USA forblir i Syria – hva med Norge?

Det var under en pressekonferanse den 13. november at USAs forsvarsminister, James Mattis, kunne bekrefte at landet ikke har noen planer om å trekke seg ut av Syria med det første. Han kunne fortelle at «(…) we’re not just going to walk away right now before the Geneva process has cracked», uten noen videre redegjørelse enn at amerikanske soldater vil bli værende i Syria inntil en eller annen «diplomatisk løsning» finner sted.

Hva en «diplomatisk løsning» innebærer for USA i disse dager, er imidlertid uklart. 30. mars i år gjorde USAs utenriksminister, Rex Tillerson, det klart at «Syrias framtid er opp til syrerne selv å avgjøre». Lignende uttalelser kom straks etterpå, i tradisjonen tro, fra Norge. Dette ble av flere, blant annet undertegnede, tolket som et mulig skifte i amerikansk strategi. Det får vi nok aldri vite, for knapt en uke etterpå ble det igjen brukt kjemiske våpen mot sivile i Syria. USAs svar var et ulovlig rakettangrep mot en syrisk flyplass. I dag er USAs holdning at det ikke finnes noen «framtid for Assad i Syria», og at det ikke vil bli tale om noen amerikansk hjelp til å gjenoppbygge landet med ham i førersetet. En ganske usympatisk holdning, all den tid USA med sin støtte til flere væpnede grupper også er blant de ansvarlige for det syriske blodbadet.

LES OGSÅ av Ivar Espås Vangen: Amerikanske raketter regner over syria hva nå

Mangel på lovlig hjemmel
Mattis ble videre spurt om det legale grunnlaget for USAs tilstedeværelse i Syria. Her svarte han slik:

You know, the U.N. said that ISIS — basically we can go after ISIS. And we’re there to take them out. But that doesn’t mean we just walk away and let ISIS 2.0 pop back around? as if we’re surprised either. So we got to get the U.N.-brokered effort in Geneva to take this thing forward.

Her er det mye å ta av. For det første er det ikke riktig at FN har sagt at USA «basically» kan angripe IS hvor det passer dem. Syrias regjering har ved flere anledninger påpekt at USA befinner seg ulovlig i Syria, og er å betrakte som en «invasjonsstyrke». Tilsvarende har de også kritisert Norges beslutning i fjor om å sende norske soldater for å trene syriske opprørere. Syrias suverene regjering, som fortsatt er medlem av FN og kontrollerer godt over halvparten av Syrias territorium med nærmere 90 % av befolkningen i landet, er altså imot amerikansk tilstedeværelse i landet sitt. Dette kan man ikke kan overse med mindre man har hevet seg selv over folkeretten.

Sikkerhetsrådsresolusjon 2249 som ble vedtatt i november 2015, har lenge fungert som hovedgrunnlaget for USAs «koalisjon» i deres kamp mot IS. Den oppfordrer medlemslandene som «har tilstrekkelig kapasitet, til å ta alle mulige grep» om å «øke og koordinere deres innsatser for å motvirke og undertrykke alle terroristangrep begått spesifikt av ISIL», så vel som andre terrorgrupper, i klartekst den Al-Qaeda-tilknyttede «Nusra-fronten».

Problemet er bare at dette ikke gir noen blankofullmakt for krig. Det står klart og tydelig at kampen mot IS skal foregå «i samsvar med internasjonal lov», herunder FN-pakten med sitt ettertrykkelige forbud mot militære aksjoner på territoriet til FNs suverene medlemsland. Tidligere rettspraksis, blant annet i en erklæring vedtatt i FNs hovedforsamling i 1970, har også bekreftet dette. Der kan vi lese følgende:

No State or group of States has the right to intervene, directly or indirectly, for any reason whatever, in the internal or external affairs of any other State. Consequently, armed intervention and all other forms of interference or attempted threats against the personality of the State or against its political, economic and cultural elements, are in violation of international law.

No State may use or encourage the use of economic political or any other type of measures to coerce another State in order to obtain from it the subordination of the exercise of its sovereign rights and to secure from it advantages of any kind. Also, no State shall organize, assist, foment, finance, incite or tolerate subversive, terrorist or armed activities directed towards the violent overthrow of the regime of another State, or interfere in civil strife in another State.

Det er altså ikke bare forbudt å gå til krig med egne militære styrker. Det er også forbudt å intervenere gjennom stedfortredere, for eksempel gjennom å trene såkalte «opprørere» som skal drepe terrorister for oss. Dette har knapt nok vært diskutert i Stortinget.

Det er også verdt å nevne at Resolusjon 2249 ikke nevner Syria med et ord. Følgelig er det ingenting i den som tyder på at Syrias suverenitet over egne grenser er opphevet. Resolusjon 2254 fra desember samme år, understreket at det var det syriske folket selv som skulle avgjøre sin egen framtid. Med andre ord: ingen operative resolusjoner har gitt USA noen «rett» til å krige i Syria.

LES OGSÅ: «America first»: Trump invaderer Syria

Evigvarende krig
Jeg har tidligere spekulert i hvorvidt USAs Syria-strategi, etter at det ble klart at Assad ikke ville falle, har vært en slags «plan B», hvor landet skal svekkes og deles opp etter mønster av Irak. På den måten vil Syria aldri igjen kunne utøve noen troverdig trussel mot Israel, eller tjene som noe sekulært og anti-imperialistisk eksempel til etterfølgelse for krefter i Midtøsten som måtte bli fristet av slike påfunn.

Det blir nemlig vanskeligere og vanskeligere for USA å høste troverdighet for sin uttalte strategi for Syria. Nylig anklaget Russland amerikanerne for å i praksis fungere som luftbeskyttelse for IS mens de avanserte mot en by kontrollert av Syrias regjering. Tyrkia rettet etterpå kraftig kritikk mot at man lot store grupper IS-krigere evakuere fra Raqqa med våpen i behold. Dette ville føre til «døden for mennesker over hele verden, i Tyrkia, i Europa og i USA», kunne den tyrkiske statsministeren fortelle.

Mattis’ frykt for et «IS 2.0» i framtiden, er i ytterste konsekvens en begrunnelse for at USA bør være militært til stede i Syria for all framtid. Ikke at noe slikt ville vært fullstendig utenkelig, tatt det siste tiåret i betraktning. Siden 2001 har USA gått til krig mot stadig flere land, kun med et Kongressvedtak fra 2001 som «lovlig» basis. Ingenting tyder på at dette har ført til mindre terror i verden. Tvert imot.

Hva med Norge?
Norske myndigheter forlenget tidligere i år vårt bidrag til krigen i Syria. Dette, sammen med vår støtte til de økonomiske sanksjonene mot landet, danner fortsatt grunnlaget for norsk Syria-politikk. Se for eksempel til Afghanistan, hvor Trump igjen trapper opp den amerikanske okkupasjonen, 16 år etter invasjonen startet. Ingenting tyder på at dette ser ut til å bli endret med det første. På tross av en styrket antikrigsopposisjon på Stortinget, tyder lite på at regjeringen kommer til å snu med det første. Så lenge USA ber om alliert hjelp til å ta sin del av «byrden» med å holde kontroll på deler av Syria, er det vanskelig å se for seg at norske myndigheter skal snu uten videre. Hvorvidt det var IS eller USA som var hovedhensynet for norske politikere da de i fjor sendte norske soldater ned for å trene syriske opprørere, får vi nok snart vite.

Min oppfordring er at de norske partiene som er kritiske til Norges krig i Syria, nemlig SV, Rødt, Senterpartiet og Miljøpartiet de Grønne, går sammen om et felles forslag om snarlig norsk tilbaketrekking fra krigen. Det er uhørt at norske soldater skal delta i en krig med så haltende folkerettslig hjemmel, attpåtil når denne i teorien skal være over med IS’ nederlag. En total granskning av bidraget burde også være på sin plass. Det totale hemmeligholdet rundt hva norske soldater har bedrevet i Syria det siste året, er et sørgelig vitnesbyrd om hvor lukket og udemokratisk debatten om norsk utenrikspolitikk fortsatt er.