Foranledningen til Nato-landet Tyrkias kyniske angrep på kurderne nord i Syria, var president Trumps beslutning om å trekke amerikanske styrker ut av området. Dette har brakt motsetningene i verdens sterkeste militærallianse opp til overflaten. Kun noen uker før 70 år med Nato skal markeres i London, er det utbredt usikkerhet om organisasjonens framtid.
LES OGSÅ av Idar Helle: Det norske sosialdemokratiet — fra revolusjonær bevegelse til kapitalisme med et menneskelig ansikt
For tre uker siden var Nato-generalsekretær Jens Stoltenberg i Istanbul og ba Tyrkia om å vise militær tilbakeholdenhet. Det hadde ingen effekt. Natos manglende evne til å bremse Tyrkias krigsaggresjon er et uttrykk for hvor vanskelig samarbeidsforholdene er blitt innad i alliansen. Tyrkia har i mange år vært en egenrådig alliert, ofte kjennetegnet av brutal undertrykking av regimekritikere så vel som kurderne i grenseområdene sørover og østover mot Syria, Irak og Iran. Det nye og oppsiktsvekkende med situasjonen i dag, er hvordan president Trump og USA uten forvarsel gjennomfører noe som så umiddelbart åpner for den tyrkiske hærens framrykkinger. Dette setter den kurdiske sivilbefolkningen i området i livsfare, men er også et betydelig problem for øvrige Nato-lands mannskaper og interesser i Syria så vel som i nærområdene. Både Frankrike og Nederland har gått langt i å kritisere Trumps beslutning, samtidig som det tyrkiske angrepet blir fordømt for å sette i fare andre Nato-lands sikkerhet.
Le Monde (26.10.) skriver at det er helt ulike syn på hvordan Tyrkias opptreden skal møtes innad i Nato. Der Frankrike, Nederland og Tyskland tar sterk avstand fra operasjonen mot kurderne, har Tyrkia vært flinke til å kjøpslå med en rekke av Nato-landene i Øst-Europa. Tyrkia har sagt seg villige til å støtte en rekke omdiskuterte opprustningstiltak overfor Russland, om Nato-landene i øst går med på å betegne den kurdiske fienden som en terrororganisasjon som det er legitimt å angripe ut fra egne sikkerhetsbehov. Så langt har Nato klart å samle seg om en uttalelse som tar avstand fra Tyrkias krigføring, men som ikke sier noe om hvordan dette skal håndteres i praksis.
LES OGSÅ: NATOs selvmordspakt
Heller ikke i andre sentrale spørsmål er det enighet om hva som skal være Natos overordnede politikk framover. USA ønsker klarere fokus på sine tre utvalgte ‘strategiske prioriteringer’: Russland, Kina og – ikke minst – Iran. I Frankrike står president Macron i spissen for en klarere europeisk uavhengighet overfor USA, ikke minst i form av sterkere militær satsing i EU. Frankrike vil også en mer forsonlig linje overfor Moskva og Teheran, men møter begrenset forståelse for dette innad i Nato.
For Norges del har Nato i mange år hvilt i skyggen av vår permanente europadebatt om EU og EØS. Med Sovjetunionens og Warzawa-paktens bortfall i årene omkring 1990 forsvant Natos opprinnelige eksistensgrunnlag som forsvarsallianse. Siden den gang har fokus skiftet flere ganger. Midt på 1990-tallet ble ‘out of area’-konseptet lansert, militære operasjoner utenfor alliansens eget territorium var det som skulle løftes fram. Denne innrettingen ble spisset med ‘krigen mot terror’ etter angrepene 11. september 2001. Med det fulgte invasjonskrigene mot regimene i Afghanistan og Irak fulgte. Særlig sistnevnte kom i vanry, grunnet Bush-administrasjonens løgner om irakiske masseødeleggelsesvåpen, og den tette koblingen krigsformålet hadde til amerikanske olje- og finansinteresser. De siste årene har en ny konfrontasjons- og oppdemmingspolitikk overfor Russland igjen blitt Natos hovedanliggende. Noe fram i tid er det vel liten tvil om at USA oppfatter Kina som hovedmotstander ikke bare økonomisk, men også på militært plan. Spørsmålet er om den europeiske delen av Nato-alliansen er villig til å være med også på denne delen av ferden.
For hvor går veien videre for Nato? Det mest sannsynlige er fortsatt amerikansk dominans. Med USA på vei ned som global supermakt, er dette forbundet med betydelig uforutsigbarhet og risiko for stadig nye krise- og krigsscenarioer. Dette vil neppe være en sikkerhetspolitisk forankring som tjener Norge og storparten av Nato-landene i Europa. En annen mulighet er et mer europeisk orientert alliansesystem, der Frankrike og Tyskland vil ha toneangivende roller. Her vil styrket europeisk militær kapasitet spille en nøkkelrolle, om kontinentets gamle imperiemakter på ny skal spille ut sine ambisjoner på den globale scenen.
Både for verden i det globale sør og for en rekke mindre europeiske småstater, som Norge, er det slett ikke sikkert at noen av disse to alternativene er veien til varig fred og sikkerhet. Det kan være verdt å tenke langs en tredje vei, der en for Norges del søker å sikre egne interesser gjennom å utvikle et tettere skandinavisk eller nordisk forsvarssamarbeid. En reell internasjonal sikkerhetspolitisk orden, som også tar opp i seg den overhengende klimatrusselen, bør bygge på samarbeid i internasjonale regioner, framfor regionale militære blokker som søker rivalisering, oppdemming og konflikt overfor hverandre. Før snarere enn siden, er det grunn til å peke på FN som den internasjonale organisasjonen som igjen bør innta en sentral plassering i norsk og global sikkerhetspolitikk.
LES OGSÅ: Flytende NATO-norsk
Det hviler et historiens paradoks over utviklingen i Nato. Siden starten i 1949 har alliansen hatt skjoldet oppe og sverdet klart til hugg mot en ytre, militær motstander i øst. Samtidig har etterretningsapparatet fulgt nøye med på indre systemkritikk og Nato-motstand fra den politiske venstresiden. I dag er det imidlertid klart at den største trusselen mot Nato kommer fra høyresiden og det maktpolitiske sentrum i Washington DC. Det er president Donald Trump som er i ferd med å utfordre enheten og tilliten i militæralliansen, på et vis som ingen politisk kraft eller sosial bevegelse på venstresiden har vært i stand til tidligere.
Det er ikke alltid lett å skille det helt ubehjelpelige fra kyniske politiske kalkuleringer hos president Trump. Dette er uansett klart: Av alt Trump-administrasjonen har brakt med seg inn i Det hvite hus, er den notoriske upåliteligheten i sikkerhetspolitikken antakelig det aller største problemet for USAs europeiske allierte. Til syvende og sist handler dette om at det er et transatlantisk liberalt politisk herredømme som er i ferd med å opphøre. Vestens dominans politisk, militært, økonomisk og kulturelt etter 1945 har vært bygget om en sterk liberalkapitalistisk økonomisk orden, med Nato og USAs krigsmaskin som den sikkerhetspolitiske garantisten for denne ordenen. Trump-administrasjonens uberegnelighet og forakt for sine ‘svake allierte’ i Europa setter dette i fare. På europeisk hold er det nok mange som håper at det vil være mulig å gjenfinne balansen og tilliten i det politiske samarbeidet den dagen Trump ikke lenger er i Det hvite hus. Det er mulig, men kanskje ikke engang sannsynlig. Nato som skjoldet over Vestens liberalkapitalistiske orden og styrke kan vise seg å være tapt for godt.
Teksten ble først publisert i Orienteringsspalten i Klassekampen 2/11-2019.
