Pensjon handler om verdighet for eldre. Pensjon handler om å sikre livskvalitet etter lang samfunnsinnsats og en tilbakelagt yrkeskarriere. Pensjon og uføretrygd handler om et liv utenfor fattigdom for alle eldre. Derfor betaler arbeidstakere inn en pensjonsandel gjennom hele yrkeskarrieren.
Slik tenkte fellesskapet – den gangen jernbanefolkene etablerte Jernbanepersonalets Pensjonskasse. Den gangen fagforeningene kjempet frem ordningene alderstrygd (først kom behovsprøvet alderstrygd) og senere Folketrygden som kom i 1967.
Den gangen jernbanefolkene etablerte sin pensjonskasse, var det nettopp for å sikre seg selv i alderdommen. Det var et spleiselag – for jernbanefolk innså at man ikke kunne stå i jobb til man gikk i graven — med de fysiske og psykiske utfordringene jernbaneyrket har. Jernbanefolkene satte derfor av 10% av lønnen i begynnelsen – på det som var blant de laveste lønningene i Norge – til en kollektiv spareordning. På denne måten sikret jernbanefelleskapet seg selv en verdig alderdom gjennom et pliktig medlemskap i pensjonsordningen.
LES OGSÅ: Arbeidslinja i pensjonsreformen rammer arbeidsledige
EU, OECD og høyresiden
Det er verdt å merke seg at pensjoner — utover det som det offentlige yter – ikke står oppført på listen over såkalte maksimumsrettigheter for arbeidstakerrettigheter i EU. Dette i et EU fullt av økonomiske og sosiale kriser siden finanskrisen brøt ut i 2008. Derav kutter og kutter de offentlige pensjons- og velferdsordninger i de fleste EU-landene.
På 1990-tallet kom OECD med en rapport, som påpekte at flere av OECD-landene måtte kutte i velferdsordningene – deriblant Norge. Begrunnelsen var at de ble for «kostbare» for landene – spesielt ytelsene til «alone parent families».
Realiteten bak OECD-rapporten er at høyrefolk og høyrepartier vil bryte ned alt av «fellesskap» som arbeidstakere har bygd opp gjennom tidene. Det vil si folk som er opptatt av å berike seg på bekostning av andre – og som verken vil dele eller fordele av det overskuddet som arbeidstakerne skaper. Det er den grunnleggende i høyreideologien. Historien forteller oss at høyrepartier aldri har gitt noe gratis til arbeidstakere og trygdede. En historie som mange har glemt.
LES OGSÅ: EUs nyliberale kamp mot de greske pensjonene
Pensjonsreformene
Etter den nevnte OECD-rapporten fulgte flere av EU-landene opp med gjennomføring av pensjonsreformer på rekke og rad. Det startet i Frankrike, Tyskland og Italia. Sverige gjennomført sin reform i 2000 (som de nå er i ferd med å gå bort fra – og anbefaler folk å benytte offentlige pensjonsordninger). Norge gjennomførte sin reform først i 2012.
I Norge ble en pensjonskommisjon nedsatt i 2001. Kommisjonen fremmet en rapport i 2004 kalt «Modernisert folketrygd. Bærekraftig pensjon for framtida».
Den rapporten hadde følgende hovedelementer i seg:
– For det første skulle den være en «sparereform» for staten i form av billigere pensjonsordninger (det vil si å bryte ned felleskapstanken, arbeidstakernes verdighet, og det som ellers lå til grunn for opprettelsen av Folketrygden fra 1967).
– For det andre skulle reformen tjene høyt lønnede og akademikerne, og bidra til større økte forskjeller på pensjoner, også for de som er født før 1953.
– Reformen har som formål å forfordele de som har yrker hvor det er mulighet å stå lenge i arbeidslivet. Jo lengre man står i arbeidslivet – jo høyere pensjon opparbeider man seg (forskjells-Norge på sitt beste – selv i alderdommen).
Ovennevnte tre strekpunkt er ren høyrepolitikk og fullstendig usosialt!
