En drømmeverden?

Illustrasjon: Bradley Newman

Hva ville skje hvis folk tok den politiske retorikken på alvor?

Håvard Syvertsen
Om Håvard Syvertsen (7 artikler)
Håvard Syvertsen, født 1962. Forfatter og oversetter. Seneste utgivelse, "Det gode som jeg vil". Bor i Oslo.

På nattbordet hadde Siv en vekkerklokke som så ut som Bambi. Det var det ingen som visste, hun ryddet den unna hver morgen. Man kunne aldri vite. Men om kvelden tok hun den fram igjen, hver kveld. Det var ingen andre der, bare henne og Bambi.

Noen ganger fikk Bambi kjeft fordi hun ringte for tidlig, men ofte våknet Siv før Bambi. Selv om hun hadde lyst, kjeftet ikke Siv av den grunn.
Denne morgenen våknet Siv av at telefonen ringte. Hun kjente ikke igjen lyden med det samme, den fine trudelutten var borte, i stedet var det vanlig ringelyd. Det var Per.

– Vi må samles, sa han, – det er noe som har skjedd, men vi vet ikke hva.

Siv spratt opp av sengen, klar til å dra, hun la seg alltid ferdig påkledd. Men da hun ringte etter taxi var det ingen som tok telefonen. Hun ringte på nytt og på nytt, uten å komme fram. Mens hun hørte ringetonen gikk hun for å ta inn avisen, men den hadde ikke kommet.

Irritasjonen vokste i henne, hun så seg rundt etter noen å kjefte på, men det var ingen der. Hun kikket ut av vinduet, det var kø ute på veien. Det var da merkelig, her, langt inne i villaområdet? Og taxitelefonen svarte ikke, skulle hun bli nødt til å gå?

Hun slo på radioen, men der var det bare pausesignaler. P4 sendte utelukkende reklame, virket det som. Tilbake på NRK sa en stemme at de beklaget, men sendeskjemaet måtte bli kastet om, ingen gjester nådde fram til studio. Det var kaos i den offentlige kommunikasjonen, det vil si, ni av ti busser og t-baner gikk ikke. Ingen hadde kommet for å kjøre dem. Mer prekært var det kanskje at helsevesenet hadde stoppet opp. Stillinger som hadde vært besatt i går, sto tomme i dag, det fantes ikke spor etter de som hadde hatt dem. Ja, nå blir det pausesignaler igjen, til neste oppdatering, sa stemmen, noe sånt som musikk lar seg ikke oppdrive, til og med opplesningsseriene er borte.

Siv gikk inn i stua og slo på TV. De norske kanalene hadde ingenting, men på BBC ble det fortalt om unntakstilstand i Norge. De hadde satt opp kamera på grenseovergangene, det strømmet mennesker ut av landet. En kvinne ble intervjuet, hun så ut til å ha asiatisk bakgrunn, hun mangler bare hijab, sa Siv til seg selv. Kvinnen sa at nå ville hun ikke mer.

– I tolv år har jeg vasket gulvene på et sykehus, sa hun, – og det eneste jeg kan lese om meg selv i avisen er at jeg er en utgift. Nå er det nok.
Det flokket seg av mennesker rundt henne.

– Se, sa hun, vi er mange.

Bak henne kunne Siv se en mann som bar på en koffert som det sto «Norsk litteratur» på. Intervjueren løp bort til ham.

– Kan du fortelle hva som skjer, spurte hun.

– Vi flagger ut, sa mannen, – norsk litteratur flagger ut, vi gidder ikke mer, vi gidder ikke å lese i avisa at vi er en utgift. Vi flagger ut og oppfordrer Fredriksen til å flagge hjem, han og et blåblått Norge har fortjent hverandre.

I bakgrunnen kunne Siv se at Per Spelmann syklet forbi, han slapp styret og spilte en slått mens han syklet over Svinesund.
Telefonen ringte igjen. En stemme sa at det var fra Ullevål Sykehus.

– Ullevål? sa Siv.

– Ja, jeg har fått beskjed om å kontakte deg, sa stemmen. – Du må komme og vaske.

– Hva mener du, sa Siv med den karakteristiske stemmen som sprakk av indignasjon.

– Du må komme med det samme, ble det sagt. På alle avdelingene her er det ikke spor av vaskepersonale, bare en lapp på hver bøtte. Der står det «Ring Siv» og dette telefonnummeret, så det er best du kommer og tar ansvar.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.