Tusen ganger god natt – en ubehagelig sannhet

Foto: Paradox/Euforia

Filmskaper Erik Poppes Tusen ganger god natt er et sammensatt, mektig og ofte ubehagelig møte med en krigsreporters verden, som får seeren til å sette den metaforiske kaffen i halsen, en klump som aldri slipper taket.

Marie Jones
About Marie Jones (1 Articles)
Marie F. Jones har en bachelor i kultur og samfunnsfag og har studert film og musikk ved Goldsmiths College i London.

Erik Poppes nyutgivelse Tusen ganger god natt utforsker en krigsfotograf sine motiver: Hvorfor har det seg at noen setter livet på spill for å skildre andre menneskers lidelse? Poppe får oss til tidvis å sette spørsmålstegn ved hovedpersonen Rebecca (Binoche) og hennes sanne motiver for å skildre katastrofeområder. Er det slik Rebecca påstår, at målet hennes er å gi mennesker og grusomheter et ansikt, å gripe og formidle det som er vanskelige å se? Bruker hun fotografering som en måte å takle raseriet hun bærer på, for å få mennesker til å sette kaffen i halsen i det de leser avisen om morgenen, eller spiller spenningssøken og adrenalinet en sentral rolle?

Juliette Binoche er Poppes alter ego. Poppe erkjenner at filmen er et slags personlig prosjekt, et forsøk på å komme til bunns i sine egne motiver for å arbeide som fotograf i konfliktområder på 80-tallet. Tusen ganger god natt er selvbiografisk, men Poppe velger en kvinnelig hovedrolle til jobben. Dette et sterkt grep: Kjønnet forsterker det ubehagelige. Det er en kvinne som setter seg selv i faretruende situasjoner, som blir en fjern forelder, en kvinne som reiser til krigsherjede områder og lar ektefellen være igjen med barna. Det er kvinnen som er irrasjonell og risikerer eget liv for lidenskapen framfor å tenke på uroen hun med det utsetter familien sin for. Poppe greier med denne lille vrien å få oss til å sette spørsmålstegn ved våre egne forestillinger og rolleforventninger. Har vi kommet kort i vår likestilling når denne lille detaljen betyr så mye?

Poppes egen kone reagerte selv sterkt på det at krigsfotografen var en kvinne. Det at hennes egen ektemann en gang i tiden befant seg i konfliktområder, kan ikke sammenlignes med en mor som reiser fra familien og utsetter seg selv for fare:

Det er litt forskjell på dame og mann … Jeg har hatt dem i magen og ammet dem, og man blir så nær de barna at jeg hadde ikke klart å reise fra dem sånn som han gjør.

Du må ikke sove

Poppe spiller på det nære versus det fjerne, det tydelige versus det utydelige. En gjennomgående detalj er øynene til fotografen Rebecca, som ofte utgjør det eneste klare og tydelige blant det diffuse. Ved å fokusere på Rebeccas øyne understreker Poppe at det er hun som ser, og det er hun som ønsker å videreformidle lidelsen hun vitner, til en verden som er mer opptatt av hvorvidt Paris Hilton har på seg undertøy eller ikke. Det er vi som velger å se eller ikke se det. For oss er en krigsherjet tilværelse så fjern. Den er vanskelig å fatte og vanskelig å se rett i øynene. Poppe utfordrer oss til å ta inn ordene fra Øverland, om ikke å tåle uretten ”som ikke rammer oss selv”. Ane Brun forsterker denne meldingen med sitt musikalske bidrag, ’Daring to Love’. Perkusjonen er her tilslørt og lav i lydbildet og skaper assosiasjoner til skudd i det fjerne.

Rebeccas oppførsel er til tider frustrerende og irrasjonell, men hun bidrar like fullt til at mennesker i Vesten får innblikk i situasjoner langt borte og bortenfor deres forståelsesevne. Arbeidet mennesker som Rebecca gjør, kan være det som må til for at mennesker forstår at noe må gjøres. Poppe har selv opplevd at hans arbeid som fotograf i konfliktområder har bidratt til humanitære aksjoner.

Livet under vann

Poppe bruker vann som virkemiddel. I DeUsynlige, engelske Troubled Water, representerer vann et barnemord og hva mordet får å si for den anklagede og moren til den døde. I Tusen ganger god natt har vannet en tilsvarende tyngende betydning. Gjennom filmens løp ser man en kvinneskikkelse som er under vann. Det er uklart om hodet virkelig er over vannoverflaten, fordi vi aldri ser hva som skjer over overflaten: Fokuset er heller på kroppen som er fanget av vannet. Denne vannsekvensen går rett i kjernen i filmen. Kroppen som er fanget under vannoverflaten, er Rebeccas gave men også hennes svøpe, hennes trang til å fortsette å formidle elendighet og til å gi grusomme hendelser et ansikt. Dette prosjektet later ikke til å ha noen ende, og skjødesløsheten den nødvendigvis fører med seg, trekker hennes nærmeste under.

Følelsen av å være under vann kan sammenlignes med raseriet og hjelpeløsheten Rebecca opplever over hvorfor resten av verden ignorer menneskers lidelse til fordel for trivielle tabloidreportasjer. Vannlignelsen kan også favne det Rebecca utsetter familien sin for, en hverdag med uvisshet om Rebeccas farefulle liv.

Det viktigste vannsekvensen formidler, kan imidlertid sies å være hvor vanskelig det er å komme hjem til hverdagen igjen, hvordan man overlever de første dagene og ukene etter hjemkomsten. Rebecca er på mange måter under vann hjemme hos familien. Hun sliter med følelsen av å være utilstrekkelig og malplassert, med å motarbeide trangen til å reise tilbake til konfliktområder, å være der når det skjer. Det er vanskelig for Rebecca å holde livet og jobben adskilt, å skyve det hun har sett og opplevd, til side og bare være normal. Som Poppe selv sa etter førpremieren av Tusen ganger god natt, er det vanskeligste nettopp det å komme hjem til det alminnelige: ”Sometimes it’s harder to stay at home.”

En universell sannhet

Poppe bryter ned hendelser til å dreie seg om mennesker og lidelsens alminnelighet. Mennesker føler og lider, enten de er ofre for selvmordsbombere og menneskehandel, eller om de gjennomgår samlivsbrudd. Poppe får Rebeccas datter til å vende kameraet mot sin mor og lage en bildeserie av sammenbruddet hennes. Her blir fotografen til objektet og Rebeccas lidelse temaet.

Et annet illustrerende og mektig øyeblikk er når Rebecca kneler i fortvilelse og sorg ved siden av moren til en kommende selvmordsbomber. Mennesker på tvers av kulturer og livssituasjoner er bundet sammen av felles erfaring og evne til følelse og medfølelse.

Uten filter

Som i DeUsynlige (2008), greier Poppe å beskrive vanskelige situasjoner og gi de involverte menneskene et ansikt. Tusen ganger god natt blir derfor en film om lidelsens alminnelighet i tillegg til å være et forsøk på å komme til bunns i krigsfotografers sanne motiver og belyse hvorfor det er viktig å formidle ubehagelige sannheter. Filmen utfordrer også satte sosiale roller og samfunnets forventinger. Filmskaper Erik Poppes Tusen ganger god natt er et sammensatt, mektig og ofte ubehagelig møte med en krigsreporters verden. Filmen er slik sett bildene Rebecca tar.

Tusen ganger god natt har imidlertid ikke som mål om å skape fiendebilder av selvmordsbombere eller heltebilder av fotografene som foreviger de grusomme øyeblikkene. Poppes nyeste produksjon er ribbet for diskurs og dreier seg heller bare om det å vise omstendigheter og personer som de er. Tolkningene er opp til seeren.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*