For det som skjer i Syria og Irak er spesielt i historisk sammenheng, og det kan være skjebnesvangert for hele Midtøsten – og kanskje lengre unna også.
Syria er i dag et oppsplittet land. Den sentrale delen av landet – Damaskus med forbindelse sørover og nordover og området vestover mot Libanon, er stort sett kontrollert av regimets styrker og deres allierte (særlig Hizbollah og frivillige styrker, for eksempel fra kristne grupperinger). Samtidig er det mindre kamper noen steder utenfor hovedstaden og utenfor byen Homs, mens det går atskillig hardere for seg nordover, inkludert deler av storbyen Aleppo.
Også sørover vedvarer uroen, der byen Daraa fremdeles er under regimets kontroll slik den har vært hele tiden, mens det er kamper i omegnen. Sweida, det området i sør hvor det bor flest drusere, fremdeles er temmelig uberørt.
Byen Aleppo er delvis gjenvunnet, og etter president Assads valgseier i juni, er det grunn til å tro at disse områdene gradvis vil bli så stabile og trygge som de kan bli under regimets kontroll.
Kurderne i Syria
Går vi helt mot nord mot Tyrkias grense – og først og fremst nordøstover – finner vi en annen virkelighet. Kurdernes områder, kalt Rajava, er splittet i tre, og i nord og nordvest samarbeider de noe med opprørsstyrker. Der har det nylig har vært kamper mot dagens farligste fiende, den Islamistiske Staten, IS; tidligere ISIL/S.
I nordøst prøver også IS seg med framstøt, men i denne delen av kurdernes områder, de som grenser mot både Tyrkia og Irak, står kurderne godt på egne bein, og det har de stort sett fått gjøre gjennom hele borgerkrigen. Der ligger også de syriske kurdernes administrative sentrum, Qamishli, hvor regimet er involvert på et lavt sikkerhetsnivå. Ulike kurdiske grupper har klart å utvikle et samarbeid – både innenfor og utenfor Syria – som ser ut til å være mønsterverdig; både når det gjelder administrasjon av området og når det gjelder militær innsats. Dette ønsker de sjølsagt å få beholde som et autonomt område når krigen er over.
Ett stort brudd på den relative freden har det vært, da Jabhat al-Nusra, den syriske organisasjonen som sier de har kontakt med al-Qaida, ikke ville respektere kurdernes nøytralitet, og gikk til brutalt angrep. Mange av de som til da hadde flyktet til dette området, flyktet videre inn i Irak – der de nå i 2014 igjen har måttet flykte, noen for 4. gang.
Det er i stor grad religiøse minoriteter som er utsatt – de sterkt islamistiske gruppene er en stor fare for ikke bare områdets kristne, tilhørende mange ulike retninger, men også for de mange andre minoritetene som befinner seg i området.
Deir al-Zur
De tidlige flyktningene i Qamishli kom fra området som ligger et stykke sør for Rojava. Det er det større området av Syria som tidlig ble overtatt av opprørsgrupper – både islamister og mer sekulære organisasjoner under FSA, Free Syrian Army. Lokale stammemilitser er også involvert. Regimet har holdt kontroll noen sentrale steder, men har ellers stort sett nedprioritert denne provinsen, Deir al-Zur, inkludert deler av provinsene rundt. Årsaken er først og fremst at det – bortsett fra stripen langs elven Eufrat – i hovedsak er ørken, og at det derfor bor relativt få mennesker i området.
Det viktigste unntaket var lenge byen Raqqa, som var overfylt også av flyktninger fra områdene rundt. Lenge så det ut som om de skulle få være i fred, men i mars 2013 ble byen uventet overtatt av opprørere ved et slags kupp, og her markerte IS (IS) seg for første gang. Nå har de tatt over kommandoen over mer eller mindre hele provinsen og områdene rundt og nedover Eufrat, inkludert den store dammen som skaffer elektrisitet og vann til store deler av Syria. Området IS kontrollerer inkluderer også det Syria har utviklet av oljeutvinning og -industri. Dette har opprørerne fortsatt å utvinne og foredle på en svært primitiv og forurensende måte.
