Gapet til verdens fattige vokser – regjeringen kutter i bistand og fredsarbeid

Jonas Gahr Støre foran sin regjering. Foto: Peter Mydske/Stortinget under lisens (CC BY-NC-ND 2.0)

Regjeringens budsjett kutter i bistand, fredsarbeid, kampen mot atomvåpen og for nedrustning. Det går imot Hurdalsplattformen og nå er det opp til SV å rydde opp.

Halle Jørn Hansen
About Halle Jørn Hansen (5 Articles)
Halle Jørn Hansen har vært NRKs afrikakorrespondent, informasjonssjef i NORAD og generalsekretær for Norsk Folkehjelp. Han er nå frilansjournalist og pensjonist. Han bidro til boken Maskespillet i Kongo.

Stortingsvalget høsten 2021 ga stor rød-grønn valgseier, 100 av 169 representanter i Stortinget. Regjeringsforhandlingene endte med en koalisjonsregjering mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet med SV som støtteparti i Stortinget. I den første tiden etter valget forhandlet man om det som skulle bli den politiske plattformen for regjeringens arbeid, kalt Hurdalsplattformen. Her ble det lovet mye. Utviklingsbudsjettet skulle ha en ramme på 1 prosent av BNI (brutto nasjonalinntekt). Norge skulle være en pådriver for å styrke FN-systemet og særlig bidra til at FNs mål om sosial, økonomisk og miljømessig bærekraft skulle kunne realiseres. Internasjonalt helsesamarbeid skulle få stor norsk støtte. Man skulle bidra til å styrke kvinners stilling og rett til å bestemme over egen kropp m.m.

Når det gjaldt nedrustnings- og fredsskapende arbeid, er det også mye fint å finne i Hurdalsplattformen. Regjeringen lovet å arbeide aktivt for internasjonal våpenkontroll og nedrustning. Den ville også sette søkelys på humanitære konsekvenser ved bruken av atomvåpen og arbeide sammen med andre land innenfor og utenfor NATO for en verden uten atomvåpen.

I november presenterte regjeringen Støre sitt reviderte statsbudsjett. Bistandsbudsjettet var da på om lag 39 milliarder kroner, litt redusert i forhold til det forslag regjeringen Solberg opprinnelig hadde lagt fram. Mottakerne av norsk bistand, FN-organisasjonene og norske hjelpeorganisasjoner regnet da med at de tall som Stortinget til slutt vedtok, var endelige og til å stole på.

12. mai i år presenterte regjeringen sitt reviderte nasjonalbudsjett. Der var den formelle ramme for bistandsbudsjettet på 44,9 milliarder kroner, men i dette tallet var det skjult en støtte på 5,8 milliarder kroner til flyktninger i Norge. Norge ble med dette største mottakerland av norsk bistand. Det som reelt ble gjort tilgjengelig for FN-systemet og verdens fattige var knappe 39 milliarder kroner en faktisk reduksjon på 12 prosent. 

Redd Barna og andre hevder i tillegg at regjeringen har brukt BNI-tall for 2021 som grunnlag for beregning av rammen på bistandsbudsjettet til 1.09 %. Med den veksten som preger norsk økonomi i 2022 blir rammen på bare 0.89 %. Dersom 1 % av anslått BNI for 2022 ble lagt til grunn, ville bistandsbudsjettet få en ramme på over 50 milliarder kroner.

Begrunnelsen er at regjeringen må stramme inn på den offentlige pengebruken for å unngå en overoppheting av norsk økonomi. Men det er ingen begrunnelse for å kutte i utviklingsbistanden. De pengene skal brukes utenfor Norge som bidrag til økonomisk og sosial utvikling for fattige i land der økonomien enten har gått i stå eller er i ferd med å gjøre det. Realiteten er at regjeringen har brukt verdens fattige som salderingspost i bestrebelsene på å hindre overoppheting i norsk økonomi.

