Folkeretten og Krim

FOTO: kremlin.ru

Krimbefolkningens entydige valg av tilhørighet til Russland er avgjørende. At Stoltenberg og Brende kaller det for annektering er skandaløst.

Peter Ørebech
Om Peter Ørebech (1 artikler)
Peter Ørebech er Professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Tromsø Norges arktiske universitet.

Det er folkesuvereniteten som er øverste prinsipp i folkeretten, se f.eks. FN-pakten artikkel 73. Folket på Krim må kunne avgjøre sin egen skjebne, herunder om de vil være et selvstendig land eller om de vil vende tilbake til Russland slik området var før 1954, da Krustsjov ved dekret i det øverste Sovjet «flyttet» Krim fra Russland til Ukraina. Det var ingen tvil om hva russere, tartarer og ukrainere på Krim ville, med 80 % oppmøte, valgte 95,5 % å si ja til en tilbakeføring til Russland i mars 2014. Dette er rettsriktig, ikke folkerettsstridig anneksjon slik den norske regjering ynder å fremstille det.

LES OGSÅ: Ukraina, der oligarkiet seiret og revolusjonen uteble

Kan ikke overkjøre folkeviljen
Enkelte kritikere av Russland har påpekt betydningen av den russiske anerkjennelse av Ukraina (ved oppløsningen av Sovjetsamveldet, 1992). Det fremholdes at alt som skjedde med Krimhalvøya, Ukraina og Russland før 1990 er mindre viktig i forhold til at Ukrainas grenser ble anerkjent av Russland da Sovjetunionen ble oppløst på 1990-tallet. Russland anerkjente altså den gang Krimhalvøya som en del av Ukraina.

Svaret på denne innvending er at mellomfolkelige avtaler iverksatt uten at folket blir hørt, ikke binder folket i landet og kan ikke overkjøre folkeviljen.

LES OGSÅ: Russisk anneksjon forer høyreekstremisme

Uavhengighetserklæring og folkeretten
Som Norgeshistorien har vist: Statstilhørighet kan skje ved traktater, men ikke «over hodet på folket». Det var dette prinsipp som ble lagt til grunn da Sverige overtok Norge fra Danmark. Danskekongen hadde ingen makt til selv gjennom traktat, å overføre Norge til Sverige, slik en først prøvde seg på. Når troskapseden til kongemakten i København nedfelt i Enevoldsakten av 1661 opphørte ved Kielerfreden, ja så falt høyhetsretten tilbake til folket. Det var – som den norske leder Georg Sverdrup hadde lært av professor Schlegel ved Københavns universitet – folket som bestemte i henhold til folkesuverenitetsprinsippet (Ola Mestad, Frihetens forskole, Pax 2013). Dette godtok Sverige ved Mossekonvensjonen, hvoretter Norge fikk gjøre sitt (riktignok tvungne) valg, ved å ta svenskekongen til Norges konge. Folket – ved sine utsendte representanter – besluttet at Norge heretter var i union med Sverige og ikke lengre Danmark.

Folkesuvereniteten er en sikker folkerettsregel. Den internasjonale domstol i Haag tok (22. juli 2010) stilling til følgende spørsmål i Kosovo-konflikten: «Er den ensidige uavhengighetserklæring truffet i Den Midlertidige Selvstyreenhet i Kosovo i overenstemmelse med folkeretten»? (GA Res. 63/3, 8. okt., 2008). Retten konkluderte som følger: «Plikten til å respektere en stats integritet gjaldt ikke i forhold til ikke-statlige aktører, og at folkeretten ikke forbyr uavhengighetserklæringer noe som betyr at uavhengighetserklæringen [for Kosovo] av 17. februar 2008 derfor ikke var i strid med folkeretten (se dommen avsnitt 80, 84 og 122).

LES OGSÅ: Ukraina: sluttpunkt eller vendepunkt i øst-vest-forholdet

Folk og rett sparer kuler og krutt
I tråd med dette; Krimbefolkningens entydige og overbevisende valg av tilhørighet er avgjørende. Folket valgte Russland og ikke Ukraina som moderland. Dette er folkerettslig korrekt. Det er skandaløst av NATOS Jens Stoltenberg og utenriksminister Børge Brende å karakterisere Krimfolkets valg som annektering og folkerettsbrudd.

Hvis statene i verden var mer lydhør overfor rettsregler og folkets oppfatninger om egen selvstendighet ville vi kunne spart mye «kuler og krutt».

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned