Per 2. juni 2020 har Norge en registrert arbeidsledighet på 12,0 % (helt og delvis arbeidsløse). Den gode nyheten er at de siste ukenes tall fra NAV viser en nedgang i antall ledige på landsbasis. Den dårlige nyheten er at rådende politikk vil bringe oss en ny normaltilstand med stabilt høyere arbeidsløshet enn tidligere, hvor de mest utsatte blir langtidsledige, og jobbsikkerheten til de i formelt arbeid svekkes.
Men det behøver slett ikke bli slik. Det er ingen naturlov som sier at x prosent av den arbeidsføre delen av befolkninga til enhver tid skal stå uten arbeid. Dette er en følge av vedtatte lover som danner rammeverket for hvordan økonomien fungerer. Ufrivillig arbeidsløshet er ikke bare å nekte arbeideren å få etter behov (gjennom kuttpolitikk og ei reaksjonær «arbeidslinje»), det er samtidig å nekte hen å bidra etter evne. Gjennom en statlig finansiert, lokalt administrert jobbgaranti kan vi radikalt endre rammene for hvordan økonomien fungerer, la folk bruke evnene sine, og endre verden på samme tid.
LES OGSÅ av Yngve Skogstad: Vårt økologiske forfall — hvordan kom vi hit?
Jobbgaranti – statens plikt overfor deg
Arbeid er å skape, det er en kreativ prosess. Sammen produserer og reproduserer vi samfunnet gjennom arbeidet vi gjør, ikke gjennom vårt forbruk, og ikke via skattepenger. Med en statlig jobbgaranti har staten en plikt overfor deg som borger eller bosatt i landet (hvem som inkluderes i programmet vil være et sentralt stridsspørsmål, personlig ønsker jeg å inkludere så mange som overhodet mulig). Gjennom denne plikten kan staten/fylket/kommunen direkte kanalisere de evnene som arbeiderne besitter dit den vil. Vi trenger med andre ord ikke gå veien om innviklede subsidieordninger til diverse private aktører og næringer for å skape en profittmulighet som de skal benytte seg av. Vi (eller rettere sagt de politikerne som vi sender for å representere oss) kan gjennom en budsjetteringsprosess gjøre dette direkte. Hvor skal pengene komme fra, spør du? Fra sentralt hold, valutautstederen. Med en statlig jobbgaranti er staten juridisk påkrevd å skape de pengene som trengs for å gi alle ei lønn og et arbeid. Dette er noe kommuner, som er valutabrukere, ikke nødvendigvis vil kunne gjøre, siden de er begrenset av inntektene de har. Finansielle ressurser er altså aldri ei begrensing for en suveren valutautsteder som den norske stat, la oss bare få dét ut av veien.
Viktigere er at vi har enorme menneskelige ressurser og naturressurser som vi kan benytte oss av, uten at det betyr at vi skal drive rovdrift på noen av dem. I det hele tatt er vårt økonomiske og politiske handlingsrom kraftig undervurdert. At ikke venstresida har kjempet for en jobbgaranti i hundre år allerede skyldes en tillært hjelpesløshet og økonomisk vranglære.
Arbeidsløshet lønner seg aldri. Som samfunn betaler vi allerede for arbeidsløshet gjennom de sosiale og økonomiske kostnadene den påfører oss i form av økt risiko for fysiske og psykiske lidelser, samt antisosial atferd som vold i nære relasjoner og andre former for kriminalitet. Når man tenker på at alternativet er å la disse menneskene få bruke evnene sine til gode for samfunnet blir det åpenbart hvilket irrasjonelt system det er vi har konstruert.
LES OGSÅ: Lucasplanen: Da arbeiderne ville styre produksjon og teknologiutvikling
Arbeidet som må gjøres
Det er flust med arbeid som må gjøres, idéen om at alle jobber er i ferd med å automatiseres har liten rot i virkeligheten. Den automatiseringa som vi faktisk ser har bakgrunn i et ønske om bedre overvåking og disiplinering av arbeiderne, og teknologien er i tillegg svært ressurs- og energikrevende. Dette er altså ikke noe hverken røde eller grønne politiske bevegelser burde heie fram.
Sannheten er at det er formidable mengder med arbeid som må gjøres i møte med de økologiske krisene og det sosiale utenforskapet som møter oss. Vi trenger å regenerere økosystemer, og vi må skape permanente produksjonssystemer og infrastruktur som kan dekke våre grunnleggende behov, og sørge for at ressursene går dit de trengs (siden forurensing = ressurser på avveie). Dette vil bety mer arbeidsintensive produksjonsmetoder enn de som dominerer i dag.
Blant andre jobber kan nevnes de enorme mengdene sosialt nødvendig pleie- og omsorgsarbeid som i dag gjøres ubetalt eller underbetalt. Det er også massevis av organisatorisk og frivillig arbeid på lokalt plan som har stor sosial verdi, men som i dag ikke verdsettes. Å gi dette status og lønn som en jobb er å verdsette det. Vi har et stort behov for journalister som kan skape lokalt nyhetsstoff uten press om å generere profitt for eiere. Og vi trenger massevis av lærere og instruktører som skal omskolere folk til nye jobber, for ikke å nevne alle de som i en overgangsfase vil ha som arbeid å være i opplæring. Mange flere sysselsettinger kan nevnes, dette er kun et lite utvalg.
Det er viktig å presisere at en jobbgaranti ikke skal gå på bekostning av de støtteordningene som finnes for arbeidsløse og uføre i dag. En jobbgaranti skal ikke bety at hvis du ikke tar jobben som din lokale myndighet tilbyr deg, så står du der med lua i hånda. Mi fremming av en jobbgaranti handler om at jeg tror institusjoner med ei demokratisk forankring har en mye større sannsynlighet for å rette potensiell arbeidskraft mot noe som dekker reelle sosiale behov enn det ei profittmaksimerende bedrift vil.
LES OGSÅ: Arbeiderstyre og det nye økonomiske systemet
Erklær kapitalisten overflødig
Vi må bryte med forestillinga som har blitt innprentet i oss de siste tretti årene om at «økonomien er det som kapitalistene bestemmer at skal produseres, og klassekamp er å ta skattepenger fra de rike og drysse det over de fattige». Vi kan gjennom politiske institusjoner, bemannet via representativt-demokratiske ordninger, selv velge hva vi skal «investere i», det vil si bestemme hva som skal produseres og hvordan. Forskjellen er at staten som valutautsteder ikke trenger ei positiv avkastning. Verdien er der i selve arbeidet som utføres.
Gjennom en statlig jobbgaranti fratas kapitalistene sitt privilegium til å si til arbeideren: «av sted med deg, jeg trenger deg ikke», og sende hen ut i arbeidsledighet. Med sikkerhet i en jobbgaranti er det tvert imot arbeideren som kan si «dra til helvete» til sjefen sin, si opp jobben og gå rett bort til sin lokale administrator for jobbgarantiordninga og si hen ønsker seg arbeid. Dette utfordrer direkte et av de mest sentrale maktmidlene som eierklassen besitter, og det gjør klassen totalt overflødig. For det gjør det åpenbart at vi trenger ikke deres «investeringer», som er betinget av profittmuligheten. Vi behøver heller ikke pengene deres, hverken i form av skatter eller såkalt veldedighet. Alt vi virkelig trenger er folks iboende kreative potensial, solidaritet og samarbeidsevne.
La oss derfor garantere oss selv en juridisk rett til å bidra positivt for folk og økosystemer rundt oss, og sette i verks samfunnsnyttig arbeid så snart vi bare kan!
Teksten ble først publisert på Trønderrød.
