet bak ham var to unge Osloborgere. Det kunne man høre på språket deres.

LES OGSÅ: Jeg savner ordet rettferdighet

Regnværet utenfor var uutholdelig, men så altfor langt å gå var det ikke og han hadde utstyrt seg med en sort paraply. Altså vandret Jens Berg i Oslos gater med destinasjon en hjerteklinikk han var blitt henvist til av sin fastlege. Men noe heftet ved ham. Og det var ikke alvoret som medfulgte det at han skulle oppsøke en hjertespesialist, det var denne stakkaren som så brutalt hadde fått en massakrerende dom på seg for å være tyv, voldsforbryter og parasitt. Dette var hans samfunn, det vil si det samfunn han var en del av. Det var infisert, infisert av strider og uenigheter, ulike grupper med forskjellige interesser og intensjoner som kolliderer og skaper et dødelig virus som infiserer samfunnet fra roten og utover. Hvem var parasitten? Hvem var det som levde på andres verdier og andres arbeid? Jens Berg, høyrevelgeren fra Drammen, stoppet opp midt i gaten fordi disse spørsmålene nå traff ham, for første gang, utløst av at han overhørte denne nedverdigelsen av en stakkars fattig mann på en kafé i Oslo sentrum. Han kunne ikke bli stående, altså gikk han videre. Han fortsatte i retning hjerteklinikken med sine tanker som lodd og lenker rundt føttene. Han slepte seg bortover den grå, våte asfalten som en syk sjel.

Den stakkars mannen med den loslitte luen var ekskludert fra samfunnet, det norske kapitalistiske demokratiet. Han forsøkte å få innpass i det, idet han satte det lille pappkruset foran seg i et desperat håp om å kunne få samlet nok til på en eller annen måte å få innpass. Han ble passert av de fleste menneskene, de enset ham ikke. Hans ulykke er ikke mitt problem, tenker de, men ordlegger seg helt annerledes. Han tilhørte den gruppen i samfunnet som ikke hadde stemme, som ikke en gang fikk delta i den uendelige kampen for å fremme sine egne interesser. I stillhet satt han der hver dag og observerte det samfunn som passerte ham, noen vinket, noen la noen kroner i koppen og smilte, det holdt ham i live. Hvem var Jens Berg midt i alt dette? Han var en av de som passerte, som var seg selv nok. Han sov idet han passerte disse menneskene. De var i en annen verden enn hans. Men hvis det var den stakkars mannen som hadde ligget her på denne benken nå, med et ultralydapparat trykket mot brystkassen, hadde vel bildet på skjermen vært likt?
”Pust litt tyngre,” kommanderte legen. Jens Berg tok seg sammen og gjorde som han sa. Legen bekreftet at han hadde fått hva han spurte etter. På skjermen så han nå hele hjertet på ett bilde. Man kunne se alle de fire kamrene, to forkamre, og to hovedkamre. Han kunne se hjertets bevegelser med mindre enn ett sekunds forskjell mellom da det faktisk skjedde og da det ble vist på skjermen, men en liten tidsforskyvning var det. Og det var denne minimale tidsforskyvningen som gjorde at Jens Berg akkurat ikke rakk å se sitt eget hjerte stoppe.

LES OGSÅ: Når det å be om hjelp blir ulovlig

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*