Verden i 2022, noen glimt

Klima og miljø

Dag og natt utsettes vedvarende folk over hele verden for virkningene klimaendringene har på hverdagsliv og naturmiljø. Voldsomme nedbørsmengder skaper oversvømmelser og flom, eller det er hetebølger og langvarig tørke som ødelegger. Andre steder igjen er det sykloner og orkaner som raserer natur og lokalsamfunn. Hele tiden blir gjennomsnittstemperaturen i luft og vann høyere. FNs generalsekretær Antonio Guterres advarer på det sterkeste. Han sier at de mottiltak som settes inn for å hindre at oppvarmingen løper ut av kontroll, ikke er kraftfulle nok og at alt går for seint. Denne kritikken rammer også Norge og vår nåværende regjering selv om jeg synes at regjeringen på dette området gjør mye som er bra.

To ødeleggende hendelser har rammet verden de siste to årene i tillegg til den vedvarende ødeleggende virkningen klimaendringene har.

Den ene er covidpandemien som spredde seg til hele verden i løpet av 2020 og som fortsatt herjer i flere land mens vi i de rike land sliter med ettervirkningene.

Pandemien har rammet folkene i lavinntektslandene hardest. De hadde de svakeste offentlige helsetjenestene, og de fikk sist og minst av de vaksinene de trengte. Antallet døde økte i disse landene med 34 prosent mens det i høyinntektsland var et gjennomsnitt på 10 prosent. I Norge og noen få andre rike land med en solid offentlig helsetjeneste var den mye lavere.

Veksten i økonomien i lavinntektslandene krympet fra 5 til 8 prosent mens arbeidsledigheten økte kraftig. Landbruket og matproduksjonen ble hardt rammet. Det ble svikt i eksporten av frukt, grønnsaker og blomster, og turistindustrien som mange av disse landene er så avhengig av, gikk på store tap. Kvinner, barn og eldre var de mest utsatte gruppene. Samtidig ble det i flere land mindre tro på demokrati som styreform og mindre respekt for menneskerettene. Covidpandemien har gitt et stort bidrag til at gapet mellom verdens fattige og rike land og folk igjen øker.

Den andre ødeleggende hendelsen kom 24. februar da Russland angrep Ukraina. Det har ført til en ødeleggende krig vi ikke aner slutten på. Men den har alt fått store økonomiske og sosiale konsekvenser både for Europa og resten av verden. Russland er en stor produsent av olje og gass, men eksporten hindres nå kraftig av alle sanksjonene mot Russland som Europa og Vesten har iverksatt. EU-landene har vedtatt å fase ut all avhengighet av russisk olje og gass. Dette vil igjen føre til ytterligere prisstigning på all energi og særlig gass, bensin og diesel både i Europa og ellers i verden.

Russland og Ukraina sammen med Belarus er store produsenter av både råstoff til kunstgjødselproduksjon og mat, hovedsakelig korn.

Krigen og sanksjonene har derfor ført til stor svikt i tilgangen på råstoff til kunstgjødsel samtidig som at gass også er nødvendig for å kunne produsere kunstgjødsel. Alt dette har ført til en galopperende prisøkning på kunstgjødsel.

Dette har igjen store konsekvenser for matproduksjonen over hele verden. I Kenya har bøndene ikke lenger råd til å bruke kunstgjødsel som igjen fører til stor avlingssvikt og matmangel. I India som er en stor produsent av hvete har prisøkningen og en langvarig hetebølge, ført til store svikt i kornproduksjonen. Den indiske regjeringen har som følge av dette forbudt eksport av hvete. Brasil er et annet av verdens store matprodusenter, og her får man de samme store negative konsekvensene som følge av prisøkningen på gjødsel, bensin og diesel.

FAO, Verdens matvareprogram anslår at minst 50 millioner mennesker hovedsakelig i lavinntektsland trenger matvarehjelp for å unngå sult og død i 2022. FAO trenger derfor minst 12 milliarder kroner i multilateral bistand for å kunne kjøpe nok korn på verdensmarkedet. Men FNs giverland svarer med å kutte bistanden samtidig som krigen i Ukraina gjør det umulig å skaffe nok korn til nødhjelpen. Svikten kan bli på langt over 50 prosent, og millioner kan komme til å dø av sult.

Krigen i Ukraina og konsekvensene av den øker ytterligere gapet mellom rik og fattig i verden.

Norge og nordmenn, verdens mest velstående

Norge er verdens rikeste land og på mange måter annerledeslandet i en verden der mange land og folk sliter med en dårlig statsøkonomi og knapphet og fattigdom blant vanlige folk.

I dagens situasjon tjener den norske staten, Equinor og de andre oljeselskapene som driver på norsk sokkel grovt på himmelhøye priser på gass og olje. Oljefondet kan komme til å sette ny inntektsrekord i år med en vekst på størrelse med et norsk statsbudsjett. Vår aluminiumsindustri kjører med maksimal kapasitet og tjener penger som aldri før. Det samme gjelder for store deler av annen industri. Fersk oppdrettslaks har priser på over 100 kroner kg i internasjonale markeder. Norsk økonomi går så det suser. Arbeidsledigheten er 1,8 prosent mens næringslivet har 100 000 ledige jobber og roper etter mer arbeidskraft. Både stat og kommuner må kunne regne med ekstra skatteinntekter i år. Intet annet land i verden kan i dag framvise en lignende status for økonomisk vellykkethet.

Kuttene er brutte løfter

Da regjeringen Støre forleden la fram sitt reviderte nasjonalbudsjett, var bistandsbudsjettet som alt nevnt innledningsvis, på 44,9 milliarder kroner og formelt på litt over 1 prosent av nasjonalinntekten. Men i realiteten var det store kutt, hele 12 prosent, fordi 5,8 milliarder kroner skulle brukes på flyktninger i Norge, hovedsakelig dem som nå kommer fra Ukraina.

FN-organisasjonene får et samlet kutt på 1,1 milliarder kroner. Bilateral bistand blant annet til helse, utdanning, sivilt samfunn, menneskerettigheter og demokrati får samlede kutt på over 2 milliarder kroner. 

Kuttene og strykningene på bistandsbudsjettet står i sterk motstrid til løftene i Hurdalsplattformen. Man får nesten inntrykk av at den utenrikspolitiske- og utviklingspolitiske ledelsen i Utenriksdepartementet har sittet med Hurdalsplattformen foran seg og hver gang sagt: «Heller ikke dette løftet fra i fjor høst skal vi holde».

Regjeringen sender i alle fall et urovekkende signal til folk og ledere i de fattige landene. Norge som de andre i Vesten, er mest opptatt av seg selv, er hva de leser. Regjeringen overser hvordan krigen i Ukraina med galopperende priser på mat og energi rammer verden utenfor Europa langt hardere og de fattige aller hardest.

Bistandsbudsjettet et resultat av manglende mediemessig interesse og politisk engasjement

Mediene

Jeg var sommeren 2021 med og gjorde en undersøkelse av dekningen av Afrika i norske medier i 2020 og første del av 2021. Resultatet ble publisert i Bistandsaktuelt i juli 2021. Den viste følgende:
NRK førte an med stor nedgang i dekningen. TV2 hadde nesten ingenting. De fleste norske avisene med unntak for Bistandsaktuelt, Klassekampen og Vårt Land hadde fra 60 artikler på et år ned til nesten ingenting. Dersom man hadde gjort en lignende undersøkelse for Asia unntatt Kina, ville man ha fått et nesten like nedslående resultat. Noe lignende gjelder for Latin-Amerika selv om NRK kommer noe bedre ut fordi de har en meget erfaren og dyktig korrespondent i Arnt Stefansen der. Slik blir det når klikkene for hvor mange som har sett og hørt, bestemmer hva som skal sendes i radio og TV eller skal settes på trykk.

De politiske partiene

Det er lenge siden de fleste politiske partiene i Norge hadde et stort og hjertebankende engasjement for bistands- og utviklingspolitikk. 

Senterpartiet har alltid hatt sitt engasjement i den nasjonale politikken med vekt på distrikt og primærnæringene landbruk og fiske. Partiet har aldri laget noen utredning om bistands- og utviklingspolitikk, men partiet har fra tid til annen politikere som engasjerer seg. I dag gjelder det i første rekke partiets nestleder Anne Beate Tvinnerheim som nå er utviklingsminister, og som er blitt statsbudsjettets store taper. 

Høyre har med unntak for 1980-årene da Erling Nordvik var partileder, aldri vist noe engasjement, men i beste fall fulgt etter de andre i Stortinget. 

Arbeiderpartiet hadde i tidligere tider et til dels stort engasjement med egne utredninger og møter i partiets internasjonale utvalg der temaet hadde prioritet. På landsmøtet foran valget i 2005 var slagordet «Ny solidaritet», og Jan Egeland holdt hovedtalen over temaet med et engasjement og en innsikt som satte landsmøtet i brann. Martin Kolberg var den gang partisekretær og Raymond Johansen statssekretær i Utenriksdepartementet, og i alle ledd i Arbeiderpartiet var utenriks- og utviklingspolitikk temaer for møter. Raymond Johansen etterfulgte i 2009 Martin Kolberg som partisekretær og hadde jobben til 2015 da han ble byrådsleder. I hans tid som partisekretær vokste Arbeiderpartiets internasjonale engasjement ytterligere. Partikontoret hadde den gang på det meste to sekretærer som bare arbeidet med internasjonale spørsmål og mobilisering for disse sakene i partiorganisasjonen. Arbeiderpartiet utviklet i denne perioden både det internasjonale partipolitiske engasjementet og sin egen utenrikspolitikk. Mange nye medlemmer ga som hovedgrunn for sin innmelding at de valgte Arbeiderpartiet både fordi de selv hadde et sterkt internasjonalt engasjement og at dette engasjementet fant gjenklang i Arbeiderpartiet.

Men Arbeiderpartiet har ikke hatt utviklingsministeren siden 2000 da Anne Kristin Sydnes hadde jobben. Det er 22 år siden og har bidratt til et fall i den partipolitiske interessen for saksfeltet. I 2015 overtok Kirsti Stenseng som partisekretær mens Anniken Huitfeldt siden 2015 har hatt et overordnet ansvar for det partipolitiske internasjonale samarbeidet og utviklingen av partiets utenrikspolitikk. I perioden siden 2015 har Arbeiderpartiets internasjonale engasjement vær i forfall særlig når det gjelder bistands- og utviklingspolitikk. I 2012 var det to sekretærer på partikontoret som jobbet med internasjonale saker. I dag er det ingen som har det som øremerket jobb. Internasjonalt utvalg sies å eksistere, men det er ikke mulig å finne utvalget og dets medlemmer, og hva de gjør på partiets hjemmeside.

Rødt har et betydelig engasjement i både utenriks- og utviklingspolitikken, men har både på grunn av intern strid og ekstern kritikk havnet på sidelinjen i dette saksfeltet.

SV har tradisjonelt hatt et stort engasjement for bistands- og utviklingspolitikk. Foran valget i 2005 fikk partiet laget en stor utredning om utviklingspolitikken som skulle være retningsgivende for partiets arbeid både i Stortinget og i regjeringen. Erik Solheim ble partiets utviklingsminister, og noe av det første han gjorde, var å legge den store utredningen til side.

Etter 2013 og under Solberg-regjeringen fram til valget sist høst, har det skjedd lite på dette saksområdet i SV. Jeg kjenner til at SV-medlemmer har gjort flere forsøk på å få til en intern debatt i partiet og et utredningsarbeid om de nye utfordringene for internasjonal bistands- og utviklingspolitikk. Men alle forsøk har falt på stengrunn.

Kristelig Folkeparti var i perioden mellom 2013 og 2017 parlamentarisk støtteparti for Solberg-regjeringen eller medlem av regjeringskoalisjonen og hadde utviklingsministeren. KRF gjorde i denne perioden som det eneste partiet i Norge en større utredning om de nye utfordringene i bistands- og utviklingspolitikken. Leder for dette arbeidet var tidligere utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson. Dette skjedde i Knut Arild Hareides tid som partileder. Hareide gjorde i høsten 2018 et kraftfullt forsøk på å få KRF til å endre politisk kurs og bli med i regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet. Utredningen om bistands- og utviklingspolitikken skulle brukes i et slikt regjeringssamarbeid. Men Hareide tapte kampen om retningsvalget i KRF, og utredningen havnet i arkivet. 

Venstre har et internasjonalt utvalg som er aktivt og arbeider med bistands- og utviklingspolitiske spørsmål, men partiet synes ikke å ville gi saksområdet noen prioritet.

Fremskrittspartiet har ingen politikk for internasjonalt utviklingssamarbeid. I den grad partiets politikere engasjerer seg i saksfeltet, er det i en systematisk nedrakking av all bistand enten den er norsk eller kommer fra andre rike land.

FN protesterer mot kuttene i bistandsbudsjettet

Det kunne ikke komme som noen overraskelse at FNs generalsekretær Antonio Guterres forleden ringte statsminister Jonas Gahr Støre og ba om at kuttene måtte bli reversert. Ellers ville det ramme FNs evne til å yte bistand hardt. Sjefen for FNs Utviklingsprogram, UNDP, Ulrika Modeer var i Bistandsaktuelt for 18. mai hard i sin kritikk. Hun sa at hun med unntak for Donald Trump som uten forvarsel bare strøk USAs bevilgninger til FNs arbeide for kvinners seksuelle og reproduktive helse, i sin tid i FN aldri har opplevd noe lignende fra et giverland som Norge i 2022, og særlig et giverland man er vant til å stole på. 

Det hører med her at alle norske hjelpeorganisasjoner også hardt har kritisert regjeringen for alle kuttene.

Kutt i bevilgningene til kampen mot atomvåpen og fredsarbeid

Den politiske ledelsen i Utenriksdepartementet har ikke nøyd seg med strykningene i bistandsbudsjettet. Den har også strøket hardt i bevilgningene til organisasjoner og institusjoner som kjemper mot atomvåpen og arbeider for fredsfremmende tiltak. Regjeringens forslag er dårligere enn dem som Solberg-regjeringen i sin tid hadde. Det er tale om kutt på minst 10 millioner kroner.

Arbeiderbevegelsens egen humanitære organisasjon, Norsk Folkehjelp, er hardt rammet. Folkehjelpen har siden FN vedtok forbud mot atomvåpen i 2017 støttet forbudet og gitt ut en internasjonal publikasjon med tittelen: «Nuclear Weapons Ban Monitor». Denne får ikke lenger støtte, og UDs begrunnelse er: «Dette er en traktat Norge ikke støtter, og prosjektet kan bidra til en ytterligere polarisering i nedrustningsdebatten». 

Men det er ikke bare Folkehjelpen som mister støtte.

«Nei til Atomvåpen» ble formelt dannet på slutten av 1970-årene. Men den har en historie som går helt tilbake til rundt 1960. Da mobiliserte man mot atomvåpen på norsk jord i fredstid. Vi snakker altså om en kampanje med en over 60 år gammel historie som ikke lenger får støtte til sitt arbeid. Det samme gjelder for vinnerne av Nobels fredspris, «Leger mot atomvåpen» som fikk fredsprisen i 1985, og ICAN, «Den internasjonale kampanjen mot atomvåpen» som fikk fredsprisen i 2017.

Dette gjør regjeringen samtidig som den i Hurdalsplattformen har forpliktet seg til å sende observatør til FN-møter om forbudet. FN-traktaten om forbud mot atomvåpen er nå signert av 86 land og ratifisert av 57 land. Den trådde i kraft i januar i år. Den nye tyske regjeringen har vedtatt det samme som Norge å sende observatør mens Sverige i sin søknad om medlemskap i NATO, har gjort oppmerksom på at de vil holde fast på sin støtte til FN-forbudet.

Det første statspartmøtet om FNs om forbud mot atomvåpen holdes i Wien 21. til 23. juni. Der vil Folkehjelpen for egen regning være representert. Det som blir spennende er om Utenriksdepartementet vil holde sitt løfte i Hurdalsplattformen som også er et løfte til AUF om å sende observatører til møtet i Wien. De sosialdemokratiske regjeringene i Sverige og Tyskland har åpenbart til hensikt å være representert på møtet.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt har i mange år forut for sin nåværende jobb spilt på lag med Ine Eriksen Søreide, Høyres ledende talskvinne i utenriks- og sikkerhetspolitikken i dette spørsmålet. Anniken Huitfeldt har vært en ledende motstander av at Norge skal slutte seg til FN-traktaten. Hun har fått landsmøtet i Arbeiderpartiet med på dette, men mot AUFs stemmer med flere andre. Nå vil hun nekte offentlig støtte til organisasjoner som fører kampen for forbud mot atomvåpen med argumenter hun ikke liker. Da blir debatten «polariserende». At utenriksministeren på den måten bidrar til en innskrenking av ytringsfriheten på dette området, er åpenbart ikke viktig for regjeringen.

Tunge stemmer støtter forbudet mot atomvåpen

I det norske samfunnet er det imidlertid flere erfarne politikere og militære ledere som støtter forslaget om at Norge skal ratifisere FN traktaten om forbud mot atomvåpen. Høsten 2020 skrev tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik (KRF), tidligere statsminister Thorbjørn Jagland (AP), tidligere utenriksminister Bjørn Tore Godal (AP), tidligere utenriksminister Knut Vollebæk (KRF), tidligere forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Eriksen (AP) og tidligere forsvarsminister Eldbjørg Løwer (V) en felles kronikk der de støttet at Norge slutter seg til FN-forbudet. 

Robert Mood den gang Røde Kors-president og tidligere generalløytnant, henviste til denne felles kronikken da han i VG 20/9/20 i egen kronikk kraftfullt støttet forslaget om at Norge måtte ratifisere FN-traktaten om forbud mot atomvåpen.

Men atommaktene USA, Storbritannia og Frankrike og dermed NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg er sterkt mot at NATO-medlemmer skal godkjenne FN-traktaten. Jeg vet selvsagt også at Russland som fører angrepskrig i Ukraina, Kina, – India og Pakistan som hyppig truer hverandre med å bruke atomvåpen – Israel og Nord-Korea som alle er atommakter, også er mot FN-traktaten. Men det gjør bare at det haster enda mer med Norges støtte til FN-traktaten.

Den globale verdikampen

Ute i verden har det lenge pågått en hard verdikamp om politikk og systemer for statsstyre der Kina og Russland fører an på den ene siden. Europa og Vesten på den andre siden har de siste årene vært på defensiven i denne kampen. I denne sammenhengen blir kampen mot atomvåpnene enda viktigere. Denne kampen må ses i sammenheng med en solidarisk kamp mot verdensfattigdommen og for sosial og økonomisk utvikling, menneskeverd og menneskeretter.

Det er mange i Norge som synes at disse politiske verdiene er viktig for Norges utenriks- og utviklingspolitikk. Mange politiske ledere og engasjerte enkeltmennesker i land langt borte fra oss, vet hva som nå skjer på dette politiske området i Norge. Det vet også at den norske stat tjener grovt på energikrisen som en følge av krigen i Ukraina. Derfor må Stortingets flertall sørge for at kuttene i bistandsbudsjettet og kuttene på Utenriksdepartementets budsjett i kampen mot atomvåpen og for fredsfremmende arbeid blir reversert. Her har SV et særlig ansvar.

En kortere versjon av denne teksten ble publisert i Klassekampen.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned