Corbynismen – Blaff eller bare begynnelsen?

Foto: Youtube/RevolutionBahrainMC

Jeremy Corbyns manifest for renasjonalisering av jernbane, vann og postvesen var ikke splittende, men er blitt mainstream i opinion. Venstresiden i Labour kan nå bygge partiet gjennom kamp eller gi tapt for blairitene.

Vemund Knudsen
About Vemund Knudsen (1 Articles)
Vemund Knudsen er redaksjonsmedlem i Røyst og tidligere Arbeiderparti-medlem.

Teksten er skrevet sammen med Andreas Tharaldsen, tidligere medlem i Arbeiderpartiet og tillitsvalgt i Fellesforbundet.

En grundig vårrengjøring er på gang i Labour: Ut skal den tilsmussete corbynismen!

Før jul satte Boris Johnson i gang en valgkampanje med det like enkle som kraftfulle «Get brexit done» som slagord. Resultatet ble at De konservative gjorde et brakvalg og fikk en solid majoritet i parlamentet.

Labour gikk inn i valgkampen med strategien om å snakke om alt annet enn Brexit. Selv om partiet hadde et manifest med populære saker som økt minstelønn og renasjonalisering av jernbane, vann og postvesen, gjorde Labour sitt dårligste valg siden 1930-tallet.  

LES OGSÅ: Lekkasjene i Labour må tvinge fram endring i våre strategier

Elefanten i rommet
Velgerne hadde knapt rukket å komme seg til valglokalene, før partiets høyreside, de såkalte “Blairitene” hadde kastet sin dom over forfallet i Labour under Jeremy Corbyn: “Ingen liker Jeremy Corbyn.” “Partiprogrammet var for radikalt, for overloaded til å være troverdig.”

Brexit-politikken var elefanten i rommet ingen snakket om. For både Jeremy Corbyns radikale støtteorganisasjon Momentum og blairitene var skjønt enige om at Labour ikke måtte gi opp å forbli i EU.   

Etter at et flertall av britene stemte for å gå ut av EU i 2016, forsøkte blairitene å kaste Jeremy Corbyn. I det som blir omtalt som the chicken coup, kyllingkuppet. De anklaget Corbyn for å ikke ha støttet helhjertet opp om remain-kampanjen før EU-avstemningen. 

Derfor var det paradoksalt at det var nettopp Momentum som var tungen på vektskålen, da Labour gikk til valg på det famøse standpunktet om en ny folkeavstemning om EU.

LES OGSÅ: Corbyn til europeiske sosialdemokrater: Forkast nyliberalismen og skap en økonomi for arbeidsfolk

Forrådt av sine egne
Angrepene mot Jeremy Corbyn fortsatte, men denne gangen klarte ikke venstresiden å slå tilbake. Klagesangen om at Corbyn var for radikal fortsatte, og oppi alt dette kom det anklager om at han var antisemitt. Han brydde seg ikke med å ta hånd om antisemittismen, ble det hevdet. At Labour gikk til valg på et antirasistisk program og at Corbyn har en lang historikk med antirasistisk arbeid, hjalp ikke.

Tony Blair uttalte i britisk presse at de som støttet Jeremy Corbyn trengte en hjertetransplantasjon. Labours antisemittisme-rapport som nylig ble lekket, viser at høyresiden i Labour brukte langt sterkere uttrykk: Corbyn og hans tilhengere burde bli hengt og skutt, var ord som kunne falle blant Tony Blairs venner. 

I tillegg ble Corbyns støttespiller og skyggeinnenriksminister, Diane Abbott, latterliggjort for å ha knekt sammen etter å ha blitt utsatt for rasisme under en debatt. 

Blant blairitene bredte forargelsen seg da Labour begynte å fosse fram på målingene under valgkampen i 2017. Bak Corbyns rygg jobbet de for å tape valget. Antisemittisme-rapporten viser at Labours tidligere partisekretær, Iain McNicol, aktivt har sabotert granskningen av antisemittisme i partiet. 

LES OGSÅ: Det norske sosialdemokratiet – EU og vendingen mot nyliberalismen

Falske anklager
Anklagene mot Corbyn har vist seg å være blank løgn. Realiteten er at Corbyn først og fremst var splittende for høyresiden, men klarte å samle den brede venstresida i Labour. Han hentet tilbake velgere som hadde forlatt partiet, alt fra trotskister og radikal miljøbevegelse til moderate sosialdemokrater var tilsynelatende samlet i ett og samme parti under Corbyn.

Corbyn vant to ledervalg med stort flertall. Med Corbyn strømmet medlemmene til partiet og Labour ble raskt Europas største parti. Ved valget i 2017 fikk partiet en økning i antall mandater for første gang siden 1997, og med 40 prosent av stemmene gjorde Labour sitt beste valg siden 90-tallet. 

Labour har de siste årene gått mot en tung trend i europeisk politikk, hvor de tradisjonelle arbeiderpartiene er på tilbakegang. 

Med avsløringene i den nylig lekkede rapporten, er det vanskelig å ikke konkludere med at nesten-seieren i 2017 burde vært en seier: Labour manglet 2500 stemmer på å danne regjering og slik bli en suksesshistorie, i en tid der de gamle sosialdemokratiske partiene i land etter land utraderes.

Nå splittes og svekkes venstresiden
Venstresamlingen har slått sprekker etter Corbyn varslet sin avgang, og nå er den på vei ut av maktens sentrum i partiet.

Et varsel om denne splittelsens selvdestruktivitet, viste seg i nominasjonen av Labours ordførerkandidat i West Midlands 6. februar. Det radikale fagforbundet Unite The Union og Momentum støttet Salma Yaqoob. Men flere av de lokale Momentum-lagene var uenige med Momentum sentralt og støttet Pete Lowe sammen med fagforbundet UNISON. Resultatet ble at Liam Byrne som var med å stifte Blair-organisasjonen Progress vant. At den radikale skyggefinansministeren John McDonnell støttet Liam Byrne gjorde forvirringen på venstresiden komplett.  

Splittelsen på venstresiden er som tatt ut av en scene fra Life of Brian: Forskjellene mellom The Peoples Front of Judea og Popular People’s Front of Judea ligger bare i navnet, og de ville kanskje hatt større sjanse for å slå makthaverne i Rom om de hadde samlet seg.

Ikke bare tapte Rebecca Long-Bailey kampen om ledervervet til Keir Starmer. Også fagforeningsaktivisten Lauren Townsend som var med å organisere TGI Fridays-streiken som var Storbritannias første streik for rettferdig tips, er ute av sentralstyret. 

Kandidater som har vært støttet av høyregrupperingene Progress og Labour First har gjort nesten rent bord. Både Labours sentralstyre, lokallag og Keir Starmers skyggeregjering har gjort en høyredreining i 2020.  

Er Labour endret for godt?
Når Jeremy Corbyn og hans støttespillere nå er på vei ut av de sentrale posisjonene i Labour, kan det være lett for venstresiden å føle seg håpløs. Var Jeremy Corbyn bare et venstreradikalt blaff som aldri engang kom seg inn i regjeringskontorene? Eller kan venstresiden reise seg igjen, hente inspirasjon fra og lære av sine feilgrep under Corbyn? 

Før Jeremy Corbyn var det Tony Benn. Venstresidens grand old man tapte kampen om å bli Labour nestleder i 1981. Syv år senere gikk han på nok et nederlag, da han utfordret Neil Kinnock som Labour-leder. Til tross for dette, har Tony Benn holdt liv i Labours venstreopposisjon også etter sin død: Jeremy Corbyn kunne aldri blitt Labour-leder uten denne innsatsen. Vil Corbyn og hans tilhengere klare å holde liv i venstresiden?

Da Jeremy Corbyn kom ut av intet og ble valgt til Labour-leder i 2015, var vi begge Arbeiderparti-medlemmer som håpet på Arbeiderpartiet skulle gå til valg på et manifest såpass radikalt som Labour gjorde i 2017 og 2019. Vi venter fortsatt.

De siste årene har Labour utfordret hva som lenge har blitt sett på som umulig i britisk politikk, Margareth Thatchers dogme om at det ikke finnes noe alternativ. Enten det gjelder skyggefinansminster John McDonnells plan for å gi arbeidere plass i styrerommene og overta eierskap i bedriftene de jobber i. Eller skyggenæringsminister Rebecca Long-Baileys plan for en grønn industriell revolusjon.

Fagforeningsleder Len McClusky har sagt at Jeremy Corbyn har forandret Labour for godt. Tiden vil vise om han har rett. Vil sosialistene bli i Labour, slik Tribune-redaktør Ronan Burtenschaw oppfordrer dem til? 

La Corbyn være begynnelsen
Skal Jeremy Corbyns store visjon om et Storbritannia for de mange og ikke de få noen gang innta Downing Street No. 10, må Labours sosialister først samle seg og vinne sitt eget parti. Corbyn har lagt ned mye av grunnarbeidet for at det skal skje. Uten en venstreside som kjemper hardt for sine krav, er sannsynligheten stor for at Starmer vil ta Labour tilbake til gamle New Labour. 

Jeremy Corbyn var veldig nære å ta makta. Når intern motarbeidelse var det som tok fra ham valgseieren, må ikke venstrefløyen gi opp. Undersøkelser viser at manifestet til Labour er mainstream i britisk opinion — det er ikke radikalt eller splittende. 

Mot et stadig mer populistisk og høyreorientert Tories er Corbyns sosialisme et moderat alternativ. Kan den bli mer enn et blaff?

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*