Radioresepsjonen snakker om virkelige kvinners pupper og kommer med begrepet ”knulledukke”. Maiken Andreassen, skribent i Fett, skriver et kåseri hvor hun kaller samtalen sexistisk. Kåseriet blir publisert på Dagbladet, og umiddelbart kommer forsvarere for humor og den politisk ukorrekte RR til unnsetning fra fjern og nær – både i kommentarfeltet og på spalteplass. Skribenten Mímir Kristjánsson velger å gå en mellomvei ved å gi utrykk for hvor irriterende det er å være feminist og måtte ta stilling til alle disse overdrevne reaksjonene på alt som ikke er helt etter feministhåndboken – omtrent som å være muslim og bli plassert under meningene til ekstremister. Samtidig påpeker Kvinnefrontens Madeleine Schultz, og flere med henne, hvordan Kristjánsson tar på seg oppgaven å bestemme hvilke debatter som er viktige, samtidig som han selv påpeker at feminister ikke skal gjøre seg til smakspoliti. Debatten rundt RRs uttalelser har utviklet seg fra musikkanmelderdebatten tidligere i sommer, til den sfæren i samfunnet som er utilgjengelig for samfunnsbevisst kritikk: populærkulturen.
Men bak utvekslingene om hvilke saker en kan lage debatt av, kombinert med oppfatningen om at feminister ikke skjønner seg på populærkultur, ligger konflikten mellom postmodernismens letthet og faktiske forhold. Mellom slagordet ”alt er lov” og de reelle konsekvensene av det, er et ullent territorium der spørsmålet om hvorvidt det useriøse kan bli tatt seriøst, dekker over et klima som er langt mer politisk ladet enn det en først skulle tro.
Personlig smak vs. politikk
Uavhengig av hvordan en forstår konseptet ”postmodernisme”, kryper ideene som rommer ordet til stadighet inn i diskusjonene om personlig smak vs. politikk. I sin kronikk i VG om norske musikkanmelderes stillhet om virkemidlene til Outkast sitt sceneshow på Øya, skriver Tonje Haabeth og Ingvild Mangseth Gjul at ”det er så drøyt, så sexistisk, smakløst, vulgært, tacky”. Samme beskrivelse kan brukes om en Tarantino-film, Disneyland eller et William Eggleston-fotografi. Den lever fint opp til postmodernismens ambisjoner om å bryte ned skillene mellom høykultur og lavkultur, om å tømmes for mening til alt en sitter igjen med er effekter og design, et tomt skall som skal gi inntrykk av identitet.
Derfor kan Mímir Kristjánsson innlede sin kronikk i Dagbladet med setningen ”Jeg har vært feminist så lenge jeg kan huske”, en åpning verdig en dannelsesroman. For med å ha etablert hvem han er, eller hvordan han vil bli oppfattet – hvilke begreper skal få feste seg ved hans navn – er det fritt fram for å mene hva som helst, fordi merkelappen blir sittende. Kristjánsson mener her at ”Noen ganger er det fruktbart å se humor, musikk og underholdning gjennom politiske briller, men noen ganger kan det også føre til at man helt mister gangsynet”. Fritt oversatt: en kan rett og slett bli fanget i sin egen politiske diskurs, der de store linjene og det som betyr noe, drukner i jakten på uviktige detaljer som først oppdages når ens politiske overbevisning nærmer seg blind ideologi.
Humor og utdatert religion
Postmodernismen har lenge prøvd å forskyve det økonomiske og politiske til fordel for det kulturelle, skriver den britiske filosofen Terry Eagleton. I denne prosessen så en for seg at rigide overbevisninger om det naturlige og metafysiske kom til å bli byttet ut med de flytende, ubegrunnede relativitetene fra det kulturelle. Eagleton mener at dette skjedde ikke helt etter planen, fordi kultur i seg selv ble på enkelte områder en form for absolutisme og fundamentalisme, til og med sterkere enn politiske overbevisninger, siden kultur er historie og levde erfaringer, ikke et forslag å slå rasjonelt ned på eller imøtekomme.
Den humoren som blir forsvart i samme åndedrag som kvinnene som påpeker sexisme blir kritisert/latterliggjort, synes å ha blitt fritatt alle bånd den måtte ha til sin kulturelle og politiske samtid/fortid. Humor – så lenge den kommer fra perspektivet til hvite menn og får feminister til å reagere – får her omtrent samme status som utdatert religion: rasjonalitet kan ikke forklare virkemidlene og den stiller seg uforstående til kravene fra samfunnet rundt. ”Humoren” fra RR som ble stilt til ansvar for å ha en negativ innflytelse utover øyeblikket mellom radioverter og lyttere, blir påminnet om at den ikke eksisterer i sin egen lille boble. Dem som ikke vil spille med på at dette er humor, dette er bra, insisterer på at det er mening og innhold i overflate, og at ytringer faktisk får konsekvenser.
Å konfrontere det useriøse med det seriøse
Feministene som ikke lar seg påvirke av den kule likegyldigheten til postmodernistisk tankegang og nekter å stille seg bak ideen om at alt som pakkes inn i ordet ”populærkultur” skal beskyttes fra samfunnet det har sin opprinnelse i, gjør omtrent det umulige: konfronterer det useriøse med det seriøse. Når det fører til utspill fra RR om at Fetts skribent bare drives av sjalusi og at de selv føler seg diskriminert, avslører det et kulturklima som heller vil holde fast på gamle fordommer ikledd dårlige vitser og som trives bedre i et miljø der humorpoeng kan tjenes på klassisk sexisme, enn å måtte håndtere de strømningene som beveger seg utenfor ens egen iscenesatte kontekst.