Tidlig måtte kvinnelige reisende til dette området dekke seg til – etter at IS har overtatt, er det krav om full mundur også i Raqqa. Det siste påbudet skal gå på at de også må ha slør foran øynene (NTB 1.08.).
(Stoff om bakgrunnen for situasjonen i Syria kan du finne i boken min: Syria – en personlig fortelling)
Inn i Irak
Eufrat renner videre gjennom ørkenen og inn i Irak, og grensen mellom Irak og Syria er lang og umulig å holde full kontroll med – det har alltid vært en populær smuglervei. Sigaretter og andre varer, våpen – og mennesker. Om grensen mellom Syria og Tyrkia har vært den som har vært krysset flest ganger av fremmede jihadister og andre opprørere utenfra, har grensen mellom Irak og Syria vært mer intern. Deir al-Zur-provinsen går rett over i Anbar-provinsen i Irak, som også har grenser mot Jordan og Saudi-Arabia. Den har den samme typen landskap og bosetting som Deir al-Zur; i hovedsak sunnimuslimske stammefolk.
I Anbar-provinsen, særlig i de to store byene Ramadi og Falluja, har det lenge vært urolig. Innbyggerne i provinsen er i opposisjon til regjeringen i Irak, ledet av den iranskstøttete sjiamuslimen al-Maliki; en opposisjon som kan føres tilbake til USAs invasjon i 2003, da de styrtet den sekulære sunnimuslimske presidenten Saddam Hussein.
I 2013-14 var IS var på vei inn i Anbar. Siden ulik religiøs tilknytning i stadig sterkere grad er blitt viktig også i sjia-dominerte Irak, hadde regjeringshæren som ble satt inn, liten framgang. Stammemilitsene samarbeidet heller med sunnimuslimske IS enn med den, og det har vært svært vanskelig for regimet å få tak på disse to byene og områdene rundt.
Det er ikke bare de sunnimuslimske stammene som er misfornøyde med al-Maliki; heller ikke de irakiske kurderne har noe til overs for han. De har i stedet utviklet sin egen autonome stat, med Erbil som hovedstad og den gamle ringreven Massoud Barzani som leder – og benyttet anledningen da regjeringshæren var opptatt på annet hold til å sikre seg naboområdet, inkludert storbyen Kirkuk. De har alltid betraktet det som kurdisk område, men det ble «arabifisert» av Hussein på slutten av 1900-tallet, pga de store oljeforekomstene.
Den kurdiske autonome staten har klart å få ganske frie hender, og har utviklet et nært samarbeid med Tyrkias statsminister, Erdogan. Det er først og fremst viktig for dem å bli sjølstyrte når det gjelder oljeutvinning, slik at staten får en solid økonomisk fundament – Nord-Irak har mye olje. Og også de har et svært dyktig og disiplinert væpnet forsvar.
Mosul og Sinjar
Så skjedde det som var temmelig uventet, og veldig tragisk: IS forsøkte forgjeves å komme seg inn i den autonome kurdiske staten, og da det ble erkjent at dette ikke gikk, allierte de seg med stammemilitsene vest for den, nord for Anbar, og inntok raskt og fullstendig overraskende storbyen Mosul 10.juni 2014. Minoritetene ble truet og folk flyktet hals over hode – Mosul var de kristnes viktigste by i Irak, og IS klarte å ødelegge flere helligdommer før de overraskende dro seg ut igjen – for en stund.
De både kom tilbake og begynte å erobre andre områder i provinsen, som Tel Afar og oppover elven Tigris, til Mosuldammen, hvor de igjen har fått sterk motstand av kurdisk milits (peshmergas). Så gikk de nordvestover, over Sinjar-fjellene, der de møtte flere, men ikke godt nok utstyrte peshmergas.
Sjøl om dette ikke direkte er kurdisk område, har deres militser blitt «en øy med peshmerga-kontroll på den syriske grensen», som syriaspesialist Matthew Barber ved University of Chidago skriver i Syria Comment. Byen Sinjar er nemlig omgitt av arabiske stammer, hvorav noen jobbet med al-Qaida under Irak-krigen.
Dessverre ble kurderne i Sinjarfjellene for lette, og etter to timer flyktet de, slik at IS m/støttespillere – blant andre de arabiske stammene omkring – inntok Sinjar. Og konsekvensene her var enda verre enn i Mosul, siden det i dette området lever en stor gruppe yazidier, som i jihadistene øyne er polyteister og derfor særlig utsatt for forfølgelse. De er også svært få i verdenssammenheng, og har ingen sterke medspillere.
De flyktet hals over hode, men hvor mange og hvor mye av deres kultur kan reddes? Slik blir dette en av utrolig mange hendelser i disse krigene som ikke bare dreper folk, men som også dreper kulturer.
Hvem er IS, og hva kan dette bety for utviklingen videre?
Det umiddelbart skremmende er jo at IS nå har «infiltrert» det meste av det mer eller mindre kurdiske området mellom Syria og irakisk Kurdistan. Det betyr at de kan blokkere kontakten mellom dem, tvinge dem til å måtte gå veien om Tyrkia. Og enda verre: Angripe Rojava, den syriske delen, fra to kanter – minst. Og en verden som krysset fingre for at de kurdiske peshmergas skulle kunne stå imot angrepene fra IS, har fått enda en smell. Får de taket på kurderne, er det vanskelig å si hvem som kan stoppe dem.
Men hvem er så IS? I utgangspunktet er de visstnok bare 10-15 000 soldater fra hele verden, men de har med stor fanatisme og dyktighet klart å alliere seg med alle misfornøyde sunnistammer og andre opprørssoldater der de har ferdes. Hvor mye vold og trusler det ligger bak denne støtten, er det vel ingen som veit, og derfor er det vanskelig å si noe om lojaliteten. Men at støtten først og fremst er lokal, er svært sannsynlig.
De er i utgangspunktet finansiert av Qatar og andre ytre kilder, og har i Syria fått støtten kanalisert gjennom Tyrkia. De har også – sammen med andre opprørsgrupper – vært aktive med å rive ned bygninger for å selge disse i enkeltdeler, og de graver opp gamle skatter fra oldtiden som selges gjennom kjennere. Området de kontrollerer er en del av det gamle Mesopotamia, og i Syria omfatter det derfor noen av verdens viktigste minner fra oldtiden – Mari, restene av en sumerisk by som antakelig ble bygd i 5. århundre f Kr, og Dura- Europos fra hellenistisk tid. Det er mange enestående og verdifulle gjenstander fra disse områdene som er gravd opp og solgt illegalt, og som i dag befinner seg langt unna, også på museer i Europa.
Gjennom aksjonene i Irak har de også fått tilgang til mange tunge våpen som amerikanerne har etterlatt. De ser ut til å ha god tilgang på midler.
De framstår ikke bare veldig konservative som muslimer, men også som veldig brutale. Dette har de dokumentert med å lage videoer og fotografier som viser både halshugging og tilsvarende.
Det viser seg likevel at de nok i stor grad gjør dette for å skremme – det er en vesentlig del av deres image – de vil ha folk enten til å flykte eller til å tilpasse seg, sjøl om de skremmer vettet av dem. Og de får neppe sine medarbeidere med på de mest brutale framstøtene – de er i utgangspunktet ikke så ekstremistiske som IS-medlemmene. Sjøl om man nok også her finner litt av hvert – dette er jo mennesker som i liten grad kjenner en annen verden enn brutaliteten i den typen konservativt islamistisk miljø som de har levd i mesteparten av sitt liv.
Siden svært mange av dem er utlendinger, har de ingen bindinger til verken Syria eller Irak. Mange mener derfor at de vil dra videre om de føler at de har etablert en «islamsk stat». Deres jobb er ikke å drive denne staten.
Slik er framtiden til dette grenseområdet veldig usikkert – det kan utvikle seg i ulike retninger, men det er god grunn til å tro at verken Assad eller Maliki vil kunne ha stor innflytelse over utviklingen. Og om grenser igjen blir trukket på nytt, vil det ikke være noen stor overraskelse.
OM IS/IL: Klassekampen 1.07.14/Amal Wahab.
For ytterligere lesning henviser jeg til Syria Comment, et nettsted redigert av professor Joshua Landis, leder av Midtøstensenteret ved University of Oklahoma.