LES OGSÅ av Jørund Hassel: Jernbaneansatte var sentrale i byggingen av velferdsstaten
Klasseskillet i pensjonsreformen
NRK-programmet Debatten 2. mai bør alle se. Programmets innhold har noen svakheter, men hovedbudskapet og virkningen av pensjonsreformen fremkommer helt klart.
Ansvaret for en «trygg og god» pensjon skal overføre fra «fellesskapet/ det offentlige (velferdsstaten)» over på den enkelte arbeidstaker. Du skal selv spare til egen pensjon. En perfekt tilstand for de rike, gjeldsfrie og de som driver med skatteplanlegging i ulike former for å sikre seg selv og sine for fremtiden.
Pensjoner utover Folketrygden skal innbetales til private banker og forsikringsselskaper, ikke det offentlige, med høy risiko for finanskriser og bankkonkurser, hvor bankene og forsikringsselskapene i tillegg beriker seg kraftig gjennom skyhøye gebyrer for å administrere arbeidstakernes pensjoner. Arbeidstakere og trygdede løper en høy risiko med dette systemet – og kan risikere å tape stort (har vi glemt finanskrisen på 1990-tallet?).
Det får de to fra ungdomspartiene bittert i «Debatten» bittert erfare. Nå har de lært gjennom manglende «bærekraft» – at de selv må spare til pensjon. Solidaritetssamfunnet har tapt!
Rike og akademikere, som ikke vil dele og fordele av rikdommen som skapes – sørger for at begrepet fellesskap blir erstattet med (manglende) «bærekraft». Begrepet «bærekraft» er blitt et virkemiddel og begrunnelsen for å gjøre arbeiderklassen til fattige pensjonister i fremtiden. Høyrepartiene kaller dette «bærekraftsamfunnet» for «velferdssamfunnet» (tilrettelagt for de rike) – som skal skje på bekostning av «velferdsstaten». Derfor har samfunnet godtatt at senere tids arbeidstakere skal komme inn på dårligere pensjonsordninger (gjelder de som er født etter 1962 – som kommer inn på den nye pensjonsreformen).
«Fellesskapsgenerasjonen» drar med andre ord stigen etter seg til fordel for høyreideologiens nye begrep «bærekraft» og påstått mangel på sådan.
Med litt høyere skattenivå, og som dermed vil god kjøpekraft blant eldre – er det fullt mulig å beholde velferdsstaten. Det sikrer også fremtidige arbeidsplassene – gjennom eldre og uføres kjøp og slag av varer og tjenester.
Underregulering av pensjoner
Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkepartis regjering har siden 2014 bevisst sørget for en kraftig underregulering av trygde- og stønadsordningene. Det er grunn til å anta at det handler om en EU-tilpasning – sett i forhold til hvordan EU kutter i pensjoner og velferd ovenfor arbeiderklassen.
Regjeringen til statsminister Erna Solberg og finansminister Siv Jensen mener åpenbart at pensjonsreformen fra 2012 ikke gjør arbeiderklassens pensjonister fattige fort nok. Derfor benytter de trygdeoppgjørene i tillegg for å øke forskjellene i samfunnet, og gjenskape fattigdom blant eldre og uføre. Jeg tenker med skrekk og gru på de som er født etter 1962. Her ser jeg for meg mange fremtidige minstepensjonister og dermed fattige i fremtiden?
Dette har kunnet skje takket være at Norge lyttet til høyrekreftene i OECD-systemet og EU hvor fellesskapet og velferdsstaten skal brytes ned. Høyrekreftenes ønsker seg et forskjellssamfunn bestående av manglende «bærekraft» til å ta hensyn til arbeiderklassen – men nok av økonomi til å etablere «velferdssamfunnet» for akademikerne og de rike (etter modell fra USA som i dag har rundt 31 millioner fattige – seks ganger Norges befolkning).
Skal vi ikke snart kreve en ny pensjonsreform – av og for «felleskapet» slik våre fagforeningsfolk gjorde det på slutten av 1800-tallet?
