Tvang og sanksjoner mot arbedsledige

Noe er råttent i kongeriket: Samtidig som regjeringen varsler innstramming i ytelser, og strengere sanksjoner mot mennesker som ikke klarer å skaffe seg en jobb, viser nye tall en sjokkerende virkelighet:

Over 20 % av befolkningen i arbeidsfør alder, altså 1 av 5, er verken i utdanning eller jobb. Dette utgjør 700.000 personer! Dette kalles utenforskap på NAV-språk, og både politikere, samfunnsøkonomer og sosialarbeidere får angst av tallene.

Er dette personer med tvilsom trygdemoral som driver dank på skattebetalernes regning? Regjeringen synes å helle mot den teorien. Eller er det rett og slett snakk om en stor gruppe mennesker som har havnet i denne situasjonen som en konsekvens av politikken som føres? Den siste hypotesen kan underbygges med fakta.

LES OGSÅ av Terje Alnes: Arbeid til alle er løgn nr. 1

400-600.000 er lenge eller permanent utenfor
Når tallene brytes ned ser vi at 100.000 er utenfor bare en kort stund, de klarer selv å finne seg en jobb. 200.000 personer er langtidsledige, har nedsatt arbeidsevne eller velger frivillig utenforskap, som f.eks. å være hjemme med barn. Nesten 400.000 er langvarig utenfor. Av disse er 330.000 uføretrygdet, mens 70.000 verken er registrert med jobb eller utdanning og har ingen ytelser fra NAV. Mange i den siste gruppen har trolig gitt opp å få innpass på arbeidsmarkedet.

Statistikk og grafikk fra NAV.

Mange av disse menneskene er i en svært vanskelig situasjon. Verst er det for arbeidsledige som er uten jobb i lang tid, og de med helseplager som ikke kvalifiserer for uføretrygd. For disse oppleves regjeringens politikk som brutal. Regjeringen mener tydeligvis at disse har det for godt, og at utenforskapet i stor grad er selvvalgt. Det må være forklaringen på at tvang, innstramminger og sanksjoner er sentralt i regjeringens arbeidsmarkedspolitikk.

LES OGSÅ: Hvorfor misunner vi de uføre?

Aktivitetsplikt uten dokumentert effekt
1. januar 2017 fikk vi lovpålagt aktivitetsplikt for unge sosialhjelpsmottakere. Det skulle stilles krav om at de under 30 år var i «en aktivitet» for å få sosialhjelp. I løpet av de to årene aktivitetsplikten har fungert har andelen som mottar økonomisk sosialhjelp i aldersgruppen 18 og 29 år ligget stabilt på 2,2 %. Det er ingen signifikante tegn på endring etter at de nye reglene trådde i kraft, dvs. at ingenting tyder på at aktivitetsplikten har ført flere ut i betalt arbeid.

Likevel hevder regjeringen det motsatte og vil tvinge aktivitetsplikt på enda flere sosialhjelpsmottakere. I den nye regjeringsplattformen sier regjeringen at den vil:

· utrede et system med fast aktivitetsplikt, arbeid for trygd eller sosiale ytelser for unge som står i fare for å falle permanent ut av arbeidslivet
· utvide aktivitetsplikten for sosialhjelpsmottakere til også å gjelde mottakere over 30 år, med klare unntak

Regjeringen skal altså videreføre og utvide en politikk som ikke har noen dokumentert effekt.

Flere innstramminger er på gang
Utvidet aktivitetsplikt er bare begynnelsen. I et intervju med Dagbladet sier arbeidsminister Anniken Hauglie (H) «– Arbeidsledige må regne med å ta jobber der jobbene er. Mobilitetskravet i dagpengeordningen skal håndheves mer konsekvent enn vi har gjort tidligere.» Er du arbeidssøkende dagpengemottaker kan du kobles til en jobb i en annen landsdel, sier du nei til å flytte skal du miste dagpengene.

«- Hvis man ikke oppfyller kravene, kutter NAV i stønadene enten det gjelder sosialhjelp, dagpenger eller arbeidsavklaringspenger», sier Hauglie. I 2018 ble 11.000 fratatt NAV-støtte fordi de ikke gjorde som NAV sa, i år blir tallet høyere.

I fjor sørget regjeringen selv for at mange mottakere av arbeidsavklaringspenger ble tvunget til å søke sosialhjelp, da makstiden for å motta stønaden ble kuttet fra fire til tre år. Hensikten med regelendringen var å unngå «at for mange havner for lenge i passive stønadsløp». Begrunnelsen er svært avslørende for regjeringens logikk: Den mener at stønadene er så lukrative at folk velger å ikke jobbe.

Spørsmål til regjeringen: Hvor mange syke er kommet i jobb som følge av at arbeidsavklaringspengene er stanset?

LES OGSÅ: Arbeidsmarkedstiltak basert på kunnskap eller en blå vind?

Hvorfor er så mange innvandrere uten jobb?
Nesten 40 % av de som står registrert som «helt ledige» hos NAV har innvandrerbakgrunn. Hvorfor er det slik?

«Gjennom aktivitetsplikten sender vi som samfunn et tydelig signal til våre nye landsmenn om at vi forventer at arbeidsføre, unge mennesker som hever trygd, har plikter de må oppfylle», sier arbeidsminister Hauglie.

Problemet til «våre nye landsmenn» er neppe at de ikke har oppfattet «signalet». Om Hauglie noen gang har møtt innvandrere ville hun raskt oppdage at drømmen nettopp er å få seg jobb og å tjene penger. Når de «hever trygd» er årsaken rett og slett at de ikke får jobb, og forklaringen er så enkel som at de fleste av disse ikke har de kvalifikasjonene som arbeidsmarkedet krever.

Hauglie bør sjekke fakta i regjeringens eget dokument – «Integrering gjennom kunnskap. Regjeringens integreringsstrategi 2019–2022». Her fremgår det at det store flertall av flyktninger mangler helt grunnleggende forutsetninger for å lykkes i norsk arbeidsliv. 70 % av flyktningene som kom til Norge i 2015 og 2016 hadde ingen utdanning, eller bare grunnskole som fullført utdanning. Da sier det seg selv at det er vanskelig å finne innpass på det som kanskje er det mest avanserte arbeidsmarkedet i verden.

I Dagblad-intervjuet gjentar Hauglie mantraet om at alt dreier seg om å lære norsk «- Språk er nødvendig for å delta i arbeidslivet, og nøkkelen til små og store fellesskap i samfunnet vårt. Det er et krav til innvandrerne at de må vise en reell vilje til å lære det norske språket. Å gi opp og å fortsette å leve på sosiale ytelser, skal ikke være et alternativ».

Igjen avslører Hauglie at hun bare har overfladisk kjennskap til problemstillingen. Hvis hun går dypere inn vil hun oppdage at de innvandrerne som lærer seg godt norsk er de samme som har god utdanning fra hjemlandet. Resultatene fra de offisielle norskprøvene viser at Voksenopplæringssentrene ikke er i stand til å lære innvandrere med lav utdanning fra hjemlandet godt nok norsk!

En undersøkelse gjennomført av Vox (nå Kompetanse Norge) i 2015 anslår at under halvparten av lærerne som underviser innvandrere har formell kompetanse i relevante fag. Er det kanskje en sammenheng?

Arbeidsinnvandring er en hovedforklaring
At gode norskkunnskaper er en forutsetning for å få jobb er dessuten ikke sant. På mange norske arbeidsplasser er norsk et minoritetsspråk som knapt nok ledelsen behersker. I mange bedrifter innenfor hotell- og restaurant, bygg og anlegg, renhold og i mange produksjonsbedrifter er et stort antall ansatte helt uten norskkunnskaper.

For noen dager siden kom en forskningsrapport som forklarer hvorfor mange av de langtidsledige ikke får seg jobb, inkludert mange av flyktningene og innvandrerne som har bodd lenge i landet. I «Immigration and Social Mobility», publisert av forskere fra Stiftelsen Frischsenteret for samfunnsøkonomisk forskning, er en hovedkonklusjon at

«Given the large inflow of immigrants from low-income countries to Norway since the early 1990s, this can explain a considerable part of the relative decline in economic performance among natives with lower class background, …»

Studiens omfang, en kartlegging av 1,1 millioner mennesker født i Norge, gjør at det er umulig å avfeie den. Forskerne er ikke i tvil om at innvandringen til Norge, spesielt den store arbeidsinnvandringen fra nye EU-land i Øst-Europa etter 2004, har tatt jobbene fra folk i lavere sosiale lag. I befolkningen i arbeidsfør alder har andelen innvandrere økt fra 5 % til nesten 20 % siden 1992.

Arbeidsinnvandrerne har fått innpass i yrker som tidligere var dominert av norskfødte fra lavere sosiale lag, typisk ufaglært arbeid. Ufaglærte nordmenn konkurrerer om de samme jobbene som arbeidsinnvandrere, og i stor grad har arbeidsgiverne foretrukket å ansette arbeidsinnvandrere. Resultatet er lønnsstagnasjon i lavlønnsyrker, lavere organisasjonsgrad og mer arbeidslivskriminalitet, fordi arbeidsinnvandrerne er lettere å utnytte av useriøse arbeidsgivere.

Rapporten fra Frischsenteret er forresten bestilt av arbeidsminister Hauglie, så her får hun servert fasit.

Ufrivillig utestengt, ikke selvvalgt utenforskap
Du bekjemper ikke arbeidsledighet ved å gå løs på de arbeidsledige. Dette er typisk for den nyliberale ideologien, der ansvaret for et samfunnsproblem skyves over på enkeltmennesket som rammes. I virkeligheten har disse ikke valgt utenforskap, de er ufrivillig utestengt fra arbeidsmarkedet.

200-300.000 flere av de som står utenfor kunne vært i ordinær jobb hvis ikke stortingsflertallet hadde sluttet opp om «fri flyt» av arbeidskraft fra EØS-området. «Fri flyt»-politikken tjener interessene til arbeidsgiverne, som nå har et rikt tilfang av arbeidsvillige som ikke er i posisjon til å stille krav.

Teksten ble først publisert på Terje Alnes’ blogg spartakus.no

Kilder:

«700.000 står utenfor arbeidsliv og utdanning», MEMU 16.01.19, «Politisk plattform for en regjering utgått av Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti», 17.01.19, «Like mange på sosialhjelp», Klassekampen 14.12.18, «Tidenes strengeste NAV-krav», Dagbladet 22.01.19, «Over 11.000 fratatt NAV-støtte i fjor», frifagbevegelse.no 23.01.19, «Nye Nav-regler: – Helt skandaløst at mange nå ender på sosialhjelp», frifagbevegelse.no 12.1218, «Integrering gjennom kunnskap. Regjeringens integreringsstrategi 2019 – 2022.» regjeringen.no 29.10.18, «Immigration and Social Mobility», Frischsenteret IZA DP No. 11904