Kronstadt-opprøret 100 år etter

Russiske soldater angriper Kronstadt-opprørerne. Foto fra marxist.org

Det anti-bosjevikiske Kronstadt-opprøret mot matmangel, politisk undertrykkelse og vold ble knust av Den røde armé for hundre år siden.

Torvald Sudmann Therkildsen
About Torvald Sudmann Therkildsen (8 Articles)
Torvald Sudmann Therkildsen er politisk filosof med utdanning i europeisk styring fra Masaryk og Utrecht.

Den 16. mars markerte for mange en tragedie, et heroisk forsøk på å bevare individers frihet, og et vendepunkt i sosialismens kamp for fullstendig frigjøring. Den 16. mars marker nemlig den voldelige slutten på kampen mellom den baltiske flåten og borgere som våget å stå opp mot Trotskij og Lenins voksende autoritære regime. I år er det hundre år siden denne tapre kampen fant sted, og det er derfor med stor respekt for alle verdens sosialister og arbeidere at vi tar et blikk tilbake på dem som modig gav sine live for en frihet for alle.

Kronstadt-opprøret var et anti-bolsjevikisk opprør utført av soldater og sjømenn på øyfestningen Kronstadt, noen mil utenfor kysten av Petrograd, tidlig i 1921. Opprøret var en protest mot bolsjevikisk økonomisk politikk, matmangel, politisk undertrykkelse og vold. Den ble til slutt knust av Den røde armé.

LES OGSÅ av Torvald Sudmann Therkildsen: Kropotkins praktiske sosialisme

Fra slutten av første verdenskrig til 1935, var Russland i nesten konstant krig. Det nylig kommunistiske Russland hadde imperialistiske ambisjoner, og alle «gode» imperier trenger mer land. Den stadig økende utvidelsen av disse kampanjene og nedrykking av opprørere var nødvendige for å sikre ressurser til det som ville bli Sovjetunionen. Krigen mot Ukrainas, Latvia, Georgias selvstendighet herjet fra 1918 til 1921, tett fulgt av krigen mot Polen fra 1919 til 1921 og den tyrkiske frigjøringskrigen fra 1919 til 1923. Russerne kjempet mot grekere, armenere og briter i Tyrkia, mot latviske, estlandske og skandinaviske frivillige i Estland, og romanske, franskmenn og tyskere i Ukraina. Innen 1921 hadde produksjonen av de fleste varer falt til litt over halvparten av nivåene før første verdenskrig. Offentlige kvoter og byråkratisk innblanding i fabrikker førte til streiker, dissens fra arbeiderne som igjen førte til mangel på råvarer og stopp av produksjon.

I begynnelsen av 1921 førte en rekke streiker og urbane demonstrasjoner til økte bekymringer blant byråkratene i det bolsjevikiske regimet. Disse bekymringene ble oppfylt av et slag mot den totalitære regjeringen de ikke hadde forventet: et opprør blant soldater og sjømenn i Kronstadt.

Kronstadt var en øybasert festning, som voktet de marine tilnærmingene til Petrograd. Soldatene og sjømennene som var garnisert der, hadde vært blant de mest lojale tilhengerne av bolsjevikrevolusjonen. De var kjent i hele Russland som fryktløse tropper, og hadde vært en av de første militære enhetene som stilte seg på arbeidernes side under uroen i 1905; og Kronstadt-seilere hadde hatt ansvaret for våpenskipet Aurora da det seilte nedover Neva-elven for å true Vinterpalasset under oktoberrevolusjonen i 1917.

Seilere fra Kronstadt i 1917. På flagget står det “død over borgerskapet”.

Lev Trotskij kalte dem revolusjonens helter, “de rødeste av de røde”, og de fleste russere anså dem for å være nøye på linje med den bolsjevikiske saken. I virkeligheten hadde Kronstadt-tjenestemennene rykte på seg for å opptre spontant; de ble rørt mer av forhold enn ideologi.

LES OGSÅ: Hyll antikrigsrevolusjonen!

Mot slutten av februar 1921 hadde mennene i Kronstadt opplevd nok av bolsjevikisk politisk undertrykkelse og den økonomiske elendigheten til totalitær kommunisme. Brev om lidelse og deprivasjon i resten av Russland ble sendt til seilerne på Kronstadt (mange Kronstadters var av bondeopprinnelse) og da de så hvor fæl situasjonen var med egne øyne under oppholdet i Petrograd, bestemte mennene i Kronstadt seg for å ta affære.

Deres første skritt var å danne en foreløpig revolusjonskomité før de utstedte en rekke politiske, økonomiske og sosiale krav til Moskva. Blant deres økonomiske krav var en avslapping av totalitær kommunisme og forbedret matforsyning til byene. Som Kropotkin ville sagt: gi dem brød. Deres politiske krav var mer omfattende: gjenoppretting av full ytringsfrihet, økt demokratisk innspill og konsultasjon i politikkutforming, løslatelse av ikke-bolsjevikiske sosialister fra internering, garantier for sivile rettigheter og, betydelig, ‘sovjeter uten bolsjeviker’.

