Muratovs utvalgte

Dmitrij Muratov i 2012. Foto: Euku/Wikimedia under lisens (CC BY-SA 3.0)

Progressive venner av Russland bør glede seg over prisen, og håpe at den kan være med å inspirere til videre arbeid i samme tradisjon av ytringsfrihet, antifascisme og kamp mot maktmisbruk.

Torbjørn Monsen
About Torbjørn Monsen (20 Articles)
Torbjørn Monsen er renholder og medlem av Rødt Bergen.

Da Novaja Gazetas (heretter Novaja) sjefredaktør, Dmitrij Muratov, fikk vite at han skulle motta Nobels fredspris valgte han å tilegne prisen til noen ganske imponerende personer tilknyttet hans avis. Alle disse har blitt myrdet i forbindelse med sitt virke. Hvem disse menneskene var, kan si oss noe om Russlands sivilsamfunn, derfor er det nokså skuffende å registrere at norske aviser stort sett bare skriver at de var journalister og at Anna Politkovskaja «trolig var den mest kjente av dem». I Norge er hun nok det, men hun deler altså tilegnelsen med noen svært markante skikkelser. 

LES OGSÅ om Anna Politovskaja: Journalisten som ingen kunne målbinde

Det gir mening å begynne med Politkovskaja, både fordi hun nok er det mest kjente navnet her til lands, og fordi nominasjonen ble kunngjort dagen etter foreldelsesfristen til saken om drapet på henne gikk ut. Novaja har gitt klart uttrykk for at de mener at rettsprosessen har blitt trenert av politiske årsaker. Politkovskaja var altså journalist for Novaja, med bosted i Moskva der hun ble myrdet i 2006. Hun er mest kjent for å ha dekket Nord-Kaukasus i forbindelse med de to Tsjetsjenia-krigene, men hun har også tatt for seg saker som korrupsjon, maktmisbruk og problemer i og med det russiske forsvaret. Som journalist var hun uredd og langt på vei en pioner på sitt felt.

En annen journalist som ble nevnt var Igor Domnikov. Han begynte som journalist og redaktør i avisen 69 gradusov i Norilsk, en avis han var med på å grunnlegge. Pga. politisk press som følge av sitt virke i denne avisen flyttet han til Moskva, der han jobbet som gravejournalist og spesialkorrespondent i Novaja Gazeta før han ble myrdet i 2000. Jurij Sjstjekhotsjikhin var, ved siden av sitt virke som journalist og vara for Muratov som sjefredaktør i Novaja, parlamentsmedlem for opposisjonspartiet Jabloko (søsterparti til Norges Venstre). Han satt i parlamentskommisjonen mot korrupsjon og vara i sikkerhetskomiteen. Han hadde altså en posisjon hvor han kunne gjøre viktig arbeid, men også hvor han måtte regne med å skaffe seg fiender. Så ble han også myrdet i 2003. I likhet med Politkovskaja ble drapet på Sjtsjekhotsjikhin aldri virkelig oppklart.

LES OGSÅ av Torbjørn Monsen: Kadyrovs heksejakt

I likhet med de tre foregående arbeidet Anastasija Baburova som journalist i Novaja, men det var ikke derfor hun ble drept, og det er heller ikke det mest interessante ved henne. Sammen med Stanislav Markelov (som ikke var journalist, men advokat) var hun en krumtapp i den russiske antifascistiske bevegelsen. Et slikt engasjement krever mot, da aktiv antifascisme ikke bare tiltrekker seg oppmerksomheten til voldelige fascister og høyrenasjonalister, men også ofte blir motarbeidet av politiske makthavere i Russland. I denne forbindelse vil jeg spesielt nevne «Nettverk-saken» som langt på vei har blitt ignorert i Norge, men er ganske godt dekket av russiske opposisjonsaviser og menneskerettsportaler som 7×7 og OVD-info. Her må det samtidig legges til at Russland strengt tatt ikke er alene om dette, noe som både Trumps retorikk og det stadige ordskiftet om antifascistisk aksjonisme og «Antifa» her hjemme tydelig viser. Etter at Baburova og Markelov ble myrdet av høyrenasjonalistiske ekstremister i 2009 mottok Novaja en e-post fra organisasjonen BORN (Kamporganisasjonen for russiske nasjonalister), som de regner som fiktiv. 

Motstanden mot høyreekstremisme av denne typen er stadig viktig i Russland, og dobbeltdrapet har ikke gått upåaktet hen. Russlands dag mot fascisme markeres 19. januar til minne om Baburova og Markelov, som ble myrdet på den datoen. Her er det interessant å merke seg at det lenge har vært en slags konkurranse om antall oppmøtte på denne markeringen kontra markeringen på den russiske nasjonale enhetsdagen. Denne markeringen begynte som en stadfesting av solidaritet mellom alle Russlands innbyggere, men har senere forfalt til å bli en slags markering for «etniske russere». En hyppig deltaker på disse markeringene er Aleksej Navalnyj, som i Norge altfor ofte har vært gjenstand for unyansert ros som opposisjonell regimekritiker. Det er han for all del også, men man bør være klar over Navalnyjs mindre hyggelige sider snarere enn å legge all sin elsk på ham fordi han er mot Putin. Dette kan bidra til å forklare den kjølige responsen fredsprisen har blitt møtt med av Navalnyjs støttespillere.  

Den siste personen Muratov nevnte var Natalija Estemirova. Hun kan heller ikke sies å ha vært først og fremst journalist, selv om hun har vært tilknyttet den aktuelle avisen. Hun var engelsklærer og huskes som leder av Memorial i Groznyj, hovedstad i Tsjetsjenia. Her viste hun både en enorm arbeidskapasitet og et ekstraordinært mot i hennes forsvar av tsjetsjeneres menneskerettigheter og motstand mot tsjetsjenske myndigheters overgrep og maktmisbruk. Da hun ble myrdet i 2009 regnet man med at dette skjedde med Ramzan Kadyrovs velsignelse, og det er vanskelig å forestille seg noe annet. Estemirova har fortsatt en stor stjerne blant menneskerettighetsaktivister i Russland.

Muratov tilegnet altså Nobels fredspris til disse menneskene som ikke lever lenger, men fortsetter å fungere som inspirasjon for den progressive opposisjonen i Russland og den jevne russers kamp for menneskerettigheter og mot fascisme og maktmisbruk. Hans avis fortsetter å gjøre viktig arbeid i Anna Politkovskajas ånd. I senere tid er nok Jelena Milasjina, som Muratov regner som Politkovskajas arvtaker, mest kjent som den som avdekket Kadyrovs heksejakt på skeive tsjetsjenere og fortsetter å gjøre en viktig jobb for avisen tross hets, trusler og fysiske angrep. Progressive venner av Russland bør glede seg over prisen, og håpe at den kan være med å inspirere til videre arbeid i samme tradisjon.

Til slutt noen bemerkninger: Jeg er fullstendig klar over at Muratov ikke var alene som mottaker av Nobels Fredspris. Når det gjelder Maria Ressa håper jeg å bli videre opplyst om henne av folk som kan mer enn meg om østasiatisk politikk og samfunn, men en journalist som forholder seg rolig i Dutertes selskap når han forteller om sine voldsfantasier har i utgangspunktet min respekt. Samtidig kan man vel også si at i selskap med disse kritikerne av maktmisbruk og krigshissing, hadde det vært naturlig å trekke inn Julian Assange. Spesielt med tanke på den situasjonen han er i, og det presset han stadig utsettes for. Man får vel håpe at årets pris vil gjøre det lettere å nominere ham ved en senere anledning.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned