I Norsk Arbeidsmandsforbunds (NAF) beretning for 1916 ble det bemerket fra Bergen og Stavanger distrikt at det ble organisert og agitert for Sveriges Arbetares Centralorganisation (SAC).[1] I oktober 1916 ble det reist spørsmål om stillingen til de personer ute på arbeidsplassen som vegret seg for å gå inn i Kristiania Stein‑, Jord‑ og Sementarbeiderforening, og som «inntok en uvennlig holdning til fagorganisasjonen under påberopelse av at de sto i en L.S. [NAF og SACs lokale samorganisasjoner]», i hovedsak svensker. Enkelte mente at dette var en lite solidarisk holdning fra vedkommende arbeideres side. Saken vakte stor debatt.[2] Arbeidsmandsforbundets hovedstyre avholdt ekstraordinært møte i Kristiania 10.‑12. desember 1916.
«Første punkt paa dagsordenen var foranlediget ved skrivelser fra Aalesunds Stenarbeiderforening og Kristiania og Omegns Jernbanearbeiderforening hvori disse beklager sig over den splittelse som foraarsages ved de svenske syndikalisters agitation paa arbeidspladsene, samt forespørsel om hvilken stilling forbundets medlemmer skal indta til de av syndikalisterne stiftede lokale samorganisationer som tilsluttedes S. A. C. i Sverige.»[3]
Et forslag fra Volan ble vedtatt:
«Hovestyret vil uttale sin beklagelse over at medlemmer fra Sveriges Arbetares Centralorganisation har stiftet lokale samorganisationer her i landet i tilslutning til sin centralorganisation i Sverige.
Dette forhold er saa meget beklageligere, som det her i landet er rik anledning til for S. A. C.s medlemmer at arbeide for sine ideer indenfor den bestaaende organisation. En splittelse av arbeidernes fagorganisation vil utvilsomt svække den norske arbeiderklasses kampevne og skade organisationens fremgang og vekst.
Da det er hensigten med al organisering av arbeiderne at gjøre det mulig for arbeiderne ved fælles optræden at høine sine øonomiske kaar for tilslut at tilkjæmpe sig kontrollen over arbeidsmidlerne, skulde det synes som at ingen retning inden organisationen skulde ha nogen interesse av at splitte arbeiderne, men at samle alle til enig arbeide for socialismens seier over privatspekulationens interesser.
Ut fra dette vil hovedstyret henstille til alle arbeidere som er beskjæftiget her i landet at slutte sig til de bestaaende organisationer.
Arbeidsmandsforbundet kan derfor ikke anerkjende nogen organisation, som arbeider for en splittelse av arbeiderklassen. Heller ikke lokale samorganisationer i tilslutning til S.A.C.
For at lette overgangen fra S. A. C. til Arbeidsmandsforbundet indvilger hovedstyret i at de arbeidere, som har været medlemmer av S. A. C. i Sverige og har sine bøker i orden har ret til overgang til N. A. F. uten at erlægge indskrivningspenger.
Hovedstyret er villig til at la sig representere paa en konferance av representanter fra L. S. og S. A. C.s og Fagoppositionens styre.»[4]
Arbeidsgiverforeningens blad hadde sine synspunkter på NAFs hovedstyremøte:
«Vi har før paavist det intime samarbeide mellem de syndikalistiske organisationer og Norsk arbeidsmandsforbund. Det kom ikke mindst tilsyne paa forbundets sisste aarsmøte. Interessen for en nærmere forbindelse syns stadig stigende. I begyndelsen av december var arbeidsmandsforbundets hovedstyre sammenkaldt til møte for bl. a. at behandle de svenske syndikalisters agitation i Norge. […] Der fremkom paa hovedstyrets møte tre forslag. Alle var enig i at beklage dannelsen av disse syndikalistiske organisationer. Dog ikke for sakens egen skyld, men fordi de vildfarne ikke hadde søkt hus og hjem i arbeidsmandsforbundet, hvor øiensynlig syndikalister og syndikalistiske ideer er hjertelig og broderlig velkomne. Hvad forslagene skilte sig i, var alene den mere eller mindre behagelige maate at si det paa. […] Sluttelig blev hr. Volans, som var omhyggelig avfilt til alle kanter, vedtat mot 9 stemmer. Det er stas og atter stas med syndikalistene, naar de bare vil melde sig ind i arbeidsmandsforbundet. De skal endog kunne overføres uten indskrivningspenger, og hovedstyret vil la sig repræsentere paa en konferanse av repræsentanter for forskjellige syndikalistiske organisationer. La dem bare faa mest mulig magt! Likegyldig paa hvilket grundlag ‑ likegyldig med hvilke ledere.»[5]
Lokale Samorganisasjoner fungerte som en slags konkurrenter til fagforbundene, spesielt til Norsk Arbeidsmandsforbund som, i likhet med LSene, organiserte gruve‑ og anleggsarbeidere. LSene søkte også å trekke de uorganiserte ved anleggene, hovedsakelig bondegutter, inn i sin organisasjon. Dette medførte en del konflikter. Det var ønskelig å få LS-medlemmene inn i den ordinære fagbevegelsen. Også innen Fagopposisjonen så man med skepsis på det man mente var en splittelse av fagbevegelsen. Enheten i arbeiderbevegelsen måtte bevares, og omformingen skulle skje innenfra. «Fagoppositionen skal være en agitationsorganisation indenfor rammen av fagorganisationen.»[6] 27/12 1916 ble en konferanse holdt mellom Lokale Samorganisasjoner (2 fra SAC), Norsk Arbeidsmandsforbund (Rich. Hansen, Afred. M. Madsen, Elias Volan) og Fagopposisjonen (Halvard Olsen) for å få slutt på stridighetene. Arbeidsmanden for januar 1917 har en skildring av møtet:
«Selvfølgelig blev der fuldt hus, og en slik anledning kunde ikke de syndikalistiske ledere og omreisende agitatorer la gaa ubenyttet. De fremmøtte skulde faa høre hvilke mestre de var til at turnere fraserne om den føderative organisationsform og skjælde de norske organisationer og deres ledere ut paa svensk.
Som paa tungetalermøterne gik det ogsaa her. Naar aanden kom over dem, saa grep de ordet for at vidne enten de var repræsentanter eller tilhørere, saa det allerede fra første stund maatte staa for enhver at nogen saklig konferanse om de praktiske organisationsspørsmaal vilde der ikke bli tale om. Dette saa meget mere som der allerede dagen i forveien av spidserne for den syndikalistiske organisation var utarbeidet et manifest, som straks efter møtets begyndelse ble oplæst og erklært som deres ‘orubliga ståndpunkt’.»[7]
Medlemmene av SAC ble tilbudt fri overgang til Arbeidsmandsforbundet. Syndikalistene var avvisende til å gå inn i den «reformistisk‑politiske» fagbevegelsen, og uttalte blant annet:
«Vor uforanderlige beslutning er:
- At ikke uten i visse undtagelsestilfælder gaa ind i nogen reformistisk‑politisk organisation med tilslutning til landsorganisationen.
- Inmeldelse i saadan kan kun tænkes om absolut tvang eller taktiske hensyn for tilslutning maatte foreligge.
- Tvertimot at paa kommando opløse disse samorganisationer har vi til hensigt at styrke dem og drive en enda kraftigere syndikalistisk propaganda, og
- Erklærer vi saaledes de lokale samorganisationer som den syndikalistisk‑føderative organisations grundvold og saaledes mer end nogen anden eksistensberettiget. For os betyr det mindre, at politisk‑reformistiske autoriteter fornekter at vi saa er.
Da vi imidlertid ikke vil fornegte dem som har en anden opfatning ærlig at kjæmpe for denne, og da vi ikke er uvillig til samarbeide paa selvstændighetens grund med dem som stræber i samme retning, ─ og Den Norske Fagopposition siger sig at gjøre det ─ erklærer vi os villig til samarbeide med denne sammenslutning paa følgende vilkaar:
- Oppositionen erkjender den føderative samorganisations princip som den paa hvilken fremtidens organisation ─ her Norges arbeideres centralorganisation eller Skandinaviens arbeideres centralorganisation bygget paa L. S. ─ skal bygges.
- At oppositionens arbeide lægges agressivt syndikalistisk kontra reformismen inden norsk arbeiderbevægelse.
- At oppositionen ikke stiller sig i kampstilling til vor organisation paa noget sted.
Til gjengjæld forpligter vi os til ikke paa nogen maate at motarbeide dem i deres opposition gjennem den reformistiske organisation; uten tvertimot, der det lar sig gjøre som selvstændig organisation, hjælpe Oppositionen at paavirke den reformistiske organisations medlemmer i syndikalistisk retning, uten tanke paa at hverve proselyter for vor organisation paa deres organisations bekostning.»[8]
Richard Hansen, formann i Arbeidsmandsforbundet, advarte bestemt mot å stifte en slik særorganisasjon, og han la frem en uttalelse fra forbundets hovedstyre, der det het: «Arbeidsmandsforbundet kan derfor ikke anerkjende nogen organisation, som arbeider for en splittelse av arbeiderklassen. Heller ikke lokale samorganisationer i tilslutning til S.A.C.»[9] FO, derimot, ville sende LS’ forslag ut til deres grupper til avstemning.[10] Syndikalistene ble beskyldt for å opptre arrogante overfor de norske organisasjonene. Disse, på sin side, mente at Norsk Arbeidsmandsforbund samarbeidet med arbeidskjøpere for å få dem vekk fra arbeidsplassene. Arbeidsmandsforbundets reaksjon var skarp, og man erklærte at man heretter ville behandle syndikalister på arbeidsplassene som uorganiserte[11]. I tiden som fulgte ble ord til handling, og Richard Hansen skal ha drevet det reneste angiveri mot svenske syndikalister i Sauda for å få dem utvist.[12] «Det var Hansen som i 1917 var foranledningen til myndighetenes utvisning av våre kamerater i Sauda, idet han gjorde departementet opmerksom på at de var utenlandske syndikalister, som ikke kunde vente nogen støtte av forbundet.»[13] «Den samme person sitter endnu som fastlønnet sekretær i samme forbund, som et levende eksempel paa, hvilken sørgelig korruption der raader inden den norske arbeiderbevægelse», skrev Carl O. Tangen.[14] Richard Hansen ble forøvrig tildelt St. Olavs ordenen av kongen for dyktig ledelse av papirindustriarbeiderkonflikten i 1907.[15]
En bidragsyter i Nordlands Social‑Demokrat etterlyste de positive resultater av syndikalistenes virksomhet i Sverige og Norge. Hva angikk mange av dem han hadde kjent, hadde han fått det inntrykket «at deres eneste radikalisme konsentrerer seg om brennevinsflasken, kortleiken og det å utskjelle lederne».[16] Andre innsendere mente at syndikalistene i det minste hadde initiativ: «I Bogen i Ofoten fantes lenge ingen fagorganisasjon; bygdefolket som arbeidet der, var altfor avhengig av verket. Da kom det syndikalister, en nordmann og en finne, og startet forening. ─ I det hele ble den syndikalistiske innsatsen utvilsomt mest positiv der den vanlige fagbevegelsen ikke på forhånd var representert, slik at det ble sjanse til å øve en pionérinnsats.»[17]
Representanter fra tretten LSer kom så sammen, og det ble besluttet å sende ut et forslag til de forskjellige LSene til avstemning, som ble vedtatt. Her het det:
«1. De lokale samorganisationer i Norge danner en selvstændig organisation under navn av ‘Norsk Syndikalistisk Federation’ i den hensigt sammen med den syndikalistiske organisation i Sverige ─ samt eventuelt i Danmark ─ at danne ‘Skaninaviens Arbeideres Centralorganisation’.
2a. Konferansen foreslaar at der nedsættes en centralkomite bestaaende av 7 medlemmer, hvorav arbeidsutvalget skal bestaa av 3 medlemmer og forlægges til og utnævnes av Kristiania L.S., en repræsentant for sydkysten, en i eller i nærheten av Stavanger, en i Bergen og en paa nordre vestlandet.
2b. A.U. (arbeidsutvalget) faar i opdrag sammen med A.U. i Sverige at ordne spørsmaalet efterhvert, dog saaledes at merker og kontingent blir det samme her som i Sverige (alt paa norsk sprog).
2c. A.U. faar i opdrag sammen med A.U. i Sverige at ordne spørsmaalet efterhvert, dog saaledes at merker og kontingent blir det samme her som i Sverige.
3. Agitationen: Som organ uttaler konferansen sig for ‘Direkte Aktion’ og overdrages det A.U. at opta underhandlinger med ‘Direkte Aktion’s eiere om at faa indgaa som halvpart. Agitationen forøvrig ordnes av centralkomiteen.
4. Konferansen anmoder Kristiania L.S. om at utsende ovenstaaende spørsmaal til avstemning blandt norske L.S. for saa senere efter avstemningen at la organisationen træ i funksjon.»[18]
28. desember 1916 ble Norsk Syndikalistisk Federation (NSF) stiftet i Kristiania. Akkurat som for Norges Ungsosialistiske Forbund, så var steinhuggerne i Østfold en viktig organisatorisk basis for den nye organisasjonen.
I et sirkulære fra Norsk Arbeidsmandsforbund i begynnelsen av 1917 konkluderer forbundets hovedstyre med at medlemmer av LS var å se på som uorganiserte. Fra ordskiftet til Oslo Stein og Jord på generalforsamlingen i begynnelsen av 1917 ble det hevdet at «det er flere eksempler på at de såkalte L.S.‑medlemmer opptrer som indirekte lønnstrykkere og dessuten stagnerer agitasjonen.»[19] Andre mente, selv om de var uenige i det å stifte en syndikalistisk organisasjon utenfor de bestående organisasjoner, at siden de nå engang eksisterte skulle man ikke oppta noen kamp med dem, heller ikke å betrakte dem som uorganiserte. Senere skulle foreningen få en rekke NSFere som medlemmer: Trygve Aakervik (som tapte formannsvalget i foreningen i 1924), Malfred Bergseth, Peder Framnes og Jens Tangen.[20]
9. april 1917 ble det opprettet et skandinavisk samarbeid mellom Norsk Syndikalistisk Federation (NSF) og Sveriges Arbetares Centralorganisation (SAC) i form av en fellesorganisasjon under navnet Skandinaviens Arbeideres Centralorganisation.[21]Administrativt innebar dette samarbeidet at man hadde et felles medlemsregister med løpende nummersystem. Dette var en fordel siden syndikalistene stadig dro over grensen for å få arbeid i nabolandet. I 1920 ble det oppløst igjen.[22] SAC var for en deling av medlemsregisteret, mens NSF var mot.[23] På SACs kongress i 1922 ble det vedtatt at et felles medlemsregister skulle gjeninnføres fra og med 1/1 1923.[24]
Bygningsarbeidernes fællesgruppe vedtok i mai 1917 at medlemmene i LS skulle betraktes som «solidariske kamerater» ─ dvs. som ikke uorganiserte selv om de ikke var med i de regulære fagforeningene. Tømrernes fagforening forkastet dette. Dette var ikke uten betydning, da standpunktet jo var at de som nektet å organisere seg skulle fjernes fra arbeidsplassene. Helt frem til begynnelsen av 30‑tallet var det småepisoder på grunn av dette. Dette var likevel ikke uttrykk for at foreningen tok avstand fra syndikalismen som ideologi ─ samme våren ble det bevilget kr. 25,‑ til Norges Ungsocialistisk Forbunds «antimilitaristiske agitation». Foreningen bevilget for øvrig også på 20‑tallet penger til Revolt.[25]
Hvorfor foreslo LS‑representantene at NSF skulle dannes?
«I den tidiga debatten hade ingen framfört idén att SAC:s LS skulle ombildas till en fristående norsk organisation. Däremot väntade sig många att norska LO skulle bli föremål för delning. Tidpunkten härför antogs ligga efter LO‑kongressen 1917, där oppositionen i anslutning till 15‑ mannakommitténs arbete skulle få testa sin styrka och sannolikt komma til korta. Då skulle en ny organisationsbildning vara mest följdriktig. Den timade Kristianiakonferensen hade i verkligheten inte skapat något nytt läge. Likväl var LS‑ombuden eniga i sitt förslag om en ny organisation. Självklart måste stundens ingivelse med den direkta konfrontationen och klandret av svenskheten ha spelat en viss roll. Men den avgörande förklaringen måste vara den att LS‑ombuden agerade i enlighet med sin övertygelse utan att se till taktiska hänsyn. De trodde att en fristående, norsk, syndikalistisk organisation genast skulle attrahera ett betydande antal medlemmar, vilka inte hyste tiltro till NAF/NFO. Därigenom skulle en stark organisation redan finnas för att ta emot de medlemmar som kunde förventas bryta med LO efter kongressen 1917.»[26]
NSF var ikke delt opp i forskjellige særforbund, men i Lokale Samorganisasjoner. Disse fanget opp arbeidere fra forskjellige yrker på samme sted. NSFs daglige administrative arbeid ble ivaretatt av et arbeidsutvalg på fem personer. Arbeidsutvalget hadde ingen reell myndighet. Den årlige landskongressen påla det arbeidsoppgaver. LSenes selvstendighet var derfor svært stor. Dette gjaldt, ikke bare i indre saker, men også mellom LSene, og overfor andre fagorganisasjoner. Det enkelte medlems initiativ og spontanitet var ikke bundet av vedtak gjort av andre på et høyere plan ─ slik det var, og fremdeles er, i LO og DNA. Man hadde de beste muligheter til en fri og selvstendig utvikling og handling.
I begynnelsen fungerte Direkte Aktion som organ for syndikalistføderasjonen. Fagopposisjonen likte ikke dette, og de prøvde å overta bladet ved å flytte det til Trondheim med Alfred Madsen som redaktør. Selv om Tranmæls folk hadde flertall i Fagopposisjonen, så kom de ingen vei med Direkte Aktion på grunn av den tidligere nevnte klausul. I følge et gammelt eiendomsdokument skulle NUF ha forlagsretten til bladet, og forbundet motsatte seg at bladet betingelsesfritt ble overdratt FO.[27] Kristiania Fagoppositionsgruppe var villig til å overdra bladet til FO, men knyttet som betingelse at det også for fremtiden skulle utgis i Kristiania. Styret i FO kunne ikke gå med på det, idet de mente at de var ute av stand til å kontrollere de forskjellige disposisjoner som kunne bli foretatt, såvel med en forretningsmessige ledelsen av bladet som med redaksjonen og med en virksomheten redaktøren hadde som agitator.[28] I 1913 var spørsmålet opp for første gang. Styret mente da at et slikt organ måtte ligge der styret var, men siden det i Trondheim allerede var et blad, Ny Tid, som støttet Fagopposisjonen fullt ut, og det var ikke behov for to slike blader på samme sted. Det beste var om Kristiania Fagoppositionsgruppe kunne fortsette å gi det ut. Saken ble tatt opp på flere konferanser, og Kristiania Fagoppositionsgruppe var villig til å overdra bladet, men NUF som hadde eiendomsretten til bladets navn motsatte seg dette. I lengden kunne selvsagt ikke denne situasjonen fortsette, og i juni 1918 kom det siste nummeret av dette bladet. Fagopposisjonen begynte i stedet å utgi en helt ny ukeavis, Solidaritet, Organ for revolutionær fagbevægelse, fra juli.[29] Bladet ble overdratt Kristiania fagoppositionsgruppe for at de skulle redigere og ekspedere det, mens Fagopposisjonen overtok det økonomiske ansvaret. Hele den gamle redaksjonsstaben, like fra redaktøren til «trykfeilsdjævelen» gikk så over til Fagopposisjonens nye organ.[30] I Direkte Aktion sto det å lese: «Bladet kommer dog fremdeles til at bli administrert og redigert av de samme som har med Direkte Aktion.»[31] Bladet hadde en syndikalistisk tendens, og var mer utbredt enn Direkte Aktion noen gang var.[32] Føste nummer hadde et opplag på 2600. Ved årsskiftet var det oppe i 3200. Bladet hadde ca. 80 forhandlere og omkring 1000 abonnenter. Solidaritet ble redigert av en komité som fra begynnelsen besto av Albert Jensen, Martin Tranmæl og Alfred Madsen. Senere kom Johs. M. P. Ødegaard, Alfred M. Nilsen, Kristian Aune og Osc. L. Ottersen med i redaksjonen. Ekspeditør var Augusta Aasen. Diskusjoner og fortsettelsesartikler fra Direkte Aktion ble videreført i Solidaritet. Kommunikasjonen mellom styret i Trondheim og avisens redaksjon i Kristiania var heller dårlig.[33] Det var lite formasjon om interne forhold, og den eksterne propagandaen for Fagopposisjones idéer var heller liten. Siste nummer kom ut 19. juli 1919.[34]
Revolt fungerte nå som meddelelsesblad for NSF frem til april 1919 da syndikalistføderasjonen kom med en egen 14‑daglig avis, Alarm. Fra oktober kom den som ukeavis. I tillegg til artikler om arbeiderkamper i inn‑ og utland, hadde bladet teoretiske artikler og meddelelser. Forretningsfører var Einar Mikkelsen. (I oktober 1927 var ikke Mikkelsen lenger medlem av NSF.[35]) Redaktør var Carl O. Tangen (1888‑1947). Han satt som redaktør fra 1919‑1927, deretter var han ansvarshavende i avisens redaksjonskomité. Tangen var også en periode sekretær for Akershus & Hedmarkens Agitationsdistrikt i NSF. Han var også medlem av Kristiania Ungsocialistiske Klub. Avisen nådde langt utover egne rekker. Avisens opplag i 1919 var på 3000 for første nummer. Det største opplaget det året var 7000. Stort sett lå opplaget på mellom 3500 og 4500 det året. Medlemstallet var på sitt høyeste 1616 personer (4. kvartal).[36]
Carl O. Tangen (Karl Olsen) var formann i Kristiania Stein‑, Jord‑ og Sementarbeideres forening fra 25/1‑1914, men fungerte bare til juli måned, da han måtte stikke av til Sverige på grunn av at han var ettersøkt for militærnekting. I Sverige gikk han inn i SAC. I 1918 kom han tilbake til Oslo og ble medlem av NSF 6/11.[37]
«Etter at han kom tilbake har han stått i ledelsen for en slik organisasjonsdannelse i Norge, fram for alt som redaktør for Alarm. Carl O. Tangen har ikke et øyeblikk veket fra den vei han den gang slo inn på. Stillferdig og trofast har han gått inn for den sak han har tro på og tillit til, selv om det ikke så sjelden oppsto motsetningsforhold mellom dette arbeid og den forening han var gått ut fra.»[38]
Alarm hadde liste over streikebrytere som «maa behandles efter fortjeneste av alle klassebevisste arbeidere ».[39]
Syndikalismen kom til å stå særlig sterkt i rallarmiljøet. Dette var folk som dro fra det ene stedet til det andre, rastløse og frie. Det var den store mangelen på arbeidskraft som gjorde denne friheten mulig. Man fikk alltid arbeid. Det var høykonjunktur, og i denne situasjonen var det klart at militant faglig kamp ga resultater. Fikk de sparken et sted var det bare å dra til et annet, og fortsette kampen der. Særlig sterkt sto NSF i Nord‑ Norge, og blant anleggsarbeiderne sørpå ved bl.a. Rauma‑, Røros‑ og Sørlandsbanen.
Selv om Arbeidsmandsforbundets holdning til syndikalistene var avvisende, så kunne det unntaksvis forekomme et samarbeid lokalt. Dette skjedde bl.a. ved Fosdalen gruver, der det en stund var én avdeling av Arbeidsmandsforbundet og én syndikalistisk forening ─ med et fellesstyre! Men slike kombinasjoner ble ikke støttet av forbundsstyret.[40] Det ble også samarbeidet om en blokade i Haugesund i 1920.
Norges Ungsocialistiske Forbund ble en fødselshjelper for NSF. Forholdet mellom ungsosialismen og syndikalismen ble uttrykt slik:
«Disse to revolutionære bevægelser er begge like nødvendige i fremtidens revolutionskamp mot samfundet.
Ungsocialismens livsopgave er at revolutionere arbeiderklassens hjærner for at faa dem til at tænke revolutionært, mens syndikalismens opgave og maal derimot blir at faa arbeiderne til at handle revolutionært, at slaa ned det nuværende samfund og bygge op et nyt.
Ungsocialismens arbeide er, kan man si, negativt i praktisk betydning. Dens opgave er at skape individer, at nedbryte al autoritet, al diciplin og uselvstændighet, samt faa individerne skolerede og oplyste til virkelige frihetskjæmper.
Syndikalisternes arbeide bestaar i at organisere masserne, at fremskape og utvikle solidaritetsprincipet, at opta en revolutionær kamp paa arbeidsplasserne mot den kapitalistiske utbytning, samt tilsidst at overflødiggjøre arbeidsgiverne gjennem selv at overta og organisere den fremtidige produktion, hvilket med andre ord er det samme som socialismens virkeliggjørelse.
Dette maal, samt de midler som arbeiderklassen skal anvende i dette friggjøringsarbeide, maa fra vor side klart og tydelig formuleres og fremlægges for arbeiderne om de skal forstaa og akceptere vore ideer.»[41]
«Ungsocialismen arbeider for at arbeidernes økonomiske kamporganisationer skal bygges efter de syndikalistiske principper.
I den kamp som paagaar mellem fagoppositionen og den selvstændige syndikalistiske organisations tilhængere har ungsocialismen intet standpunkt tat.
Ungsocialismen nøier sig med teoretisk oplysning om og agitationen for syndikalistiske organisationer, dens praktiske realisation interesserer os mindre som bevægelse. At ungsocialistisk forbunds medlemmer som saadan har tat sit standpunkt er givet.
Paa ungsocialistisk forbunds sidste landsmøte i Kr.a. 1917 vedtokes en sympatiuttalelse for Norsk Syndikalistisk Federation.» [42]
I løpet av drøyt tre år ga NSFs forlag ut elleve bøker og brosjyrer i et opplag på 74 000, samt formidlet en hel del dansk og svensk syndikalistisk litteratur.[43]
Fra «Manifest til Norges arbeidere»:
«1. Idet vi fastslaar at arbeiderklassen i alle lande lider under kapitalistisk og statlig laveri ─ uttaler kongressen sig for klassekamp og international organisering paa basis av fri sammenslutning.
2. Disse organisationer skal ha til opgave arbeiderklassens umiddelbare materielle og intellektuelle utvikling samt at styrte det kapitalistiske samfund og staten.