Kronstadt-opprørerne ga også ut sin egen anti-bolsjevikiske avis, Izvestja. Tekstene i avisen beskrev Lenin og hans tilhengere som tyranner og beskrev forholdene som ble satt av deres regime som “et større slaveri”, “moralsk slaveri”, “ny trelldom” og verre enn innføringen av tsarismen. Kort fortalt ba Kronstadters om at revolusjonen skulle legges tilbake i hendene på arbeiderne som de opprinnelig hadde hevdet å representere.

Alt dette oppildnet det bolsjevikiske hierarkiet. Krigskommissær Trotsky begynte å organisere en øyeblikkelig militærrespons for å knuse Kronstadt-opprørerne. Siden det var mer enn 15 000 av dem, måtte responsen være en stor kampanje. Siden det var vinter var havet rundt Kronstadt festning frossent. Det var viktig å knuse opprøret før våren tinte isen slik at opprørerne kunne bruke slagskip mot bolsjevikiske mål.

Noen vil kanskje si at det var for å beskytte sentrale ressurser, eller for å sikre Petrograd. Dette innlegget er dessverre ikke langt nok til å gå i detalj, men jeg skal selvfølgelig anerkjenne at Russland var syv år inne i en krigssituasjon det kan være vanskelig å forestille seg. Alt av brødmangel, vold og terror må sees og forstås i lys av borgerkrigens ødeleggelser, innflytelse fra USA, Japan og Storbritannia blant opposisjonen, samt en reel fare for at revolusjonen og arbeidernes sak ville gå tapt. Det er forståelig at et prosjekt som den blivende Sovjetunionen krevde strenge rammer for å overleve en slik periode, og at reaksjonene mot intern strid ble ekstra farlig for det blivende politiske regimet. Et anarkistisk prosjekt i Kronstadt var derfor ikke bare en politisk trussel, men også et reelt problem for andre sosialister som hadde tiltro til revolusjonen og et mer sentralisert statsapparat. 

Bolsjevikene hadde hele tiden promotert en idé om at den nye staten skulle være sentralisert og under direkte kontroll av Moskva. Men, på grunn av ustabiliteten i Russland etter Oktober-kuppet, var det en nødvendighet for Bolsjevikene å erklære Russland som en føderasjon. Lenins Ny økonomisk politikk (NEP) ble derfor omformulert til å utnytte ressursene i disse nye føderale republikkene til å styrke Russland framfor de andre. 

De nye føderale republikkene var direkte knyttet til den sentraliserte makten i Moskva, som førte til stor misnøye blant bønder og arbeidere over hele regimet. Å knuse opprørere innad i landet var ikke bare nødvendig for å bevare makten, men for å sikre tilgang på ressurser fra samtlige nye republikker.  

Den første bølgen av Den røde armés tropper som krysset isen var lavt i antall og dårlig utstyrt. Den ble drevet tilbake av brann fra basen i Kronstadt. Trotsky økte antall tropper til 60.000, utstyrte dem med hvit kamuflasje og tungt artilleri og beleiret festningen i nesten tre uker. 17. mars kollapset forsvaret deres og Kronstadt ble invadert av Den røde armé og Tsjeka-enhetene.

Kronstadtere i eksil i Finland i 1921.

LES OGSÅ: Den russiske revolusjonen av Rosa Luxemburg

I møte med fangenskap eller henrettelse, flyktet hundrevis av opprørere over isen og dro nordover til den nærliggende grensen til Finland. Rundt 2000 ble tatt til fange av bolsjevikiske styrker. De fleste ble marsjert inn i en skog utenfor Petrograd og henrettet. Trotsky begrunnet bruken av makt ved å antyde at Kronstadt-personellet hadde vært uanstendige og upålitelig. De var ikke lenger de “rødeste av de røde”, etter å ha blitt infiltrert og erstattet med upålitelige og illojale elementer. Lenin antydet at opprøret ble “pisket opp” av kontrarevolusjonære opprørere, utenlandske agenter og fiender av Russland.

Inne i Sovjetenes parti var det imidlertid mindre enighet og mer ubehag om det som hadde skjedd. Enkeltpersoner som Alexandra Kollontaj uttrykte bekymring for partiledelsen. Uansett Lenins offentlige uttalelser om Kronstadt-opprøret, var han klar nok til å forstå betydningen og farene for det sovjetiske regimet. Bolsjevikene trengte å slappe av, eller de møtte den reelle risikoen for en annen revolusjon.

100 år senere, minnes vi kampen blant russere mot det voksende diktaturet i Moskva. Frykten for genuin frigjørelse skremmer mennesker i maktposisjoner, og tanken på genuin sosialisme, en sosialisme som fokuserer på brød istedenfor vold, vekker fremdeles engstelser hos alle verdens eliter. Det vi kan gjøre for dem som mistet livet sitt en kald dag i mars for 100 år siden er å hedre deres minne og ikke la verden glemme verdiene de gav sitt liv for.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned