Siste kveld i Norge

Foto: Wikimedia Commons

De siste ukene har jeg hatt problemer med å sove. Ikke fordi noe feiler meg, jeg sover vanligvis som en stein. Grunnen til at jeg ikke sover er bekymring, men ikke for meg selv.

Eirin Holm Rise
Om Eirin Holm Rise (1 artikler)
Eirin Holm Rise er jusstudent, menneskerettighetsforkjemper, aktiv i Refugees welcome to Trondheim og trebarnsmor. Hun har blant annet hjulpet flyktninger på Lesvos.

Det er sen vinterkveld, nysnø har jevnet ut landskapet og gitt det et rent og fredfullt preg. Jeg befinner meg midt i landet, på et mottakssenter for flyktninger.Stemningen her i kveld kan vanskelig beskrives. Den er alt annet enn fredfull.

Sist natt ble seks stykker hentet. Politiet kom kl 04.30, låste seg inn der de sov, før de ble ført ut i hver sin ventende politibil. Dette skjedde med mennesker som har blitt mine venner.

For noen dager siden satt jeg med tre av disse mennene, og de fortalte deg meg om sine familier og om forholdene i hjemlandet sitt. De kommer fra et samfunn preget av forfølgelse, trusler, vold og undertrykkelse fra militærmakter, og familier som lever i fjellandsbyer uten strøm og innlagt vann. Skoler eksisterer knapt, selv for de yngste barna. Selv har de kun utdanning ut ungdomsskolen. Drømmen og målet deres er å få tatt mer utdanning og få mulighet til å gi sine barn et trygt liv og utdanning. Jeg ser optimismen og håpet i øynene deres.

Vekket av politiet midt på natten

Rett før jul ble de første flyktningene hentet ut fra mottaket. En afghansk familie med tre små barn ble vekket midt på natten, sendt til grensen og deportert til Russland, uten mulighet for å forklare seg eller forsvare seg. De fikk snakke med en advokat, men uten tolk. De snakker dårlig engelsk og fikk ikke kommunisert det de ønsket.

Det går ikke én dag uten at jeg tenker på de tre, små barna i den familien. Eldstejenta som alltid kom bort og ville snakke selv om vi ikke forsto hverandre. Den nysgjerrige lillebroren som fartet rundt og utforsket alt som var spennende. Og mellomstejenta. Hun sa ikke mye, hun var rolig og alvorlig. Jeg husker enda hendene hennes som hun festet rundt halsen min og ville ikke slippe taket den kvelden faren i familien ble alvorlig syk og jeg ble med de på sykehuset. Husker jeg tenkte at nå er dere i Norge, her kan dere føle dere trygge. Her er det hjelp å få om man har behov.

Det gikk bare noen dager etter denne dagen så var de hentet.

 

Ingen hjelp å få

Noen dager etter de ble sendt ut, tok en av de andre flyktningene som ble utsendt samtidig med denne familien kontakt med meg.

Etter at de hadde krysset grensen måtte familien oppholde seg inne på togstasjonen i Murmansk i flere dager da de ikke hadde penger til mat eller for å reise videre. Temperaturen var minus 17 grader. De måtte tigge. I løpet av de to første dagene de befant seg på stasjonen var det en dame som forbarmet seg over dem med en kopp te og et eple.

Ingen frivillige eller bistandsorganisasjoner var der for å hjelpe. Det var ikke et asylsystem som fanget dem opp. Derfor er vi nå en liten gruppe frivillige som støtter denne familien økonomisk så de har penger til mat og husly.

Flyktninger får minimalt med informasjon hele veien, både i inn og utland, og vi som frivillige blir på mange måter deres livline inn til samfunnet. Ikke fordi de ikke klarer seg selv, men fordi situasjonen de befinner seg i medfører byråkrati, lover og regler enhver kan få utfordringer med å sette seg inn i.

