Norge – en krigsnasjon

Foto: PRT Meymaneh

Norge har forfalt til å bli blant de nasjonene i verden som oftest og mest aktivt deltar i krig utenfor eget territorium.

Marielle Leraand
Om Marielle Leraand (10 artikler)
Marielle Leraand er kvinnepolitisk leder i Rødt. Hun meldte seg ut av SV da partiet vedtok å støtte bombinga av Libya.

Før jeg kan utdype grunnlaget for å karakterisere Norge som en krigsnasjon, må jeg avklare hva som ligger i begrepet nasjon. Ofte brukes ordet som synonymt med land, men et land betegner kun et geografisk avgrensa område. En nasjon brukes for å betegne et folkefellesskap. Det kan være definert etnisk, ut fra tilhørighet til språk og andre kulturelle uttrykk. På den måten er blant andre samer, kurdere og rom nasjoner. Men det kan også defineres av statsborgerlig tilhørighet til en bestemt stat. Når vi snakker om Norge som nasjon er det normalt i den sistnevnte betydninga av ordet. I nasjonsbegrepet ligger det en forestilling om at de menneskene som tilhører nasjonen ut fra de objektive kriteriene, her statsborgerskap i staten Norge, også deler noe mer; en kultur eller levesett, et sett av verdier og holdninger og gjerne også noen felles politiske interesser.

Hvordan ligger det så i begrepet krigsnasjon? Umiddelbart vil mange kanskje tenke at det må være land som er sterkt prega av krig, altså hvor krig er en del av hverdagen til folk flest; land som Afghanistan eller Somalia. Men begrepet nasjon impliserer at krig er noe nasjonen, folkefellesskapet sjøl har valgt å legge vekt på. Afghanistan og Somalia er krigsherja land, men ikke krigsnasjoner. En krigsnasjon må i stedet betegne en nasjon som, i større grad enn andre land, innstiller seg på og velger å gå inn i krig. En måte å vurdere det er å se på antall kriger nasjonen har deltatt i de siste to tiårene, hvilken rolle nasjonen har spilt i disse krigene og hvor mye ressurser nasjonen bruker på militæret.

Delt andreplass i antall kriger

Det store flertallet av verdens nasjoner har ikke vært involvert i noen krig utenfor eget lands grenser etter 1990. Norge har deltatt i intet mindre enn åtte. I rent antall er det to bak Frankrike og Storbritannia som leder feltet med ni krigsoperasjoner etter 1990. Med åtte krigsoperasjoner deler Norge andreplass sammen med USA, Danmark og Nederland.

Grunnen til at Norge havner på samme antallet kriger som USA er sjølsagt ikke tilfeldig. Det er ganske enkelt slik at Norge på ett eller annet nivå har deltatt med militært personell i alle USAs kriger etter 1990, fra Gulfkrigen mot Irak i 1991, via invasjonen i Somalia i 1993, krigen i Bosnia fra 1993-95, Kosovokrigen i 1999, Afghanistankrigen fra 2001 fram til i dag, Irakkrigen fra 2003 til 2011 til krigen mot Libya i 2011. Når Storbritannia ligger en foran er det fordi landet var aleine blant NATO-land om å sende styrker inn i borgerkrigen i den tidligere kolonien Sierra Leone, i tillegg til å delta i alle USAs kriger i perioden. Frankrike har også deltatt i ni kriger fordi landet har deltatt i to borgerkriger i tidligere kolonier i Afrika, i Djibouti, Cote d’Ivoire og nå sist sammen med en rekke andre land, i Mali, i tillegg til at Frankrike også har deltatt i seks av USAs sju kriger. Irakkrigen i 2003 ble Frankrike, i motsetning til Norge som offisielt også var imot invasjonen, aldri med i.

Det er litt vanskelig å telle antallet kriger Israel har vært i, fordi det er et spørsmål om når vi skal sette grensa mellom når en krig slutter og en annen begynner i serien av konfrontasjoner med palestinerne. Landet har også vært i to kriger mot Libanon i perioden og er sånn sett den eneste militærmakta utenom de nevnte som nærmer seg det antallet kriger som Norge har deltatt i. Russland har rett nok kjempet en rekke kriger i Kaukasus, men i hovedsak innenfor det som folkerettslig er definert som Russlands eget territorium. Unntakene har vært krigene i Abkhasia og Sør-Ossetia som folkerettslig tilhører Georgia. Litt avhengig av hva man definerer som en krig, kan vi si at Russland har vært involvert i 3-4 kriger etter 1990 utenfor eget territorium, mest direkte i konfrontasjon med Georgia i 2008. Målt i antall kriger utenfor eget område har Norge altså blitt en større krigsnasjon enn Russland. Kina har på sin side ikke vært involvert i noen kriger etter 1990.

Bombing i eliteklassen

En krigsnasjon kjennetegnes ikke bare av å ha deltatt i mange krigssituasjoner, men også ved at nasjonen har hatt en offensiv rolle i krigene og at krigene har hatt offensive målsettinger som er i strid med FN-paktens forbud mot angrepskrig.

Alle de sju krigene som USA har stått i spissen for etter 1990, og som Norge har deltatt i, må sees som høyst tvilsomme vurdert ut fra FN-paktens absolutte forbud mot angrepskrig, og presiseringa i FN-pakten om at bruk av militær makt bare skal brukes etter at absolutt alle forsøk på fredelig konflikthåndtering er uttømt. Krigen mot Irak i 1991, invasjonen i Somalia i 1993, Bosniakrigen fra 1993-95 og Afghanistankrigen fra 2001 ble imidlertid gjennomført uten motstand fra noen av de andre stormaktene, og fikk dermed en form for legitimitet gjennom vedtak i FNs Sikkerhetsråd.

Kosovokrigen i 1999 og Irakinvasjonen i 2003, var derimot utvetydig folkerettsstridig kriger, gjennomført uten noen form for vedtak eller støtte fra FN. FN-resolusjonen 1973 om beskyttelse av sivile i Libya fra 2011 slo rett nok fast et flyforbud for libyske krigsfly, men ga ingen fullmakt til å bombe libyske militære installasjoner på bakken. FN-resolusjonen nevnte ikke NATO med et ord. Den sa derimot at Den afrikanske unionen skulle ha en rolle i å føre partene i borgerkrigen til forhandlingsbordet. Når NATO likevel tiltok seg en rolle i å bombe libyske myndigheter, motarbeide forhandlingsforsøkene fra Den afrikanske unionen og koordinere med opprørsgruppene for å nedkjempe de libyske regjeringsstyrkene, var krigen derfor like mye i strid med FN-pakten og Folkeretten som det Kosovokrigen og Irakinvasjonen var.

Norske styrker hadde bare en mindre betydningsfull rolle i alle krigene på 1990-tallet. Norge sto politisk fullt og helt bak NATOs folkerettsstridige krig mot Jugoslavia i 1999, men stor folkelig krigsmotstand tvang den norske regjeringa til å skille seg fra sine krigskamerater Danmark og Nederland i 2003 ved offisielt ikke å støtte USAs invasjon av Irak da. Den bataljonen med ingeniørsoldater som Norge sendte til Irak i etterkant, spilte neppe noen stor betydning. I Afghanistan derimot har norske styrker deltatt i harde kamper på alle nivåer.  Det at Norge virkelig har tatt spranget inn i eliteklassen blant verdens krigsnasjoner ble enda tydeligere i Libya i 2011, da norske bombefly avleverte en betydelig prosentandel av alle bombene som ble sluppet i denne folkerettsstridige krigen for regimeendring, og også tok på seg mange “kontroversielle” bombetokt som andre land hadde reservert seg mot av politiske årsaker.

Europamester i militært forbruk

Ser vi på ressursene som brukes på krig og krigsforberedelser, er USA alene på toppen som krigsnasjon med et militærbudsjett som i 2011 utgjorde 38,5 prosent av verdens totale militære kostnader. Dette er likevel betydelig lavere enn rundt årtusenskiftet da USA aleine sto for neste 50 prosent av militærutgiftene. Her er Kina den nest største krigsmakten i verden med 9,1 prosent av verdens totale militærutgifter i 2011, mens Russland var nummer tre med 5,2 prosent.  Målt ut fra samla militærutgifter havner Norge på 26. plass på verdensrankingen. Det virker kanskje ikke så imponerende men vi må huske på at Norge i folketall er nummer 117 på lista over verdens 195 uavhengige nasjoner. Alle land som ligger over Norge i militært forbruk har også flere innbyggere enn Norge. 26. plassen plasserer Norge som nummer en i Norden, foran Sverige på 32. plass og foran Danmark og Finland som kommer enda lenger bak, og Island som ligger nær bunnen av lista med et veldig begrensa forsvar på tross av at landet i likhet med Norge har store verdifulle havområder å overvåke. Det er altså ikke denne overvåkinga som koster så mye.

Ser vi på militærutgifter per innbygger, havner Norge igjen helt i eliteskiktet, på en sjuende plass. Denne sjuendeplassen gir samtidig oss samtidig Europamestertittelen og andreplassen bak selveste USA i konkurransen innad i NATO. De landene som ellers slår Norge i militærutgifter per innbygger er Saudi-Arabia, De forente Arabiske Emirater, Oman og Kuwait, Israel og Singapore.

Hvorfor har Norge blitt en krigsnasjon?

Uansett hvordan vi måler, kommer vi altså ikke unna at vårt kjære Norge har utvikla seg til å bli blant de mest krigerske og krigsinnstilte nasjonene i verden. Hvorfor har det blitt slik?

Norge har historisk hatt tradisjoner for fredelig konflikthåndtering. Vi var et foregangsland da vi i aksepterte den internasjonale voldgiftsdomstolens dom over norske imperialistiske ambisjoner på Grønland på 1930-tallet. Tradisjonen med alliansefrihet ble brutt med NATO-medlemskapet fra 1949, men gjennom hele den kalde krigen unnlot Norge seg fra å delta i noen av USAs mange kriger rundt om i verden, og sendte kun soldater til fredsbevarende FN-operasjoner i områder hvor det faktisk eksisterte en freds- eller våpenhvileavtale og en fred å bevare. Etter den kalde krigen var over, etter at den forestilte trusselen om sovjetisk invasjon var definitivt over, det vil si etter at det opprinnelige rasjonalet for NATO-medlemskapet og den nære tilknytninga til USA i stor grad var over, etter det har Norge altså slått seg på krigsgaleien og vært med på alle USAs kriger, med stadig økende militær kraft og betydning.

Det kan lanseres flere hypoteser om hvorfor det har blitt slik, men teorien om at vi har vært nødt til å følge med når NATO har utvikla seg fra en forsvarsallianse til en verktøykasse for USA for å beholde USAs interesse og forsvarsgaranti har jeg allerede imøtegått. En annen mulig teori er at norske politikere faktisk har latt seg overbevise av retorikken om å krige for fred og å krige for menneskerettigheter. I lys av den utviklinga vi har sett i landene som har blitt berika med humanitær bombing og okkupasjon, burde heller ikke denne teorien stå så sterkt, men jeg tror i det minste at den har et sterkere fundament enn forestillinga om at det har vært nødvendig for å holde USA interessert og “inne” i forhold til Russland.

En tredje teori er å se på utviklinga av Norge som krigsnasjon i relasjon til Norges økonomiske utvikling i retning av en stor kapitaleksportør. Da går vi inn i Lenins gamle farvann, med teorien om imperialismen som kapitalismens høyeste stadium. En mulig innvending mot denne teorien i denne sammenhengen vil være at det Norge har vært involvert i jo ikke er kolonikriger i den forstand at den norske staten har fått særlige rettigheter til å utvinne naturressurser eller at norske selskaper har fått spesielt gunstige kontrakter i landene og områdene hvor Norge har deltatt i krig.

Ser vi på hvilke norske selskaper som er dominerende på verdensarenaen, ser vi imidlertid at flere av disse er aktive i bransjer hvor suksess eller fiasko i større grad avhenger av politiske kontakter enn av pris og kvalitet på produktet. Det gjelder særlig for oljeselskaper, hvor det er de politiske myndighetene som avgjør om det er Statoil eller et annet oljeselskap som skal få leteblokken. Men vi ser det også tydelig i telebransjen, hvor Telenor nylig støtte på politiske problemer i India. I slike konflikter kan det være av stor betydning for selskapene som har involvert seg med store investeringer at den norske staten har kraftfulle politiske muskler å slå i bordet med, og slike muskler kan småstaten Norge uansett aldri oppnå på egenhånd. Ved å knytte Norge så tett opp til USA som mulig, kan håpet være at USA også skal ivareta norske selskapers interesser som om de var landets egne, eller at USA vil støtte Norge i konflikter med land som India, dette fordi USA også er avhengig av de funksjonene norske styrker utfører i andre deler av verden. Logikken blir altså ikke at vi har soldater i Faryab i Afghanistan for å sikre norske investeringer der, men for å få amerikansk støtte for å sikre Statoils interesser i Angola eller Telenors interesser i India.

En trussel mot verdensfreden

Uansett hva som er motivet for norske politikere, har Norge vært med på alle USAs kriger etter 1990, og har fått en stadig mer offensiv og betydningsfull rolle. En pris vi betaler er Europas største militærbudsjett per innbygger. En større pris er vissheten om at vår nasjon nå er blant de som bidrar mest til å hindre en fredelig verden basert på FN-paktens forbud mot angrepskrig. Og spørsmålet vi kan stille oss er om en slik utvikling er hva folk i Norge egentlig ønsker seg?

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 46924315
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

  • Espen

    Sommeren 1995 var jeg i Bosnia. Der hadde vi en FAP (fremskutt ambulanse plass) hos Pakbatt i Kladanj. Tror neppe mange av de flyktningene vi fikk inn fra Srebrenica vært veldig imot NATO og eventuell bombing av BSA.

    • TorgeirSalih

      Nei. Men problemet var at NATOs deltakelse i Jugoslaviakrigene verken starta eller slutta der. NATO var del av Bosniakrigen fra 1993, og det er nettopp et faktum at NATOs innsats IKKE hindra folkemordet i Srebrenica, men bidro til å skape de politiske betingelsene for at det kunne skje.

      NATO motarbeida en fredelig løsning svært lenge, og sto for en konsekvent inkonsekvent linje overfor partene, hvor det var helt åpenbart at målet var å forflytte Vestens geopolitiske posisjoner nedover og innover på Balkan, ikke å beskytte sivile eller forhindre etnisk rensing. Da Kroatia gikk til massivt angrep og fordrev praktisk talt alle serbere fra de tidligere serbisk-dominerte regionene Krajina og Øst-Slavonia, unnlot ikke bare NATO å fordømme dette som ut fra folkerettens jus er å betrakte som et folkemord (hvor massiv og etnisk motivert folkefordriving er inkludert). NATO bisto aktivt med opprustning og rådgiving til den kroatiske hæren.

      Jeg syns personlig ikke dette var en god løsning, men serberne i Bosnia ville fra begynnelsen splitte Bosnia i en serbisk og en bosnisk-kroatisk del, da kroatene og bosniakene stemte for løsrivelse. NATO avviste dette, og gikk inn militært i krigen i stedet. Krigen ble avslutta med en deling etter modell av det serberne opprinnelig foreslo, bare med den forskjellen at noe mer territorium tilfalt den bosnisk-kroatiske føderasjonen, og da som følge av fordriving av serbere fra disse områdene.

      Srebrenicamassakren skjedde i etterkant av kamper mellom serbiske og bosniske styrker, hvor de bosniske styrkene skøyt mot serbiske stillinger i serbiske landsbyer i områdene rundt byen, ut fra Srebrenica, mens nederlandske FN-styrker som i teorien skulle sørge for at byen forble en «sikker sone», utafor kamphandlingene, unnlot å foreta seg noen ting i forhold til dette. Dette legitimerer eller forsvarer på ingen måte den uhyrlige massakren som serberne her begikk i etterkant av at de inntok byen, og i etterpåklokskapens lys er det fullt mulig å argumentere for at NATO i forkant av Srebrenicamassakren burde gått tungt inn og støtta de bosniske stillingene og sørga for at de vant slaget, siden vi jo veit nå at serberne akkurat her planla et folkemord på byens muslimske gutter og menn. Prisen ville vært flere serbiske drepte i stedet, men hadde vi hatt forsyn er jeg enig i at det ville vært verdt prisen. Men samtidig er det også helt klart at hadde NATO vært mest opptatt av å bevare menneskeliv og beskytte mot etnisk rensing, og mindre opptatt av å flytte fram sine strategiske posisjoner i rivaliseringa mot Russland, kunne massakren vært unngått på ikke-voldelig vis ved at NATO hadde støtta arbeid for en framforhandla fredsløsning på et langt tidligere tidspunkt.

  • Roy H. Eriksen

    Takk til Marielle Leraand som igjen setter fokus på krigsnasjonen som vi (ufrivillig) er blitt en del av. Norske medier tar opp mange utgiftsposter i valgkampen. Men utgiftene til angrepskrigene er omtrent fraværende. For alle som er for fred i verden og mot angrepskriger, burde fred være det viktigste for hvilket parti man skal stemme på 9. september. Jeg velger meg Rødt siden jeg vet at det er et fredsparti. Dessverre har vi ikke et eneste fredspari på Stortinget i dag, derfor er det ekstremt viktig at vi får inn et fredsparti på Stortinget.

    Oppfordring, spør en politiker i valgkampen om de vil kutte alle utgiftene til angrepskriger? (Så kunne vi heller investere i nyttige arbeidsplasser her hjemme til de soldatene vi sender ut for å drepe.)

  • claudiaWakim

    Så finfint da – at Isarel er produsenten av e-valg systemet vi bruker i år. Da blir sikkert tallene helt perfekte.

  • Sara Nes

    Artikkelforfatteren nevner i begynnelsen at Norge og USA osv har deltatt i 8 kriger. Så ramser hun opp 7 av disse krigene. Hvilken er den åttende? Blir det operasjonen i Mali?