Daglig kan en lese nyheter om «markeder», «verdier», «fri handel» og «kapital,» uten at en egentlig forstår hva disse begrepene betyr. Enkelte begreper har blitt fullstendig absorbert av høyresiden, partipolitikken, og representative systemer. At de fleste begreper knyttet til økonomi er ladet med konservative eller liberale ideologier, er svært hemmende for at alternative former for økonomisk organisering kan diskuteres seriøst i det offentlige rom.
Hvis jeg sier at jeg er for frie markeder, vil nok mange anta at jeg er en tilhenger av moderne kapitalisme eller nyliberale reformer. Venstresiden blir ofte ansett som rigid, og markedsøkonomier som ikke er knyttet til et sentralisert statsapparat blir fullstendig oversett når en diskuterer mulige løsninger på sosioøkonomiske reformer. Nyttige ord blir ofte kapret av store konservative bevegelser og andre som egentlig ikke mener det anarkister mener med ekte markedsfrihet.
Det er ikke slik at hver gang en snakker om «markeder» så må en tenke på global handel der Bezos og Musk undergraver arbeideres rettigheter, eller at hver gang en hører «fri handel» at en må tenke på salg av naturressurser til utenlandske haier. Venstresiden har en plethora av teorier og begreper som er lite brukt, men fullt og helt effektive i kampen om å fremme mer egalitære verdier i framtidens samfunn. Venstresiden har de siste årene satt fokus på identitetspolitikk og det å skape mer inkluderende sosiale bevegelser, men det er på tide å bringe lidenskapen fra 2008 tilbake igjen. Verden er midt oppe i en av sine mest turbulente nedgangstider, og med det kommer det også en mulighet for venstresiden å finne tilbake til sine røtter, nemlig kampen for en mer rettferdig økonomi.
LES OGSÅ av Torvald Sudmann Therkildsen: Kronstadtopprøret 100 år
Dette er den første i en serie med artikler som omhandler nytenkende og viktige teorier om hva en markedsøkonomi på venstresiden kan være, og hvilke idéer vi burde ha med oss framover i kampen for å skape bærekraftige, inkluderende og egalitære økonomiske systemer. Det første begrep jeg ønsker å trekke fram er et begrep det er skrevet alt for lite om i norsk litteratur: «frigjorte markeder.»
Det høres for noen skremmende likt «frie markeder,» som ofte bærer konnotasjoner til nyliberalisme og statlig støttet kapitalisme. La meg forklare forskjellen.
Venstreorientert markedsøkonomi er er grenen av sosialismen som tar til orde for et fritt markedsøkonomisk system basert på frivillige samhandlinger uten involvering fra staten. Ofte knyttet til markedsanarkismen, individualistiske anarkistene, venstrelibertariansk og libertariansk sosialist politisk filosofi, og markedssosialistisk økonomisk teori som understreket verdien av radikalt frie markeder. Begrepet «frigjorte markeder» brukes derfor konsekvent for å distansere sosialistisk markedsøkonomi fra fra den vanlige forestillingen som høyresiden og kapitalister fremmer. Sosialister som er opptatt av markedsøkonomi har nemlig innsett at høyresidens kapitalisme er gjennomsyret av statlige privilegier.
Tilhengere av dette alternative begrepet skiller seg fra høyresidens idé om markedskrefter. For det første, så vil et «frigjort»-marked fremme de klassiske liberale ideene om selveierskap og fri handel, samtidig som begrepet opprettholder den logiske konklusjonen om at venstreorienterte markeder støtter antikapitalistisk, antikorporatistisk, antihierarkisk og arbeideres stilling innen økonomi. Et frigjort marked er, per definisjon, antiimperialistisk og fremmer en radikal kritikk av konservative sosiokulturelle strukturerer.
Dagens økonomiske system er på ingen måte et fritt marked. Likevel blir det ofte beskrevet som at verdens globale økonomiske krefter handler med hverandre på en effektiv, elegant og vakker måt.e Men når en ser enorme økonomiske problemer og skandaler rundt i verden – subsidier til korrupte banker og redning av rike virksomheter, arbeidsledighet, høye avgifter, farlige produkter, favorittvirisering, monopoler – er det naturlig at vi på venstresiden ville motsette oss dette ”frie marked” som vi visstnok har.
Venstresiden burde derfor begynne å promotere det vi faktisk vil ha, som er et «frigjort marked». Jeg tror på det frie markedet. Eller, for å være mer presis, et frigjort marked. Men hva er det frigjort marked egentlig frigjort fra?
LES OGSÅ: Veien til sosialisme — om sosialistisk strategi
Et frigjort marked er frigjort fra tre ting: monopoler, markedsverdi-teorien, og statlig kontroll av fagforeninger. La oss først se på monopoler. Den moderne økonomien er et nettverk av overlappende maktstrukturer som påvirker og utøver innflytelse på hverandre. I et forsøk på å oppsummere hva det er en søker å frigjøre seg fra for å skape et genuint frigjort marked, kan det være fruktbart å oppsøke tekstene til Benjamin Tucker. Den amerikanske individualistiske anarkisten Benjamin Tucker identifiserte seg som en markedssosialist og argumenterte for at eliminering av det han kalte de fire monopolene som sammen forhindret genuint sosialistiske markedskrefter å fungere slik de skulle. Tucker identifiserte dem som følgende:
- Landmonopolet: Bare statlig sanksjonerte bedrifter og enkeltpersoner har rett på å eie naturressurser gjennom eiendomsrett som er bygget på og legitimert av vold.
- Penge- og bankmonopolet: Kun statlig sanksjonerte myntenheter og banker har juridisk beskyttelse til å drive med kapitalforvaltning.
- Patentmonopolet: Anarkister er ofte de første til å kritisere patenter, som anses som en ikke-legitim måte å undertrykke innovasjon, og å kreve eierskap over idéer som tilhører hele menneskeheten.
- Tollmonopol: Staten og dens undersåtter er i en unik posisjon til å kontrollere landegrenser og handel inn og ut av en nasjonalstat.
Disse fire monopolene som er opprettholdt av et samarbeid mellom kapitalismen og statlige hierarkier undergraver makten til alle andre enn de alt velstående og store virksomhetene. Hadde vi avskaffet disse fire monopolene som en del av radikale sosialistiske samfunnsendringer, ville vi ha muliggjort utbredt eiendoms-eierskap og høyere inntekter for vanlige mennesker, samtidig som makten til potensielle sjefer minimeres og en kunne sosialistiske mål uten statlig innblanding.
Som anarkist er det ofte slik at jeg anser alle maktforhold i økonomiske relasjoner som grunnleggende knyttet til statlig vold og makt. Men et punkt der markeds-sosialister, anarkister og sosialister ofte sier seg enige, er nødvendigheten og benytte seg av arbeidsverditeorien når en skal definere verdien av et produkt. Ifølge Arbeidsverditeorien er verdien av en vare eller tjeneste lik den arbeidskraft som har gått med til å produsere den. Til verdien inkluderes ofte arbeidet som har gått med til å produsere råmaterialer og maskiner som er en del av produksjonsprosessen.
LES OGSÅ av Albert Einstein: Hvorfor sosialisme?
Mange som forsvarer kapitalismen og det moderne systemet referer ofte til klassiske samfunnsøkonomer som Adam Smith og David Ricardo for å forsvare idéen om at et produkts verdi er fullstendig arbitrært og basert utelukkende på tilbud og etterspørsel. Dette er til tross for for at arbeidsverditeorien var en forutsetning for Smiths økonomiske teorier. Fra slutten av 1870-tallet ble arbeidsverditeorien erstattet med markedsverditeorien, som er en teori som hevder at en vare eller tjeneste ikke har noen verdi i seg selv, men at verdien skapes ved markedets betalingsvillighet (det vil si en subjektiv oppfatning av verdiskapning). Hvem det er som skaper verdi og hvordan verdien skapes må, i et frigjort marked, forstå som å være grunnleggende basert i arbeidskraften som produserer varen og tjenesten, ikke i arbitrære og forestilte verdier som fastsettes av at globalt system som utelukkende tjener de rikeste.
Til slutt må et frigjort marked frigjøre fagforeningene fra statlig og juridisk kontroll. Den nåværende statusen til fagforeninger som myndighetsprivilegerte arbeidskarteller er i stor grad et resultat av lovgivning som støttes av store bedrifter, i den grad at bedriftseliten fant fagforeninger mindre truende som regulerte juniorpartnere i bedriftens hierarki. Vi må ikke glemme at fagforeningenes seiere gjennom tidene, mye takket være aktivisme fra venstresiden, som fri i helgen og åttetimers arbeidsdagen, først og fremst ble vunnet gjennom markedet, ofte med sterk regjeringsmotstand. På samme måte har de mest bemerkelsesverdige seirene til fagforeningene de siste årene blitt vunnet hovedsakelig av uoffisielle, ikke-godkjente fagforeninger, uten vold og utenfor det tradisjonelle arbeidsrettslige etablissementet. For å sammenlikne, har innflytelsen fra vanlige fagforeninger blitt stadig redusert helt siden de aksepterte å juridisk lenke seg til staten, med alle de regulatoriske kjettingene som fulgte med. Når venstreorienterte klager over at fagforeninger er i tilbakegang og at arbeidere blir fratatt arbeid, klager de over en situasjon skapt og opprettholdt av staten.
Det vi på venstresiden vil, med mindre man tilhører den totalitære sosialistiske trenden til Stalin, Mao, og SSSR, er at vårt nåværende økonomiske system skal frigjøres, for forbrukere og for konkurrenter. Når vi snakker om «frigjorte markeder» kan vi kritisere hvordan regjeringens innblanding og svimlende kapitalisme, ikke markedet, er ansvarlig for dagens økonomiske problemer. Det frigjør deg fra å forsvare det nåværende systemet, mens du fremdeles lar deg bruke økonomiske teorier, markedskrefter, og handel som et grunnlag for økonomisk virksomhet og produksjon. Det er fullstendig klart at vi ikke har et fritt marked i dag. Kort sagt, det lar deg presentere det faktisk frie markedet som løsningen – ikke årsaken – til dagens problemer. Markedskrefter kan nå beskrive en mulig fremtid – ikke et forsvar for nåværende misbruk.
Begrepet «frigjort marked» og ideen bak det har blitt diskutert mye i Center for a Stateless Society. Her er et utdrag fra “Embracing Markets, Opposing‘ Capitalism ‘”av Gary Chartier som pent peker på forskjellen mellom det økonomiske systemet vi har i dag – og de frie markedet anarkister og andre frihetselskende sosialister vil se:
I veldig betydelig grad er det økonomiske systemet vi har nå et der fredelig, frivillig utveksling av varer og tjenester er fraværende. Et sammenhengende nett av juridiske og regulatoriske privilegier gagner de velstående og godt tilkoblede på bekostning av alle andre (bare tenk på patenter, opphavsrett, tariffer, restriksjoner på banker, yrkeslisensieringsregler, arealbegrensninger osv.). Det militærindustrielle komplekset fører utrolige mengder penger – under trussel av vold – fra vanlige folks lommer og inn på bankkontoer til offentlige entreprenører og deres kamerater.
Tilskudd av alle slag blåser opp et nettverk av privilegerte virksomheter og ideelle organisasjoner. Og staten beskytter eiendomsrett over landområder som først ble tatt med våpen eller oppslukt av vilkårlig fiat før distribusjon til favoriserte enkeltpersoner og grupper. Nei, økonomiene i USA, Canada, Vest-Europa, Japan og Australia er i det minste ikke planlagt sentralt. Staten hevder ikke formelt eierskap over (det meste av) produksjonsmidlene. Men statens involvering på flere nivåer garanterer og styrker økonomisk privilegium gjør det vanskelig å definere det økonomiske systemet vi har nå som fritt.
Et frigjort marked er altså en tenkelig situasjon der urimelige forhold mellom arbeidere og kapitaleiere opphører, og genuin handel av varer og tjenester kan finne sted, uten trussel om vold fra et statlig apparat.