3. Kongressen fastslår, at klassekampen er en nødvendig følge av at produktions‑ og distibutionsmidlerne er privateiendom og uttaler sig derfor for socialisering av denne eiendom gjennem opbygning og utvikling av fagorganisasjonene til dygtig at haandhæve forvaltningen av disse midler saaledes at hele samfundets interesser ivaretages.
4. Kongressen fastslår, at de internationale fagforeningers arbeide kun kan lykkes ved ikke at delta i det parlamentariske og religiøse arbeide, men kun ved at forklare striden som en økonomisk strid, saaledes at man ikke kan naa sit maal ved at overlate sin sak til regjeringerne, men kun ved at arbeiderne benytter den direkte aktion, stolende paa de økonomiske organisationers styrke.
5. Som konsekvens herav opmaner kongressen arbeiderne i alle lande at organisere sig i uavhængige organisationer og forene sig i international solidaritet for tilslut at opnaa befrielse fra kapitalismens og statens herrevelde.»[44]
«[…] hvis vi ret skal kunne forstaa klassekampens egentlige innhold med hensyn til dens aarsaker saavel som hendigt, (maa vi) ytterst nøie huske paa, bestemt at skille mellem klasse og parti. […] en klasse er en historisk given foreteelse indenfor samfundet, mens et parti derimot […] (kun) er en tilfældig samling politisk likttænkende personer […] hvor de ledende personer av taktiske grunde – for lettere at naa sine partiinteresser – med uret fremfører disse i hele arbeiderklassens og til og med i socialismens navn.
Denne begrepsforvirring, som er et produkt av de politiske personligheters bevisste stræven efter at faa suge næring for sine partiinteresser i arbeidernes økonomiske sammenslutninger, har gjort at arbeiderbevægelsen i og med at den blev politisk, berøvedes sit socialistiske indhold og sin revolutionære aktionskraft, saaledes at klassekampen […] har overgaaet […] til reformistisk karakter (‘social fred’) med staten istedetfor socialismen som maal.
Arbeiderbevægelsens grundprincipper er som følge av dens nuværende dobbeltstilling, til parti og klasse, stat og socialisme, i sin form og i sit væsen av to forskjellige slags: Det autoritære og det federative. Det første, kjendt under navnet ‘Arbeidernes faglige landsorganisasjon’, er i sitt væsen og i sin form uten tvil et udmerket organ for politikerne, særskilt for socialdemokratiets partiinteresser. […] gjennem centralisering av myndigheten, hvorved arbeiderne selv er blit berøvet medbestemmelsesretten, mens arbeidernes organisasjoner mer og mer er blitt et middel i utbytternes hænder mot arbeiderne selv.
Det er derfor at vi […] – initiativtagerne til ‘Norsk syndikalistisk Federation’ […] har erstattet det centraliserte myndighetsprincip med en koncentrering av arbeidernes aktionskraft, hvilket kun er mulig indenfor en bevægelse som sætter individets selvstændighet og medbestemmelsesrett høiere end massens kadaverlydighet.
Vi vil altsaa ikke disciplin, kun solidaritet – ikke en centralisering av magten over massen – men en koncentrasjon av kraften hos massen.
Det er gjennem denne kraftkoncentrasjon som arbeiderklassen skal lære at kjende sin egen styrke og benytte den, uten at spørre om lov eller avvente andres uttalelse.
Dog er ikke dette alene det fundamentale i det føderative grundprincip. Det fundamentale i den syndikalistiske kamporganisations væsen er tillike, at arbeiderne selv gjøres ansvarlige for sine handlinger, ti i dette ligger frøet til den intellektuelle og sociale opfostring, som er nødvendig for at socialismen – som utgjør begyndelsen og slutten paa klassekampen – skal kunne bli en virkelighet […]
Der gives […] ikke noget universalmiddel som i ethvert tilfælde er seiersbringende i kampen. Hverken den øieblikkelig iverksatte streik, obstruktion, sabotage eller den længe og nøiagtig planlagte arbeidsnedlæggelse er slike. Det maa derfor […] bero paa de lokale, industrielle, økonomiske eller andre forhold ved hvert specielt tilfælde, om et av disse midler eller flere skal anvendes. Det bør for hver gang tages under nøie overveielse, hvilket av midlerne er det mest brukbare.
Det av arbeiderne hittil brukte universalmiddel i kampen mot utbytterne – streiken – blir det mere og mere nødvendig ikke at bruke, dels paa grund av den mangel paa solidaritet, som de faglige organisasjoner har paaført arbeiderne, og dels oaa grund av den økonomiske side av saken. Det blir derfor i større utstrækning nødvendig at føre kampen ind paa arbeidspladsen.
De korslagte armers taktik maa erstattes med den direkte aktion. Inspirert av klassekampens nødvendighet og maal, maa arbeiderne stadig befinde sig paa krigsfot. Bare ville kjæmpe i de tilfælde man faar pekuniær understøttelse, det er selvopgivelse hvorved arbeiderne selv muliggjør det kapitalistiske system og statens bestaaen.
Mens den reformistiske fagbevægelse organiserer arbeiderne i likesaa mange fagforeninger som det indenfor en industri findes fag, saa vil Norsk Syndikalistisk Federation i de ‘lokale samorganisationer’, som igjen er bygget på sektioner av gjennemgående industrielle aktionslinjer, paa den maate som arbeiderne selv finder mest praktisk og brukelig, – samle alle arbeidere indenfor sig […]»[45]
Teksten er en lettere tilpasset versjon hentet fra www.fagerhus.no, og er et kapittel i boka Anarkismen og syndikalismen i Norge.
————————————————————————————————-
[1] NAF 1916b:7,9.
[2].Ødegård 1947:114.
[3].Arbeidsmanden nr. 12 1916:89.
[4].Arbeidsmanden nr. 12 1916:90 (Se også LOs Meddelelsesblad 11 og 12/1916:179).
[5].NAF ─ «Meddelelser» nr. 188, 31. desember 1916:426‑427 («Mere krus for syndikalistene.»).
[6].Holm 1975:86 (Den norske fagopposition. Beretning for aaret 1917, s.9.).
[7].Arbeidsmanden nr. 1 1917:5 («Syndikalistisk agitation. S. A. C. opretter filial i Norge.»).
[8].NSF 1919:12‑13. (Se også Klassekampen nr. 3 1917.)
[9].Ibid.:14.
[10].Revolt nr. 1 1917 («Frem for Norsk Syndikalistisk Federation bygget paa lokale samorganisationer.»).
[11].Kåre Odlaug skriver i «Norsk Arbeidsmandsforbund gjennom 60 år» en hel del om konfliktene mellom syndikalister, «halv»syndikalister og sosialdemokrater innen forbundet, samt mellom forbundet og de syndikalistiske Lokale Samorganisasjoner/Norsk Syndikalistisk Federation.
[12].Direkte Aktion 32/1917 («Prøisseriet i Norge.») Se også Alarm nr. 49 1922 («Kristiania-politiet atter paa krigsstien.»).
[13].Alarm 22/1925 («Rich. Hansen. 60 år» av Helvetius).
[14].Tangen 1920:13.
[15].Alarm nr. 22 1927 («Et ord i dagens strid».»).
[16].Odlaug 1954 bd. II:328.
[17].Odlaug 1954, bd. II:328‑329.
[18].NSF 1919:15‑16.
[19].Ødegård 1947:114.
[20].Ryggvik 1995:56 (Billedtekst).
[21].NSF 1919:19‑20.
[22].Solidaritet nr. 1, oktober 1957 («Interskandinavisk Syndikalisme ─ En historisk Återblick» av Gust. Sjöström).
[23].Alarm nr. 40 1/10 1921 («Skandinavisk samarbeide. Deling av medlemsregisteret.» Av Einar Mikkelsen).
[24].Alarm nr. 37, 16/9 1922 («S.A.C.s kongres» av Carl O. Tangen).
[25].Tjelmeland 1985:134.
[26].Persson 1983:293.
[27].FO 1918:11.
[28].FO 1917:9.
[29].FO 1919:6‑7.
[30] Klassekampen 27/4 1918 («Frænde er frænde verst.»)
[31].Fure 1983:282 (Direkte Aktion 11/5 1918).
[32].FO 1919:8.
[33].Fure 1983:282.
[34].Alarm nr. 9 1919.
[35] Alarm nr. 43, 22/10 1927 («Den avskyelige handling i Lørenskog formannskap.»)
[36].NSF 1920 og Norheim 1993.
[37] Alarm nr. 9, 30/4 1938 («50 år.» av R. JBn.).
[38].Ødegård 1947:85.
[39].Alarm 2/1919.
[40].Odlaug 1954.
[41].Revolt 18/1918 («Oplysningens nødvendighet.»).
[42].Revolt nr. 15 1919 («Ungsocialismen og Fagbevægelsen.» Av Trygve Aakervik.).
[43].Alarm nr. 13, 26/3 1921 («Syndikalismens fremtidsutsigter» av Carl O. Tangen).
[44].Direkte Aktion nr. 9, 3. mars 1917 («Manifest til Norges aarbeidere. Den internationale syndikalismes principper. Vedtat paa kongressen i London 1913.»)
[45].Ibid.