Mennesker uten verdi
Å leve med en mengde ubesvarte spørsmål setter dem i konstant stressmodus. De føler det ikke blir tatt hensyn til grunnleggende menneskerettigheter, at de er lite verdt.

Her i Norge sover de kun to-fire timer hver natt, mister matlysten og sier de mister sin personlighet. En av dem sa til meg «jeg skulle ønske du kjente meg i mitt vanlige liv, nå er jeg ikke lenger meg selv». Hver gang de hører bil om natten reagerer de med frykt. De ønsker kun å leve trygt, ha et normalt familieliv, studere, jobbe, finne bolig, ha hobbyer, være med venner. De ønsker det samme som de fleste andre i verden og Norge.

De er flyktninger fra Libanon, Syria, Afghanistan, Belujistan og en rekke andre land.

 

Blir ofre for overgrep
I dag er det kun Syria som regnes for å være i krig, og flyktninger herfra har litt større krav på beskyttelse, men også de blir nå returnert via Russland til en uviss fremtid. Mennesker fra alle andre land ansees som trygge å returnere til. Likevel forteller så godt som alle om overgrep, fare, forfølgelse, tvangsrekruttering til terrororganisasjoner, i verste fall drap.

Ved ankomst Kirkenes blir de fraktet med busser til Vestleiren, som fungerer som interneringsleir. Der blir de stengt inne uten at frivillige får komme inn og hjelpe. Det er iskaldt ute og alt for kaldt inne. Mange har behov for legetilsyn, og noen er allerede i gang med behandlingsløp som blir avbrutt på grunn av deporteringsprosessen.

Flyktningene sier de får lite informasjon også her.

 

Frykt, usikkerhet og maktesløshet

Jeg er i telefonen med en av de tre mennene jeg snakket med nylig, som nå er der oppe. Stemmen er spak, spørsmålene er mange.

Hvorfor gjør Norge dette mot oss? Hva har vi gjort galt? Ingen forteller oss hva som skal skje.

Optimismen og håpet er byttet ut med frykt, usikkerhet og maktesløshet.

 

Folk bryter sammen

De som sitter der inne i leieren venter på å bli satt på en buss for så å bli fraktet til Russland. Flere bryter sammen.

De vet like godt som de fleste av oss hva som venter når de kommer over grensen. Bortsett fra temperatur ned mot minus 40, venter fengsel for de som har ugyldig visum og ikke forlater landet innen 48 timer.

Etter fengsling venter mulig deportasjon videre hjemlandet, noe som for mange betyr at håpet om et liv i trygghet blir et fjernt minne.

 

Mange blir urolige

På mottaket i Trøndelag begynner klokka å nærme seg 04.00, og stemningen blir urolig. Alle vet politiet bruker å dukke opp på denne tiden. Hver gang de hører lyden av bil, kjenner de på frykten for å bli hentet.

De går hvileløst rundt, blikkene flakker. De har ytterjakker og sko på, klare til å bli hentet. Timene går, ingen blir hentet denne natten.

Ved daggry får jeg beskjed om at flere har tenkt å reise denne dagen. Jeg tilbyr dem å sitte på et stykke da jeg drar hjem.

Taust og trist før en kort avskjed.

 

Skammen sitter i meg

Skammen. Jeg vet den kommer til å sitte i meg livet ut.

Skammen over at vi i verdens beste land ikke har vilje nok til å møte mennesker på flukt med den tryggheten, verdigheten og medmenneskeligheten de trenger. Maktesløsheten når jeg vet mennesker blir tvunget tilbake til et liv jeg ikke hadde tålt én dag av. Det er uvirkelig.

Hvordan kan Norges regjering og politikere så fullstendig miste skamvett og ansvarsfølelse for mennesker på flukt? Hvordan kan de ta avgjørelser som rammer så hardt og brutalt at de mest sannsynlig vil prege mennesker og samfunn i lang tid?

Jeg er trygt hjemme og skal snart sove.

Utenfor befinner det seg en illusjon av et uskyldsrent land under hvite snøen.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.